Samlivsbrudd, klarer ikke sette ord på hvorfor jeg ønsker det

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold i over 10 år med samme mann. Vi har barn. Jeg har jevnlig tenkt at forholdet ikke fungerer, men jeg klarer ikke sett fingeren på hvorfor.

Jeg skifter mening hver dag, mellom å bli og mellom å dra. Jeg skulle jo gjerne vært mer åpen med han om hvorfor, men jeg klarer ikke sett ord på det. Ikke ovenfor meg selv en gang.. 

Det er trygt og praktisk å bli værende, men jeg må tvinge meg selv til å være nær. Han savner at jeg tar initiativ til nærhet, men jeg klarer det ikke.

Jeg er en lukket person. Så jeg snakker ikke åpent om mine følelser. Han snakker også lite om følelser, det er derfor dårlig kommunikasjon mellom oss. Bortsett fra praktiske ting, som funker fint.

Føler meg ikke trygg nok på han til å åpne meg, tror ikke han er rustet til å gi meg det jeg trenger emosjonelt. Jeg oppfatter han som litt «enkel». Samtidig, så er det mulig det er jeg som er problemet? Kanskje jeg ikke klarer å åpne meg for noen? Dumt å avslutte forholdet, hvis det er jeg som er problemet.

Han har også kortere lunte ifht barna, enn hva jeg liker (ikke voldelig). Ene barnet har spurt meg om jeg tror han har sinneproblemer…

Jeg er redd for å gå, ødelegge en familie, angre og sitte igjen ensom resten av livet. Samtidig så er jeg ikke lykkelig nå. Vi ler aldri i lag. Jeg har ikke noe interesse av å finne på noe med han.

Men jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør meg ulykkelig og hvilke ting som kunne endret følelsene mine. Jeg har derfor ikke noe å tilby han hvis han lurer på hva han kan gjøre annerledes.

Vet ikke hva jeg vil med innlegget..

Kanskje høre om noen kjenner seg igjen? Hvordan vet man at det er rett å avslutte et forhold med barn, når man ikke klarer å sette ord på hvorfor man ikke trives lenger? Skal man bare late som at ting er greit?

Han har jo gode sider så klart. Gjør mye i huset. Gir utrykk for at jeg er den han vil ha. Han er kjekk.

Føler bare ikke at vi gjør hverandre bedre eller inspirerer hverandre. Vi er bare sammen fordi det har blitt sånn, føles det som.

Parteratpi ønsker jeg ikke. Hadde vært veldig ubehagelig å snakke med ukjente om mitt private indre.

 

 

Anonymkode: c79b7...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skifter mening hver dag, mellom å bli og mellom å dra.

Når føler du på dette? Er det typiske situasjoner som gir deg trang til å dra? Kan f. eks. være morgenstress, eller hver gang du finner våt klesvask i maskinen som han har glemt å henge opp, eller når du kommer hjem om ettermiddagen og ingen spør deg hvordan dagen din har vært. Bare noen eksempler.

Prøv å notere ned hver gang du føler trang til å dra. Hva skjedde rett før? Og hvis noe skjedde senere som fikk deg til å ombestemme deg, hva var det? 

Anonymkode: adaca...9f4

[AnonymBruker]

Du tror kanskje at gresset er grønnere på den andre siden? Vel, ofte stemmer det ikke. Lag ei liste over hva du mener er positivt med forholdet og hva som er negativt og ei liste over hva som er positivt med samlivsbrudd og hva som er negativt. 
Kanskje du klarer å se tingene litt klarere da?

Har du for høye forventninger generelt til hva livet skal tilby deg? Bør du prøve å ta ansvar for å gi livet ditt med meningsfullt innhold selv?

Anonymkode: d6f16...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er en lukket person. Så jeg snakker ikke åpent om mine følelser. Han snakker også lite om følelser, det er derfor dårlig kommunikasjon mellom oss. Bortsett fra praktiske ting, som funker fint.

Føler meg ikke trygg nok på han til å åpne meg, tror ikke han er rustet til å gi meg det jeg trenger emosjonelt...

Anonymkode: c79b7...daa

Det viktigste er jo om du er rustet til å gi deg selv hva du trenger emosjonelt. Uansett mann eller ikke mann.

Anonymkode: 015a0...c51

[AnonymBruker]

Høres ut som meg og mor til barna mine og nåværende eks.

Hun flyttet ut for en stund siden og jeg satt igjen som ett stort spørsmålstegn i dyp sorg. Er du glad i han? 
Hvis ja, gjør det du kan for å jobbe igjennom det. Det forutsetter at dere jobber som en lag og begge drar i samme retning.

En ting jeg angrer på er at vi aldri dro i terapi sammen, uansett hvor vanskelig jeg hadde syntes det hadde vært å brette ut hele meg til en total ukjent tredjeperson.
Da kunne vi kanskje fått noen teknikker, eller noen nye innfallsvinkler på problemene våre. Kanskje vi til og med hadde fått beskjed om at dette faktisk ikke var noe å jobbe for.

Anonymkode: 9b95b...df3

[Tvist]

Hvorfor forelsket du deg i ham i utgangspunktet? Kan du se noen av de egenskapene? Hva med å finne på noe gøy sammen, bare dere to? Lær noe nytt, et språk eller dans? Det kan  gi dere noe å jobbe med, le og prate sammen. Evt kan du vurdere å dra i terapi alene, få en annens synspunkter og tips.

[AnonymBruker]

Anbefaler at du får hjelp, finn ut hva problemet ditt er først og fremst. Gå til en psykolog, se om h*n kan hjelpe deg med å forstå hva problemet er.

Om du ikke klarer å sette fingeren på hva det er, så er det neppe han som er problemet tenker jeg.

Anonymkode: 520fb...f9f

[AnonymBruker]

Jeg tror definitivt dette er et komplekst problem, hvor din frykt for å åpne deg også har en enorm påvirkning. Jeg tror ikke du vil bli lykkelig med noen mann før du tar tak i denne problemet i bunn.. Verken denne mannen, eller en annen.

Kan du lese deg litt opp på tilknytningsteori - kan det stemme at du er av unnvikende tilknytning mon tro?

Anonymkode: 79d9d...5d2

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt forsøkt å få hjelp til å åpne opp mer. Snakker av erfaring. Jeg oppløste mitt forhold til pappaen til barnet mitt, det ene tok det andre, jeg hadde det vondt på den tiden, men han var en supersnill fyr som fortjente bedre. Han døde noen år etterpå. (Jeg har det bra i dag, men angrer på at jeg ikke gikk mer ordentlig til verks i å finne ut av ting. Det er veldig vondt å se tilbake på.)

Anonymkode: ddaa4...b7b

[AnonymBruker]

Det høres beklageligvis ut som et deg problem TS og ikke et relasjonsproblem siden du ikke en gang overfor deg selv klarer si hva som er problemet, hvorfor du tenker som du gjør. Første rådet mitt er derfor å prøve være ærlig med deg selv først, for en ting er sikkert - å være foreldre sammen er mye enklere tross en haug med greier enn å være foreldre hver for seg fordi de greiene blir ikke borte om man går hver til sitt.. Du må fortsatt forholde deg til denne personen resten av barnas liv, og du legger bruddet oppå alt det andre som evt er et prolem - så først, finn ut hva som er og ikke er - våg å være ærlig, både med deg selv og med han. Han er garantert ikke så "enkel" at han ikke skønner at du har et følelseskaos på gang selv om han ikke "setter deg til veggs på det" tror jeg, kanskje tvert imot. Kanskje hans "sinneproblem" er et resultat innvendig i ham av den følelseskarusellen du er på som påvirker familien? 

Anonymkode: 2167f...c69

[AnonymBruker]

Høres ut som en dypere emosjonell connection mangler og at det er det som driver deg vekk fra forholdet?

Anonymkode: f198a...8fd

[AnonymBruker]

Når forholdet kommer i en slik situasjon, føler man seg gjerne litt fastlåst og har vansker med å se hva som kan gjøres for at det skal bli bedre. Samtidig kan det gjerne føles ut som det lille man gjør, bare er en dråpe i et stort hav av ting som må bli bedre for at forholdet skal føles trygt og godt, og kanskje blir man også litt motløs oppi det hele?

Jeg ville fokusert på de små tingene, og tatt små steg i retning mot partneren min.

Mye handler om hvordan man velger å se på partneren sin, (selvfølgelig ikke hvis vedkommende er et rasshøl uten like) hvis man bare ser ting man irriterer seg over og bare tenker på de tingene man skulle ønske de kunne gjøre bedre, sitter man ganske fort igjen med å føle at man er utilfreds og konsekvensen blir fort at forholdet lider.

Selv om det kan være utrolig vanskelig, tror jeg at det er viktig å forkaste slike negative tanker. Og heller prøve å fokusere på de gode tingene, har partner laget middag, eller gjort gode ting/hatt fine samtaler med barna, har vedkommende gjort en liten ting for deg?

Menneskehjernen fungerer slik at det er lettere å se og tenke på det som er negativt. Når man er rettet mot det negative, så er det også det eneste man legger merke til, og dermed hver gang partner gjør noe negativt, så får man bekreftet at det er slik vedkommende er.

Det å stoppe opp å faktisk ta seg tid til sette pris på de gode tingene som partner gjør, (selv om man egentlig tenker at det bare skulle vært et selvfølge at vedkommende gjorde disse tingene) har så mye å si for trivselen for både seg selv og partner. 

Jo mer av de positive sidene du setter i fokus, jo mer legger du merke til de og jo høyere blir trivselen.

Anonymkode: 52cc0...41e

[AnonymBruker]

Når det kommer til nærhet, altså hans ønske om nærhet og ditt ønske om nærhet uten at det må lede til noe, kan det være vanskelig.

Hva om du tar initiativ til nærhet, men setter grenser for deg selv? 

Legg deg i armkroken hans på sofaen, og si at du trenger litt nærhet(eller kos), men at du ikke har lyst på noe seksuelt? Hvis han likevel prøver seg, så må du bare gjenta det du sa og eventuelt slenge med at hvis han trenger utløp, må han nesten håndtere det selv.

Jeg tror det er viktig for oss kvinner å kjenne på nærhet uten at det er et forventningspress om at det må lede til noe mer. For nærhet er jo så mangt, ikke bare sex.

Hvis du vet at partneren din kommer til å prøve seg med en gang du viser nærhet, må du være tydelig allerede fra start, at det ikke kommer til å lede til noe mer. Slik at partner ikke ligger å håper på at det skal skje noe mer, og du ligger der i skrekk for at det skal måtte skje noe mer. Hvis du avklarer dette på forhånd er det kanskje enklere for deg å slappe av å nyte nærheten?

En annen ting er å tillate seg å være åpen om sine følelser.. Når man ikke åpner opp om dette, får man heller ikke gitt partner en mulighet til å vise at de er en trygg havn. Det er litt kompleks, for man føler seg ikke trygg nok til å åpne seg, men man blir heller ikke trygg før man gjør det. Det er litt som å lene seg bakover uten å vite om noen står bak og tar deg imot. Mitt eneste råd her er at du må nesten bare ta sjangsen, len deg bakover og se om han tar deg imot.

For akkurat nå, når du ikke deler, gir du han heller ikke muligheten til å faktisk støtte deg. Tryggheten kommer desverre ikke av seg selv, den bygges lag for lag ved å vise sine menneskelige og sårbare sider. Ubehagelig, men sant.

Sist men ikke minst, vær god med hverandre! Vær forsiktig med tonefall og måten en kommuniserer til den andre. Spydige svar eller passivaggressive utsagn har ingen annen hensikt enn å rive den andre ned, og er desverre ikke så subtilt som det man tror selv.

Anonymkode: 52cc0...41e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Når det kommer til nærhet, altså hans ønske om nærhet og ditt ønske om nærhet uten at det må lede til noe, kan det være vanskelig.

Hva om du tar initiativ til nærhet, men setter grenser for deg selv? 

Legg deg i armkroken hans på sofaen, og si at du trenger litt nærhet(eller kos), men at du ikke har lyst på noe seksuelt? Hvis han likevel prøver seg, så må du bare gjenta det du sa og eventuelt slenge med at hvis han trenger utløp, må han nesten håndtere det selv.

Jeg tror det er viktig for oss kvinner å kjenne på nærhet uten at det er et forventningspress om at det må lede til noe mer. For nærhet er jo så mangt, ikke bare sex.

Hvis du vet at partneren din kommer til å prøve seg med en gang du viser nærhet, må du være tydelig allerede fra start, at det ikke kommer til å lede til noe mer. Slik at partner ikke ligger å håper på at det skal skje noe mer, og du ligger der i skrekk for at det skal måtte skje noe mer. Hvis du avklarer dette på forhånd er det kanskje enklere for deg å slappe av å nyte nærheten?

En annen ting er å tillate seg å være åpen om sine følelser.. Når man ikke åpner opp om dette, får man heller ikke gitt partner en mulighet til å vise at de er en trygg havn. Det er litt kompleks, for man føler seg ikke trygg nok til å åpne seg, men man blir heller ikke trygg før man gjør det. Det er litt som å lene seg bakover uten å vite om noen står bak og tar deg imot. Mitt eneste råd her er at du må nesten bare ta sjangsen, len deg bakover og se om han tar deg imot.

For akkurat nå, når du ikke deler, gir du han heller ikke muligheten til å faktisk støtte deg. Tryggheten kommer desverre ikke av seg selv, den bygges lag for lag ved å vise sine menneskelige og sårbare sider. Ubehagelig, men sant.

Sist men ikke minst, vær god med hverandre! Vær forsiktig med tonefall og måten en kommuniserer til den andre. Spydige svar eller passivaggressive utsagn har ingen annen hensikt enn å rive den andre ned, og er desverre ikke så subtilt som det man tror selv.

Anonymkode: 52cc0...41e

Veldig bra skrevet! 

Til TS:

Du skylder familien å prøve parterapi. Dere klarer faktisk ikke å snakke sammen uten hjelp. Du sier det selv. Du klarer ikke å snakke ordentlig med ham.

Hvis dere skal bli emosjonelt nær så må dere snakke ordentlig sammen.

Det å jobbe med et forhold, inkludert parterapi har et litt ufortjent dårlig rykte. Folk forteller ofte ikke om problemer i forholdet før det er slutt. Man hører ikke så mye fra de som klarer seg gjennom en bølgedal.

Anonymkode: 2be11...2f1

[AnonymBruker]

Tror det er mange som kjenner seg igjen i denne situasjonen etter et langt samliv. Jeg kjenner meg godt igjen, og var mannen som ble forlatt av lignende årsaker. Vi hadde et bra forhold og en fungerende familie på alle på alle praktiske måter, bortsett fra hennes stadig mer foraktfulle holdning til meg. Hun hadde fått det for seg at hun angivelig ville ha det bedre som alenemor. Før bruddet ble jeg over lang tid behandlet elendig, øyensynlig for å fremprovosere at jeg tok initiativet til brudd. Det var så ille at hun sågar oppfordret meg til å finne meg en annen. Hun var klokkeklar på at hun ikke lenger hadde fnugg av følelser for meg, uten at det var noen åpenbare grunner til dette. (Jeg oppfattes av de fleste som en ålreit fyr som fortsatt ser bra ut.)

Når bruddet først kom var skuffelsen enorm. At følelseslivet går opp og ned, vet vi alle, men er dette god nok grunn til å ødelegge en fungerende familie, uten å engang ha forsøkt å fikse problemene? Jeg oppfattet motivet og handlingen som svært egoistisk og satt igjen, lik han ovenfor, som et stort spørsmålstegn. Tankene går da fort over i å tro at det er en annen inne i bildet. 

Det merkelige med min situasjon var at hun relativt raskt etter det opprivende bruddet (vi snakker om bare uker), kom tilbake med halen mellom beina og hadde angret seg. Hun hadde ikke sett skogen for bare trær ble det sagt. En forklaring jeg ikke helt kjøpte - for det jeg visste kunne det ha vært den (antatte) nye mannen som hadde fått kalde føtter. Hva som egentlig var årsaken har aldri helt kommet for en dag. 

Selv om jeg hadde mistet både tillit og respekt etter et unødvendig og sårt brudd, valgte jeg likevel å ta henne tilbake av hensyn til familien. Hun lovet bot og bedring og det var liksom ikke grenser for for glad hun egentlig var i meg. I tiden som fulgte opptrådte vi som om vi var nyforelsket igjen - en fantastisk tid så lenge det varte.

Dette er nå ti år siden og vi er fortsatt sammen, men føler at hun er på vei inn i det samme følelseskalde mønsteret igjen. Men jeg tror hun har lært at løsningen ikke nødvendigvis er å ødelegge en familie i søken etter egen lykke. Som mange kloke kvinner har sagt til meg - kvinner vet ofte ikke hva de vil, bare hva de tror de ikke vil.

Man får det som regel ikke bedre etter et brudd. Det samme tror jeg gjelder for deg TS. Følelseslivet går i bølger, og begge må jobbe for at forholdet skal fungere.   

 

Anonymkode: 596e9...fa1