Alenemor med kjæreste - tør jeg etablere meg på nytt som samboer?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kjæreste i snart 2,5 år nå. Det er 3 år siden jeg og eksmannen gikk fra hverandre. Hadde ikke planer om å treffe noen så fort etter samlivsbruddet, men så var han der og det skjedde.

Jeg og kjæresten har et godt kjæresteforhold. Jeg har to barn (10 og 13) og alle går godt overens. Han er også en god ressurs og støtte for barna mine og han har blitt oppriktig  glad i dem. Noe han både sier og jeg ser i samhandlingen mellom dem. Barna liker han godt og minstemann spør ofte etter han om han skal komme på besøk.

Jeg har barna 70% av tiden og livet som alenemor kan være hektisk og slitsomt. Eldstemann sier ofte da at det hadde vært lettere for oss alle om kjæresten bodde med oss. Og mener vi alle hadde fått det bedre, og at vi kunne flyttet til noe større.Jeg har luftet litt med minstemann hvordan hen hadde opplevd at kjæresten flyttet med oss, men hen er litt mer usikker om hen hadde gått lei av kjæresten. Minstemann er veldig knyttet til meg.

Jeg ønsker ikke bo resten av livet alene og ønsker etablere meg på nytt en gang i fremtiden men det er ting som gjør meg usikker akkurat nå.

1. Leiligheten jeg bor i  blir for liten for oss 4 og jeg tør ikke kjøpe sammen noe større tilfelle det ikke skulle fungere og barna skal oppleve nok en gang samlivsbrudd og måtte flytte og kjøpe et nytt sted å bo. Det er kun 3 år siden jeg var gjennom den prosessen og jeg orker ikke risikere det igjen.

2. Følelsesmessig føler jeg meg ikke klar til å etablere meg akkurat nå og klarer heller ikke se hvor langt frem i tid til jeg er klar for det igjen . Jeg har gjort dette en gang før og sårene over å ikke ha fått det til er for ferske. Jeg føler at det har jeg gjort en gang og der jeg er i dag er ikke higen etter å etablere seg den samme som når jeg var i 20- årene med mann og barn.

3. Kjæresten har ymtet frem på at vi kanskje kan teste om et års tid at han hadde bodd en måned sammen med oss for å se hvordan det går. Da blir jeg stressa. Og jeg vet ikke hva jeg blir stressa for. Samtidig er jeg redd for at han ikke vil vente til jeg føler meg klar. Kanskje det først vil være om 6-8 år når eldstemann kanskje skal studere/ i militæret og vi er en mindre i husstanden og yngste nærmer seg myndig. Hva om han ikke vil vente så lenge? Jeg vil jo ikke miste han heller.

Dette skaper kaos og stress i hodet mitt. Hvilke spørsmål bør jeg stille meg selv? Hva ville dere gjort og vurdert.

 

Anonymkode: 597ce...3ef

[AnonymBruker]

Han har ikke barn, da kan det nok gå. Han vil sikkert ha egne barn, men det har dere vel avklart. 

Anonymkode: f1a9e...c34

[AnonymBruker]

Om han elsker deg så blir han uavhengig om dere er samboere eller særboere.

Men han har ikke barn og ønsker ikke egne barn? 

Hvor gamle er dere?

Anonymkode: ffd46...da3

[AnonymBruker]

Ja det har vi avklart. Han har ikke behov eller ønske om egne barn. 

Anonymkode: 597ce...3ef

[AnonymBruker]

Han 41 og jeg 46.

 

Anonymkode: 597ce...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det har vi avklart. Han har ikke behov eller ønske om egne barn. 

Anonymkode: 597ce...3ef

Det er bra.

Det er iallfall viktig at du ikke flytter sammen med han fordi du er redd for at han skal avslutte om ikke.

Han kjenner deg og din historie. Og elsker han deg så forstår han at du trenger å prioritere deg selv og barna etter alt dere har vært igjennom.

Følg magefølelsen og instinktet ditt. Inntil du kjenner på at du vil flytte sammen med han og det gir deg ro så er dere særboere.

Anonymkode: ffd46...da3

[AnonymBruker]

Det blir sjelden feil å følge magefølelsen sin… men du må være ærlig med deg selv da. Kjæresten din kan vel overnatte og eventuelt få litt plass i en skuff/skap til skift slik at han på en måte flytter inn light. Så kan dere ta det derfra etter hvert. 

Anonymkode: 6db0c...c00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 11.35):

Jeg har hatt kjæreste i snart 2,5 år nå. Det er 3 år siden jeg og eksmannen gikk fra hverandre. Hadde ikke planer om å treffe noen så fort etter samlivsbruddet, men så var han der og det skjedde.

Jeg og kjæresten har et godt kjæresteforhold. Jeg har to barn (10 og 13) og alle går godt overens. Han er også en god ressurs og støtte for barna mine og han har blitt oppriktig  glad i dem. Noe han både sier og jeg ser i samhandlingen mellom dem. Barna liker han godt og minstemann spør ofte etter han om han skal komme på besøk.

Jeg har barna 70% av tiden og livet som alenemor kan være hektisk og slitsomt. Eldstemann sier ofte da at det hadde vært lettere for oss alle om kjæresten bodde med oss. Og mener vi alle hadde fått det bedre, og at vi kunne flyttet til noe større.Jeg har luftet litt med minstemann hvordan hen hadde opplevd at kjæresten flyttet med oss, men hen er litt mer usikker om hen hadde gått lei av kjæresten. Minstemann er veldig knyttet til meg.

Jeg ønsker ikke bo resten av livet alene og ønsker etablere meg på nytt en gang i fremtiden men det er ting som gjør meg usikker akkurat nå.

1. Leiligheten jeg bor i  blir for liten for oss 4 og jeg tør ikke kjøpe sammen noe større tilfelle det ikke skulle fungere og barna skal oppleve nok en gang samlivsbrudd og måtte flytte og kjøpe et nytt sted å bo. Det er kun 3 år siden jeg var gjennom den prosessen og jeg orker ikke risikere det igjen.

2. Følelsesmessig føler jeg meg ikke klar til å etablere meg akkurat nå og klarer heller ikke se hvor langt frem i tid til jeg er klar for det igjen . Jeg har gjort dette en gang før og sårene over å ikke ha fått det til er for ferske. Jeg føler at det har jeg gjort en gang og der jeg er i dag er ikke higen etter å etablere seg den samme som når jeg var i 20- årene med mann og barn.

3. Kjæresten har ymtet frem på at vi kanskje kan teste om et års tid at han hadde bodd en måned sammen med oss for å se hvordan det går. Da blir jeg stressa. Og jeg vet ikke hva jeg blir stressa for. Samtidig er jeg redd for at han ikke vil vente til jeg føler meg klar. Kanskje det først vil være om 6-8 år når eldstemann kanskje skal studere/ i militæret og vi er en mindre i husstanden og yngste nærmer seg myndig. Hva om han ikke vil vente så lenge? Jeg vil jo ikke miste han heller.

Dette skaper kaos og stress i hodet mitt. Hvilke spørsmål bør jeg stille meg selv? Hva ville dere gjort og vurdert.

 

Anonymkode: 597ce...3ef

Vær lykkelig glad han ikke har barn!!! Dere har all oppmerksomhet og du slipper andres barn. Flytt sammen da vel😀

Anonymkode: 36b34...0a9

[AnonymBruker]

Hva er hans tanker rundt barn og hva er grunnen til at han ikke vil ha egne?

Det er jo gjerne slik at de tingene man ikke liker ved barn, liker man desto mindre hos andres barn. Hvis man ønsker friheten til å reise m.m. så mister man jo fortsatt denne med hjemmeboende stebarn. Så det er greit at dere snakker ordentlig gjennom det. Man tåler ofte også langt mer i mindre doser, så blir hverdagen noe annet.

Har en bekjent i ganske lik situasjon som din. Hennes kjæreste kjøpte hus sammen med henne og skulle selge egen bolig og flytte inn. Han har endt opp med å beholde boligen og er hos henne nå og da, hovedsakelig når barna er hos far. Hun har jo fått et nytt hus ut av det hele og bedre plass, så løsningen fungerer jo. Men det er nok litt sårt for henne at de ikke får «familiefølelsen», da han iblant trekker seg tilbake når barna er der.

Anonymkode: 720fb...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 11.35):

 

3. Kjæresten har ymtet frem på at vi kanskje kan teste om et års tid at han hadde bodd en måned sammen med oss for å se hvordan det går. 

Anonymkode: 597ce...3ef

Ta dette om et års tid. Kan være det vil gå veldig fint. Men selv om det gjør det, så er det jo ikke sagt dere må flytte sammen med en gang.

Anonymkode: f6c9c...61d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du egentlig har svart på det selv. Du er ikke klar. Hva med en slags mellomting? Kjøpe noe i nærheten av hverandre, tomannsbolig, leilighet i samme blokk etc? Eller at han beholder en liten leilighet/hybel, og bor der litt også?

Jeg tror også at det ikke er noen vits i å spørre barn om de har lyst til det. De kan ikke sette seg inn i hva det vil si. Høres koslig ut at han er der hele tiden, men hva når det er hans hjem også, og han skal sette grenser?

Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere bonusfamilier er særbo. Synes det høres ufattelig slitsomt ut å blande familier. Jeg mistenker at økonomi ofte spiller inn, det er jo forferdelig dyrt å leve alene.

Anonymkode: 94e41...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at du egentlig har svart på det selv. Du er ikke klar. Hva med en slags mellomting? Kjøpe noe i nærheten av hverandre, tomannsbolig, leilighet i samme blokk etc? Eller at han beholder en liten leilighet/hybel, og bor der litt også?

Jeg tror også at det ikke er noen vits i å spørre barn om de har lyst til det. De kan ikke sette seg inn i hva det vil si. Høres koslig ut at han er der hele tiden, men hva når det er hans hjem også, og han skal sette grenser?

Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere bonusfamilier er særbo. Synes det høres ufattelig slitsomt ut å blande familier. Jeg mistenker at økonomi ofte spiller inn, det er jo forferdelig dyrt å leve alene.

Anonymkode: 94e41...4b2

Nja. Det er mye som spiller inn når en skal velge å mikse to familier.

Jeg tror mange av de forholdene ryker nettopp fordi en ikke har satt seg grundig ned med livssyn, økonomi, syn på barneoppdragelse, felles regler osv.

Her er det f.eks ikke "mine, dine" Det er våre barn og de behandles helt likt. Vi har likt syn på oppdragelse og vi styrer helt likt uavhengig om partner er der eller ikke. 

Barna er helt trygge på oss begge.

Økonomisk sett så får vi ikke særlig bedre råd. Utgiftene er jo de samme som da vi var alene. 

Vi sparer noe på å dele strøm, eller egentlig ikke, vi er 5 stk kontra når det bare var meg og én uke. Mat blir samme pris. 

Vi har huslån...

Uansett deler vi alt av fellesutgifter osv prosentvis etter inntekt, antall kids et, utenom huslånet.

 

Anonymkode: ffd46...da3