Til dere som har opplevd vold i hjemmet - fortalte dere om volden til noen, og ble dere trodd?

[AnonymBruker]

Inspirert av diverse innlegg i denne tråden, lurer jeg på hvor mange av dere som har opplevd vold i hjemmet som sa det til noen mens det pågikk, og hvilke reaksjoner dere fikk når dere sa noe.

 

Pappa var en veldig sjarmerende, hjelpsom, og hyggelig mann som stort sett alle likte, utenfor husets fire vegger.  Han kunne tvinne hvem som helst rundt lillefingeren om han prøvde.  Han var en mester-manipulator.
Hjemme var han en tyrann.  Jeg ble utsatt for mest psykisk vold av ham, men med enkelte fysiske hendelser.

Jeg prøvde et par ganger å fortelle til voksne jeg hadde tillit til, men begge gangene trodde de at jeg overdrev, at det det bare var en vanlig uenighet mellom foreldre/barn, og begge gangene ble pappa ringt til for at "vi skulle ordne opp".
Represaliene jeg fikk fra pappa etter de hendelsene var skremmende.  (jeg var rundt 11-12 år da)

Etter det gikk det mange år før jeg var ærlig om ting som skjedde hjemme.  Jeg var livredd for at de skulle ringe pappa flere ganger, og jeg hadde allerede fått bevist at de trodde meg uansett ikke når jeg fortalte sannheten.
Jeg lærte å alltid ha en unnskyldning klar hvis jeg ble konfrontert om blåmerker, dårlig bekledning, eller andre ting. Da hadde jeg "gått på døren", glemt jakka på skolen, mistet skoene mine.

 

Fasaden sprakk da jeg flyttet hjemmefra, og kuttet kontakten med pappa.
Tante, pappas søster, spurte meg om hvorfor jeg kuttet kontakten, og jeg sa som sant var at han hadde vært voldelig mot meg.
Reaksjonen hennes var "vel, du er jo ikke så perfekt selv heller, så det er vel ingen grunn til å kutte kontakten?"

Den eneste som trodde meg var bestefar (farfar), da jeg fortalte ham hvorfor jeg hadde kuttet kontakten med pappa.  Han støttet også mamma etter at hun tok ut skilsmisse.  Han visste hvordan hans sønn var. 

 

Hvis dere har fortalt andre om vold hjemme, hvilke reaksjoner fikk dere?
Ble dere trodd?

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt om hvordan jeg ble behandlet av min far som var alkoholiker nå i voksen alder når jeg ikke har hatt kontakt med han på mange år av eget valg, men det er akkurat som om ingen FORSTÅR hva det har gjort med meg, og at nå som er jeg voksen så blir det egentlig ikke reagert på hva jeg opplevde i barndommen. 

Når folk reagerer slik når jeg forteller som voksen, så mistenker jeg at jeg ikke hadde blitt tatt på alvor når jeg var mindre heller.

Anonymkode: 23abf...238

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har fortalt om hvordan jeg ble behandlet av min far som var alkoholiker nå i voksen alder når jeg ikke har hatt kontakt med han på mange år av eget valg, men det er akkurat som om ingen FORSTÅR hva det har gjort med meg, og at nå som er jeg voksen så blir det egentlig ikke reagert på hva jeg opplevde i barndommen. 

Når folk reagerer slik når jeg forteller som voksen, så mistenker jeg at jeg ikke hadde blitt tatt på alvor når jeg var mindre heller.

Anonymkode: 23abf...238

Beklager at du måtte leve slik, ingen barn (eller voksne) skulle opplevd slikt.
Som du ser la også min tante ansvaret for at jeg ble utsatt for vold over på meg.

Det du beskriver er også en del av holdningen i den tråden jeg refererer til: "men de klarer seg jo så bra som voksne, så hva er problemet?".  
De kunne like gjerne sagt "de lever jo, så hva er problemet?".

---------

Jeg snakker svært lite om opplevelsene mine fra barndommen i voksen alder.  Jeg har delt deler av historien min her inne for mange år siden, og selv om jeg fikk mye støtte i den tråden vet jeg ikke hvor mange av de som leste innlegget som ikke trodde meg.


For min far derimot fortalte mer enn gjerne hvor slem jeg (og andre han hadde utsatt for vold) hadde vært med ham gjennom hele oppveksten og tiden etter, og hvor stort svik det var at vi ikke ville ha ham i livene våre til tross for alt han hadde gjort for oss.

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

[AnonymBruker]

Når jeg har fortalt om min mors alkoholforbruk og jeg får høre "men er det så ille da?", aaah ingenting fikk meg til å bli så stille som det. Følte meg så sårbar da jeg fortalte - og opplevelsen min ble knust som glass. Jeg snakket aldri om det igjen på maaange år, men bar all smerten og skammen og sorgen inni meg helt alene. 
 

Og nå kan jeg ikke snakke fritt om det, for "tenk på moren din når du kommer med sånne anklager!". Nei, fy faen. Fy faen. 

Anonymkode: 869d7...bbe

[AnonymBruker]

Jeg fortalte det til min bestemor som bare bagatelliserte og dysset det ned. Kuttet kontakten med den verste av foreldrene i midten av tenårene. Ikke før jeg ble 30 år hadde jeg styrke nok til å ta et skikkelig oppgjør, være åpen om barndommen til andre utenfor familien, og bryte med den andre forelderen. De som valgte å ikke tro meg, valgte jeg å bryte kontakten med - for å ivareta meg selv og min integritet. Var tøft å stå i det, å jeg mistet jo en del familie jeg har hatt nær. Noen er utsatt for overgrep selv av samme forelder, men vil ikke ta det innover seg. Å vil derfor ikke tro på meg, fordi de ikke vil det skal være sant. Er glad jeg klarte å ta dette valget, å lever fint med min egen familie idag. Setter pris på de som støttet meg, og gir f*** i de som snudde meg ryggen når jeg hadde trengt de mest. Jeg skylder dem ingenting, å kommer ikke til å ha kontakt med dem igjen.

Anonymkode: 9c7a6...ff7

[AnonymBruker]

Har fortalt det til noen, noen sier de tror, andre ikke. Men det er vel ikke alle som forstår hvor vondt og vanskelig det er å leve slik før de har opplevd det selv. Se bare på kommentarfeltene i Ingebrigtsen saken. Der ser du hvor lite forståelse det er rundt hva de har opplevd. Hvorfor har de ikke sagt noe? Hvorfor har de ikke kuttet kontakten før? Osv.. Virker sikkert jævlig lett når du står på utsiden og får høre historien, men jeg mener at ingen kan faktisk forstå hvor jævlig vanskelig det er å komme seg ut av noe sånt. Og det er ord mot ord. Jeg tok til slutt barna og gikk for jeg orket faktisk ikke å leve i den fysiske og psykiske mishandlingen lengre. Og når jeg ser hvor vondt barna har det i dag med alt de har opplevd, så klandrer jeg meg selv hver eneste dag for at jeg ikke var sterk nok til å dra før. 
 

Men jeg vil si til deg at det var ikke din feil. Og det din far sier er så typisk for slike type personligheter. De tar ingen ansvar selv og det er alltid alle andre sin feil. De ser ikke hva det er de gjør og at det er deres oppførsel som er feil. Jeg tror deg. 

Anonymkode: b02c0...64e

[AnonymBruker]

Jeg meldte foreldrene mine til barnevernet da jeg var 12 år. Hadde før det prøvd å prate med en lærer, og min mye eldre halvsøster. Men de trodde jeg overdrev, mens jeg bare fortalte rundt 20%. Jeg ble grovt seksuelt misbrukt, og utsatt for fysisk og psykisk vold. Det seksuelle misbruket klarte jeg ikke å fortelle til noen da. Her så brukte barnevernet 4 år på å få meg ut av hjemmet. Da jeg var 13 år, var jeg så frustrert, så da sendte jeg dagboken min til barnevernet, og da burde jeg blitt fjernet på dagen, men fortsatt så gjorde de ikke noe. 
 

Her så vet den lille delen av familien, som jeg har kontakt med veldig lite. Skjønner på de at de ikke vil vite.

Anonymkode: d177b...970

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 8.57):

Inspirert av diverse innlegg i denne tråden, lurer jeg på hvor mange av dere som har opplevd vold i hjemmet som sa det til noen mens det pågikk, og hvilke reaksjoner dere fikk når dere sa noe.

 

Pappa var en veldig sjarmerende, hjelpsom, og hyggelig mann som stort sett alle likte, utenfor husets fire vegger.  Han kunne tvinne hvem som helst rundt lillefingeren om han prøvde.  Han var en mester-manipulator.
Hjemme var han en tyrann.  Jeg ble utsatt for mest psykisk vold av ham, men med enkelte fysiske hendelser.

Jeg prøvde et par ganger å fortelle til voksne jeg hadde tillit til, men begge gangene trodde de at jeg overdrev, at det det bare var en vanlig uenighet mellom foreldre/barn, og begge gangene ble pappa ringt til for at "vi skulle ordne opp".
Represaliene jeg fikk fra pappa etter de hendelsene var skremmende.  (jeg var rundt 11-12 år da)

Etter det gikk det mange år før jeg var ærlig om ting som skjedde hjemme.  Jeg var livredd for at de skulle ringe pappa flere ganger, og jeg hadde allerede fått bevist at de trodde meg uansett ikke når jeg fortalte sannheten.
Jeg lærte å alltid ha en unnskyldning klar hvis jeg ble konfrontert om blåmerker, dårlig bekledning, eller andre ting. Da hadde jeg "gått på døren", glemt jakka på skolen, mistet skoene mine.

 

Fasaden sprakk da jeg flyttet hjemmefra, og kuttet kontakten med pappa.
Tante, pappas søster, spurte meg om hvorfor jeg kuttet kontakten, og jeg sa som sant var at han hadde vært voldelig mot meg.
Reaksjonen hennes var "vel, du er jo ikke så perfekt selv heller, så det er vel ingen grunn til å kutte kontakten?"

Den eneste som trodde meg var bestefar (farfar), da jeg fortalte ham hvorfor jeg hadde kuttet kontakten med pappa.  Han støttet også mamma etter at hun tok ut skilsmisse.  Han visste hvordan hans sønn var. 

 

Hvis dere har fortalt andre om vold hjemme, hvilke reaksjoner fikk dere?
Ble dere trodd?

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

Har mistet over halve familien min fordi jeg ikke ble trodd. 

Anonymkode: 7944e...139

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har mistet over halve familien min fordi jeg ikke ble trodd. 

Anonymkode: 7944e...139

Det er en dobbel sorg 💔

Anonymkode: 869d7...bbe

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 8.57):

Inspirert av diverse innlegg i denne tråden, lurer jeg på hvor mange av dere som har opplevd vold i hjemmet som sa det til noen mens det pågikk, og hvilke reaksjoner dere fikk når dere sa noe.

 

Pappa var en veldig sjarmerende, hjelpsom, og hyggelig mann som stort sett alle likte, utenfor husets fire vegger.  Han kunne tvinne hvem som helst rundt lillefingeren om han prøvde.  Han var en mester-manipulator.
Hjemme var han en tyrann.  Jeg ble utsatt for mest psykisk vold av ham, men med enkelte fysiske hendelser.

Jeg prøvde et par ganger å fortelle til voksne jeg hadde tillit til, men begge gangene trodde de at jeg overdrev, at det det bare var en vanlig uenighet mellom foreldre/barn, og begge gangene ble pappa ringt til for at "vi skulle ordne opp".
Represaliene jeg fikk fra pappa etter de hendelsene var skremmende.  (jeg var rundt 11-12 år da)

Etter det gikk det mange år før jeg var ærlig om ting som skjedde hjemme.  Jeg var livredd for at de skulle ringe pappa flere ganger, og jeg hadde allerede fått bevist at de trodde meg uansett ikke når jeg fortalte sannheten.
Jeg lærte å alltid ha en unnskyldning klar hvis jeg ble konfrontert om blåmerker, dårlig bekledning, eller andre ting. Da hadde jeg "gått på døren", glemt jakka på skolen, mistet skoene mine.

 

Fasaden sprakk da jeg flyttet hjemmefra, og kuttet kontakten med pappa.
Tante, pappas søster, spurte meg om hvorfor jeg kuttet kontakten, og jeg sa som sant var at han hadde vært voldelig mot meg.
Reaksjonen hennes var "vel, du er jo ikke så perfekt selv heller, så det er vel ingen grunn til å kutte kontakten?"

Den eneste som trodde meg var bestefar (farfar), da jeg fortalte ham hvorfor jeg hadde kuttet kontakten med pappa.  Han støttet også mamma etter at hun tok ut skilsmisse.  Han visste hvordan hans sønn var. 

 

Hvis dere har fortalt andre om vold hjemme, hvilke reaksjoner fikk dere?
Ble dere trodd?

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

Fortalte om volden til naboer og ei venninne, ble ikke trodd. "Han var jo ikke sånn". Min eks var akkurat som faren din - sjarmerende, edruelig, hjelpsom mot naboene, ingen historie med vold osv. 

[AnonymBruker]

Først vil jeg si takk til alle dere som har svart på spørsmålene, og delt sine historier.

Og så vil jeg si at jeg beklager at dere har opplevd noe som ingen noen gang fortjener å oppleve.
 

Det er et merkelig fenomen dette, at man ikke blir trodd, eller at hendelser blir bagatellisert, hvis man forteller om fysisk og psykisk vold, eller misbruk.
Og hvis en sak kommer opp, i dette tilfellet Ingebrigtsen-saken som var inspirasjonen til denne tråden, kommer alltid spørsmålet: Hvorfor sa de ingenting før?

Denne tråden viser jo hvorfor.  De som sier i fra blir sjeldent hørt eller trodd.

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er en dobbel sorg 💔

Anonymkode: 869d7...bbe

En stund så var det veldig trist, i blant er det trist å ikke besøke en aldrende mormor. Samtidig tenker jeg at de er trangsynte. 

Anonymkode: 7944e...139

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

En stund så var det veldig trist, i blant er det trist å ikke besøke en aldrende mormor. Samtidig tenker jeg at de er trangsynte. 

Anonymkode: 7944e...139

Dobbel sorg fordi du først blir utsatt for vold - og så utsatt for å ikke bli trodd. 

Anonymkode: 869d7...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 8.57):

Hvis dere har fortalt andre om vold hjemme, hvilke reaksjoner fikk dere?
Ble dere trodd?

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

Jeg fortalte det til alle. Dvs jeg fortalte om den fysiske og psykiske volden, ikke den seksuelle, den skammet jeg meg for mye over. Jeg opplevde at de voksne så en annen vei, de snakket om andre ting, unngikk blikkontakt. 

Det har egentlig vært noe av det vanskeligste i etterkant, at alle visste, men ingen hjalp meg. Det gjør at jeg er nesten hysterisk redd for å bli fysisk så begrenset at jeg ikke kan klare meg selv. 

I mine journaler fra lege og skole står det bare at jeg var en stille og flink jente. Selv om jeg sa rett ut til dem hva som skjedde hjemme. Det gjør at erstatning osv kan jeg bare glemme. Men de samme voksne kan nærmest følge etter meg på gata og stille seg altfor intenst oppi meg og ta på meg mens de spør meg med altfor myk stemme om hvordan det går med meg og at de har tenkt sååå mye på meg siden den gangen. 

Jeg skjønner ikke hvorfor. Drittfolk. 

Anonymkode: b89f0...66d

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke trodd. Barnevernet trodde ikke på meg. Nå var saksbehandler/leder for barnevernet vår tidligere nabo, venn med mine foreldre og jeg hadde lekt med barnet hans. Som han sa i møte, "her i dette rommet har jeg siste orde.". Hvordan kommer man noe vei med det? 

Av familie har jeg hørt alt fra at voldsutøverne ikke mente det, det var ikke så ille. Jeg oppfatter feil. Jeg har god fantasi. Det har ikke skjedd og så videre.

en ting er all volden. Men det traff meg hardere å ikke bli trodd. Jeg er så ødelagt av all volden og mishandlingen at jeg aldri vil bli frisk igjen. Det er vondt.

Anonymkode: 8e0b3...867

[AnonymBruker]

De som vet, de forstår. De som ikke vet vil aldri kunne forstå.

Sannere ord om DV har knapt blitt uttalt. Om du er barn, partner, eller mishandlet av andre utenfor hjemmet vil folk som har kjent det selv forstå. 

Jeg sa i fra til BV, til andre voksne, familie, venner, jeg prøvde å fortelle men folk ville ikke eller kunne ikke forstå. Jeg prøve alt: utagering, tilbaketrekking, rømming, å sloss tilbake, å ikke sloss tilbake, å skrive brev til BV der jeg tryglet om et sted å bo da hun kastet meg ut som 16åring.. møtte kun døve ører. I ettertid var det mange som visste den gang, men "som hadde mer enn nok med seg selv og sine".

Anonymkode: 1dfcb...839

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke utsatt for fysisk vold, men emosjonell omsorgssvikt. Ble ikke kaldt stygge ting, fikk nok mat, men totalt oversett emosjonelt. For eksempel var det ingen hyggelige samtaler, ingen oppfølging mht skole og fritidsaktiviteter, hvis det var prat så gikk det stort sett i beskjeder om husarbeid som skulle gjøres av meg. Spurte jeg om noe, fikk jeg bare sure svar og nei, så sluttet etter hvert å spørre. Hadde aldri med venner hjem fordi det var så ekkelt å være hjemme. Fasaden utad var at vi var en normal familie, jeg gjorde det bra på skolen, så ingen mistenkte noe. Det rare er at jeg er den eneste av søskenene mine som reagerte og har slitt med det i ettertid. Har snakket med far om det, men han forklarer seg kun med sin egen barndom så derfor hadde jeg det bra + at siden søskenene mine ikke sliter med dette, så stemmer ikke min versjon. Altså, jeg blir ikke trodd. Det er tydeligvis jeg som overdriver. Vel, jeg flyttet langt bort og er sjelden «hjemme». Får mareritt i lang tid hvis jeg planlegger å dra «hjem». 
 

For å svare på spørsmålet: ja, jeg har fortalt det til noen, men venner klarer ikke relatere da de har hatt fine barndommer. Dette blir liksom mitt problem som jeg bare må håndtere selv (noe som selvsagt også er riktig). Søsken og far tror meg ikke eventuelt de klarer ikke å relatere. 
 

Til dere som ble utsatt for fysisk og psykisk vold og overgrep: Hjertet mitt gråter for dere. Det er helt grusomt at dere ble utsatt for dette. Skulle ønske at dere og alle andre barn hadde trygge og gode oppvekster❤️

Anonymkode: 0f219...487

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2025 den 8.57):

Inspirert av diverse innlegg i denne tråden, lurer jeg på hvor mange av dere som har opplevd vold i hjemmet som sa det til noen mens det pågikk, og hvilke reaksjoner dere fikk når dere sa noe.

 

Pappa var en veldig sjarmerende, hjelpsom, og hyggelig mann som stort sett alle likte, utenfor husets fire vegger.  Han kunne tvinne hvem som helst rundt lillefingeren om han prøvde.  Han var en mester-manipulator.
Hjemme var han en tyrann.  Jeg ble utsatt for mest psykisk vold av ham, men med enkelte fysiske hendelser.

Jeg prøvde et par ganger å fortelle til voksne jeg hadde tillit til, men begge gangene trodde de at jeg overdrev, at det det bare var en vanlig uenighet mellom foreldre/barn, og begge gangene ble pappa ringt til for at "vi skulle ordne opp".
Represaliene jeg fikk fra pappa etter de hendelsene var skremmende.  (jeg var rundt 11-12 år da)

Etter det gikk det mange år før jeg var ærlig om ting som skjedde hjemme.  Jeg var livredd for at de skulle ringe pappa flere ganger, og jeg hadde allerede fått bevist at de trodde meg uansett ikke når jeg fortalte sannheten.
Jeg lærte å alltid ha en unnskyldning klar hvis jeg ble konfrontert om blåmerker, dårlig bekledning, eller andre ting. Da hadde jeg "gått på døren", glemt jakka på skolen, mistet skoene mine.

 

Fasaden sprakk da jeg flyttet hjemmefra, og kuttet kontakten med pappa.
Tante, pappas søster, spurte meg om hvorfor jeg kuttet kontakten, og jeg sa som sant var at han hadde vært voldelig mot meg.
Reaksjonen hennes var "vel, du er jo ikke så perfekt selv heller, så det er vel ingen grunn til å kutte kontakten?"

Den eneste som trodde meg var bestefar (farfar), da jeg fortalte ham hvorfor jeg hadde kuttet kontakten med pappa.  Han støttet også mamma etter at hun tok ut skilsmisse.  Han visste hvordan hans sønn var. 

 

Hvis dere har fortalt andre om vold hjemme, hvilke reaksjoner fikk dere?
Ble dere trodd?

 

 

Anonymkode: b0fe5...050

jeg gikk en dag til læreren min på ungdomsskolen og sa at om han ikke ringte bv innen dagen var omme så tok jeg livet mitt etter skolen. han ringte. men det tok imidlertidig et halvt år før bv flyttet meg hjemmefra. bestemor har trodd meg hele veien, men hun har også vært vitne. mamma sin familie derimot- de tror ikke på en dritt. pappa sin familie tror meg. andre har trodd meg. merkelig at familien til voldsutøveren ikke tror på det men men 

[AnonymBruker]

Fortalte om det i 20 årene. Ble ikke trodd. Ikke av familie, ikke av eks og ikke av helsevesenet. Ble senere trodd av helsepersonell som ga meg diagnosen kompleks PTSD. I familien er jeg den psykisk syke personen som kommer med alle disse løgnene. Som om ikke det er nok er jeg også den fæle som gjør mamma såå vondt ved å ikke ha kontakt. Min smerte er det ikke så farlig med, for det er jo bare oppspinn. 

Anonymkode: 6f241...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg ble ikke trodd. Barnevernet trodde ikke på meg. Nå var saksbehandler/leder for barnevernet vår tidligere nabo, venn med mine foreldre og jeg hadde lekt med barnet hans. Som han sa i møte, "her i dette rommet har jeg siste orde.". Hvordan kommer man noe vei med det? 

Av familie har jeg hørt alt fra at voldsutøverne ikke mente det, det var ikke så ille. Jeg oppfatter feil. Jeg har god fantasi. Det har ikke skjedd og så videre.

en ting er all volden. Men det traff meg hardere å ikke bli trodd. Jeg er så ødelagt av all volden og mishandlingen at jeg aldri vil bli frisk igjen. Det er vondt.

Anonymkode: 8e0b3...867

Det er dette barna mine har opplevd også, når de har prøvd å fortelle til hans familie. Jeg får helt vondt inni meg når jeg får høre dette. Hvordan kan noen som ikke har vært der og ikke har opplevd det, komme med slike utsagn… Det er nesten like ille som å leve i vold.

Anonymkode: b02c0...64e