Bryr oss mindre om hverandre nå enn før? Er blitt en haug med egoister som kun tenker på oss selv? Driter vi i andre?

[AnonymBruker]

Velferdsstaten kom og erstattet empati og følelser. Alle betaler sin skatt med glede, og tilbake får man litt statlig støtte når man trenger det.

Anonymkode: 0555a...428

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at samfunnet sjennerelt har blitt mer narsisistisk overfladisk og egoistisk ja. Det kan ikke fornektes. Folk er ikke like flink til å hjelpe andre og forlanget at staten sksl gjøre alt. Jeg bodde i barnevernet ble grovt neglektet der døde nesten to ganger pågrunn av neglekt. og da jeg flyttet ut fikk jeg ikke hjelp til noen ting hadde ingen kunnskap eller mestring i livet og måtte gjøre alt selv ingen tips til hvor jeg skal begynne en gang,  det ende opp med aap i 8 år til å med ikke min familie hjalp med veiledning selv om jeg hadde kontakt med dem dem forventet staten skulle gjøre alt.  Folk har nok med seg selv ja staten hjalp ikke. Hadde bare folk vist bittelitt litt emosjonell omsorg oppfordring og prøvd ''bittelitt''hadde det gått laaaaang vei. Null nada helt tomt fra alle kanter var det.

Anonymkode: 5bc54...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Alt var bedre under krigen 

Anonymkode: 0d914...969

Det positive med krig er nå iallefall at alt det materalistiske overfladiske blir tatt bort og folk må finne trøst i hverandre og hjelpe hverandre. Det blir litt av en spirituell oppvekker folk trenger!

Anonymkode: 5bc54...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er også syk, men misliker å få personlige spørsmål rundt helse, økonomi og(mangel på) jobb når jeg er på butikken😏Dog skulle jeg gjerne kunnet bevege meg mer fritt uten fare for spisse albuer, dytting og risiko for å bli nedkjørt av el-sparkesykler😝Der er det mye egoisme ute og går. Hensyn er en fin ting, ute blant folk.

Anonymkode: b8148...d9c

Dette. Jeg tror folk flest har omsorg for sine nærmeste, men når det gjelder vanlig hensyn og folkeskikk har det gått til helvete. Her jeg bor flyter det av søppel, jordene er fulle av øl- og brusbokser, skogen er full av gjenlagte hundeposer, det er støy fra biler og mopeder med hullete potter, folk sniker i køer, ungene er frekkere enn flatlusa.

Folk flest har hodet så langt inn i egen navle at det er rart de ikke kveles av navlelo.

Anonymkode: 54b96...e3c

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det der handler om noe helt annet enn egoisme. En familie som bodde i gata til svigermor mistet barnet sitt i en tragisk bilulykke da de var på ferie i et annet land. Min svigermor gikk omveier til og fra huset sitt, begynte å gå inn bakveien gjennom hagen og slikt for å komme seg ut og inn, hun ville absolutt ikke treffe på dem. Ene og alene fordi at hun ikke visste hva hun skulle si. Livredd for at hun skulle opprøre dem mer hvis hun sa noe feil. Min svigermor er generelt lite utadvendt og har ikke helt de sosiale antennene med seg. Dette ved hun veldig godt så for henne så ble det å unngå dem det eneste riktige følte hun. Og mange mennesker er som min svigermor. Det må man bare godta uten å bli krenket.

Anonymkode: e1506...707

Ja, du er inne på noe her, og jeg tenkte det samme når jeg leste posten du siterte. Det er mennesker som får så vondt av andre, at de knapt greier å se at de er veldig syke. Fordi det er så mye følelser i sving, og det blir for overveldende. 

Og det er de som er redd for å såre. Si noe feil. 

Men de få som faktisk er så bauta at de stiller opp for de som har kreft, er skattekister av noen mennesker. Men det er ikke ALLE som er så bauta som de folka der. 

Men jeg tenker også at det er veldig leit når noen som er bauta andre blir syk, ( noe jeg antar er tilfellet i posten du siterte) og så opplever de at ingen stiller opp. Da lurer jeg på om de kan ha gjort noen dårlige valg mtp hvem de knytter til seg som venner. For det finnes folk som bare vil bruke andre, og som ikke gir noe tilbake. 

[AnonymBruker]

I mange tilfeller ja, mye mindre fokus på familie og vennskap. Mange blir så oppslukt av jobb og sine egne barn at alt annet faller bort. Og jeg forstår det jo, for jeg kjenner på samme utmattelsen. Jeg bodde 5-10 minutters gå avstand til storesøstera mi før hun fikk barn, jeg prøvde å invitere henne og mannen på besøk flere ganger. Fikk alltid høre om hvordan det ikke passet, eller lite energi. På den tiden som 20-åring slet jeg utrolig mye med sykdom, og nesten alle så en annen vei. 

Jeg feiret 21-årsdagen min alene i kjellerleiligheten min, de eneste som husket på meg var foreldrene mine.

Har også en storebror som alltid klager over hvor lite familien prioriterer han, men han svarer aldri når man ringer eller sender melding. Han inviterer aldri, og gidder/orker aldri å komme når han blir invitert. Den eneste gangen han ønsker mer kontakt med familien er når han trenger barnevakt. 

Anonymkode: ea040...7d2

[AnonymBruker]

Jeg har konstant dårlig samvittighet over alle jeg skulle ha besøkt eller tatt kontakt med. Det gjelder alt fra eldre mennesker i slekta til hun jeg studerte sammen med som jeg vet har det trasig og hun som er sykemeldt på jobb.

Selv har jeg "omsorgsfatigue" etter å ha stått i en krevende situasjon over mange år hvor en person var avhengig av min omsorg. 

Også har jeg selv vært syk (kreft), så nå bruker jeg all restenergien på jobb for å holde det økonomiske hjulet i gang og for å ikke miste hus og hjem. 

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, innimellom sender jeg en liten hilsen, men det genererer kanskje en enda større forventning om at jeg må opprettholde kontakten, komme på besøk osv., noe jeg ikke har energi til. 

Men ja: Jeg føler meg som et dårlig medmenneske.

Anonymkode: 3f545...010

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har konstant dårlig samvittighet over alle jeg skulle ha besøkt eller tatt kontakt med. Det gjelder alt fra eldre mennesker i slekta til hun jeg studerte sammen med som jeg vet har det trasig og hun som er sykemeldt på jobb.

Selv har jeg "omsorgsfatigue" etter å ha stått i en krevende situasjon over mange år hvor en person var avhengig av min omsorg. 

Også har jeg selv vært syk (kreft), så nå bruker jeg all restenergien på jobb for å holde det økonomiske hjulet i gang og for å ikke miste hus og hjem. 

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, innimellom sender jeg en liten hilsen, men det genererer kanskje en enda større forventning om at jeg må opprettholde kontakten, komme på besøk osv., noe jeg ikke har energi til. 

Men ja: Jeg føler meg som et dårlig medmenneske.

Anonymkode: 3f545...010

Melding er enkelt å sende en 15 minutters tlf samtale er enkelt. Ikke overkompliser det dette er nok. Mangen neglekter ved å bare sende en meld i ny å ned. Er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet hvis man bare gjør det.

Anonymkode: 5bc54...f7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det positive med krig er nå iallefall at alt det materalistiske overfladiske blir tatt bort og folk må finne trøst i hverandre og hjelpe hverandre. Det blir litt av en spirituell oppvekker folk trenger!

Anonymkode: 5bc54...f7a

Har du opplevd det du snakker om, eller synser du bare?

Anonymkode: 55fd0...237