Noen som har gitt opp slankingen, og heller prøvd å leve lykkelig som overvektig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vet du hvorfor? 

Anonymkode: 01b6c...4a6

Hvorfor hva? Hvorfor jeg gikk ned eller hvorfor jeg er mer misfornøyd jo tynnere jeg er?

Anonymkode: c4a7c...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva gjorde du for å akseptere/godta deg selv?

Jeg vurderer å gi opp, for mistrives noe så enormt med livet mitt nå. Er som om halve gleden er borte, selv om jeg er veldig sosial og har en godt liv ellers.

Jeg er ikke mye overvektig, ikke slik at det er helseskadelig.

Anonymkode: 4b9e2...613

Hvorfor tenker du at det er dine to alternativer?

Selvsagt skal du ikke velge å utsette det å ta ansvar for egen lykke til du er «slank» eller «normalvektig» eller hva det nå enn er som er dine personlige mål for å ivareta egen fysiske helse. Fysisk helse er noe vi alle må ivareta løpende til den dagen vi dør. Det er derfor noe vi må ta ansvar for å trives med.

Men din psykiske helse er også noe du må ivareta løpende til den dagen du dør. Og det er din psykiske helse du beskriver når du sier «jeg er ikke lykkelig her og nå». Det er psykisk uhelse. Så har du laget deg en årsak eller en historie om at du vil bli lykkelig dersom bare A eller B eller C inntreffer. Det er en ren fiksjon som lar deg skulke unna vedlikeholdet av din psykiske helse i det daglige, her og nå. 

Oppnåelse av normalvekt er fysisk helse. Mistrivsel er psykisk helse. Du må ivareta begge, hele tiden. Ja, sjansen for å være lykkelig er noe større uten rent fysiske vondter etc. Men normalt fysisk friske mennesker ivaretar likevel, i sin hverdag, sin psykiske helse. De fleste gjør daglige øvelser og tiltak. Det er normalen. Slik de fleste jevnlig trener og spiser fisk og grønnsaker

Svaret ditt er etablere et normalt sunt kosthold (både fysisk og psykisk) som lar deg nyte livet men ikke ødelegger din fremtidige helse. Og som en stund fremover muligens derfor bør være i energiunderskudd, men som på sikt de neste 60-80 årene bør være i energibalanse. Å «slanke seg» er noe tull slankeindustrien har funnet opp. Vektregulering handler om å endre kosthold til et du realistisk trives godt med de neste 80 årene av ditt liv, ikke om midlertidige tiltak eller dietter.

Anonymkode: 6a8e1...897

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor hva? Hvorfor jeg gikk ned eller hvorfor jeg er mer misfornøyd jo tynnere jeg er?

Anonymkode: c4a7c...bd7

Hvorfor du er misfornøyd.

Anonymkode: 01b6c...4a6

[AnonymBruker]

Jeg gav opp ifjor, og det resulterte i mange kg opp, så etter jul er jeg på slankeren igjen. Tar det litt i faser, noen strenge uker, og noen litt mindre strenge. Er det selskap så spiser jeg det som blir servert, og koser meg. Så er det tilbake til hverdagen igjen, med kalorirestriksjon og karbohydrat restriksjon. Jeg tenker at jeg mest sansynlig må leve slik fremover, og da er det greit å finne en måte som gjør at jeg føler jeg kan leve slik. Prøver å faste 18 timer, å spise 2 måltider som metter, de dagene jeg er streng. I helgene spiser jeg ofte 3 måltider. Har til nå gått ned 8 kg etter jul, og fornøyd med det, men fremdeles 10 kg igjen til jeg er fornøyd.

Anonymkode: dbc1c...ece

[AnonymBruker]

Veksler mellom overvektig og ikke.

Det er klart man et mer lykkelig som normal vektig. Lettere på tå, til sinns og svetter mindre.

Alt man putter i munnen påvirker jo psyken.

Anonymkode: a19e7...67a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er ikke mye overvektig, ikke slik at det er helseskadelig.

Anonymkode: 4b9e2...613

Dersom du er typ rett over normal BMI, så hadde jeg definitivt latt slankingen ligge. Fokusert på å ikke bli veldig overvektig, men samtidig glad i meg selv og kroppen min. De par ekstra kiloene kan du fort trenge dersom du kommer utfor alvorlig sykdom. Å være aktiv i naturen hadde jeg gjort for både den psykiske og fysiske helsa, ikke med tanke på slanking eller noe så overfladisk som utseende.

Anonymkode: 2471a...748

[Stor pike]

Jeg er godt lubben og over 50. Jeg har begynt å "gi faen". Ikke sånn at jeg nesker meg i usunn mat i det uendelige, jeg bare koser meg mer og innser at jeg er og ser 7t som jeg gjør. Det har jeg akseptert og kjæresten min synes at jeg flott.170 og høyt hevet hode. Selvsikkerhet er cluet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor du er misfornøyd.

Anonymkode: 01b6c...4a6

Folk påstår jo at det å være tynnere skal gjøre alt så mye bedre. Men jeg føler meg verre. Jeg merker hver en kilo jeg går opp på kroppen og klærne. Det gjorde jeg ikke da jeg var ekstremt overvektig. Da måtte det veldig mye til for å merke en vektøkning. Jeg føler også at jeg ikke kan spise fritt og må konstant tenke på hva jeg putter i munnen. Det føles ut som at jeg straffes for å spise. Jeg merket aldri vannvekt da jeg var overvektig, nå merker jeg det med en gang jeg har fått i meg for mye salt eller karbohydrater. Jeg merker også at jeg blir veldig oppblåst av melk og sjokolade, det merket jeg ikke noe til da jeg var større. Folk kommenterer også maten jeg spiser nå, før fikk jeg aldri kommentarer. Ikke direkte, hva de sa bak min rygg vet jeg ingenting om. 
Klær var så mye enklere da jeg var overvektig. Da handlet det om å skjule fettet på kroppen. Jeg kunne gå for den største størrelsen og det var det, enkelt og greit. Nå er det noe som faktisk heter for stort når det kommer til klær. Klær sitter på helt annerledes og fremhever ting jeg ikke vil vise. Det er frustrerende at klær ikke har en standard størrelse, jeg kan være S i en bukse mens M er trangt, men L er for stort i en annen. Det roter med hodet mitt at jeg kan passe S og nesten L. 
Ingen kommenterte kroppen min da jeg var større. Nå føler alle at de har rett til å si hva de vil. Alt fra "ikke gå ned nå mer nå", "Du har blitt for tynn" til "pass på sånn at du ikke går opp for mye". 

Det eneste positive med å gå ned i vekt er at jeg ikke blir andpusten av å gå trapper. Det å ta på seg sokker og sko er så mye enklere som tynn. Jeg trenger ikke å være redd for om en stol vil kollapse under meg eller om jeg vil få plass i en stol lengre, den tanken har jeg ikke tenkt på 5 år! Det er de eneste tre positive tingene med å gå ned i vekt. Alt annet er bare negativt. Det å gå ned i vekt har ødelagt min fysiske og psykiske helse, og det har gjort livet mitt til et helvete. 

Nå har jeg en spiseforstyrrelse (gått fra anoreksi til bulimi), så det gjør det enda verre så klart. Nå nevner jeg ikke det negative som kommer med spiseforstyrrelsen, bare det som kommer med vekt og kropp. 

Anonymkode: c4a7c...bd7

[frivis]

Fordi fokuset er på feil plass. Det er klart at man ønsker å se sunn ut. Men mange fokuserer jo ikke på sunnhet, men på nettopp det å bli slank. Jeg kan se når noen ser ut som de mangler vitaminer og mineraler. Du ser det på hudfarge, og du merker det på energien dems. Du kan ikke lure deg selv.

Har brukt flere år på å lese meg opp på dette emnet, og kan mye om det. Og blir aldri helt utlært. Men det er mye 99% av nordmenn ikke vet enda, fordi dem undersøker ikke grundig nok. 

Søk sunnhet, og la vekten være mindre viktig.

Endret torsdag kl 15:15 av frivis

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Folk påstår jo at det å være tynnere skal gjøre alt så mye bedre. Men jeg føler meg verre. Jeg merker hver en kilo jeg går opp på kroppen og klærne. Det gjorde jeg ikke da jeg var ekstremt overvektig. Da måtte det veldig mye til for å merke en vektøkning. Jeg føler også at jeg ikke kan spise fritt og må konstant tenke på hva jeg putter i munnen. Det føles ut som at jeg straffes for å spise. Jeg merket aldri vannvekt da jeg var overvektig, nå merker jeg det med en gang jeg har fått i meg for mye salt eller karbohydrater. Jeg merker også at jeg blir veldig oppblåst av melk og sjokolade, det merket jeg ikke noe til da jeg var større. Folk kommenterer også maten jeg spiser nå, før fikk jeg aldri kommentarer. Ikke direkte, hva de sa bak min rygg vet jeg ingenting om. 
Klær var så mye enklere da jeg var overvektig. Da handlet det om å skjule fettet på kroppen. Jeg kunne gå for den største størrelsen og det var det, enkelt og greit. Nå er det noe som faktisk heter for stort når det kommer til klær. Klær sitter på helt annerledes og fremhever ting jeg ikke vil vise. Det er frustrerende at klær ikke har en standard størrelse, jeg kan være S i en bukse mens M er trangt, men L er for stort i en annen. Det roter med hodet mitt at jeg kan passe S og nesten L. 
Ingen kommenterte kroppen min da jeg var større. Nå føler alle at de har rett til å si hva de vil. Alt fra "ikke gå ned nå mer nå", "Du har blitt for tynn" til "pass på sånn at du ikke går opp for mye". 

Det eneste positive med å gå ned i vekt er at jeg ikke blir andpusten av å gå trapper. Det å ta på seg sokker og sko er så mye enklere som tynn. Jeg trenger ikke å være redd for om en stol vil kollapse under meg eller om jeg vil få plass i en stol lengre, den tanken har jeg ikke tenkt på 5 år! Det er de eneste tre positive tingene med å gå ned i vekt. Alt annet er bare negativt. Det å gå ned i vekt har ødelagt min fysiske og psykiske helse, og det har gjort livet mitt til et helvete. 

Nå har jeg en spiseforstyrrelse (gått fra anoreksi til bulimi), så det gjør det enda verre så klart. Nå nevner jeg ikke det negative som kommer med spiseforstyrrelsen, bare det som kommer med vekt og kropp. 

Anonymkode: c4a7c...bd7

Men tror du ikke mye av det er knyttet til spiseforstyrrelsen? Sånn bortsett fra det at andre kommenterer hva du spiser selvfølgelig.

Håper du får den hjelpen du trenger til å komme deg ut av det.

Anonymkode: 01b6c...4a6

[AnonymBruker]

Om du synes livet er kjedelig nå, kan det kanskje være verdt å se på livsstilen din. Dersom du alltid føler du er på diett, gjør du noe galt. Om man skal ha en varig vektnedgang, må man rett og slett legge om livsstilen. Det er både like enkelt og vanskelig som det høres ut.

Det som har fungert for meg, er å spise 80% PBWF (plant based whole foods). Det er bedre for kroppen og lommeboka. I tillegg begrenser det også hva jeg kan legge i handlekurven, da jeg ikke kan velge all verdens. For meg var mye av problemet at siden jeg kunne spise alt, hadde jeg ikke noen stopp-knapp. Nå spiser jeg primært bønner, havregryn, tofu, ris og massevis av frukt og grønt. Osteprodukter og kjøtt spiser jeg kun noen ganger per måned. Og noe godteri.

Gikk fra en BMI på nesten 25 til 19. Det tok tid, men var verdt det. Jeg teller ikke kalorier, spiser bare sunn og plantebasert mat. Slipper å bruke opp all den mentale energien min på å tenke hva jeg skal kjøpe, da det uansett er begrenset hva jeg kan velge. Mye av grunnen til min overspising om kvelden, var at jeg hadde brukt så mye av den mentale energien på å tenke hva jeg skal spise, og hva jeg skal handle. Da var det ikke så mye energi igjen til å holde viljestyrken oppe.

Anonymkode: 5b048...171

[AnonymBruker]

Nei, jeg ga aldri opp da jeg slanket meg 30 kg, og jobbet meg målrettet mot målet som ikke bare var vektnedgang men å holde normalvekt i 10 år. (Som jeg har lest er så lenge fettcellene lever helt til kroppen "glemmer" at man har vært overvektig, og slutter å kjempe seg tilbake) Jeg har holdt vekten i 6 år, og har 4 år igjen før jeg er i mål.

Grunnen er at jeg var både glad og trist og stresset og motløs som overvektig, og jeg er alle de samme tingene nå som slank. Men som slank så har kroppen min det 100 ganger bedre. Hormonene er mer balanserte, blodsukkeret er stabilt, leddene mine gleder seg av å ikke måtte drasse på så mange ekstra kilo. Jeg er friskere, mindre utsatt for sykdommer, sprekere. 

Dermed så er det verdt det, selv om jeg ikke kan numme meg med mat lenger. 

Anonymkode: fe5b5...8b9

[AnonymBruker]

Jeg er konstant på slankekur. Må gå ned men vekta vil ikke ned. Gitt opp.

Anonymkode: 4ee9b...1b4

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned 35 kilo... Burde ned 5-10 til, men de sitter MYE hardere (logisk nok). Jeg har ikke gitt opp, har holdt meg stabil nå noen måneder... Men jeg skjønner at det må kraftigere innsats til for å få til de siste 5-10, og jeg vet jammen ikke om det er verdt det... Har BMI på 28 nå.... Så jeg er litt i tenkeboksen om jeg skal resignere og ha det som nå, som jeg vet at jeg tross alt klarer å stå i - eller om jeg skal hige etter de kiloene ned og så ikke helt vite om jeg klarer å holde meg der. Men fornøyd? Altså.... Jeg er mye mer fornøyd enn for 35 kilo siden rent fysisk, ting er ekstremt mye lettere! Men det var mye "bedre" å bare spise ukritisk det man hadde lyst på når man hadde lyst på det.... Ekstremt mye mer behagelig liv på den komfortable måten liksom... Men det er mye enklere å leve nå, rent fysisk... Så jeg vet ikke hva jeg lander på her... Vurderer en prat med fastlegen, om de kiloene faktisk spiller noen stor rolle rent helsemessig....

Anonymkode: c9259...c07

[Viljestyrke]

Kommer aldri til å bli lykkelig som overvektig. Det er et mareritt.