Aldri hatt kjæreste og begynner å bli redd for at det aldri vil skje..

[Ungdomskrisen]

Hei! Beklager et langt innlegg men måtte få det ut. Vet det ble litt dramatisk, men tankene bare blåser i alle retninger og jeg måtte skrive til noen som ikke blir å gi det mest irriterende rådet jeg vet om: « det kommer når du minst venter det»

 

Jeg er en 20 år gammel kvinne som aldri har hatt kjæreste, noe jeg virkelig har drømt om så lenge jeg kan huske. Spesielt den typiske “teenage love” som alle snakker om. Jeg føler selv at jeg er en ganske intelligent, morsom, søt og omsorgsfull person, og jeg har så mye kjærlighet å gi!

 

Problemet er bare … jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg snakket med en fyr som faktisk var interessert i noe mer enn bare et ligg. Hver gang jeg får et lite håp, så ender det med at de bare er hyggelige fordi de håper å få ligge med meg igjen. Det gjør så vondt, for jeg ønsker meg noe ekte, ikke bare tilfeldige møter.

 

I fjor vinter møtte jeg en fyr som jeg ikke trodde var interessert, men det viste seg at han faktisk var det. Eller, det trodde jeg da. Vi møttes alltid bare ute på byen og pratet litt på Snap, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne finne på noe annet, ble jeg bare ghostet. Jeg forsto vel at han bare ville én ting.

 

Og som om ikke det var nok: Mot slutten av sommeren finner jeg ut at bestevenninnen min har møtt ham bak ryggen min, og noen måneder senere blir de sammen. Jeg ble ikke sint på henne, for jeg kan jo ikke styre følelsene hans, hvis han likte henne bedre, så er det bare sånn det er. Men jeg valgte å kutte ut begge to, fordi det hele skjedde mens jeg fremdeles hadde kontakt med ham.

 

Etter det har jeg slitt skikkelig med tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få en kjæreste, eller møte noen som liker meg like mye tilbake. Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en tenåring nå, men ærlig talt. Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

 

Bør jeg være mer stille, ta mindre plass, bli tynnere? Jeg føler at det er så vanskelig, fordi datingkulturen i Norge virker som den nesten utelukkende handler om sex. Jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg møter noen, og det viser seg at det er det eneste de er ute etter.

 

Det som kanskje gjør aller mest vondt, er den gjennomtrengende følelsen av at ingen egentlig vil bli kjent med meg for den jeg er, det føles som om jeg aldri får den sjansen. Og samtidig virker det så lett for andre. Jeg drømmer jo ikke om noe stort eller uoppnåelig. Jeg ønsker meg bare de enkle, fine tingene i livet: å henge sammen med noen jeg er glad i, kunne gi gaver, dele favorittsangene våre, reise sammen, dra på konserter, skiturer, hytteturer, kino eller restaurantbesøk, gå turer, bade, ha lange samtaler gjennom natten, bli holdt rundt, få små overraskelser som en lapp med noen fine ord, et lite brev eller kanskje et bilde av oss han synes er fint … alt jeg egentlig vil, er bare å bli sett og verdsatt for den jeg er.

 

Jeg er så ufattelig lei av å ende opp med å ha sex med noen jeg egentlig ikke er glad i, bare fordi det er det eneste som virker å være på bordet. Venninnene mine synes jeg er litt teit, for jeg har jo “draget” på byen, men hva hjelper det, når det aldri er noe ekte? Jeg orker bare ikke mer, hvis det aldri skal bety noe.

 

Og så får man høre det samme, tomme rådet igjen og igjen: “Det kommer når du minst venter det.” Jeg er så dritt lei av å høre det. Helt ærlig.

 

Er det noen her som kjenner seg igjen? Eller som har noen råd til hvordan jeg kan snu dette? Jeg vil så gjerne tro at det finnes gutter der ute som faktisk vil ha noe ekte, men akkurat nå begynner håpet å svinne litt.

 

Setter så stor pris på alle svar!

[AnonymBruker]

Ungdomskrisen skrev (9 minutter siden):

Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

Vent med sex.

Anonymkode: 27532...25c

[Ungdomskrisen]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vent med sex.

Anonymkode: 27532...25c

Enig med deg🩷

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd…

Kjenner meg igjen i historien din.. Attpåtil hadde jeg  ikke akkurat draget heller, men det var som du opplever en del som var interessert kun i sex. Noen ganger maskerer de det så bra at man begynner å tro på at de er interessert, men det kommer jo for en dag etter hvert. De forsvinner snart, uansett om man har sex eller ikke. Vondt med dem som virkelig later som de er interessert, for så å forsvinne…

Hva ville jeg gjort annerledes? Kanskje forsøkt å bli med på flere aktiviteter/arenaer for å treffe folk, men vet ikke helt hva. Jeg var aktiv, ute på byen, med venninner, på jobb med kolleger av begge kjønn, på tur og ferie, gikk kurs, trente, gikk på konserter, jobbet frivillig. Mange arenaer å møte noen på. Forsøkte nettdating uten hell - de få som faktisk møtte meg, var aldri interessert. 

Den der «det skjer når du minst venter det» er hvertfall tull. Det skjedde ikke noe de årene jeg IKKE lette, heller.

»Vent med sex» er også tull. Vet om mange forhold der folk har hatt sex tidlig. Dessuten er det jo forståelig at et ungt menneske vil prøve ut sex - det blir uansett sjelden på denne måten, en gang i halvåret er ikke mye om man har lyst til å bruke kroppen sin mens den er ung.

»Du er for kresen» fikk jeg høre. De skulle bare visst hvor lav den lista for å ta en dans, gå på date, holde kontakten lå etter hvert! Jeg ga mange en sjamse for å se om jeg kanskje ville finne gullet i dem etter et møte, selv om jeg visste at de ikke passet i det hele tatt…

Det er virkelig ikke noen for alle.

Men beste råd er vel å oppsøke steder/aktiviteter der du finner folk som liker det samme som deg. Lykke til!

Anonymkode: e83d2...9b7

[AnonymBruker]

Enkelt. For det første, du er bare tjue for søren, livet har knapt begynt ! For det andre, fremstår du som et enkelt ligg, er det det du blir 😘

 

Hilsen mann med draget og lang erfaring 🥳

Anonymkode: 7fb14...5c4

[AnonymBruker]

Jeg er glad jeg ikke er ung i dag. De unge generasjonene har virkelig ødelagt all normal sosial omgang med det ekstreme fokuset på seg selv, selvrealisering og selveksponering. Dating har først og fremst blitt en lekeplass for tilfeldig sex. En annen ting er at de "eldre" ender med å herme etter dem når de sitter der og synes de har gått glipp av livet. 

Uansett. TS.  Slutt å ligge med gutter så lett!  Jeg vet mange på KG synes det er både greit og lurt å ligge tidlig i relasjonen og forsøker å argumentere med at "mange forhold har startet med tidlig ligg". Jada. Litt av en argumentasjon. Det er mange som har overlevd å hoppe ut av 5. etasje også. Det betyr ikke at det er å anbefale.    

Problemet med at du ligger med gutter på den måten er at du skaffer deg et rykte som gjør at de seriøst gutta ikke ser i din retning en gang. Da snakker jeg ikke om incel-boys som ikke tåler å høre at jenta har hatt sex før, men i andres øyne pådrar du deg et rykte som flyfille. Det blir vanskelig å tro på at du er ute etter et skikkelig forhold. 

Du er veldig ung ennå, så jeg synes det er aaalt for tidlig å bli pessismistisk. Men kulturen blant dere unge er slik at dette er vanskelig, ja. 

Råd? 

* Se på hvilke arenaer du treffer gutter på. Å treffe folk på byen betyr 90% av gangene at de er ute etter et uforpliktende ligg. 

* Solide kjærlighetsforhold bygges gjennom sosial relasjon på gode arenaer. De fleste gjennom at man treffer folk gjenner venners-venner eller venners-venners-venner. 

* Gå saktere frem. Se an typen. Har du mulighet til å sjekke "referanser" så gjør det gjennom vennenettverket. Bli kjent med fyren. Fyrer som bare er ute etter ligg er sjelden interessert i å bruke tid på å bli kjent. 

* Seriøse fyrer med seriøse hensikter kan også ende med å konkludere med at du ikke var en match, og deretter avslutte eller forsvinne. Du vil garantert gjøre det samme om det er en fyr du finner ut at du ikke likte allikevel. Sånt må man tåle. 

 

Anonymkode: 70a06...4a0

[AnonymBruker]

Hvis du vil ha kjæreste burde du hvertfall jakte menn som er over 25. De færreste som er yngre enn dette har et ønske om å slå seg til ro «allerede».

Anonymkode: 773b7...362

[AnonymBruker]

Ungdomskrisen skrev (6 timer siden):

Hei! Beklager et langt innlegg men måtte få det ut. Vet det ble litt dramatisk, men tankene bare blåser i alle retninger og jeg måtte skrive til noen som ikke blir å gi det mest irriterende rådet jeg vet om: « det kommer når du minst venter det»

 

Jeg er en 20 år gammel kvinne som aldri har hatt kjæreste, noe jeg virkelig har drømt om så lenge jeg kan huske. Spesielt den typiske “teenage love” som alle snakker om. Jeg føler selv at jeg er en ganske intelligent, morsom, søt og omsorgsfull person, og jeg har så mye kjærlighet å gi!

 

Problemet er bare … jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg snakket med en fyr som faktisk var interessert i noe mer enn bare et ligg. Hver gang jeg får et lite håp, så ender det med at de bare er hyggelige fordi de håper å få ligge med meg igjen. Det gjør så vondt, for jeg ønsker meg noe ekte, ikke bare tilfeldige møter.

 

I fjor vinter møtte jeg en fyr som jeg ikke trodde var interessert, men det viste seg at han faktisk var det. Eller, det trodde jeg da. Vi møttes alltid bare ute på byen og pratet litt på Snap, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne finne på noe annet, ble jeg bare ghostet. Jeg forsto vel at han bare ville én ting.

 

Og som om ikke det var nok: Mot slutten av sommeren finner jeg ut at bestevenninnen min har møtt ham bak ryggen min, og noen måneder senere blir de sammen. Jeg ble ikke sint på henne, for jeg kan jo ikke styre følelsene hans, hvis han likte henne bedre, så er det bare sånn det er. Men jeg valgte å kutte ut begge to, fordi det hele skjedde mens jeg fremdeles hadde kontakt med ham.

 

Etter det har jeg slitt skikkelig med tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få en kjæreste, eller møte noen som liker meg like mye tilbake. Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en tenåring nå, men ærlig talt. Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

 

Bør jeg være mer stille, ta mindre plass, bli tynnere? Jeg føler at det er så vanskelig, fordi datingkulturen i Norge virker som den nesten utelukkende handler om sex. Jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg møter noen, og det viser seg at det er det eneste de er ute etter.

 

Det som kanskje gjør aller mest vondt, er den gjennomtrengende følelsen av at ingen egentlig vil bli kjent med meg for den jeg er, det føles som om jeg aldri får den sjansen. Og samtidig virker det så lett for andre. Jeg drømmer jo ikke om noe stort eller uoppnåelig. Jeg ønsker meg bare de enkle, fine tingene i livet: å henge sammen med noen jeg er glad i, kunne gi gaver, dele favorittsangene våre, reise sammen, dra på konserter, skiturer, hytteturer, kino eller restaurantbesøk, gå turer, bade, ha lange samtaler gjennom natten, bli holdt rundt, få små overraskelser som en lapp med noen fine ord, et lite brev eller kanskje et bilde av oss han synes er fint … alt jeg egentlig vil, er bare å bli sett og verdsatt for den jeg er.

 

Jeg er så ufattelig lei av å ende opp med å ha sex med noen jeg egentlig ikke er glad i, bare fordi det er det eneste som virker å være på bordet. Venninnene mine synes jeg er litt teit, for jeg har jo “draget” på byen, men hva hjelper det, når det aldri er noe ekte? Jeg orker bare ikke mer, hvis det aldri skal bety noe.

 

Og så får man høre det samme, tomme rådet igjen og igjen: “Det kommer når du minst venter det.” Jeg er så dritt lei av å høre det. Helt ærlig.

 

Er det noen her som kjenner seg igjen? Eller som har noen råd til hvordan jeg kan snu dette? Jeg vil så gjerne tro at det finnes gutter der ute som faktisk vil ha noe ekte, men akkurat nå begynner håpet å svinne litt.

 

Setter så stor pris på alle svar!

Kjenner meg igjen i å aldri treffe noen, er student i Oslo og har mange single venninner i samme situasjon. Men vi går lite på byen og tror ikke noen av oss har sex. Selv er jeg jomfru, 22 år… 

Mener selv jeg er pen, ikke akkurat modell, men normal søt, slank og morsom, snill. Men treffer ingen.

Anonymkode: 67d38...c6c

[AnonymBruker]

Jeg er 44 år og lurer på det samme... Ga nok opp for lenge siden men dog. 

Anonymkode: 2675b...d36

[AnonymBruker]

Ungdomskrisen skrev (12 timer siden):

Hei! Beklager et langt innlegg men måtte få det ut. Vet det ble litt dramatisk, men tankene bare blåser i alle retninger og jeg måtte skrive til noen som ikke blir å gi det mest irriterende rådet jeg vet om: « det kommer når du minst venter det»

 

Jeg er en 20 år gammel kvinne som aldri har hatt kjæreste, noe jeg virkelig har drømt om så lenge jeg kan huske. Spesielt den typiske “teenage love” som alle snakker om. Jeg føler selv at jeg er en ganske intelligent, morsom, søt og omsorgsfull person, og jeg har så mye kjærlighet å gi!

 

Problemet er bare … jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg snakket med en fyr som faktisk var interessert i noe mer enn bare et ligg. Hver gang jeg får et lite håp, så ender det med at de bare er hyggelige fordi de håper å få ligge med meg igjen. Det gjør så vondt, for jeg ønsker meg noe ekte, ikke bare tilfeldige møter.

 

I fjor vinter møtte jeg en fyr som jeg ikke trodde var interessert, men det viste seg at han faktisk var det. Eller, det trodde jeg da. Vi møttes alltid bare ute på byen og pratet litt på Snap, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne finne på noe annet, ble jeg bare ghostet. Jeg forsto vel at han bare ville én ting.

 

Og som om ikke det var nok: Mot slutten av sommeren finner jeg ut at bestevenninnen min har møtt ham bak ryggen min, og noen måneder senere blir de sammen. Jeg ble ikke sint på henne, for jeg kan jo ikke styre følelsene hans, hvis han likte henne bedre, så er det bare sånn det er. Men jeg valgte å kutte ut begge to, fordi det hele skjedde mens jeg fremdeles hadde kontakt med ham.

 

Etter det har jeg slitt skikkelig med tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få en kjæreste, eller møte noen som liker meg like mye tilbake. Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en tenåring nå, men ærlig talt. Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

 

Bør jeg være mer stille, ta mindre plass, bli tynnere? Jeg føler at det er så vanskelig, fordi datingkulturen i Norge virker som den nesten utelukkende handler om sex. Jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg møter noen, og det viser seg at det er det eneste de er ute etter.

 

Det som kanskje gjør aller mest vondt, er den gjennomtrengende følelsen av at ingen egentlig vil bli kjent med meg for den jeg er, det føles som om jeg aldri får den sjansen. Og samtidig virker det så lett for andre. Jeg drømmer jo ikke om noe stort eller uoppnåelig. Jeg ønsker meg bare de enkle, fine tingene i livet: å henge sammen med noen jeg er glad i, kunne gi gaver, dele favorittsangene våre, reise sammen, dra på konserter, skiturer, hytteturer, kino eller restaurantbesøk, gå turer, bade, ha lange samtaler gjennom natten, bli holdt rundt, få små overraskelser som en lapp med noen fine ord, et lite brev eller kanskje et bilde av oss han synes er fint … alt jeg egentlig vil, er bare å bli sett og verdsatt for den jeg er.

 

Jeg er så ufattelig lei av å ende opp med å ha sex med noen jeg egentlig ikke er glad i, bare fordi det er det eneste som virker å være på bordet. Venninnene mine synes jeg er litt teit, for jeg har jo “draget” på byen, men hva hjelper det, når det aldri er noe ekte? Jeg orker bare ikke mer, hvis det aldri skal bety noe.

 

Og så får man høre det samme, tomme rådet igjen og igjen: “Det kommer når du minst venter det.” Jeg er så dritt lei av å høre det. Helt ærlig.

 

Er det noen her som kjenner seg igjen? Eller som har noen råd til hvordan jeg kan snu dette? Jeg vil så gjerne tro at det finnes gutter der ute som faktisk vil ha noe ekte, men akkurat nå begynner håpet å svinne litt.

 

Setter så stor pris på alle svar!

1) En mann med valgmuligheter ønsker ikke å trekke inn årene og satse alt på en dame han oppfatter som et enkelt ligg.

2) Hvis du ligger med en mann i "håp" om at det skal bli noe mer, mens du ikke ville ligget med ham hvis det bare var for sex, da mangler du respekt for deg selv. Så hvorfor forventer du at han skal ha det?

Kort sagt: Du plasserer deg selv i kategorien for "lettvint moro" gjennom oppførselen din.

Anonymkode: 03dfa...add

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 44 år og lurer på det samme... Ga nok opp for lenge siden men dog. 

Anonymkode: 2675b...d36

Jeg er 43 og lurer på det samme. Begynner å bli en stund siden jeg innså at jeg ikke et elskbar. 

Anonymkode: e2a95...7b7

[AnonymBruker]

Ungdomskrisen skrev (13 timer siden):

bli tynnere?

Hvis du er overvektig så vil dette hjelpe veldig.

Anonymkode: a2fce...3dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vent med sex.

Anonymkode: 27532...25c

Mener omvendt, begynn med sex. De mennene som vil noe mer blir værende om de får det de ønsker først. Ikke legg følelser i de første liggene, ta det som en gøy opplevelse. Det må knuses noen egg for å lage en god omelett.

Anonymkode: 47aa8...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mener omvendt, begynn med sex. De mennene som vil noe mer blir værende om de får det de ønsker først. Ikke legg følelser i de første liggene, ta det som en gøy opplevelse. Det må knuses noen egg for å lage en god omelett.

Anonymkode: 47aa8...e52

Det er lettere å ikke føle seg brukt hvis hun ikke ligger med dem.

Anonymkode: a2fce...3dd

[AnonymBruker]

Ungdomskrisen skrev (14 timer siden):

Hei! Beklager et langt innlegg men måtte få det ut. Vet det ble litt dramatisk, men tankene bare blåser i alle retninger og jeg måtte skrive til noen som ikke blir å gi det mest irriterende rådet jeg vet om: « det kommer når du minst venter det»

 

Jeg er en 20 år gammel kvinne som aldri har hatt kjæreste, noe jeg virkelig har drømt om så lenge jeg kan huske. Spesielt den typiske “teenage love” som alle snakker om. Jeg føler selv at jeg er en ganske intelligent, morsom, søt og omsorgsfull person, og jeg har så mye kjærlighet å gi!

 

Problemet er bare … jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg snakket med en fyr som faktisk var interessert i noe mer enn bare et ligg. Hver gang jeg får et lite håp, så ender det med at de bare er hyggelige fordi de håper å få ligge med meg igjen. Det gjør så vondt, for jeg ønsker meg noe ekte, ikke bare tilfeldige møter.

 

I fjor vinter møtte jeg en fyr som jeg ikke trodde var interessert, men det viste seg at han faktisk var det. Eller, det trodde jeg da. Vi møttes alltid bare ute på byen og pratet litt på Snap, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne finne på noe annet, ble jeg bare ghostet. Jeg forsto vel at han bare ville én ting.

 

Og som om ikke det var nok: Mot slutten av sommeren finner jeg ut at bestevenninnen min har møtt ham bak ryggen min, og noen måneder senere blir de sammen. Jeg ble ikke sint på henne, for jeg kan jo ikke styre følelsene hans, hvis han likte henne bedre, så er det bare sånn det er. Men jeg valgte å kutte ut begge to, fordi det hele skjedde mens jeg fremdeles hadde kontakt med ham.

 

Etter det har jeg slitt skikkelig med tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få en kjæreste, eller møte noen som liker meg like mye tilbake. Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en tenåring nå, men ærlig talt. Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

 

Bør jeg være mer stille, ta mindre plass, bli tynnere? Jeg føler at det er så vanskelig, fordi datingkulturen i Norge virker som den nesten utelukkende handler om sex. Jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg møter noen, og det viser seg at det er det eneste de er ute etter.

 

Det som kanskje gjør aller mest vondt, er den gjennomtrengende følelsen av at ingen egentlig vil bli kjent med meg for den jeg er, det føles som om jeg aldri får den sjansen. Og samtidig virker det så lett for andre. Jeg drømmer jo ikke om noe stort eller uoppnåelig. Jeg ønsker meg bare de enkle, fine tingene i livet: å henge sammen med noen jeg er glad i, kunne gi gaver, dele favorittsangene våre, reise sammen, dra på konserter, skiturer, hytteturer, kino eller restaurantbesøk, gå turer, bade, ha lange samtaler gjennom natten, bli holdt rundt, få små overraskelser som en lapp med noen fine ord, et lite brev eller kanskje et bilde av oss han synes er fint … alt jeg egentlig vil, er bare å bli sett og verdsatt for den jeg er.

 

Jeg er så ufattelig lei av å ende opp med å ha sex med noen jeg egentlig ikke er glad i, bare fordi det er det eneste som virker å være på bordet. Venninnene mine synes jeg er litt teit, for jeg har jo “draget” på byen, men hva hjelper det, når det aldri er noe ekte? Jeg orker bare ikke mer, hvis det aldri skal bety noe.

 

Og så får man høre det samme, tomme rådet igjen og igjen: “Det kommer når du minst venter det.” Jeg er så dritt lei av å høre det. Helt ærlig.

 

Er det noen her som kjenner seg igjen? Eller som har noen råd til hvordan jeg kan snu dette? Jeg vil så gjerne tro at det finnes gutter der ute som faktisk vil ha noe ekte, men akkurat nå begynner håpet å svinne litt.

 

Setter så stor pris på alle svar!

Når du minst venter det, stemner egentlig  ganske godt. 

Mulig du er på feil arena  iht å date. Apper later jo til å være mye tull. 

Nå mener jeg ikke nødvendigvis  at sex tidlig er feil. Men hvis du holder igjen sex og velger å bli bedre kjent før sex, får du kanskje  luket ut de som er ute etter kun et ligg. 

Har hatt mest kompiser i livet, de sier at de ligger ikke tidlig med noen de virkelig er interessert  i. Da det kan virke litt useriøst også den veien.  Da er de først og fremst interessert  i å bli kjent. Mulig dette er litt annerledes for litt yngre, og variert fra sted til  sted  i dag. 

Ingen sex før monogami kan være til hjelp. Venter man , så bygger det seg også  opp  en større spenning hos  begge to, og sjansen for klein sex minsker. 

Så mulig lurt å teste nye arenaer, andre type menn og ny taktikk. 

Anonymkode: 49d4d...f3c

[Sparkling_Pink]

Da jeg var på din alder, for 22 år siden, ville en kompis av meg ha sex med meg. Jeg hadde lyst på han tilbake og vi hadde sex. Det utviklet seg til et kjæresteforhold derfra. Det varte i et par år, før vi i ungdommelig idioti utviklet oss i helt forskjellige retninger, idioti fordi både han og jeg ble mer som den ekte personen i oss. Jeg føler i dag sterkt for at jeg burde vært ærligere i meg selv - for nettopp å bli elsket som den jeg egentlig er, helt fra starten av.

 Jeg er veldig lei for at du opplevde at han du var interessert i ble ilag med venninna di. Det blir tungt ei stund med tillit og å motta kjærlighet etter et slikt svik.

Av råd har jeg ikke så mange. Flørt og prat om drømmene dine. Få napp på byen, lev og prat om drømmene dine. Det funker forøvrig ok for meg å spørre direkte til karer om hva de er interessert i med meg, gjerne etter at samtalen har flytt litt. Så etterpå sier du hva du drømmer om, ikke før. Hedre drømmene dine.

En dag midt i en flørt, det kan ta 10 samtaler eller 100, er det en som du fatter interesse for som er interessert tilbake. Har du snevre kriterier og mange saker du absolutt skal ha, kan det ta årevis mellom kandidatene. Men bare kjærlighet, en fin hverdag og at det blir et forhold er ikke en umulig lang liste.

[AnonymBruker]

Og jeg er 50 år og aldri hatt kjæreste. Det er noe galt med meg også.

Anonymkode: d5e9e...286

[Blått]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 43 og lurer på det samme. Begynner å bli en stund siden jeg innså at jeg ikke et elskbar. 

Anonymkode: e2a95...7b7

Tja, jeg innså at det der sitter i hodet mitt. Så lenge jeg ikke er glad i meg selv, så er det ingen som ikke vil bli det heller. Jobben starter innenfra.

[Blått]

Ungdomskrisen skrev (14 timer siden):

Hei! Beklager et langt innlegg men måtte få det ut. Vet det ble litt dramatisk, men tankene bare blåser i alle retninger og jeg måtte skrive til noen som ikke blir å gi det mest irriterende rådet jeg vet om: « det kommer når du minst venter det»

 

Jeg er en 20 år gammel kvinne som aldri har hatt kjæreste, noe jeg virkelig har drømt om så lenge jeg kan huske. Spesielt den typiske “teenage love” som alle snakker om. Jeg føler selv at jeg er en ganske intelligent, morsom, søt og omsorgsfull person, og jeg har så mye kjærlighet å gi!

 

Problemet er bare … jeg aner ikke hva jeg gjør galt. Jeg kan ikke engang huske sist jeg snakket med en fyr som faktisk var interessert i noe mer enn bare et ligg. Hver gang jeg får et lite håp, så ender det med at de bare er hyggelige fordi de håper å få ligge med meg igjen. Det gjør så vondt, for jeg ønsker meg noe ekte, ikke bare tilfeldige møter.

 

I fjor vinter møtte jeg en fyr som jeg ikke trodde var interessert, men det viste seg at han faktisk var det. Eller, det trodde jeg da. Vi møttes alltid bare ute på byen og pratet litt på Snap, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne finne på noe annet, ble jeg bare ghostet. Jeg forsto vel at han bare ville én ting.

 

Og som om ikke det var nok: Mot slutten av sommeren finner jeg ut at bestevenninnen min har møtt ham bak ryggen min, og noen måneder senere blir de sammen. Jeg ble ikke sint på henne, for jeg kan jo ikke styre følelsene hans, hvis han likte henne bedre, så er det bare sånn det er. Men jeg valgte å kutte ut begge to, fordi det hele skjedde mens jeg fremdeles hadde kontakt med ham.

 

Etter det har jeg slitt skikkelig med tanken på at jeg kanskje aldri kommer til å få en kjæreste, eller møte noen som liker meg like mye tilbake. Jeg vet at jeg kanskje høres ut som en tenåring nå, men ærlig talt. Er det noe jeg burde gjøre annerledes?

 

Bør jeg være mer stille, ta mindre plass, bli tynnere? Jeg føler at det er så vanskelig, fordi datingkulturen i Norge virker som den nesten utelukkende handler om sex. Jeg blir ordentlig lei meg hver gang jeg møter noen, og det viser seg at det er det eneste de er ute etter.

 

Det som kanskje gjør aller mest vondt, er den gjennomtrengende følelsen av at ingen egentlig vil bli kjent med meg for den jeg er, det føles som om jeg aldri får den sjansen. Og samtidig virker det så lett for andre. Jeg drømmer jo ikke om noe stort eller uoppnåelig. Jeg ønsker meg bare de enkle, fine tingene i livet: å henge sammen med noen jeg er glad i, kunne gi gaver, dele favorittsangene våre, reise sammen, dra på konserter, skiturer, hytteturer, kino eller restaurantbesøk, gå turer, bade, ha lange samtaler gjennom natten, bli holdt rundt, få små overraskelser som en lapp med noen fine ord, et lite brev eller kanskje et bilde av oss han synes er fint … alt jeg egentlig vil, er bare å bli sett og verdsatt for den jeg er.

 

Jeg er så ufattelig lei av å ende opp med å ha sex med noen jeg egentlig ikke er glad i, bare fordi det er det eneste som virker å være på bordet. Venninnene mine synes jeg er litt teit, for jeg har jo “draget” på byen, men hva hjelper det, når det aldri er noe ekte? Jeg orker bare ikke mer, hvis det aldri skal bety noe.

 

Og så får man høre det samme, tomme rådet igjen og igjen: “Det kommer når du minst venter det.” Jeg er så dritt lei av å høre det. Helt ærlig.

 

Er det noen her som kjenner seg igjen? Eller som har noen råd til hvordan jeg kan snu dette? Jeg vil så gjerne tro at det finnes gutter der ute som faktisk vil ha noe ekte, men akkurat nå begynner håpet å svinne litt.

 

Setter så stor pris på alle svar!

Nå skal jeg være litt brutal og si ting som kanskje sårer, men det oser desperasjon av dette her. En kjæreste bør komme som et tillegg til livet, som du allerede har, som er fint og flott. Slutt å fokusere på kjæreste, men heller på hva du ønsker, vil og skal. Hvordan kan du ha det godt med deg selv? Dersom du blir frustrert av menn bare vil ha sex, så slutt å ha sex med disse mennene. Om de ikke har gitt noen signaler på at de er interessert i deg, hvorfor skal du ligge med dem hvis det gjør deg bare frustrert og lei deg? Avvent, finn noen som gir uttrykk for at de liker deg for deg, at du er et flott og godt menneske. Mange menn, dersom de får tilbud om det, tar gjerne i mot sex uten at de ønsker å binde seg til deg. Det høres kanskje brutalt ut, men du må ta kontroll over dette og bestemme - du er fører i ditt eget liv, du bestemmer, du er sjefen. 

Ingen vil ha noen som er villig til å akseptere hvem som helst, men man ønsker en som har valgt en, fordi at hjertet har valgt en. Ingen menn vil være villig til å satse på deg, med de holdningene der. 

Greia med utsagnet "når du minst venter det" handler jo nettopp om at man blir mer avslappet og da har man det enklere for å tiltrekke seg mennesker. 

Endret 9. april av Blått

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er lettere å ikke føle seg brukt hvis hun ikke ligger med dem.

Anonymkode: a2fce...3dd

Derfor sex uten følelser.

Anonymkode: 47aa8...e52