Tror dere behandler bryr seg?

[AnonymBruker]

Hva skal jeg si...

De beste er de som får best betalt og jobber privat. Jeg har i det siste gått privat fordi det offentlige ikke tok meg alvorlig/latterliggjorde meg/løy/.

Det private var en fantastik opplevelse og jeg opplevde lettelse over å bli tatt alvorlig, hørt, sett. Etter første møte m privat psykiater gråt jeg, var så lettet, han hørte og så og bekreftet så mye av det jeg hadde opplevd feil av dps. Videre nevropsykolog, fantastisk! Så ny psykiater, jeg er så takknemlig. Hørt, sett, bekreftet. 

Jeg møtte ei nydelig dame på dps, jeg så hun ble glad i meg og hun var ganske fantastisk. Dessverre satte hun feil diagnose på meg, noe som førte til feilmedisinering og uførhet. Dps avviste feildiagnosen da jeg ville bli utredet på nytt. Dette før privat helsehjelp.

Etter mange år gikk jeg endelig privat, fikk ny diagnose og slettet den forrige. Fikk endelig riktig medisin og et nytt liv eller livet tilbake. Så mange ødelagte år. Jeg skulle aldri blitt så syk at jeg ble ufør.

Anonymkode: 9fc34...c7f

[AnonymBruker]

Hvorfor er det viktig for deg at behandleren bryr seg? Jeg vet at min behandler bryr seg og han strekker seg langt i å hjelpe meg innenfor rammene i jobben hans. Jeg håper at han kobler av fra pasientene sine når han drar fra jobb og at han ikke tenker på meg eller andre pasienter etter arbeidstid.

Anonymkode: 61a98...29d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvorfor er det viktig for deg at behandleren bryr seg? Jeg vet at min behandler bryr seg og han strekker seg langt i å hjelpe meg innenfor rammene i jobben hans. Jeg håper at han kobler av fra pasientene sine når han drar fra jobb og at han ikke tenker på meg eller andre pasienter etter arbeidstid.

Anonymkode: 61a98...29d

Det er viktig for oss som går i terapi, fordi vi utleverer oss selv på det groveste. Vi stoler på et vilt fremmed menneske med noe av det mest private vi har. Det er spesielt viktig for oss som har blitt sviktet på det groveste av våre nærmeste som skulle ha brydd seg om oss. 

Ikke alle bryr seg om hvor mye en terapeut bryr seg. Men for noen, spesielt traumepasienter, bryr seg i overkant mye. 

Anonymkode: c7da1...9b3

[AprilLudgate]

Når jeg oppsøker samtaleterapi så VIL jeg jo være jobb.

Jeg ønsker ikke vennskap eller trøst, men faglig kompetanse og en profesjonell behandler.

Som tenker fag og ikke «meg personlig». 
 

De er på jobb, og får betalt. Jeg og den hadde ikke hatt en dialog uten det premisset. 
 

Det legger jo like mye av «byrden» på dem, for jeg er jo ikke fornøyd bare behandler er snill og empatisk.

Jeg kommer jo et sted for høy faglig kompetanse på hvaenn man trenger bistand til?

Hvorfor ellers skulle jeg gå dit?

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er viktig for oss som går i terapi, fordi vi utleverer oss selv på det groveste. Vi stoler på et vilt fremmed menneske med noe av det mest private vi har. Det er spesielt viktig for oss som har blitt sviktet på det groveste av våre nærmeste som skulle ha brydd seg om oss. 

Ikke alle bryr seg om hvor mye en terapeut bryr seg. Men for noen, spesielt traumepasienter, bryr seg i overkant mye. 

Anonymkode: c7da1...9b3

Jo, men dette et jo en av grunnene til at du trenger en terapeut med traumekompetanse.

For å REDUSERE dette kunstige behovet.

Legger de ikke jobben fra seg blir de utbrent.

Jeg jobber feks bevisst ikke på et mottak for barn utsatt for seksuelle overgrep, i barnevern eller liknende av nettopp den grunn. Jeg skjønte selv på VGS at jeg ikke passer til å jobbe med denslags fordi jeg hadde tatt jobbem med meg hjem og blitt utbrent på null komma niks. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er viktig for oss som går i terapi, fordi vi utleverer oss selv på det groveste. Vi stoler på et vilt fremmed menneske med noe av det mest private vi har. Det er spesielt viktig for oss som har blitt sviktet på det groveste av våre nærmeste som skulle ha brydd seg om oss. 

Ikke alle bryr seg om hvor mye en terapeut bryr seg. Men for noen, spesielt traumepasienter, bryr seg i overkant mye. 

Anonymkode: c7da1...9b3

Jeg går selv i traumeterapi og har KPTSD. Jeg ser ikke på terapien som at jeg utleverer meg på det groveste. Jeg ser på det som et samarbeid der psykologen bruker sin kompetanse til å hjelpe meg. Han trenger ikke bruke tid på å tenke på meg når han ikke er på jobb. Jeg forstår tankegangen din, men jeg tror det er lurt å gi slipp på det at terapeuten skal bry seg. 

Anonymkode: 61a98...29d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det er viktig for oss som går i terapi, fordi vi utleverer oss selv på det groveste. Vi stoler på et vilt fremmed menneske med noe av det mest private vi har. Det er spesielt viktig for oss som har blitt sviktet på det groveste av våre nærmeste som skulle ha brydd seg om oss. 

Ikke alle bryr seg om hvor mye en terapeut bryr seg. Men for noen, spesielt traumepasienter, bryr seg i overkant mye. 

Anonymkode: c7da1...9b3

Ingen hadde tatt denne jobben om de ikke brydde seg og ville gjøre en forskjell. Men det er forskjell å bry seg på profesjonelt plan og være en venn. Hele relasjonen og behandlingen blir dessuten ødelagt om man går over denne grensen. 

Anonymkode: 5b2a6...fcb

[AnonymBruker]

Psykologen er jo ett menneske. Veldig mye av det de gjør er jo ting vi vil oppfatte som at de bryr seg om oss, sånn som validering. 

Sånn jeg kjenner psykologen min så har han empati med meg og bryr seg om meg som ett menneske når jeg er der. Jeg vet det for jeg kan se at han blir rørt, at han kan bli engasjert og han er veldig til stede. 

Jeg oppfatter det som at det er jobben hans å være engasjert og tilstede for meg i situasjonen, mennesket kan han ikke legge fra seg så han er emosjonelt tilstede også, men bare i øyeblikket. Han tar det ikke med seg, der kommer den profesjonelle delen inn igjen. 

Jeg er veldig glad psykologen min holder det profesjonelt sånn at jeg ikke trenger hans aksept, at jeg ikke trenger at han liker meg eller bryr seg om meg. Han skal hjelpe meg og sortere i meg selv, for det er jobben hans. 

Anonymkode: 0ad4c...18f

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva denne usikkerheten bunner. Hvorfor lurer ts og mange andre på om behandler bryr seg? Hvorfor vil de at behandler skal være som en venn?

Anonymkode: 5b2a6...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ingen hadde tatt denne jobben om de ikke brydde seg og ville gjøre en forskjell. Men det er forskjell å bry seg på profesjonelt plan og være en venn. Hele relasjonen og behandlingen blir dessuten ødelagt om man går over denne grensen. 

Anonymkode: 5b2a6...fcb

Jeg snakker ikke om å ta med seg jobben hjem eller å være en venn. Men at en terapeut bryr seg, virkelig bryr seg, når han eller hun er på jobb. 

Anonymkode: c7da1...9b3

[AnonymBruker]

Selvfølgelig bryr jeg meg om pasientene mine. Og det er noen som treffer meg ekstra som "blir med hjem" en gang i blant. Men en viss evne til å legge fra seg jobb på jobb må man ha for å klare yrket over tid. 

Anonymkode: 2e23b...bd2

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig. Jeg sliter også mye med dette, som sannsynligvis bunner i erfaringer med å ikke føle seg sett og elsket av foreldrene sine. 
 

Det går opp og ned hvor mye jeg føler på det, jeg er helt bevisst behandlerens rolle og alt det der, men synes denne menneskebiten er vanskelig. Spesielt de gangene behandleren selv har blitt berørt, da synes jeg denne kunstige relasjonen er vanskelig å godta. Hvordan kan de være så tilstede i øyeblikket og likevel ikke bry seg i det øyeblikket man går ut døren?

Anonymkode: 4fcb8...e00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2025 den 20.32):

Jeg går til samtaler med en psykiatrisk sykepleier og har utbytte av timene. Men synes det er litt vondt å bare "være en jobb". Tror dere behandlere egentlig bryr seg? 

Anonymkode: 8e381...827

De fleste som har litt verdighet bryr seg om å gjøre en god jobb.

Kanskje med unntak av de siste generasjoner, som er mer opptatt av krenking og rettigheter, enn å prestere.

Anonymkode: 52644...eff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2025 den 20.32):

Jeg går til samtaler med en psykiatrisk sykepleier og har utbytte av timene. Men synes det er litt vondt å bare "være en jobb". Tror dere behandlere egentlig bryr seg? 

Anonymkode: 8e381...827

De skal være såpass godt trent at de ikke gjør det, men i enkelte tilfeller så gjør de det såklart. 

Anonymkode: 28850...eb9

[AnonymBruker]

Akkurat det TS beskriver er en stor grunn til at jeg ikke føler jeg har hatt utbytte av timene mine, og derfor sluttet jeg. Jeg vil jo ikke kun få oppmerksomhet og støtte av noen som får betalt for å være oppmerksom og støttende. Jeg skulle gjerne møtt noen som faktisk brydde seg, uten å få betalt for det.

Anonymkode: 93b8a...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Akkurat det TS beskriver er en stor grunn til at jeg ikke føler jeg har hatt utbytte av timene mine, og derfor sluttet jeg. Jeg vil jo ikke kun få oppmerksomhet og støtte av noen som får betalt for å være oppmerksom og støttende. Jeg skulle gjerne møtt noen som faktisk brydde seg, uten å få betalt for det.

Anonymkode: 93b8a...636

Men du har kanskje venner du kan snakke med? Kanskje ikke om det aller vanskeligste, men om mye likevel? Ts 

Anonymkode: 8e381...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvordan kan de være så tilstede i øyeblikket og likevel ikke bry seg i det øyeblikket man går ut døren?

Anonymkode: 4fcb8...e00

Det handler om å være profesjonell, har ingenting med at terapeuten ikke bryr seg. Jeg synes at AB beskrev det utrolig godt:

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

«Jeg oppfatter det som at det er jobben hans å være engasjert og tilstede for meg i situasjonen, mennesket kan han ikke legge fra seg så han er emosjonelt tilstede også, men bare i øyeblikket. Han tar det ikke med seg, der kommer den profesjonelle delen inn igjen.»

Anonymkode: 0ad4c...18f

Du hadde vel heller ikke likt at din terapeut var uengasjert i deg når du kom, fordi h*n satt og tenkte på pasienten som hadde vært inne før deg? De må jo være tilstede hos den pasienten som er inne i øyeblikket. Det er ikke bare du som går til den terapeuten. Litt «meg-meg» tankegang.

Anonymkode: 2439c...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Akkurat det TS beskriver er en stor grunn til at jeg ikke føler jeg har hatt utbytte av timene mine, og derfor sluttet jeg. Jeg vil jo ikke kun få oppmerksomhet og støtte av noen som får betalt for å være oppmerksom og støttende. Jeg skulle gjerne møtt noen som faktisk brydde seg, uten å få betalt for det.

Anonymkode: 93b8a...636

De er ikke der for å trøste deg, de er der for å hjelpe deg til å forstå hvorfor du føler deg ensom, og gi deg noen tips til hvordan du kan forandre tankegangen for å føle deg bedre.

Anonymkode: 52644...eff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Du hadde vel heller ikke likt at din terapeut var uengasjert i deg når du kom, fordi h*n satt og tenkte på pasienten som hadde vært inne før deg? De må jo være tilstede hos den pasienten som er inne i øyeblikket. Det er ikke bare du som går til den terapeuten. Litt «meg-meg» tankegang.

Anonymkode: 2439c...c33

Selvfølgelig ikke. Har du noen egen erfaring med terapi? Det er helt vanlig å føle det slik, det ser man jo av denne tråden også. Det er ganske langt fra tilfelle om en meg-meg-tankegang her, og det er langt fra å skulle ønske at behandleren brydde seg til å ikke ta hensyn til de andre pasientene.

Anonymkode: 4fcb8...e00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Akkurat det TS beskriver er en stor grunn til at jeg ikke føler jeg har hatt utbytte av timene mine, og derfor sluttet jeg. Jeg vil jo ikke kun få oppmerksomhet og støtte av noen som får betalt for å være oppmerksom og støttende. Jeg skulle gjerne møtt noen som faktisk brydde seg, uten å få betalt for det.

Anonymkode: 93b8a...636

Du er jo der for å lære, få tips og hjelp til hvordan du kan gjøre endringer i livet ditt for å få bli friskere, få det bedre og oppnå de tingene du ønsker deg. Hvis du ønsker deg venner og har det som mål så kan terapeuten hjelpe deg med å oppnå det utenfor terapirommet. Terapi er ikke målet, det er verktøyet.

Anonymkode: 6ca7a...f79