Tror dere behandler bryr seg?

[AnonymBruker]

Jeg går til samtaler med en psykiatrisk sykepleier og har utbytte av timene. Men synes det er litt vondt å bare "være en jobb". Tror dere behandlere egentlig bryr seg? 

Anonymkode: 8e381...827

[AnonymBruker]

Har det noe å si? Så lenge du har utbytte av timene, er det vel det samme? Eller?

Jeg tror de fleste bryr seg svært mye underveis i timen, slik de skal. Så håper jeg de slutter å bry seg når arbeidsdagen er omme. De fleste som utdanner seg innen psykiatrien, bryr seg jo om mennesker.

Anonymkode: c108b...5fb

[AnonymBruker]

Ja vi bryr oss, men vi kan ikke ta med dere hjem for da blir vi pasienter selv.

Anonymkode: 15b22...1b0

[AnonymBruker]

Er ikke det viktigste at du faktisk blir bra?

Anonymkode: 13f67...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg går til samtaler med en psykiatrisk sykepleier og har utbytte av timene. Men synes det er litt vondt å bare "være en jobb". Tror dere behandlere egentlig bryr seg? 

Anonymkode: 8e381...827

Ja det gjør de, selv om det er jobben dems😊 De fleste som har valgt en jobb liker den og ønsker å være til nytte (selv om det her på KG virker som om Norge består av narsissist som hater alt) så er ikke virkeligheten slik. 

Anonymkode: 8b1f7...821

[AnonymBruker]

I den grad de bryr seg om jobben. Ingen hadde orket å ha slike jobber om de skulle bry seg på et personlig plan. De som ikke klarer å la jobb være jobb holder ikke lenge i yrket.

Anonymkode: 0f0b5...c38

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig at du føler som du gjør. Det er lett å ønske å bety noe for behandler, ønske å bli likt, bli sett, være noe mer enn "jobb". Det er en del av tilknytningen til behandler, og er nok bra for behandlingsalliansen. Det er dessuten helt normalt å ha disse følelsene, det omtales ofte som "positiv overføring" e.l.

Selv er jeg litt forelsket i psykologen min. Innenfor rammen av timene våre og den profesjonelle relasjonen gir han meg noe av det jeg trenger mest, og varme følelser blander seg med opplevelsen av takknemlighet for å endelig bli sett og få hjelp. 

Om jeg tror han bryr seg om meg? Ja, innenfor rammen av timen, tror jeg han bryr seg, vil hjelpe og gjør sitt beste for meg. 

Jeg kunne selvsagt håpe at han brydde seg enda mer enn det, men det mistenker jeg at han ikke gjør. Og det kunne også blitt farlig, det er viktig å holde de profesjonelle rammene. Jeg er betatt av ham, men han har ansvaret for å holde relasjonen profesjonell, og det innebærer også å ikke bry seg så mye mer enn jobben tilsier. Han hjelper meg når han er på jobb og jeg har time. På fritiden regner jeg med at han tar vare på seg selv og kona si, og ikke tenker på pasienter. Det er nok det beste, ihvertfall.

Anonymkode: ee7dd...597

[AnonymBruker]

De tilbyr profesjonell omsorg, da ønsker man det beste for pasienten innen rammene av jobben. Men det er nok ikke sånn at de på privaten lurer på hvordan du har det, tenker på deg og er bekymret slik man ville vært med en venn. 

Anonymkode: 39436...9fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er veldig forståelig at du føler som du gjør. Det er lett å ønske å bety noe for behandler, ønske å bli likt, bli sett, være noe mer enn "jobb". Det er en del av tilknytningen til behandler, og er nok bra for behandlingsalliansen. Det er dessuten helt normalt å ha disse følelsene, det omtales ofte som "positiv overføring" e.l.

Selv er jeg litt forelsket i psykologen min. Innenfor rammen av timene våre og den profesjonelle relasjonen gir han meg noe av det jeg trenger mest, og varme følelser blander seg med opplevelsen av takknemlighet for å endelig bli sett og få hjelp. 

Om jeg tror han bryr seg om meg? Ja, innenfor rammen av timen, tror jeg han bryr seg, vil hjelpe og gjør sitt beste for meg. 

Jeg kunne selvsagt håpe at han brydde seg enda mer enn det, men det mistenker jeg at han ikke gjør. Og det kunne også blitt farlig, det er viktig å holde de profesjonelle rammene. Jeg er betatt av ham, men han har ansvaret for å holde relasjonen profesjonell, og det innebærer også å ikke bry seg så mye mer enn jobben tilsier. Han hjelper meg når han er på jobb og jeg har time. På fritiden regner jeg med at han tar vare på seg selv og kona si, og ikke tenker på pasienter. Det er nok det beste, ihvertfall.

Anonymkode: ee7dd...597

Takk for at du validerer. 

Det hørtes litt vanskelig ut å ha litt sterkere følelser, men det virker som du plasserer dem på riktig sted. Bruker du tid på å tenke på ham utenom timene? 

Anonymkode: 8e381...827

[Gratis]

Jobben deres er å bry seg 👍

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De tilbyr profesjonell omsorg, da ønsker man det beste for pasienten innen rammene av jobben. Men det er nok ikke sånn at de på privaten lurer på hvordan du har det, tenker på deg og er bekymret slik man ville vært med en venn. 

Anonymkode: 39436...9fb

Nei, det holder egentlig at de bryr seg innenfor rammene av jobben. Jeg øser jo ut mine innerste tanker og følelser og så blir det litt rart hvis den som tar imot er helt uberørt. 

Anonymkode: 8e381...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg øser jo ut mine innerste tanker og følelser og så blir det litt rart hvis den som tar imot er helt uberørt. 

Anonymkode: 8e381...827

Er det ikke bra at de klarer så godt de kan å ha en litt distanse til skjebnene de møter daglig?

Anonymkode: e6e81...533

[AnonymBruker]

Vi bryr oss 😊 
Jeg forbereder meg til samtaler, tar personene på alvor, gjør mitt beste for å høre, forstå og veilede den enkelte ut fra nettopp hens situasjon og forutsetninger.  Jeg kan rådføre meg og drøfte med kollegaer hvis noe er utfordrende eller jeg er usikker, for at jeg skal kunne gi best mulig hjelp og støtte. Ønsker virkelig de beste for de som kommer til meg.
 

Samtidig er det viktig for meg å opprettholde en tydelig grense mellom jobb og privatliv, så jeg tenker lite på jobbrelaterte saker utenom jobb, selv om det selvfølgelig er noen personer og historier som treffer meg på et personlig plan til tider.
Å ha en viss distanse bidrar til å ivareta både profesjonaliteten og min egen kapasitet over tid. 
De aller fleste av oss har disse jobbene nettopp fordi vi bryr oss 🥰

Anonymkode: 1712c...782

[AnonymBruker]

Bak tittelen profesjonell ligger det at de viser sympati, medfølelse men lar jobben bli igjen på jobb uten at det skal påvirke de. De møter daglig mange pasienter og kan ikke bry seg på det nivået at de blir syke av det selv

Anonymkode: 2a910...f93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi bryr oss 😊 
Jeg forbereder meg til samtaler, tar personene på alvor, gjør mitt beste for å høre, forstå og veilede den enkelte ut fra nettopp hens situasjon og forutsetninger.  Jeg kan rådføre meg og drøfte med kollegaer hvis noe er utfordrende eller jeg er usikker, for at jeg skal kunne gi best mulig hjelp og støtte. Ønsker virkelig de beste for de som kommer til meg.
 

Samtidig er det viktig for meg å opprettholde en tydelig grense mellom jobb og privatliv, så jeg tenker lite på jobbrelaterte saker utenom jobb, selv om det selvfølgelig er noen personer og historier som treffer meg på et personlig plan til tider.
Å ha en viss distanse bidrar til å ivareta både profesjonaliteten og min egen kapasitet over tid. 
De aller fleste av oss har disse jobbene nettopp fordi vi bryr oss 🥰

Anonymkode: 1712c...782

Takk for nydelig svar ❤. Da deler jeg og behandler noe fint i de samtalene vi har. Ts

Anonymkode: 8e381...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ja vi bryr oss, men vi kan ikke ta med dere hjem for da blir vi pasienter selv.

Anonymkode: 15b22...1b0

Dette. Ser stadig ungdommene «mine» rundt om. Med familie, kjærester, ser de har fått seg deltidsjobber osv. Blir glad for hver eneste en som det går bra med! 

Anonymkode: 2075e...825

[AnonymBruker]

Jeg var egentlig litt glad for å "bare være jobb", da følte jeg at jeg kunne være ærlig. Hvis jeg hadde trodd at behandler brydde seg på et personlig nivå og tenkte på meg på fritiden ville det blitt mye vanskeligere.

Anonymkode: 6ca7a...f79

[Stoltskeiv]

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi bryr oss 😊 
Jeg forbereder meg til samtaler, tar personene på alvor, gjør mitt beste for å høre, forstå og veilede den enkelte ut fra nettopp hens situasjon og forutsetninger.  Jeg kan rådføre meg og drøfte med kollegaer hvis noe er utfordrende eller jeg er usikker, for at jeg skal kunne gi best mulig hjelp og støtte. Ønsker virkelig de beste for de som kommer til meg.
 

Samtidig er det viktig for meg å opprettholde en tydelig grense mellom jobb og privatliv, så jeg tenker lite på jobbrelaterte saker utenom jobb, selv om det selvfølgelig er noen personer og historier som treffer meg på et personlig plan til tider.
Å ha en viss distanse bidrar til å ivareta både profesjonaliteten og min egen kapasitet over tid. 
De aller fleste av oss har disse jobbene nettopp fordi vi bryr oss 🥰

Anonymkode: 1712c...782

Jeg tror de aller fleste bryr seg på jobb, og det er som anonymbruker over her skriver at det er viktig å ha grense mellom jobb og privatliv. Men det betyr ikke at man blir glemt. Noen historier kan feste seg, men da har man ofte kollegaer man kan drøfte sak med. 

Som pasient er også jeg avhengig av behandlere/samtalepartner slik som sjelesørgere klarer å legge jobben til side. Fordi om alle skulle tatt med seg historiene hjem, så ville de fleste blitt utbrente og det ville blitt veldig ustabilt for pasienter. 

Jeg tror behandlere har teknikker for å legge ting til side. Men det betyr ikke at de ikke bryr seg. Hadde de ikke brydd seg, så ville de jo ikke vært så behagelig å snakket med. Men man må ha grenser. Sånn gjelder jo for alt. 

Etter jeg har hatt samtaler selv med venner, familie eller andre. Så trenger også jeg distansere meg litt, så etter tøffe samtaler kan jeg riste litt på kroppen eller gå meg en tur. Noe som gjør at jeg kan koble på meg selv igjen. Jeg tror det er viktig, men jeg bryr meg jo likevel om disse menneskene 

[AnonymBruker]

Jeg tror behandler bryr seg. Men om de skal tenke på pasienten når de ikke er på jobb så blir det mye. Man må koble seg av for hvis man tenker mye på pasientene på fritiden og bekymrer seg så er ikke det bra på mange måter. Man kan få det vondt og bli altfor opphengt i det. Derfor er det viktig å koble av på fritiden. Men jeg tror nok de bryr seg. Jeg er ofte til fastlegen og har samtaler. Og jeg føler at kan bryr seg om meg. Men jeg ønsker heller ikke selv at han skal gå og tenke på meg når jeg ikke er på timer hos han. 

Anonymkode: b196c...62b

[Daria]

Psykologen min sa en gang at han var til stede i timene både som terapeut og som menneske - noen ganger så jeg mennesket ta over for terapeuten, både i latter og i empati. Han sa da vi avsluttet at han hadde satt pris på timene våre, en bedre bekreftelse på at han brydde seg kunne jeg ikke fått.

Behandlerne bryr seg fordi det er jobben deres, men det er fortsatt et genuint engasjement. Sånn tror jeg det er for de fleste som jobber med mennesker (da jeg jobbet på skole, brydde jeg meg jo om elevene), og jo tettere på man er, jo dypere bryr man seg - men det er også en del av jobben å klare å holde den profesjonelle distansen. Den dagen psykologen bryr seg som en venn eller et familiemedlem, er det på tide å avslutte relasjonen. 

Endret 9. april av Daria