Familie som gaslighter

[AnonymBruker]

Ønsker erfaringer rundt hvordan familie har gaslightet en , opplever en mor og bror som kun sporadisk tar kontakt og sier de ikke husker ting som jeg husker fra barndommen. Føler det er noe galt med meg om husker feil?. Ubehagelig 

Anonymkode: f9f7d...32b

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig at man faktisk husker ting veldig forskjellig. Det er også ganske vanlig at søsken har svært ulike opplevelser av oppvekst i samme hjem.

Anonymkode: 10155...608

[AnonymBruker]

Det kan jo være at de virkelig ikke husker, eller vil huske dersom minnene er ubehagelige. Noen husker ekstremt lite fra barndommen.

Enig i at det er ubehagelig, og litt sårende. Min fars bilde av meg som barn er veldig ulikt mitt eget minne. Han beskriver meg som et vilt dyr nærmest, som hang i taklampa og reiv i stykker alle lekene mine. Jeg husker meg som stille og beskjeden, redd mennesker, og satt helst i en krok og lekte stille for meg selv. Vi har tatt vare på alle lekene jeg hadde som barn, man kan såvidt se de er lekt med. Skjønner ikke hvor hans minner kommer fra. 

Anonymkode: b5fce...002

[AnonymBruker]

Det er ubehagelig ja. Du får nok ikke gjort så mye med det. Jeg hadde et oppgjør med min far. Han benektet alt i to-tre år før det til slutt kom en innrømmelse, men da som en felles melding til meg og mine søsken. Jeg synes han var utrolig feig som ikke kunne si det til meg. Har fremdeles et anstrengt forhold. Føler meg sviktet. Poenget mitt er: ikke sikkert konfrontasjon gjør det bedre. Hvis du kan så vær glad for at du ikke er som dem og aksepter at de er som de er. 

Anonymkode: 55902...903

[AnonymBruker]

Noen har selektiv hukommelse. Noen oppfatter og tolker ting annerledes og derfor husker annerledes enn deg. Noen fokuserer på helt andre ting enn hva du fokuserte på, så da husker de også annerledes. Ens egne følelser, tanker og person avgjør hvordan man tolker og oppfatter en situasjon. Det er mye som ligger under et minne. To forskjellige minner kan være like riktig og feil på en og samme tid.

Mamma har selektiv hukommelse. Hun tolker alt i sitt eget favør og velger å "glemme" (mer ignorere og å benekte) det negative. Har konkludert med at det må være skam og skyldfølelse som er årsaken til det. Det er hennes problem og ikke mitt. Hennes versjon endrer ikke min. Kaster ikke bort tid og energi på å forsøke å endre mamma eller å overbevise og å tvinge henne til å akseptere min versjon. 
Min søster har en helt annen oppfatning av vår barndom enn meg. Det er det logiske årsaker til, som f.eks aldersforskjell. Hun flyttet ut lenge før det ble ille. Hun var alenebarn i mange år og fikk den beste versjonen av foreldrene våre. Hun ble favorisert og  behandlet bedre og blir det fortsatt. Hun var et enkelt barn uten problemer, og da tiltrakk seg ikke negative reaksjoner. 

Problemet er at mamma driver med ekte gaslighting og har gjort det hele livet mitt. Hun gjør det om ting som skjer i nåtid også, og det har min søster selv sett og opplevd. Så hun forstår hvor jeg kommer fra og hva jeg har vokst opp med, og tror på meg. Men det tok mange år. 

Andres minner/tolkninger/oppfatninger av en og samme situasjon endrer ikke dine minner. 
Du må lære deg å stole på deg selv og dine egne minner. 

Anonymkode: 6041c...fc4

[AnonymBruker]

Enig i at man I en familie kan ha selektiv hukommelse. Sønnen min tror at han som liten var ett svært hyperaktivt og vanskelig barn. Han gikk til og med til skrittet med å sjekke seg for ADHD. Og kjeftet på meg, fordi jeg ikke tok tak i det da han var liten. Og omtaler seg selv som ett vanskelig barn. 

Jeg skjønte ingenting da han sa det. For jeg har ærlig talt vært veldig heldig med min sønn. Har ikke hatt noen uvanlige problemer med han. Og det stemmer rett og slett ikke at han var hyperaktiv. Har ikke sett på han som noe mer vanskelig enn andre barn. Og har under oppveksten hans prist meg lykkelig over å ha en så snill sønn 🙈

Viser seg at han ikke engang er i nærheten av å ha ADHD. Så hvorfor han tror at han var både hyperaktiv og vanskelig,aner jeg ikke. 

Ett annet eksempel er at bekjente fra min generasjon klager på at foreldrene ikke brydde seg. At man som liten gikk på besøk til gud og hvermann . Og at foreldrene aldri stilte spørsmål til hvor man var.  Også tolker man det som at man ikke har fått kjærlighet hjemme. Eller som at man har blitt forsømt. 

Men det man ikke tenker på er at dette var en helt normal ting hos de aller fleste på den tiden. At det ikke bare var ens egne foreldre som var slik.   Man fikk rett og slett bare ett klokkeslett å komme hjem på.  Det var en del av kulturen som vi hadde den gang. 

Alikevel så lagres det en slags hukommelse som sier til en at foreldrene man hadde var de værste i hele verden. 

Anonymkode: 6312a...074