Hvorfor er mor viktig for barn?

[AnonymBruker]

Jeg har et litt skjevt forhold til egen mor. I mitt liv er ikke hun i noen spesielt opphøyet posisjon i forhold til f.eks tante eller svigermor. 

Etter jeg fikk barn selv får jeg til stadighet servert denne myten om at jeg er så uerstattelig og unik for barna mine. At det bare finnes en mor etc. At jeg er så spesiell for dem.

I mitt hode kan min mann rent teoretisk få en ny kone som kan bli like god og viktig for barna som meg.

Hva er det som gjør at folk mener mor er så spesiell?

Anonymkode: ddd99...96e

[AnonymBruker]

For de fleste barn er mamma og pappa og de viktigste personene i verden og helt uunnværlige. Man har bært barnet i magen, vært der hele livet, gjort alt man kan for at barnet har det bra, man vil hoppe foran et tog for å redde barnet sitt. Selvfølgelig, med unntak. 

Anonymkode: beefa...d3b

[AnonymBruker]

Fordi de bodde inni deg i 9 måneder.

Anonymkode: e7f9c...9dd

[AnonymBruker]

Tilknytning, kjærlighet, all tid man er sammen fra barnet er født, minner, osv osv. Har man et vanskelig forhold til moren sin er jo ikke disse tingene helt på plass, men for de fleste er det jo normalen å være mer tilknyttet sin egen mor enn en tante.

Anonymkode: 3e80e...1a0

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg med deg, men når jeg selv ble gravid for første gang og plutselig stod med en nyfødt baby med kolikk så skjønte jeg hvorfor mammaer er så viktig. Jeg hadde også et skeis forhold til min mor men det gikk seg til når babyen vår kom. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde henne til å stille alle spørsmålene til, og få avlastningen fra, eller ordene om at det kom til å gå seg til. På en eller annen måte veide hennes ord mye tyngre enn hva helsestasjon eller jordmødre kunne si. Hun klarte på en måte å gi meg en trøst ingen andre kunne. Vi er ikke så tette, men jeg gruer meg virkelig til den dagen hun dør. For ingen kan erstatte mamma. Hun fødte meg og brødrene mine. Prøvde så langt hun klarte å gi oss det vi trengte. Ingen mødre er perfekte, noen sliter mer enn andre. Men det tar ikke bort det faktum at mødre gir oss livet. Det kan ingen andre. I en perfekt verden hadde alle mødre vært gode, snille og omsorgsfulle og ikke trengt å verken avvise eller forlate barna sine. Dessverre er ikke verden sånn. Men vi får en smakebit på det i de familiene der mødrene ikke feiler.

Anonymkode: 65650...e33

[Gratis]

Barnet er 100% avhengig av en god omsorgsperson fra 0-3 år. Det kan selvsagt være flere, men mor er gjerne den viktigste fordi hun føder barnet og ofte ammer barnet. Les litt om John Bowlby og hans arbeid.

 

[AnonymBruker]

Hun var Jo kjempeviktig, og.. det å kutte kontakten var det noe av det aller vanskeligste jeg måtte gjøre. Er takknemlig for det gode, men savner den mammaen hun kunne vært. 

Anonymkode: f6297...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nå vet ikke jeg med deg, men når jeg selv ble gravid for første gang og plutselig stod med en nyfødt baby med kolikk så skjønte jeg hvorfor mammaer er så viktig. Jeg hadde også et skeis forhold til min mor men det gikk seg til når babyen vår kom. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke hadde henne til å stille alle spørsmålene til, og få avlastningen fra, eller ordene om at det kom til å gå seg til. På en eller annen måte veide hennes ord mye tyngre enn hva helsestasjon eller jordmødre kunne si. Hun klarte på en måte å gi meg en trøst ingen andre kunne. Vi er ikke så tette, men jeg gruer meg virkelig til den dagen hun dør. For ingen kan erstatte mamma. Hun fødte meg og brødrene mine. Prøvde så langt hun klarte å gi oss det vi trengte. Ingen mødre er perfekte, noen sliter mer enn andre. Men det tar ikke bort det faktum at mødre gir oss livet. Det kan ingen andre. I en perfekt verden hadde alle mødre vært gode, snille og omsorgsfulle og ikke trengt å verken avvise eller forlate barna sine. Dessverre er ikke verden sånn. Men vi får en smakebit på det i de familiene der mødrene ikke feiler.

Anonymkode: 65650...e33

Denne typen støtte har ikke jeg fra min mor overhodet. Hun avviste meg fra jeg ble født og la meg bort på et annet rom alene som spedbarn. Jeg har ikke denne tilknytningen i det hele tatt. Deler ingenting av graviditet/fødsel/barsel med henne. Når hun spør sier jeg det går fint og løfter ikke eventuelle problemstillinger. Hun har aldri avlastet med mine barn. 

Ser mange nevner det med at mor bærer barnet i 9 mnd som gravid, men dette er jo en rent fysisk funksjon.

Som sagt, jeg ser at jeg betyr mye for mine barn, men det er likevel vanskelig å forstå den tilknytningen de opplever til meg siden jeg ikke har den til egen mor. Litt trist.

ts

Anonymkode: ddd99...96e

[AnonymBruker]

Gravide kvinner utsetter sin egen kropp for komplikasjoner og smerter i forbindelse med svangerskap og fødsel. Det er kun kvinnen som vet at barnet er genetisk hennes. Ingen av disse tingene gjelder for menn (før vitenskapen kan gi svar). Derfor er nok kvinner mer villige til å ofte egen helse og sikkerhet for sitt barn. En kjærlig og tilstedeværende far er viktig, men en kjærlig og tilstedeværende mor er nok essensiell for en god oppvekst. Det kan gå bra uten, men vedkommende vil nok føle på et savn som voksen og spesielt dersom hen får barn selv.

Jeg har også en mor som ikke klarte å være mamma og både jeg og søskenene mine er påvirket av denne voksne. 

Anonymkode: 85017...071

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske de kunne anerkjenne hvor viktig mor er. Det er viktig at alle forstår dette, både mor, far og alle andre i samfunnet. Nå har de i tiår prøvd å rive ned mor, og det tror jeg er veldig farlig for samfunnet., 

Anonymkode: d724b...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg skulle ønske de kunne anerkjenne hvor viktig mor er. Det er viktig at alle forstår dette, både mor, far og alle andre i samfunnet. Nå har de i tiår prøvd å rive ned mor, og det tror jeg er veldig farlig for samfunnet., 

Anonymkode: d724b...835

Rive ned mor? Hvordan? 

Anonymkode: 3d1fa...73c

[AnonymBruker]

Omsorgspersoner med omsorgsfulle evner er viktig for barn. Trenger ikke å være mor eller far. 

Graviditet, fødsel og amming kan legge til rette for en sterk tilknytning, og sikre barnets overlevelse. Det er biologisk og emosjonelt ofte.

Den ubetingede kjærligheten kommer fra omsorgspersoner som elsker barnet uavhengig av tilknytning. Det kan være personer som står barnet nært i andre arenaer enn i hjemmet. Kjærlighet kan komme i mange former. Det viktigste er at barnet kan få oppleve seg elsket for å kunne danne et sunt og godt selvbilde, og klare å sette sunne og hensiktsmessige grenser for seg selv. Det er kjærlighet og ivaretakelse. Kjærlighet er det ingen fasit på. 

Anonymkode: 16fc8...2e1

[AnonymBruker]

Ja vi kvinner som er gravide og utsetter kroppen vår for komplikasjoner og skader for å føde et barn. Og det at mange ammer gjør barnet avhengig av sin mor.

Men utenom det kan hvem som helst gi god tilknytning  og være en god omsorgsperson for en baby/barn.

Det er mange barn som har det vanskelig fordi dem ikke har en far i livet sitt eller han har gått bort.

Og de fleste fedre ville også hoppet foran et tog for å redde sitt barn.

Anonymkode: 355dd...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Rive ned mor? Hvordan? 

Anonymkode: 3d1fa...73c

Jeg hadde barn på 2000- tallet, og da var det et voldsomt press på å få mor tidlig ut i jobb etter barselspermisjon, og man var nærmest landssviker hvis man tok noen måneder ekstra. Slet man under graviditet, så fikk vi beskjed om at vi ikke var syk- vi var gravid. Man skal takle jobb på lik linje med alle, og helst bedre, og får press og krav fra alle kanter, samtidig som mor tar hovedansvar hvis barn er syk, og på alle måter. 

Så kom dette med at far tar over mor sin barselomsorg, og mye fokus på far. 

Mitt barn- det som gikk tidligst i barnehagen, fikk en pyskisk lidelse som ungdom. Da måtte jeg inn på BUP og gjennomgå skjema om de 3 første leveår. Det var fokus på mor- og ingen brydde seg om far. Ikke psykologene og legene på BUP. Fordi barnets psyke avhenger av mor. Jeg måtte jo spørre om hvorfor de ikke kalte inn far, og at barnet dessuten i store deler av de første årene var i barnehagen, og jeg så det 2 timer per døgn utenom. ...-

Anonymkode: d724b...835

[AnonymBruker]

Hmmm.

Ok. Så jeg har null relasjon til min mor. Og far. Hele familien.

Jeg er barnevernsunge og har vært selvstendig siden jeg var 16.

Jeg hadde ingen rollemodeller og måtte navigere meg gjennom livet med en del prøving og feiling.

Men jeg hadde et naturlig grunnleggende instinkt. Jeg visste jeg ville bli en god mamma.

Jeg fikk et barn med spesielle behov og visste bare hva jeg måtte gjøre mht pedagogisk oppfølging og hvordan jobbe med barnet. 

Da jeg fikk kjæreste med barn som mistet moren sin i ung alder visste jeg nøyaktig hva de trengte og hvordan jobbe med dem på en positiv og konstruktiv måte.

Jeg fikk aldri rett oppfølging som barn. Verken fra mor, far, familie, barnevern, skole, BUP...

Men jeg visste hva barn trenger fordi jeg visste hva jeg trengte som barn og ikke fikk.

Har jobbet tett på med skole, lærere, PPT, BUP og innser at jeg uten noen form for utdannelse innen spesialpedagogikk er flinkere enn mange som jobber med det.

Mht om mor er viktig.

Ja. 

Det ser jeg på ungen min og på bonusbarna mine. Hvordan de vokser, blomstrer og tør å komme til meg for trøst, kos, kjærlighet og hvordan de blir bedre og bedre på å kommunisere med ord når ting er utfordrende og vanskelig.

De trenger en sterk, trygg og stødig kvinnelig rollemodell som hjelper dem og veileder dem. Med meg får de alle en omsorgsperson som de kjenner på elsker dem ubetinget og som alltid vil ha ryggen deres. 

Jeg er moren jeg selv ønsket. Et trygt anker som barna alltid vet vil være der for dem. En de kjenner de kan åpne seg, være sårbare og søke trygghet fra. 

Anonymkode: a15d6...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2025 den 20.41):

Jeg har et litt skjevt forhold til egen mor. I mitt liv er ikke hun i noen spesielt opphøyet posisjon i forhold til f.eks tante eller svigermor. 

Etter jeg fikk barn selv får jeg til stadighet servert denne myten om at jeg er så uerstattelig og unik for barna mine. At det bare finnes en mor etc. At jeg er så spesiell for dem.

I mitt hode kan min mann rent teoretisk få en ny kone som kan bli like god og viktig for barna som meg.

Hva er det som gjør at folk mener mor er så spesiell?

Anonymkode: ddd99...96e

Du har ikke en vanlig god tilknytning til mor, og forstår derfor ikke dette.

Anonymkode: 3d1c0...11b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2025 den 10.25):

Denne typen støtte har ikke jeg fra min mor overhodet. Hun avviste meg fra jeg ble født og la meg bort på et annet rom alene som spedbarn. Jeg har ikke denne tilknytningen i det hele tatt. Deler ingenting av graviditet/fødsel/barsel med henne. Når hun spør sier jeg det går fint og løfter ikke eventuelle problemstillinger. Hun har aldri avlastet med mine barn. 

Ser mange nevner det med at mor bærer barnet i 9 mnd som gravid, men dette er jo en rent fysisk funksjon.

Som sagt, jeg ser at jeg betyr mye for mine barn, men det er likevel vanskelig å forstå den tilknytningen de opplever til meg siden jeg ikke har den til egen mor. Litt trist.

ts

Anonymkode: ddd99...96e

Sender en stor klem til deg, for vet akkurat hvordan du har det❤️ 

Har selv vokst opp med en følelsesmessig fraværende mor som ikke evnet å skape det tette mor-barn båndet med oss. Har kontakt med henne i voksen alder, men på et helt nøytralt grunnlag uten noen spesiell morsfølelse knyttet til henne. 
 

Før jeg selv fikk barn var jeg LIVREDD, både for at jeg ikke skulle være glad i mine barn og at mine barn ikke skulle føle på en morskjærlighet for meg. At jeg rett og slett var uegnet til den typen kjærlighet, slik min mor er. 

Nå har jeg «store» barn som går på skolen, og de er den beste bekreftelsen på at jeg har lykkes som en kjærlig mor som gir masse ubetinget kjærlighet. Jeg ville gjort hva som helst for mine barn, og de viser daglig hvor knyttet de er til meg som mamma. Jeg kommer aldri til å få kjenne på den følelsen ovenfor min egen mor, men å se det via egne barn har vært veldig helbredende for meg! 
 

Bare det at du tenker på disse tingene beviser at du er mer kapabel enn din egen mor var!❤️ Det er trist å vokse opp «uten en mamma», men det betyr ikke at dine barn vil ha det samme forholdet til deg som du har til din mor. 

Anonymkode: 4c864...4e2