Klistremerke baby blitt til "klistremerkebarn"

[AnonymBruker]

Altså misforstå meg rett, jeg elsker barnet mitt men kjenner at nå når hun er 2 år begynner jeg å bli skikkelig lei og sliten.

Hun var en baby med kolikk, sov kun på puppen og i bæresele det første året omtrent. Så var veldig mye nærhet.

Nå er hun er blid, trygg og aktiv barnehagejente. Stortrives i barnehagen og ingen skriking ved levering osv. 

MEN ungen er en skikkelig klegg. Vil bæres hele tiden, jeg har så vondt i siden på kroppen nå etter x antall timer bæring. Når hun skal legges for kvelden er det oppå meg før hun forsiktig legges i egen seng. Hun skriker og tar beina opp når hun blir satt på gulvet,  henger i beina.

Men det verste er at hun river/koser med håret mitt konstant. Napper og drar i hår. Det  er som en besettelse. Sier nei og at det er vondt så går det 30 sekunder så er det på igjen. Når jeg har håret i dult får hun sinnesutbeudd for hun skal nappe i håret.

Altså, jeg gjør så godt jeg kan og bærer henne så godt jeg klarer. Er blitt en mester på å lage middag, vaske klær og rydde med en arm (kjøkkenhjleper osv funker ikke). Men jeg har en gutt på 4 år også, som også trenger mamma. 2 åringen står som regel og skriker/går mellom oss når jeg hjelper han med noe.

Ja, jeg har en mann. Men han jobber offshore. Jenta er ikke klengete på han, og når han er alene med dem når jeg feks jobber kvelder så har han ingen av de "problemene" jeg har. Legging går som smurt, og barna leker fint sammen alene. Men når jeg er hjemme så er det det samme, da hyler hun bare jeg går på do eller pappa prøver å underholde mens jeg feks lager middag.

Kjenner jeg begynner å bli sliten av dette. Eldste var også litt sånn, men bare 20% av det her. 

Noen tips? Har ikke hjerte til å ignorere behovene hennes heller, men får vondt i kroppen av den bæringen og hårrivingen. Mister også mye egentid på kvelden pga. lang leggetid og for jeg ikke "får lov" å gjøre noe siden hun er på meg hele ettermiddagen.

Anonymkode: 31767...24b

[atropos]

Er det noen andre løsninger enn at du setter grenser for deg selv? 
Spørs nok om du må tåle litt hyling en stund, men du kan jo ta en ting om gangen. En toåring er jo litt i en fase der de må finne ut hva de kan bestemme og ikke, så det er litt viktig å gi tydelig beskjed om hva du vil og ikke. 

[AnonymBruker]

Ja du må nok bare stå i kampene,   venn henne av med bæring, å la henne vente på tur når storebror trenger hjelp med noe.  Det blir nok tøft de første dagene, mye skriking, men det går seg fort til. 

Anonymkode: af0ed...c73

[AnonymBruker]

Datteren vår var og veldig lik. Det som hjalp for oss var egentlig å ha en slags løsrivelses prosess. At faren begynte overta mange av rutinene hennes og at familie lekte mer med henne. Det var mye hyl og skrik og blir fortsatt det en gang i blant. Hun er fortsatt en del klengete på meg men det er ikke så voldsomt lenger bare jeg passer på å ta henne i mot når hun er lei seg, eller være flink til å leke/ gjøre ting på hennes premisser. Passe på at behovet for kontakt er møtt. Når vi er med familie nå løper hun stort sett bort til farmor og farfar, onkler og tanter for å leke. Bare jeg holder meg i nærheten er hun fornøyd. Så nå er hun ikke særlig klengete lenger på meg hos familie med mindre hun er lei seg eller trøtt, sulten. 

Anonymkode: a9afe...623

[AnonymBruker]

Håper gutten har det greit også oppi alt sammen ❤️ Gutter har en tendens til å gjemme seg bort litt når jenter tar veldig mye plass. Hun må bare lære, gradvis, at hun ikke kan være sentrum hele tida og at du må ha tid til storebror og deg selv også. 

Anonymkode: 53a71...187

[AnonymBruker]

Relaterer så veldig! Min jente er sju år nå, og er blitt en tøffing, men kropp mot kropp er fortsatt medisinen for absolutt alt. Bærer henne rundt mellom kampene på håndballturnering og ligger i skje for å regulere alt fra at leksene er teite til at hun har kranglet med vennene.

Det er både fint og slitsomt. Men: en tanke jeg gjør meg. Dette med hårrivingen høres utrolig triggende ut for deg. For meg var det «kos» på brystvortene. Det trigget så sinnsykt at det var mer slitsomt enn all bæringen egentlig. Vi løste det med at hun fikk et annet område på kroppen hun fikk kose på, for meg ble det magen, og vi prøvde også med slike ammesmykker for å se om det var fiklebehov, og ikke kos. Jeg forklarte i fredstid at akkurat dette ble jeg syk av (for det var nesten sant😅), men at hun så klart skulle få kose. Hun skjønte det da hun var to.

Jeg introduserte også det vi kaller for «sofatid» som er tid sammen med meg som hun får bruke som hun vil. Den bruker hun fortsatt helst til å sitte i armkroken. Det funker godt fordi jeg da gjennom dagen kan si at jeg gleder meg til sofatid med henne men at det ikke passer såå godt med kos mens jeg skreller grønnsaker. 

Håper du kan skaffe deg litt mer rom, det er jo nesten ikke mulig å tenke når man er på et så kort bånd med SÅ mye fysisk nærhet hele tiden.

 

❤️

Anonymkode: 52959...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2025 den 20.19):

Altså misforstå meg rett, jeg elsker barnet mitt men kjenner at nå når hun er 2 år begynner jeg å bli skikkelig lei og sliten.

Hun var en baby med kolikk, sov kun på puppen og i bæresele det første året omtrent. Så var veldig mye nærhet.

Nå er hun er blid, trygg og aktiv barnehagejente. Stortrives i barnehagen og ingen skriking ved levering osv. 

MEN ungen er en skikkelig klegg. Vil bæres hele tiden, jeg har så vondt i siden på kroppen nå etter x antall timer bæring. Når hun skal legges for kvelden er det oppå meg før hun forsiktig legges i egen seng. Hun skriker og tar beina opp når hun blir satt på gulvet,  henger i beina.

Men det verste er at hun river/koser med håret mitt konstant. Napper og drar i hår. Det  er som en besettelse. Sier nei og at det er vondt så går det 30 sekunder så er det på igjen. Når jeg har håret i dult får hun sinnesutbeudd for hun skal nappe i håret.

Altså, jeg gjør så godt jeg kan og bærer henne så godt jeg klarer. Er blitt en mester på å lage middag, vaske klær og rydde med en arm (kjøkkenhjleper osv funker ikke). Men jeg har en gutt på 4 år også, som også trenger mamma. 2 åringen står som regel og skriker/går mellom oss når jeg hjelper han med noe.

Ja, jeg har en mann. Men han jobber offshore. Jenta er ikke klengete på han, og når han er alene med dem når jeg feks jobber kvelder så har han ingen av de "problemene" jeg har. Legging går som smurt, og barna leker fint sammen alene. Men når jeg er hjemme så er det det samme, da hyler hun bare jeg går på do eller pappa prøver å underholde mens jeg feks lager middag.

Kjenner jeg begynner å bli sliten av dette. Eldste var også litt sånn, men bare 20% av det her. 

Noen tips? Har ikke hjerte til å ignorere behovene hennes heller, men får vondt i kroppen av den bæringen og hårrivingen. Mister også mye egentid på kvelden pga. lang leggetid og for jeg ikke "får lov" å gjøre noe siden hun er på meg hele ettermiddagen.

Anonymkode: 31767...24b

Detteer jo din egen feil som ikke har avvennet henne med det, ikke barnet sitt skyld

Anonymkode: 4820a...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2025 den 20.19):

Altså misforstå meg rett, jeg elsker barnet mitt men kjenner at nå når hun er 2 år begynner jeg å bli skikkelig lei og sliten.

Hun var en baby med kolikk, sov kun på puppen og i bæresele det første året omtrent. Så var veldig mye nærhet.

Nå er hun er blid, trygg og aktiv barnehagejente. Stortrives i barnehagen og ingen skriking ved levering osv. 

MEN ungen er en skikkelig klegg. Vil bæres hele tiden, jeg har så vondt i siden på kroppen nå etter x antall timer bæring. Når hun skal legges for kvelden er det oppå meg før hun forsiktig legges i egen seng. Hun skriker og tar beina opp når hun blir satt på gulvet,  henger i beina.

Men det verste er at hun river/koser med håret mitt konstant. Napper og drar i hår. Det  er som en besettelse. Sier nei og at det er vondt så går det 30 sekunder så er det på igjen. Når jeg har håret i dult får hun sinnesutbeudd for hun skal nappe i håret.

Altså, jeg gjør så godt jeg kan og bærer henne så godt jeg klarer. Er blitt en mester på å lage middag, vaske klær og rydde med en arm (kjøkkenhjleper osv funker ikke). Men jeg har en gutt på 4 år også, som også trenger mamma. 2 åringen står som regel og skriker/går mellom oss når jeg hjelper han med noe.

Ja, jeg har en mann. Men han jobber offshore. Jenta er ikke klengete på han, og når han er alene med dem når jeg feks jobber kvelder så har han ingen av de "problemene" jeg har. Legging går som smurt, og barna leker fint sammen alene. Men når jeg er hjemme så er det det samme, da hyler hun bare jeg går på do eller pappa prøver å underholde mens jeg feks lager middag.

Kjenner jeg begynner å bli sliten av dette. Eldste var også litt sånn, men bare 20% av det her. 

Noen tips? Har ikke hjerte til å ignorere behovene hennes heller, men får vondt i kroppen av den bæringen og hårrivingen. Mister også mye egentid på kvelden pga. lang leggetid og for jeg ikke "får lov" å gjøre noe siden hun er på meg hele ettermiddagen.

Anonymkode: 31767...24b

Huff, kan relatere. Har en jente på snart tre år selv, som har vært ekstremt mammadalt. Måtte bæres hele tiden, særlig fra fra bil til bhg... Ryggen er helt kaputt. Vil være med på do, hylskreik bare jeg gikk ned i kjelleren for å hente mell, sitter og leser bok på badet mens jeg dusjer. Vil helst sitte inni t-skjorta mi for å kose dersom jeg har vært borte en natt eller to på jobbtur.

Jeg måtte til slutt si: "nå klarer jeg ikke bære deg, du må gå selv". Rett og slett fordi hun ble for tung og jeg var dødssliten i armer og rygg. Jeg prøver også å få oppmerksomheten hennes over på positive ting ved f.eks bhg-levering: "tror du X (venn i bhg) har kommet allerede? Skal dere synge påskesanger idag?". Krever litt innsats og motivering, men nå løper hun inn og ut selv.

Du må bare sette grenser og vite at det går bra med ungen din å få et nei. Det er ikke emosjonell neglekt å la henne skrike litt, og av og til er det faktisk nødvendig for at du skal ha hodet over vann som forelder. Prøv heller å fokuser på at følgende øyeblikk er av god kvalitet:

- øyeblikket dere står opp sammen

- levering/henting i bhg

- leggetid

 

Ellers blir det lange dager og man bli ekstremt utmatta mentalt. Det har ihvertfall jeg kjent mye på, da jeg har forsøkt å være påkobla hennes følelser og behov hele tiden. 

Anonymkode: fc42e...8e0