Har noen spørsmål om retraumatisering

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre blitt retraumatisert etter en situasjon med noen som er (var?) nær meg. Situasjonen i seg selv er ikke så ille, om det ikke var for mine tidligere sår og traumer, men med tanke på den bakgrunnen jeg har har det virkelig satt meg fullstendig ut av spill. Det er nå over 3 uker siden og jeg skjelver daglig. Jeg ønsker ikke å gå ut, og tør ofte ikke gå ut, og har fått noen til å handle for meg. Dette er jo en form for unngåelse, men jeg tenker ikke at det er heldig for meg, slik jeg har det nå å pushe meg. (PS: Hatt eksponeringsterapi før, så vet hvor viktig det kan være, men i denne situasjonen handler det mer om å finne trygghet.) 

Jeg er rett og slett litt skremt av hvor preget jeg har blitt av denne situasjonen. Men så har jeg aldri blitt retraumatisert før når jeg har vært stabil. Jeg lever med kompleks PTSD, er ufør, og går for tiden ikke i behandling, da jeg har trengt mest stabilisering. Livet var jo alltid vanskelig, ble trigget mange ganger daglig, men etter denne retraumatiseringen går jeg med et sug gjennom magen nesten hele dagen. Mer mareritt o.l. Er dette normalt? Er det sånn retraumatisering er? 

Hva er noen tips til hvordan jeg kan håndtere denne situasjonen fremover, slik at dette ikke får skadet meg på mer permanent basis, og hvor lenge kan jeg forvente at det skal ta? 

En ting jeg synes er helt sprøtt er hvordan når jeg nå tenker på mine gamle traumer, så er det som triggingen av dem bare er barnematen, mens denne nylige situasjonen får jeg flashback av og jeg får en 10 på skalaen mange ganger gjennom dagen. Og selv om jeg objektivt vet at de gamle traumene er mye alvorligere, så fremstår denne nye hendelsen som mye mer skremmende. 

Anonymkode: eb979...687

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke gi deg noen råd, men vil gjerne si at jeg vet hvordan retraumatisering er, og at det kan føles langt mer akutt og alvorlig, selv om det ikke er "hovedtraumet" som egentlig var langt verre. 

Jeg tror det kan være fordi at man har fått litt fysisk avstand til det opprinnelige traumet, selv om det "er der" og er veldig vanskelig. Så kommer det en voldsom trigger som fører til retraumatisering, som man får OPPÅ det som allerede er traumatisk. 
Og da smeller det virkelig. 

Jeg har ingen k-ptsd diagnose, men er under utredning. Har opplevd det på samme måte, at det første (gjentakende) traumet var voldsomt, men tippet meg ikke over ende i forhold til umiddelbar utmattelse og panikkangst. Da var det mer sinneproblemer, destruktiv adferd, søvnproblemer, smerter, mye konflikter, relasjonsvansker, og andre ting. Men så opplevde jeg noe nytt som egentlig var veldig mildt, men blåste opp alt i store proposjoner. Det gjorde at jeg ble bare liggende med stikkende smerter i hele brystet, skjelving, får ikke puste, og fullstendig isolasjon. Jeg klarer å handle selv, men jeg klarer ikke omgås mennesker. 

Så det er vel kanskje det at man går med fullt beger hele tiden, men er vant til symptomene og utfordringene. Så skjer det en ting som minner om alt, og begeret renner over som en foss, og minnet om det som skjedde for 10 - 20 - 30 år siden kommer tilbake i rakettfart - og følelsene flommer over. 

Hva du skal gjøre, vet jeg ikke. Jeg vet at jeg selv prøver med lett eksponering for å ikke miste kontrollen, men innenfor rimelighetens grenser. Jeg bruker veldig mye tid på å prøve å samle meg og å få kontakt med meg selv/få kontroll på pusten min slik at jeg klarer å stå oppreist. Hvis jeg ikke klarer å gå ut, så prøver jeg å gjøre noe hjemme, slik at jeg ikke blir sittende fast i panikken. F.eks jeg tar oppvasken eller vasker badet, bretter klær, hva som helst. 

Kunne det ha vært noe om du ble med den som hjelper deg med å handle? Om det bare var å bli med i bilen, eller om de ble med å gå en tur med deg rundt bygget du bor, eller lignende? 

Anonymkode: ddc09...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg kan ikke gi deg noen råd, men vil gjerne si at jeg vet hvordan retraumatisering er, og at det kan føles langt mer akutt og alvorlig, selv om det ikke er "hovedtraumet" som egentlig var langt verre. 

Jeg tror det kan være fordi at man har fått litt fysisk avstand til det opprinnelige traumet, selv om det "er der" og er veldig vanskelig. Så kommer det en voldsom trigger som fører til retraumatisering, som man får OPPÅ det som allerede er traumatisk. 
Og da smeller det virkelig. 

Jeg har ingen k-ptsd diagnose, men er under utredning. Har opplevd det på samme måte, at det første (gjentakende) traumet var voldsomt, men tippet meg ikke over ende i forhold til umiddelbar utmattelse og panikkangst. Da var det mer sinneproblemer, destruktiv adferd, søvnproblemer, smerter, mye konflikter, relasjonsvansker, og andre ting. Men så opplevde jeg noe nytt som egentlig var veldig mildt, men blåste opp alt i store proposjoner. Det gjorde at jeg ble bare liggende med stikkende smerter i hele brystet, skjelving, får ikke puste, og fullstendig isolasjon. Jeg klarer å handle selv, men jeg klarer ikke omgås mennesker. 

Så det er vel kanskje det at man går med fullt beger hele tiden, men er vant til symptomene og utfordringene. Så skjer det en ting som minner om alt, og begeret renner over som en foss, og minnet om det som skjedde for 10 - 20 - 30 år siden kommer tilbake i rakettfart - og følelsene flommer over. 

Hva du skal gjøre, vet jeg ikke. Jeg vet at jeg selv prøver med lett eksponering for å ikke miste kontrollen, men innenfor rimelighetens grenser. Jeg bruker veldig mye tid på å prøve å samle meg og å få kontakt med meg selv/få kontroll på pusten min slik at jeg klarer å stå oppreist. Hvis jeg ikke klarer å gå ut, så prøver jeg å gjøre noe hjemme, slik at jeg ikke blir sittende fast i panikken. F.eks jeg tar oppvasken eller vasker badet, bretter klær, hva som helst. 

Kunne det ha vært noe om du ble med den som hjelper deg med å handle? Om det bare var å bli med i bilen, eller om de ble med å gå en tur med deg rundt bygget du bor, eller lignende? 

Anonymkode: ddc09...b3e

Tusen takk for at du skrev alt dette til meg. ❤️🥺

Da jeg ble traumatisert, så dissosierte jeg så mye. Det har jeg sluttet med, så nå erfarer jeg alt så innmari rått. Og det er nesten så jeg av og til lengter tilbake til dissosiasjonen, men ikke egentlig da, siden den riktignok hjalp meg overleve, men også ødela så mye for livet mitt. 

Setter så pris på forsikringene, at dette er sånn det føles, og at det gir mening. Jeg har også tenkt at kanskje det handler om at alltid før når jeg har blitt traumatisert og retraumatisert så har jeg levd i et fryktelig kaos fra før av og var vant til det. Nå har hverdagen min selv med daglige triggere, den hadde liksom funnet en slags "normal", en slags ro på en måte. Og så når dette nå kommer så er det bare helt jævlig, og på en måte tenker jeg "hadde jeg det sånn hele tiden før?" faen ikke rart jeg ikke greide å få til noe. 

Jeg skjelver så mye, det gjorde godt at du sa at du også erfarte det, fordi det har skremt meg litt, føler kroppen er helt fremmed og ute av kontroll, rister og dirrer.

Det er gode tips med å fokusere på omgivelsene mine litt, smått husarbeid, det er liksom ofte som at jeg bare mister tråden i alt og plutselig er dypt inn i situasjonen som retraumatiserte meg. Jeg har faktisk ikke tenkt en gang på at jeg kan spør om å bli med, er redd jeg ville begynt å hyperventilere og gråte i bilen, har bare tenkt for en lettelse at jeg fikk hjelp. Men kanskje hvis dette ikke gir seg at det er en løsning. Tusen takk igjen, det betydde mye for meg! 

Anonymkode: eb979...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tusen takk for at du skrev alt dette til meg. ❤️🥺

Da jeg ble traumatisert, så dissosierte jeg så mye. Det har jeg sluttet med, så nå erfarer jeg alt så innmari rått. Og det er nesten så jeg av og til lengter tilbake til dissosiasjonen, men ikke egentlig da, siden den riktignok hjalp meg overleve, men også ødela så mye for livet mitt. 

Setter så pris på forsikringene, at dette er sånn det føles, og at det gir mening. Jeg har også tenkt at kanskje det handler om at alltid før når jeg har blitt traumatisert og retraumatisert så har jeg levd i et fryktelig kaos fra før av og var vant til det. Nå har hverdagen min selv med daglige triggere, den hadde liksom funnet en slags "normal", en slags ro på en måte. Og så når dette nå kommer så er det bare helt jævlig, og på en måte tenker jeg "hadde jeg det sånn hele tiden før?" faen ikke rart jeg ikke greide å få til noe. 

Jeg skjelver så mye, det gjorde godt at du sa at du også erfarte det, fordi det har skremt meg litt, føler kroppen er helt fremmed og ute av kontroll, rister og dirrer.

Det er gode tips med å fokusere på omgivelsene mine litt, smått husarbeid, det er liksom ofte som at jeg bare mister tråden i alt og plutselig er dypt inn i situasjonen som retraumatiserte meg. Jeg har faktisk ikke tenkt en gang på at jeg kan spør om å bli med, er redd jeg ville begynt å hyperventilere og gråte i bilen, har bare tenkt for en lettelse at jeg fikk hjelp. Men kanskje hvis dette ikke gir seg at det er en løsning. Tusen takk igjen, det betydde mye for meg! 

Anonymkode: eb979...687

Skjønner!

Jeg begynte dissosiering da jeg ble retraumatisert. Dvs jeg antar at det er dette jeg gjør, for jeg mister helt kontakt med alt i meg selv og omgivelsene, og spacer helt ut. Men jeg gjør jo ikke dette hele tiden, så når jeg er i meg selv, så pisker alt. Fight, flight, freeze, sånn kort oppsummert. Jeg syns dissosiering er utrolig slitsomt, tror kroppen bruker forferdelig mye krefter på å koble seg selv ut på den måten. 

Ja det er nettopp det! Selv om traumene er der, så har man funnet en rutine og man tenker ikke like mye på det. Men begeret ER fullt, og når det kommer en ny bølge med noe som ripper opp i traumet, så tipper det en helt over ende. Så det er egentlig en påminnelse om at det opprinnelige traumet fortsatt må jobbes med, for vi hadde ikke gått i knestående over den lille nye hendelsen ellers. 

Den skjelvingen er utrolig ubehagelig. Jeg opplever det både som både ukontrollerte rykninger i kroppen, men også at det indre dirring i hver celle. Jeg hater det. Men jeg har som sagt mine teknikker for å tvinge meg ut av det, for det er så viktig å lære kroppen/hodet at man ikke er i fare. Det har satt seg en reaksjon pga traume(ne), og man er i alarmberedskap og "sånn og sånn" trigger og tolkes som fare. 

Men det ER jo ikke farlig, vi er ikke i umiddelbar fare. Det bare føles sånn. Så for min del så er det å prøve å handle, en viktig del av healingen. Jeg puster som om jeg skulle vært i fødsel, og når jeg omsider klarer å få kontroll på pusten, så kan jeg fokusere på å puste litt mer kontrollert inn og ut - jobbe med magen. Jeg prøver også å fokusere på sånne øvelser når jeg har det bedre, for det er fin forebygging. 

Så gjøre noe praktisk. Vanne planter, vaske gulvet, tegne noe, skrive noe, du skjønner hva jeg mener. Jeg har også lært at det å telle rolig ned fra 5 til 1, for å så si noe positivt, kan bida til å hjelpe hjernen å forstå at situasjonen ikke er farlig.
Feks 5 -4 -3 -2 1 : "så deilig at sola skinner i dag". 

Du kan jo begynne med noe som er mer innenfor komfortsonen, f.eks be de gå en tur med deg rundt i gata der du bor, om så bare 3 minutter, eller 30 sekunder. Og heller bygge opp forsiktg  til å bli med i bilen til butikken når du føler du er klar. Og du trenger jo ikke bli med inn i butikken enda. Du kan være passasjer mange ganger først ❤️ 

Anonymkode: ddc09...b3e