Samlivsbrudd- hvor lang tid før livet ble greit igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig skilt (eller forlatt av min mann om du vil…). Hele prosessen har vært vanskelig, og jeg har vært i en dyp livskrise. Jeg har dog lovet meg selv og barna at vi alle skal få det bra og leve et godt liv, men jeg får liksom ikke livet på skinner igjen. 

Føler jeg har blitt tvunget inn i et liv jeg ikke vil leve, og at når barna er selvstendige om ca. 10 år er toget gått for min del (er i førtiårene nå…). Det har gått 1,5 år siden bruddet. Hvor lang tid tok det for dere, og hva var vendepunktet? Når følte du glede igjen etter at livet du kjente gikk i grus?

Vil gjerne høre fra dere som var voksne og hadde større barn når det skjedde, og som ikke har mulighet/mål om å stifte ny familie (helt uaktuelt for meg på grunn av alder og livssituasjon). 

Anonymkode: 5a79f...135

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å stifte familie igjen og å finne noen å dele hverdagen med TS bare så det er sagt. 

For meg tok det ett år før jeg var ferdig med skilsmissen i den grad at jeg følte jeg pustet friere igjen og hadde fått den nye hverdagen på skinner. Mye av dette handlet om å ikke la meg selv bli i elendigheten men tvinge meg selv til å se de små positive tingene som var tilstede i større grad. 

Anonymkode: 7e2ba...546

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd skilsmisse men ble dumpet av samboeren min over 6 år ganske brutalt en gang. Egentlig er jeg ikke kommet over det selv om jeg siden har giftet meg og fått barn. Jeg heter denne samboeren for det han gjorde.

Mitt råd til deg er å fokusere steinhardt på det positive du har nå. Du kan gjøre det du vil, du bestemmer hjemme og du og barna kan skape et godt liv for dere uten mannen. Prøv å nyte det at du nå kan lage et eget liv, reise og oppleve verden på egen hånd.

Anonymkode: 80c92...708

[AnonymBruker]

Jeg ble ufrivillig singel da jeg var 48, mannen hadde vært/var utro. Barna var da 15 og 18, så jeg har aldri tenkt tanken på å danne en ny familie. Jeg vil si det tok et par år før jeg klarte å kjenne på ekte glede igjen. Selvsagt var det små blaff innimellom, men det tok såpass lang tid før jeg kunne puste lettere å se lyst på fremtiden igjen. Jeg er fortsatt singel en del år senere, så nå tenker jeg mer på hvordan det bli når begge barna har flyttet ut. Håper det finnes en ny èn der ute et sted.

Anonymkode: 0ad2c...e28

[hvaduikkeser]

Jeg ble separert i fjor etter mannen min hadde vært utro og hadde et forhold bak ryggen min. Jeg valgte å gå og han gikk rett inn i et nytt forhold før jeg var ute av huset. Jeg hadde det veldig vondt hele tiden og følte meg helt lost. Ble 40 i fjor, så ikke interessert i å starte ny familie( vi har to barn) eller involvere meg med noen med barn. Ikke har jeg nære venner heller og sliter med tilbakevendende depresjon og pmdd. 

Dessverre var jeg dum og gikk rett tilbake da han var lei av å leve livet med andre damer( mistenker midtlivskrise på han) og har det overhode ikke bra nå. Jeg burde bare latt tiden gå, så tror jeg faktisk det hadde gått seg til. Jeg takla rett og slett ikke å være deltidsmamma og det var grunnen til at jeg gikk rett tilbake da han dukka opp og savna meg. Big mistake. 

[AnonymBruker]

hvaduikkeser skrev (1 time siden):

Jeg ble separert i fjor etter mannen min hadde vært utro og hadde et forhold bak ryggen min. Jeg valgte å gå og han gikk rett inn i et nytt forhold før jeg var ute av huset. Jeg hadde det veldig vondt hele tiden og følte meg helt lost. Ble 40 i fjor, så ikke interessert i å starte ny familie( vi har to barn) eller involvere meg med noen med barn. Ikke har jeg nære venner heller og sliter med tilbakevendende depresjon og pmdd. 

Dessverre var jeg dum og gikk rett tilbake da han var lei av å leve livet med andre damer( mistenker midtlivskrise på han) og har det overhode ikke bra nå. Jeg burde bare latt tiden gå, så tror jeg faktisk det hadde gått seg til. Jeg takla rett og slett ikke å være deltidsmamma og det var grunnen til at jeg gikk rett tilbake da han dukka opp og savna meg. Big mistake. 

Mye tyder på at vi har en del til felles her…  Det er snakk om grov utroskap i min historie også, og en mann i eksistensiell krise… Ikke noe som tyder på at han anger på valget sitt da, selv om det ikke har blitt seriøst med «elskerinnen» (hun kjørte også dobbelt, og ble sammen med en annen…). Det er livet som deltidsmamma som river meg i stykker. Hadde det vært bare meg å ta hensyn til hadde jeg forlatt denne tilværelsen og lagt ut på nye eventyr for lengst.  Nå er jeg bundet opp til dette deltidslivet for alltid, og jeg HATER det…

Hva er grunnen til at du angrer på at du tok han tilbake? Hvorfor var det big mistake? 

Anonymkode: 5a79f...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke opplevd skilsmisse men ble dumpet av samboeren min over 6 år ganske brutalt en gang. Egentlig er jeg ikke kommet over det selv om jeg siden har giftet meg og fått barn. Jeg heter denne samboeren for det han gjorde.

Mitt råd til deg er å fokusere steinhardt på det positive du har nå. Du kan gjøre det du vil, du bestemmer hjemme og du og barna kan skape et godt liv for dere uten mannen. Prøv å nyte det at du nå kan lage et eget liv, reise og oppleve verden på egen hånd.

Anonymkode: 80c92...708

Hvordan har du greid å gå inn i nytt forhold? Jeg ble dumpet/ gikk igjennom skilsmisse med eks mannen for 2,5år siden, jeg kjenner på usikkerhet ved å inngå nytt forhold. Vi var sammen i nesten 6år. Det å bli dumpet var så vondt at jeg ikke vil risikere det igjen. Det knakk meg litt.

Anonymkode: 91455...ca0

[AnonymBruker]

Moren min var over 50 år da hun giftet seg på nytt, skal sies at hun var singel i mange år før det skjedde, men hun trivdes også med singellivet. Nå er hun lykkelig gift på syvende året, og fyller snart 60. 

Anonymkode: 420b5...b2b

[AnonymBruker]

Her har det gått 4 år, og det er fortsatt like sårt. Jeg har mye fint som skjer i livet, så livet er ikke bekmørkt. Men jeg klarer ikke bli fortrolig med å være deltidsmamma, savner å være en familie, og savner det livet vi hadde. Men når jeg klarer å glemme det, har jeg likevel er fint liv med mye bra som skjer.  

Håper jeg en gang kan finne en ny mann å dele livet med, men er ikke klar for det enda. Har for mange sår etter ekteskapet. Flere barn er ikke aktuelt uansett, så har sånn sett ikke dårlig tid. 

Anonymkode: b74c9...5c2

[AnonymBruker]

Det er nå 4 år siden mannen min sa i fra at han ville skilles og flyttet inn til elskerinnen sin samme kveld. Det tok lang tid før han fant ut at han hadde barn. (…type 3-4 uker). Etter to uker var han innom hjemmet vårt/mitt  da barna var i barnehagen/skolen og spurte om jeg hadde kasta sexleketøyet. For de ville nemlig han ha. De hadde jeg selvsagt kastet, og da såg han oppgitt på meg og lurte på om jeg forstod hvor mye penger jeg hadde kastet i bosset. True story. 

Jeg hadde det jævlig i ca 10 mnd kanskje, og har hatt det greit etter det. Mine venninner og familie har vært min redning, pluss min sterke psyke. 

Det har vært mye greier etter skilsmissen. Gaslighting, manipulering, surmuling og kjefting når ikke ting har gått hans vei. Jeg har gått på nåler for at eksen ikke skal bli sur på barna våre. I starten ville de ikke være med han, men nå går det litt bedre. 

Jeg vil si jeg er merka for livet, men jeg har mange øyeblikk i livet som er helmaks👍

Anonymkode: 1a14f...c87

[AnonymBruker]

Jeg (mann) ble forlatt av min eks. kone, jeg er i 40 årene. Det er ca ett år siden. Jeg liker ikke å være alene, men det går jo på et vis. Syns det er hyggeligere når jeg har barna.

Jeg har foreløpig ikke startet dating, selv om jeg savner en kjæreste. Jeg vet ikke når jeg skal bli klar.

Anonymkode: 66c27...cd1

[AnonymBruker]

Det er foresten livet som deltidsmamma som gjør livet vanskelig. Ikke at jeg ikke har eksmannen min lenger. Det er viktig å få frem

 

Anonymkode: 1a14f...c87

[AnonymBruker]

Det tok kort tid før barna og jeg hadde funnet dagliglivets rutiner, for det hadde vi ikke stor grad før eksen flyttet ut også.

Et år før jeg sluttet å håpe at han ville forstå at vi måtte slutte med "tullet" og bli sammen igjen.

To år for de verste vonde følelsene var borte og vi kunne begynne å snakke sammen som folk og ikke være i konstant krigsmodus.

Fire år før jeg fant ny partner.

Sju år før partner flyttet inn.

Det er ca 12 år siden bruddet nå og enda er det nok av øyeblikk som minner meg på hvorfor vi er skilt...

Anonymkode: 633e5...f54

[AnonymBruker]

Rettelse: for det hadde vi ikke stor grad

Vet ikke hvorfor det ble endret til "ikke".

Anonymkode: 633e5...f54

[AnonymBruker]

I stor grad. Ordet er I... 

Jeg hater autocorrect.

Anonymkode: 633e5...f54

[AnonymBruker]

Jeg ble forlatt av min ektemann og for meg så tok det 1,5 år etter bruddet før jeg følte meg hel igjen. Et par måneder etter det møtte jeg en ny mann. Forholdet er fremdeles ganske nytt, men det er så utrolig mye finere enn jeg hadde sett for meg å møte en ny partner. Vi har hjemmeboende barn på hver vår kant og det styrer når vi er sammen.  Jeg er snart femti og er naturlig nok ferdig med å få barn. Men sorgen over å ha mistet familien er nå i stor grad byttet ut med gleden over hvor mange år jeg kan få sammen med en ny mann. Føler jeg har det beste fra to verdener som har alenetid med barnet mitt og voksentid sammen med kjæresten.

Anonymkode: 22fdb...238

[Mardina]

Tok egentlig ikke så lang tid her, når jeg fant ut hva han hadde gjort mot meg (utroskap). Etter ca. 2 mnd var jeg vel over det verste 😊 

Fant ut at jeg ikke orker å dvele med det og at ting ikke blir bedre av å tenke over det hele tiden. Var på tide å komme seg videre. 

[AnonymBruker]

Separert som 40 åring. Men var emosjonelt ferdig med eksen da.

Fant min store kjærlighet 7 mnd etter. 

Vi har begge barn mellom 7-9 år og er helt ferdig med barn.

Vi har kjøpt hus sammen og gifter oss til neste år.

Aldri vært lykkeligere. Å finne partner i voksen alder har vært en utrolig fin opplevelse da jeg er så mye tryggere i meg selv og vet hva jeg ønsker i et forhold.

Anonymkode: 08c2c...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er ufrivillig skilt (eller forlatt av min mann om du vil…). Hele prosessen har vært vanskelig, og jeg har vært i en dyp livskrise. Jeg har dog lovet meg selv og barna at vi alle skal få det bra og leve et godt liv, men jeg får liksom ikke livet på skinner igjen. 

Føler jeg har blitt tvunget inn i et liv jeg ikke vil leve, og at når barna er selvstendige om ca. 10 år er toget gått for min del (er i førtiårene nå…). Det har gått 1,5 år siden bruddet. Hvor lang tid tok det for dere, og hva var vendepunktet? Når følte du glede igjen etter at livet du kjente gikk i grus?

Vil gjerne høre fra dere som var voksne og hadde større barn når det skjedde, og som ikke har mulighet/mål om å stifte ny familie (helt uaktuelt for meg på grunn av alder og livssituasjon). 

Anonymkode: 5a79f...135

Tror alle rådene du får, må du vurdere ut fra hvem du er som person. Tror de fleste i 2025 tenker at de må bruke masse tid på seg selv, før de kan gi barna sine et bra liv. For min del var det ikke slik. Jeg satte ungene foran meg selv fra første dag etter bruddet. Ha godt humør, være positiv, være aktiv, kjøre de på alle fritidsaktiviteter, sørge for trygghet. For min del, så ga det vilje, livsgnist og stå-på-mot å tenke slik. Det var for meg langt viktigere enn om jeg var klar eller ikke for noe nytt forhold. Det betydde mer for meg å sette ungene mine, langt foran det. 

Anonymkode: ce1c8...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror alle rådene du får, må du vurdere ut fra hvem du er som person. Tror de fleste i 2025 tenker at de må bruke masse tid på seg selv, før de kan gi barna sine et bra liv. For min del var det ikke slik. Jeg satte ungene foran meg selv fra første dag etter bruddet. Ha godt humør, være positiv, være aktiv, kjøre de på alle fritidsaktiviteter, sørge for trygghet. For min del, så ga det vilje, livsgnist og stå-på-mot å tenke slik. Det var for meg langt viktigere enn om jeg var klar eller ikke for noe nytt forhold. Det betydde mer for meg å sette ungene mine, langt foran det. 

Anonymkode: ce1c8...bfd

Takk. For meg er det en stor utfordring at jeg ikke klarer å tilby ungene det samme livet de hadde før samlivsbruddet. Det å ha påført de stresset med å kunne flytte mellom to hjem, sorgen med å halvere kontakten med de som er nære og det faktum at konsekvensene av samlivsbruddet kommer til å følge de livet ut.

Jeg er i en svært presset økonomisk situasjon, som gjør at jeg må snu og vende på hver krone. Dette gjør også at barna raskt velger sin far fremfor meg, som tilbyr mye mer materielt (bolig, opplevelser, klær og utstyr, fritidsaktiviteter, hytteturer osv). Føler jeg sitter tilbake med smuler, på alle områder, og at jeg nå også mister barna på grunn av dette (de er store, og kan til en viss grad velge selv…).

Anonymkode: 5a79f...135