Den eneste gleden i livet er ikke sjokolade

[Viljestyrke]

Har vært en "stamgjest" i kosthold og livsstil, samt kropp og helse, hvor jeg har skrevet noen anonyme tråder om mine vansker med emosjonell spising. Det er mye rart jeg sliter med; overspising, trøstespising, jeg-kjeder-meg-spising. Likevel vil jeg ikke påstå at jeg har en spiseforstyrrelse, jeg mener selv at dette er på grunn av dårlig vane, manglende viljestyrke, manglende selvkontroll. Det høres kanskje strengt ut, men i løpet av mine mange timer hos psykolog(er) så har det ikke vært et tema at det jeg sliter med, er en spiseforstyrrelse. Heller en "coping mechanism" som er uheldig. Det finnes ikke noe behandlingstilbud for dette problemet i mitt distrikt uansett, og det er noe jeg må ta hånd om selv. Og jeg tror jeg kan få det til, jeg håper iallfall det. Jeg har tilbakevendende depresjon, trolig også dystymi, ettersom jeg har vært deprimert i mange år. Depresjonen har ikke et mønster, selv om jeg har prøvd så godt jeg kan å kartlegge når og hvordan jeg havner i de dype dalene, så klarer jeg ikke finne det ut. Men sjokolade, godteri, usunn mat og alt det der er den eneste gleden jeg har i de mørke øyeblikkene. Det har vært mange av disse, de siste årene. 

Jeg er en kvinne på 30 år som ikke er der jeg skulle ønske jeg var i livet. Målet med denne dagboken er ikke nødvendigvis å skrive så mye om depresjonen, men å dele litt hvordan det er å slite med maten. Jeg vil faktisk kalle det selvskading når jeg driver å propper i meg all denne dritten, på sikt ødelegger det meg innvendig og utvendig, det gjør meg ulykkelig, det hjelper meg ikke selv om jeg der og da, mens jeg fråtser, tenker at dette er det beste i livet. Jeg vil ikke gjøre det lenger, jeg er ferdig, tror jeg, ønsker å fikse det. Jeg er sykelig overvektig og har vært det i en del år nå, jeg opplevde ekstrem vektoppgang på under ett år, og har siden det ikke klart å komme meg tilbake til normal vekt. Jeg hadde et uforklarlig vekttap for et par år siden, men disse kiloene har jeg lagt på meg igjen. Dessverre. Også i rekordfart, det er det skumle, vekten går så vanvittig raskt opp når den først skyter fart. 

Har ikke diabetes. Men sist jeg målte langtidsblodsukkeret hos legen, så lå det litt i øvre sjiktet, men fortsatt litt fra en diabetesdiagnose. Tror absolutt diabetes kan innhente meg snart, da jeg inntar garantert over 50 g sukker daglig, jeg tipper jeg er over 100 g. Jeg har ikke loggført, men har telt kalorier tidligere og ser på næringsinnholdet i mat, og ja, jeg får i meg altfor mye sukker. 

Vekten min er et massivt problem for meg. Jeg kjøper meg ikke klær, går i samme klærne i et par uker før jeg bytter til noe annet, jeg har for lite klær. Jeg har ikke selvtillit. Jeg tør ikke være intim med noen. Jeg tør ikke engang bytte jobb. Det er ikke noe annet jeg vil mer, enn å gå ned i vekt, og få en kropp jeg kan bevege uten at det gjør vondt eller er altfor slitsomt. Jeg drømmer om å løpe så raskt jeg kan, rundt et vakkert vann i nærheten her, løpe forbi alle sammen, vel vitende om at alle mine vansker med mat ligger langt bak meg. Løpe fra alt. Kanskje det i fremtiden kan bli realitet. Med denne vekten, er det virkelighetsfjernt. 

Kanskje jeg etter hvert kan faktisk gjøre noe godt for meg selv her i livet. Får nå se hva jeg finner på å dele her. Jeg vil skrive om kaloritelling, samt vanskelige tanker og følelser, det blir nok en del skribleri om mat og tanker rundt mat, så om dette er triggende for deg så er det best å ikke lese. 

Endret 8. april av Viljestyrke

[Amatariel]

Velkommen hit med dagbok  Det er jo et veldig greit startsted. Å ha et sted man kan skrive av seg. Å være bevisst over sine problemer/utfordringer er også et godt utgangspunkt.

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver om, f.eks det med "selvskading". Selvsabotasje pleide jeg å kalle det... Ingenting jeg ville mer enn å gå ned i vekt, likevel så proppet jeg i meg alt mulig søppel. Som jeg visste var dårlig for meg, og bare ville gjøre problemene større. Var likevel vanskelig å stoppe...

Jeg har fått mye hjelp i å være her inne, lese andres dagbøker og dykke inn i meg selv rett og slett. Håper du får til det samme

[Viljestyrke]

@Amatariel Tusen takk! Utgangspunktet er bra ja, jeg håper bare at jeg på sikt kan få til endring. Selvsabotasje er også noe man kan kalle det, det er jo faktisk det, man stikker kjepper i hjula for seg selv gang på gang. Man vet nøyaktig hva man skal gjøre, men gjør det stikk motsatte, og slik havner man i en temmelig drøy, ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Det er vel slik med all avhengighet, uansett hva det er. Det eneste er at "abstinensene" mine er egentlig ikke så ille - det er heller det at det er alt for lett å "sprekke", altfor lett å gjøre feil. Jeg kan bare gå på butikken og kjøpe det jeg vil. Det er ingen som stopper meg. Så fint å høre at du har god erfaring med å være her inne. ❤️

Det går dårlig her for tiden. Hatt noen tunge dager, egentlig en tung uke, hvor jeg virkelig sliter med å komme i gang med dagene. De første timene på dagen er alltid verst, jeg har jo ikke lyst til å være våken, og det er et voldsomt slit å komme seg ut av senga når du helst bare vil være der til neste dag, i håp om at neste dag skal bli bedre. Å lage seg en fin dag er vanskelig når der ikke er noe man syns er fint, eller har lyst til. Har jeg noe godt stående i kjøleskapet eller i kjøkkenskapene så kan det være litt lettere å komme seg opp. Er ikke sjeldent at jeg går i kjøleskapet, henter meg noe å spise, og går tilbake i senga.

Veide meg i dag tidlig og vekta viste 99,3 kg. Jeg veide 94,1 kg den 1. januar i år. Så jeg har gått opp 5,2 kg på 3 måneder. Det syns jeg er mye. Jeg veide 89,1 kg i juni 2024, så jeg har gått jevnt oppover. I 2021 lå jeg i snitt rundt 100 kg, det var noen måneder jeg veide hele 105 kg. Så jeg nærmer meg sakte men sikkert den høyeste vekten min. 

Jeg har litt vansker med å forklare hvorfor jeg plutselig har begynt å gå opp. Jeg har slitt med maten i flere år, og da jeg gikk ned i vekt fra 105 kg til laveste 87 kg, så gjorde jeg ikke noen tiltak. Det bare skjedde. Matlysten ble dårligere, og jeg spiste mindre. Det var nok et resultat av de psykiske plagene jeg har, men jeg spiste fortsatt sjokolade, masse potetgull og ferdigmat. Forskjellen er vel bare at jeg spiste litt mindre enn vanlig. Nå går jeg, etter min mening, raskt opp igjen og jeg antar at det er fordi maten jeg spiser er mer "kaloritett" enn vanlig. For eksempel påskeegg i lilla kartong, og mer take-away middager i stedet for pizza fra frossendisken. Jeg har også gått ifra å spise små plater med sjokolade til å spise store sjokoladeplater på en dag. En kartong med påskeegg + en stor plate melkesjokolade + en halv pose potetgull + middag, samt sukkerholdig brus, det er klart dette blir mange, mange kalorier på èn dag. Grovt regnet 3000 kalorier. Og med tanke på at jeg de fleste dager er inaktiv, så er det flere hundre kalorier i overskudd. 

Så jeg skjønner matematikken bak det hele. Tallene er ikke vanskelig å forstå. Det er hodet, tankene og følelsene som er vanskelige. Jeg tenker jo at jeg ikke klarer å få til dette, og jeg tenker at det er skummelt å skulle ta bort den ene gleden og motivasjonen jeg har for dagen. Det som får meg opp av senga, det som gir meg en god følelse. Klart jeg får en god følelse av å ha fullført en gåtur, eller ryddet kjøkkenet, det er fint å være produktivt. Men jeg blir sittende her i paralysert tilstand og på randen til et sammenbrudd når jeg innser hvor mye jeg burde ha gjort, hvor lite jeg får gjort, og på toppen av det hele har jeg ikke energi i det hele tatt. Det er naturligvis åpenbart hvorfor. Jeg er inaktiv, har et dårlig kosthold, i tillegg til at jeg har en psykisk lidelse som tapper meg for energi til og med når jeg sover. 

Nå ble det mye "stakkars meg" her. Men jeg har ikke så mye mer å tilføye. Jeg er trist og skuffet. Det jeg er mest trist for, er at jeg faktisk ikke reagerer når jeg ser den høye vekta. Naturligvis sier fornuften til meg at hjelpes, dette er ille, se så mye du har gått opp, dette er ikke bra for deg. Men jeg får ikke en sterk reaksjon som jeg egentlig ønsker, en reaksjon som fører til handling. Det er egentlig mer likegyldighet jeg kjenner på, hva har det å si liksom, at jeg blir tjukkere. Det er jo ikke slik at jeg er så kjær i livet og at jeg går glipp av noe, det gjør jo strengt tatt ingenting. Men jeg vet jo at det EGENTLIG gjør noe, jeg vil jo ikke ha det sånn. 

For en del år siden, når vekta gikk feil vei, ble jeg skikkelig lei meg, gråt og ble samtidig motivert til å gjøre handling. Det skjer liksom ikke lenger, og jeg vil påstå at jeg hater meg selv mer enn jeg noen gang har gjort, men jeg har mindre dårlig samvittighet, og skammen holder jeg på avstand så lenge jeg også holder andre mennesker og opplevelser i livet på avstand. Om jeg nå for eksempel skulle dratt ut med venner i helgen eller i et selskap, så hadde skammen vært mye større, for da vet jeg at andre vil se meg og legge merke til meg. Det er ingen som ser meg nå, jeg gjemmer meg for andre, spiser i stillhet og bortgjemt.

Endret 8. april av Viljestyrke

[Amatariel]

Jeg blir veldig berørt av innlegget ditt, for jeg kjenner meg veldig igjen! For litt over to år siden var jeg på et lignende punkt selv. Det er vanskelig å si hva som gjorde at jeg kom ut av det. Men jeg kan sitere Michael Beckwith som sa Pain pushes, vision pulls. Det betyr at for mange så er det vanskelig å gjøre en endring før smerten ved å være der man er er større enn å gjøre en endring. Og jeg kom til et slik punkt. At det bare var nok. Jeg hadde sagt det før til meg selv mange ganger (ved typisk nyttår), at det var nok. Men denne gangen var det virkelig NOK. Jeg mistrivdes så til de grader med meg selv, at jeg bare var nødt til å foreta en endring for å føle at jeg kunne fortsette livet. Jeg ville LEVE rett og slett, ikke bare overleve.

For meg ble det superviktig å gjøre endringer med små skritt (det dagboken min heter også), og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart det ellers. Å gå på diett, trene mye osv. hadde jeg forsøkt før uten at det hjalp på sikt. Så små endringer ble foretatt, slik som å gå kveldstur innimellom. Spise havregryn i stedet for brødskive til frokost. Ingenting var forbudt å spise (det blir bare mer fristende da), men jeg modererte mengder saaakte men sikkert. I dag, to år etter, er fortsatt ingenting forbudt. Jeg spiste potetgull senest i går kveld til tv-serie i sofaen. Null stress! Men mengden jeg får i meg hver uke nå er en helt annen enn for to år siden.

Jeg har ikke rast ned i vekt, men jeg har gått ned 20 kg på 2 år. Siste halvåret har jeg også gått på wegovy, fordi vekten stagnerte helt og jeg innså at det ikke var noe skam å be om faglig hjelp. Men det var aldri noe mål å rase ned i vekt heller. Det viktigste er jo å gå ned i det hele og store... og ikke hvor fort det går. Det krever en god dose med tålmodighet ja, men hva er alternativet? 

Jeg vil råde deg til å begynne å gå litt kveldsturer (trenger ikke være langt, 15-20 min er mer enn godt nok) og samtidig høre på podcasten Ditt beste deg. Jeg lærte så mye der, så ville i alle fall gitt det en sjanse om jeg var deg

[Viljestyrke]

Amatariel skrev (På 9.4.2025 den 9.19):

Jeg blir veldig berørt av innlegget ditt, for jeg kjenner meg veldig igjen! For litt over to år siden var jeg på et lignende punkt selv. Det er vanskelig å si hva som gjorde at jeg kom ut av det. Men jeg kan sitere Michael Beckwith som sa Pain pushes, vision pulls. Det betyr at for mange så er det vanskelig å gjøre en endring før smerten ved å være der man er er større enn å gjøre en endring. Og jeg kom til et slik punkt. At det bare var nok. Jeg hadde sagt det før til meg selv mange ganger (ved typisk nyttår), at det var nok. Men denne gangen var det virkelig NOK. Jeg mistrivdes så til de grader med meg selv, at jeg bare var nødt til å foreta en endring for å føle at jeg kunne fortsette livet. Jeg ville LEVE rett og slett, ikke bare overleve.

For meg ble det superviktig å gjøre endringer med små skritt (det dagboken min heter også), og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart det ellers. Å gå på diett, trene mye osv. hadde jeg forsøkt før uten at det hjalp på sikt. Så små endringer ble foretatt, slik som å gå kveldstur innimellom. Spise havregryn i stedet for brødskive til frokost. Ingenting var forbudt å spise (det blir bare mer fristende da), men jeg modererte mengder saaakte men sikkert. I dag, to år etter, er fortsatt ingenting forbudt. Jeg spiste potetgull senest i går kveld til tv-serie i sofaen. Null stress! Men mengden jeg får i meg hver uke nå er en helt annen enn for to år siden.

Jeg har ikke rast ned i vekt, men jeg har gått ned 20 kg på 2 år. Siste halvåret har jeg også gått på wegovy, fordi vekten stagnerte helt og jeg innså at det ikke var noe skam å be om faglig hjelp. Men det var aldri noe mål å rase ned i vekt heller. Det viktigste er jo å gå ned i det hele og store... og ikke hvor fort det går. Det krever en god dose med tålmodighet ja, men hva er alternativet? 

Jeg vil råde deg til å begynne å gå litt kveldsturer (trenger ikke være langt, 15-20 min er mer enn godt nok) og samtidig høre på podcasten Ditt beste deg. Jeg lærte så mye der, så ville i alle fall gitt det en sjanse om jeg var deg

20 kg på 2 år er jo kjempe bra! Det gjør ikke noe at det tar lang tid. Høres ut som du etablerte sunne og gode vaner på veien, og det tar tid å gjøre det. Kveldsturer og turer generelt er noe jeg burde bli flinkere på, fysisk aktivitet generelt. Problemet er at dørstokkmila er så utrolig lang når man er tappet for energi fra før. 

Håper at det snart "gjør vondt nok" til at jeg klarer å gjøre en endring. Brøt sammen fullstendig foran psykologen i dag, noe som egentlig er viktig, for jeg får satt ord på mye når jeg er så langt nede, og dette med fysisk aktivitet er noe som bør være første prioritet. Det, og å få i meg nok vann. For jeg mistenker at jeg er dehydrert... Noen dager drikker jeg ikke noe annet enn litt brus, og maten jeg spiser inneholder mer salt enn væske. 

Har vært dårlige spisedager både i går og i dag. Spesielt i går, herregud. Telte litt kalorier, kanskje 90% av maten, og det kom på 2900 kalorier, så garantert over 3000 kalorier. Det er veldig mye for noen som sitter i ro så og si hele dagen. 

Kjenner meg litt tommere, men samtidig mer klar etter samtalen med psykologen i dag. Håper jeg kan klare å få noe godt ut av morgendagen. 

[Amatariel]

Viljestyrke skrev (10 timer siden):

Problemet er at dørstokkmila er så utrolig lang når man er tappet for energi fra før. 

Den kjenner jeg godt til! Det er veldig tungt. Men det som hjalp meg var at det var korte turer i starten. 10 minutter liksom, bare for å få luft. Så visste jeg at sofaen og tv-seriene ventet på meg etterpå. Etter hvert ble det 15 min, så 20 min. Så ville jeg høre ferdig en podcast-episode på 30 min osv. Og turene var heller ikke hver dag. Det motiverte meg i starten å gå en liten tur ut i kveld, for da slapp jeg i morgen 😛 

[Viljestyrke]

I dag var jeg på butikken uten å kjøpe noe av maten og sjokoladen jeg har overspist på de siste månedene. Har allerede spist absurde mengder mat i dag, men det positive er at jeg klarte å stoppe meg selv, til tross for at jeg hadde lyst til å kjøpe enda mer som jeg kan spise i kveld og i morgen. 

Det kjennes litt uvant, og det høres teit ut, for det er jo bare å gå forbi sjokoladehylla. Men det er ikke så enkelt. Jeg gikk forbi den minst 10 ganger, og jeg ble lei meg når jeg gikk ut av butikken uten å ha kjøpt det jeg egentlig hadde mest lyst på. Men nå føler jeg meg litt bedre. Er en stemme i hode som sier at "du har jo spist så dårlig i dag, dra på butikken igjen og kjøp den sjokoladen" og "du er lei deg nå, ting er fælt, du må trøste deg selv, du fortjener det". Helt håpløst. Men jeg nekter, jeg drar ikke på butikken igjen.

Er utrolig lei. Jeg så meg selv ordentlig i speilet i går kveld før jeg gikk i dusjen. Klarer ikke å forstå at jeg "tapte", at jeg mistet befatningen så kraftig at jeg har lagt på meg flere kilo i rekordfart. At det snudde så raskt, og at jeg har ignorert det så lenge, ikke tatt ansvar, bare sett på at det går til helvete. Det er som om huset tar fyr og jeg bare sitter der og ser på med brannslukningsapparatet i armene. Jeg klarer faktisk ikke å stå i dette lenger, jeg skjemmes, jeg har vondt i kroppen, jeg er kvalm, jeg er trøtt, jeg er konstant sliten, det er tungt å gjøre normale, hverdagslige ting og det påvirker meg så negativt både fysisk og psykisk. 

Det kan ikke fortsette sånn. Jeg vil ikke ha det slik lenger. 💔

 

[Viljestyrke]

10 minutter etter at jeg skrev det under her så dro jeg på butikken og nå er jeg kvalm. Jeg hater virkelig meg selv.

I dag gjør jeg også noe bra. Jeg har gledet meg mye til å dra på butikken og kjøpe sjokolade. Tok på meg yttertøy og var klar til å gå ut døra når jeg innså at jeg virkelig må skjerpe meg. 

Jeg har en vanvittig "alt eller ingenting" holdning som jeg må til livs. Den ødelegger så mye for meg. Jeg startet dagen med litt sjokolade som jeg hadde til overs fra i går, og da tenker jeg jo at hele dagen er ødelagt. Har ikke spist særlig bra i dag, spiste for eksempel bare brødskive med syltetøy til frokost, spist en skål is og noe potetgullrester. Har ikke vært ute og jeg vil ikke ut heller. Når alt går så dårlig, så tenker jeg at det gjør jo ingenting om jeg fortsetter å la det gå dårlig. Men jeg innser at jeg må snu et eller annet sted. 

Så jeg tok av meg skoene og har ikke tenkt å gå ut. Har ikke tenkt å dra på butikken. Jeg må begynne et sted, og jeg kan begynne med å i det minste begrense meg i dag. Det jeg vurderer er å bestemme meg for en eller to dager i uken hvor jeg bare spiser som jeg vil - resten spiser jeg mer variert. Bare sånn i starten. Jeg vil nok ikke gå ned i vekt av det, men det kan kanskje være med på å endre vanene litt. Vet ikke. Jeg tør ikke legge en plan eller skrive ned noe, for jeg vet hvordan det blir, jeg gjennomfører aldri det jeg lover meg selv å gjøre. 

Endret 16. april av Viljestyrke

[Viljestyrke]

Har bestemt meg for at jeg i morgen skal følge en matplan. I kveld skal jeg skrive ned hva jeg skal spise i morgen, og jeg skal følge dette. Om jeg føler for å bryte avtalen med meg selv så må jeg bare huske at jeg på lørdag ikke trenger å følge noen plan. Kun èn dag. Så kan jeg prøve igjen på søndag. 

Det går så ille her. Jeg spiser og spiser og spiser. Jeg spiser meg i hjel. Jeg sliter med å slutte. Viljestyrken er ikke der. Og nå gråter jeg, for første gang på veldig lenge, for jeg er skikkelig fortvilet. Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer og hva som har gjort at jeg plutselig spiser så utrolig mye. For ja, jeg har alltid trøstet meg med mat og godteri, men det har ikke vært så ille som nå noen gang. Nå skyter vekta fart og jeg går opp veldig raskt og mye på kort tid, og kanskje bare 1 time etter jeg har spist en stor plate med sjokolade så vil jeg ha mer. Tidligere i dag lekte jeg med tanken på å spise to på rappen, kanskje jeg ble så kvalm at jeg ikke orka mer. Hva slags tankegang er det? Før kunne jeg for eksempel spise en stor plate sjokolade fordelt på 2-3 dager. En potetgullpose ville også vare noen dager. Jeg gikk derfor ikke opp i vekt. For en del år siden, så kunne jeg spise en stor plate sjokolade og en del andre ting, men jeg var også en del aktiv da så jeg vedlikeholdt vekten i stedet for å gå opp. Men det hendte jeg faktisk bare spiste potetgull og sjokolade i løpet av en dag. 

Jeg må virkelig gå i meg selv her. Det kan ikke fortsette sånn. Nå skal jeg se om jeg klarer bare èn dag med en god plan, og kanskje minimere spisingen litt på lørdagen, og så eventuelt plan igjen på søndag. Virkelig teste meg selv og gå langt utenfor komfortsonen, prøve så godt jeg kan. Om jeg feiler, så ringer jeg legen på tirsdag. Hva legen kan gjøre aner jeg ikke, men jeg tror jeg på sikt kanskje trenger mer hjelp. Jeg må enten få dette til selv og virkelig legge inn en iherdig innsats, og jeg må innse om jeg ikke klarer det. For kanskje jeg ikke har prøvd nok. Jeg hadde for eksempel ikke trengt å dra på butikken i går. Det er et valg jeg tar, og jeg må ta det riktige valget, og jeg må fortelle meg selv alle grunnene til at jeg burde ta et bedre valg. 

Men det føles så håpløst. Nå sitter jeg her og gleder meg til å spise mer sjokolade. Tenker at ja, i morgen blir det en ny dag med en plan, men jeg kan bare fortsette som vanlig i dag. Den alt eller ingenting mentaliteten, som ødelegger livet mitt. 

Kan egentlig ikke med ord beskrive hvor enormt mye jeg hater meg selv, hvor lei meg jeg er for at jeg er som jeg er. All denne spisingen minner meg bare på hvor fordømt mislykket jeg er og hvor lite jeg klarer. At jeg aldri klarer noe som helst. Syns jeg synd i meg selv? Ikke egentlig, jeg er mest sint på meg selv. Sint fordi jeg murer meg selv inne, spiser meg nesten i hjel, og så blir jeg sjokka og fortvilt når jeg må leve som et normalt menneske og se andre mennesker, som gjør at skammen blir enda større. Jeg spiser jo som om jeg tror at ingen skal se meg igjen. Så tenker jeg med skrekk og gru på den 10 år yngre versjonen av meg selv, som hadde store planer og som skulle være bedre enn det her... Du verden, jeg vil dra ut hjernen min og tråkke på den. 

Endret 17. april av Viljestyrke

[Viljestyrke]

Ja, helgen gikk ikke som planlagt. Så nå må jeg til uka nøye vurdere om jeg skal ta meg en tur til legen og høre hvilke alternativer jeg har. Ønsker virkelig ikke å prøve slankemedisin, heller ikke slankeoperasjon. Det tenker jeg heller kan være et alternativ om typ 10 år om jeg fortsatt innen da ikke har klart å gjøre noe med dette. 

Det som plager meg veldig mye, er at jeg har absolutt tilstrekkelig nok med kunnskap til å kunne gå ned i vekt. Jeg kan mye om mat, ernæring, jeg forstår prosessene som skjer i kroppen, jeg forstår godt hvorfor jeg er overvektig, jeg forstår de psykiske mekanismene bak overspisingen min og jeg vet at ikke alt går på selvkontroll og viljestyrke, men det faktum at jeg har sår som ikke har leget og heller ikke har lært meg gode mestringsstrategier generelt når det kommer til negative tanker og følelser. Har jo allerede kommet langt på vei når jeg vet hva jeg gjør galt og hvilke endringer jeg burde gjøre, men det er vanskelig å finne ut hvilken vei jeg må gå, og hvordan jeg skal gå frem - spesielt når jeg har så utrolig dårlig erfaring med det å planlegge og sette mål. 

Det har vært stort inntak av dårlig mat denne helgen. Som vanlig kjenner jeg på at jeg er lei, og egentlig ikke har lyst på noe. Men jeg spiser det likevel, av ren vane. Det jeg dog merket nå i dag, er at jeg er på vei inn i en bedre periode. Jeg merker dette fordi jeg sovner raskt om kveldene, våkner tidlig og er klar for dagen, det å dusje krever ikke store mengder energi og humøret generelt er stabil. Så dette er kjempe positivt, det er lettere å gjøre endring når jeg er på et bedre sted psykisk. 

Dette er det vanskelige med tilbakevendende depresjon. Mild depresjon sånn generelt hele tiden, men moderat deprimert i lengre perioder - og plutselig kommer slike perioder, helt uten at jeg skjønner hvorfor eller hvordan. En god periode varer vanligvis i et par uker for meg, så vi får se nå hvor lenge dette varer. Et bra tidspunkt for å innføre små endringer. 

Jeg har også titta på litt klær, siden jeg snart ikke passer klærne jeg har. Er egentlig interessert i mote og skulle ønske jeg kunne kle meg pent, men jeg syns virkelig ikke jeg ser bra ut i noe som helst. Når jeg veide rundt 75 kg så kunne jeg føle meg bra i mange ulike antrekk. Noen vil kanskje si at det beste her er å endre holdning og akseptere seg selv slik man er, men dette har så langt de siste 5 årene ikke fungert. 

Jeg må ned i vekt. Jeg kan ikke ha det sånn. Så mye overvekten hindrer meg, i så utrolig mye. Det faktum at jeg blir utslitt bare av å rydde et rom, eller vaske gulvet. Fordi jeg har så lite muskelmasse og kapasitet, dårlig kondis, kroppen min er skikkelig, skikkelig dårlig. Huff. 

Endret 20. april av Viljestyrke

[Viljestyrke]

Orker ikke mer. 101 kg, viser vekta i dag... 💔

Jeg vil ikke skuffe meg selv mer. Må slutte og tenke at jeg ikke får til noe som helst. Kropp og hode fungerer ikke som det skal. Jeg må få bukt med dette. Nå må jeg snart innse at om det fortsetter slik, så må jeg bytte ut hele garderoben min om jeg skal gå ut for døra i nærmeste fremtid. Jeg har kun et par antrekk der klærne passer. Jeg har ingen jakker som passer. Bh-ene mine er altfor trange. 

Skal prøve å skrive her hver kveld denne uken. Jeg tenker det er viktig at jeg denne uken prøver å gjøre vesentlig endring hver eneste dag. Om jeg ikke klarer et kaloriunderskudd, så er det like bra å ligge i vedlikehold. Så lenge vekten ikke går opp. 

Jeg har et enormt ønske om å komme meg under 80 kg innen 1. januar 2026. Det store, ultimate målet er å veie rundt 73 kg, som jeg gjorde når jeg trivdes med vekta. Ideelt sett så ville det vært fint å være under 90 kg innen august. Jeg vet, jeg vet - det er et stort mål, men jeg trenger det. 

I alle valg jeg tar, hver eneste dag, må jeg minne meg selv på hvor jeg vil. I alle valg jeg tar, må jeg huske å velge det som på sikt er det beste for meg. Og jeg tror jeg må tåle en del ubehag, og faktisk se for meg den unge, usikre jenta som slet med å ta vare på seg selv, slet med å være selvdestruktiv og som trodde at hun aldri klarte å få til noe som helst. Og for min egen del, det er trist å skulle kaste bort hele livet sitt på å hate seg selv, og konstant ødelegge for seg selv.

[Amatariel]

Amatariel skrev (På 9.4.2025 den 9.19):

Jeg vil råde deg til å begynne å gå litt kveldsturer (trenger ikke være langt, 15-20 min er mer enn godt nok) og samtidig høre på podcasten Ditt beste deg. Jeg lærte så mye der, så ville i alle fall gitt det en sjanse om jeg var deg

Klem til deg
Har du forsøkt rådet mitt over her? Kveldstur og podcast i første omgang. Tror du trenger litt motivasjon, og følelsen av å ikke være alene. Og rett og slett litt kunnskap/verktøy til hva du kan gjøre når "trollet" tar over og bare MÅ ha sukker og junk. Det finnes hjelpemidler ❤️ Men du må ta grep selv for å finne disse, og lære dem.

[Viljestyrke]

@Amatariel Jeg har dessverre ikke det. Jeg får ikke til noe som helst om dagene, jeg orker ingenting, vil ingenting. Det kan virke som om jeg bryr meg men jeg tror egentlig at jeg ikke bryr meg i det hele tatt. Har bare lyst til å låse meg inn og ikke se mennesker igjen. 

Det er ikke noe bra nytt å melde her. Det går så dårlig. Jeg kunne skrevet 20 avsnitt om hvor dårlig jeg føler meg, hvor mørkt jeg ser på alt, hvor lei jeg er, men det hjelper ikke, har ikke noe å si. Det er fint vær i dag, jeg tenkte i går at jeg skulle gå tur i dag, men jeg orker ikke se andre folk. Jeg vil ikke at andre skal se meg. 

Egentlig burde jeg bare gå og legge meg nå. Jeg er skikkelig "mørbanka" i hodet. Vet veldig godt grunnen, vært noen triggere i dag. 

[Viljestyrke]

Jeg har ikke spist sjokolade i dag! 

Det er første dagen på veldig, veldig lenge. Jeg har hatt en bra dag når det kommer til mat. Jeg er så klart fysen, men ikke på den måten at jeg drar for å kjøpe det. Nå er dessuten alt stengt, heldigvis, ikke mulig å få det i hus. Det virker kjempe teit men jeg er utrolig stolt. Nå setter jeg ingen mål eller skriver lovord om hvordan resten av helgen skal være, det eneste jeg vil si er at jeg skal prøve mitt beste.  

[Viljestyrke]

Det gikk ikke like bra resten av helgen. 

Nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger har et valg. Jeg har ikke klær som passer lenger. Joda, jeg får på meg noen av plaggene, men alt sitter trangt. Jeg har ikke råd til å kjøpe meg en helt ny garderobe, og det er ikke mange kiloene jeg må ned for at alt skal passe bra igjen. 

Jeg er forberedt på at det blir noen tunge dager fremover. Den dagen jeg hadde den 25. april var ikke vanskelig å gjennomføre, og det gikk bra dagen etterpå helt til jeg støtte på en trigger - en trigger som er uunngåelig, men som jeg kan lære meg å takle bedre og på andre måter. Spørsmålet er hva skal jeg erstatte maten og godteriet med, det vet jeg faktisk ikke, men jeg tror jeg må bli flinkere til å lede tankene en annen vei når de begynner å komme inn på mat og godteri.

Så tror jeg det er kjempe viktig at jeg minner meg selv på at jeg kan spise alt jeg vil ha når som helst, og det trenger jeg ikke gjøre i dag, jeg trenger ikke gjøre det i morgen heller. For noen ganger kan det virke som om jeg spiser som om jeg aldri skal spise det igjen. Og jeg tror jeg har denne mentaliteten underbevisst. For eksempel så spiste jeg en stor plate sjokolade i går, og jeg tenkte at nå blir det lenge til neste gang. Jeg innser at dette tenker jeg ofte, om ikke hver gang! For jeg vil jo alltid slutte å spise så mye, men jeg tenker konstant "bare èn dag til". Naturligvis vet jeg at det går ikke bra å være for streng med seg selv, men det går ikke bra for meg å ha så veldig frie tøyler heller. Jeg trenger litt grenser.

Nå forplikter jeg meg selv til å ha en dag hvor jeg ikke spiser godteri, potetgull, is og sjokolade. Jeg skal også lage meg en vanlig middag. Trenger ikke nødvendigvis være så sunn, men det skal ikke være noe jeg varmer opp eller rask ferdigmat. Jeg redigerer innlegget her sent i kveld, når dagen er passert og det ikke er mulig for meg å "ødelegge" det. 

[123qwe]

Det er kjempevanskelig å få til endring i veletablerte vaner. Jeg har også trua på det @Amatariel skriver med å innføre noe i hverdagen din som kan ta plass for overspising. Om det er å begynne med en hobby, gå på gruppetrening, frivillig arbeid, gå tur. For min egen del er helt avgjørende å komme meg ut av huset (det er vanskelig til tider) for jeg føler så mye bedre etterpå! I hvert fall over tid, for det koster litt å gjøre endringer. Tok opp en hobby/idrett jeg holdte på med før, og selv om jeg er veldig utrent sammenlignet med før så gir det meg så mye overskudd. Og se folk og få nye inntrykk. Da får jeg mindre behov for emosjonell spising.

Det er kjempefint at du skriver ned tanker her, trur også det hjelper i lengden.

[Viljestyrke]

@123qwe Takk. Jeg må erstatte spisingen med noe, og det enkleste er egentlig gåtur. Det kan jeg få til uansett hvor jeg er. 

For en grusom dag det var i går. Som dere sikkert kan gjette gikk det ikke bra. Jeg gikk også gjennom klærne mine, for å se om jeg har noe som passer. Det har jeg ikke. Har bare noen joggebukser og gensere. 

Nå tror jeg egentlig jeg har fått den åpenbaringen jeg trenger, som jeg sårt har manglet. Jeg kan ikke fortsette å "spise i skjul" og la være å bry meg. Nå slår det meg midt i trynet, om jeg for eksempel skal til frisøren eller besøke noen så har jeg ingenting anstendig eller ok jeg kan ha på meg. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg ikke har forstått alvoret, jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke har tatt tak tidligere, at jeg sitter her og griner og skriver og tror at det skal hjelpe meg på noen måte. Det er ingenting som hjelper om jeg ikke innfører endringer. 

Skal ta en runde med internettshopping nå og bestille hjem minst et par antrekk jeg kan rullere på. Jeg må ned over 10 kg for å passe klærne jeg allerede har. Det er bare helt utrolig, hvorfor gjør jeg noe så grusomt mot meg selv, dette kunne på så mange måter vært unngått. 

Vet ikke om jeg skrev dette i går også, men det blir en tung dag. Fy faen så lei jeg er av dette. Så lei jeg er av at mat skal kontrollere livet mitt, at jeg bestemmer meg for å gjøre endring og så begynner tankene å hviske at det har ikke noe å si, bare spis, det er det eneste du har. Det eneste som gjør meg både tjukk og sliten, som ødelegger livet mitt. Jeg var så på god vei, når jeg gikk ned flere kilo uten å egentlig skjønne hvorfor, det var så fint at kiloene bare forsvant, og nå har jeg lagt de på meg igjen på knapt et halvt år. 

Og igjen, om jeg for faen ikke klarer å få til dette, så må jeg til legen. Jeg må gjøre noe. Jeg må minne meg selv på det nå i helgen, at om jeg ikke fikser endring selv så må jeg faktisk bare til lege. Jeg orker ikke bære mer på skam, orker ikke at alt skal være så forbanna tungt, orker ikke. 

Jeg håper sinnet og skuffelsen varer utover dagen. Dette kan ikke snu. Tankene har allerede begynt å mase om at jeg må dra på butikken og kjøpe meg noe. At det bare er å gi opp, jeg kommer ingen vei. Det er helt utrolig.  

[Viljestyrke]

Nå har jeg roet meg litt ned og klarer å tenke mer rasjonelt.

Åpenbart vil ikke skam og sinne føre til så mye endring, for jeg vet at min reaksjon på det er å sabotere ytterligere. Det jeg tenker mest på nå er at jeg må ta vare på meg selv og gjøre endringer på grunn av egenomsorg, ikke på grunn av hat. Hadde hat og skam ført til endring hos meg så hadde jeg vært slank, veltrent og sunn for lenge siden. Så for meg er det en helt ny strategi å være raus og snill med meg selv. Med raus mener jeg at jeg ikke banker meg selv opp for feil jeg gjør, og heller fokuserer på hva jeg kan endre og hvordan jeg kan gjøre det. Det som er litt godt er at jeg endelig kjenner på oppriktig dårlig samvittighet, noe som er bra, for det viser at jeg bryr meg på ekte, og at jeg da vet at jeg må gjøre endring. 

Jeg mener også selv at dette ikke er en spiseforstyrrelse. Jeg tror ikke det er nødvendig med profesjonell hjelp. Nå går jeg allerede i terapi av andre grunner, og disse grunnene er nok en pådriver for den dårlige livsstilen min. Roten av problemet holder jeg med andre ord allerede på å ta tak i. Det er overspising jeg driver med, men samtidig ikke - dette tenkte jeg en del på i går, da jeg spiste sjokolade og potetgull i stedet for et vanlig måltid. Det handler mer om at det usunne er lettere tilgjengelig, det er kjapt å spise, det smaker godt og det metter jo faktisk. Problemet er bare at jeg blir sulten raskt igjen. Jeg tenkte i flere timer på hva jeg kunne spise til middag i går, og det var ingenting som fristet, ingenting jeg ville ha. Så det ble en pizza. Den smakte ikke godt, men den ble klar raskt og mettet raskt. 

Så jeg tror at en løsning kan være å ikke være så fryktelig følelsesstyrt når jeg velger mat å spise. Fokusere på næring og at det metter, og velge kjappe løsninger som også er sunnere. Det høres teit ut men jeg har jo ikke matlyst sånn egentlig, så det å forholde seg til en slags plan for hva jeg skal spise til måltidene burde fungere. Nå er ikke alt det usunne et alternativ, jeg har faktisk usunn mat tilgjengelig og noe godteri her, men jeg vil ikke ha det. Om jeg plutselig får et slikt innfall hvor jeg får lyst til å fråtse så kaster jeg det. Men ideelt sett vil det være fint å kunne lære seg å kontrollere dette suget, fordi det har egentlig ikke noe å si om jeg har sjokolade her eller om det er i butikken. Jeg vil jo bare dra og kjøpe det om jeg virkelig vil ha. 

Nå føler jeg meg positiv og motivert, men dette vet jeg kan forandre seg om en time eller to, det kan forandre seg til kvelden. Men da skal jeg heller komme innom her og skrive. Kan hende det blir mye rabling, men kan også hende det går helt fint. Jeg hadde jo en fin dag i forrige uke, kanskje jeg har en slik dag igjen? Det er jo en god start. 

[123qwe]

Høres ut som at du har ganske tungt noen dager. Håper det snur seg for deg etterhvert. Har du vurdert å bare kjøpe inn ferdigretter som Fjordland som er faktisk ganske ok på næring for de dagene når du ikke har ork til å lage mat?