Den eneste gleden i livet er ikke sjokolade

[Viljestyrke]

Har vært en "stamgjest" i kosthold og livsstil, samt kropp og helse, hvor jeg har skrevet noen anonyme tråder om mine vansker med emosjonell spising. Det er mye rart jeg sliter med; overspising, trøstespising, jeg-kjeder-meg-spising. Likevel vil jeg ikke påstå at jeg har en spiseforstyrrelse, jeg mener selv at dette er på grunn av dårlig vane, manglende viljestyrke, manglende selvkontroll. Det høres kanskje strengt ut, men i løpet av mine mange timer hos psykolog(er) så har det ikke vært et tema at det jeg sliter med, er en spiseforstyrrelse. Heller en "coping mechanism" som er uheldig. Det finnes ikke noe behandlingstilbud for dette problemet i mitt distrikt uansett, og det er noe jeg må ta hånd om selv. Og jeg tror jeg kan få det til, jeg håper iallfall det. Jeg har tilbakevendende depresjon, trolig også dystymi, ettersom jeg har vært deprimert i mange år. Depresjonen har ikke et mønster, selv om jeg har prøvd så godt jeg kan å kartlegge når og hvordan jeg havner i de dype dalene, så klarer jeg ikke finne det ut. Men sjokolade, godteri, usunn mat og alt det der er den eneste gleden jeg har i de mørke øyeblikkene. Det har vært mange av disse, de siste årene. 

Jeg er en kvinne på 30 år som ikke er der jeg skulle ønske jeg var i livet. Målet med denne dagboken er ikke nødvendigvis å skrive så mye om depresjonen, men å dele litt hvordan det er å slite med maten. Jeg vil faktisk kalle det selvskading når jeg driver å propper i meg all denne dritten, på sikt ødelegger det meg innvendig og utvendig, det gjør meg ulykkelig, det hjelper meg ikke selv om jeg der og da, mens jeg fråtser, tenker at dette er det beste i livet. Jeg vil ikke gjøre det lenger, jeg er ferdig, tror jeg, ønsker å fikse det. Jeg er sykelig overvektig og har vært det i en del år nå, jeg opplevde ekstrem vektoppgang på under ett år, og har siden det ikke klart å komme meg tilbake til normal vekt. Jeg hadde et uforklarlig vekttap for et par år siden, men disse kiloene har jeg lagt på meg igjen. Dessverre. Også i rekordfart, det er det skumle, vekten går så vanvittig raskt opp når den først skyter fart. 

Har ikke diabetes. Men sist jeg målte langtidsblodsukkeret hos legen, så lå det litt i øvre sjiktet, men fortsatt litt fra en diabetesdiagnose. Tror absolutt diabetes kan innhente meg snart, da jeg inntar garantert over 50 g sukker daglig, jeg tipper jeg er over 100 g. Jeg har ikke loggført, men har telt kalorier tidligere og ser på næringsinnholdet i mat, og ja, jeg får i meg altfor mye sukker. 

Vekten min er et massivt problem for meg. Jeg kjøper meg ikke klær, går i samme klærne i et par uker før jeg bytter til noe annet, jeg har for lite klær. Jeg har ikke selvtillit. Jeg tør ikke være intim med noen. Jeg tør ikke engang bytte jobb. Det er ikke noe annet jeg vil mer, enn å gå ned i vekt, og få en kropp jeg kan bevege uten at det gjør vondt eller er altfor slitsomt. Jeg drømmer om å løpe så raskt jeg kan, rundt et vakkert vann i nærheten her, løpe forbi alle sammen, vel vitende om at alle mine vansker med mat ligger langt bak meg. Løpe fra alt. Kanskje det i fremtiden kan bli realitet. Med denne vekten, er det virkelighetsfjernt. 

Kanskje jeg etter hvert kan faktisk gjøre noe godt for meg selv her i livet. Får nå se hva jeg finner på å dele her. Jeg vil skrive om kaloritelling, samt vanskelige tanker og følelser, det blir nok en del skribleri om mat og tanker rundt mat, så om dette er triggende for deg så er det best å ikke lese. 

Endret tirsdag kl 12:05 av Viljestyrke

[Amatariel]

Velkommen hit med dagbok  Det er jo et veldig greit startsted. Å ha et sted man kan skrive av seg. Å være bevisst over sine problemer/utfordringer er også et godt utgangspunkt.

Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver om, f.eks det med "selvskading". Selvsabotasje pleide jeg å kalle det... Ingenting jeg ville mer enn å gå ned i vekt, likevel så proppet jeg i meg alt mulig søppel. Som jeg visste var dårlig for meg, og bare ville gjøre problemene større. Var likevel vanskelig å stoppe...

Jeg har fått mye hjelp i å være her inne, lese andres dagbøker og dykke inn i meg selv rett og slett. Håper du får til det samme

[Viljestyrke]

@Amatariel Tusen takk! Utgangspunktet er bra ja, jeg håper bare at jeg på sikt kan få til endring. Selvsabotasje er også noe man kan kalle det, det er jo faktisk det, man stikker kjepper i hjula for seg selv gang på gang. Man vet nøyaktig hva man skal gjøre, men gjør det stikk motsatte, og slik havner man i en temmelig drøy, ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Det er vel slik med all avhengighet, uansett hva det er. Det eneste er at "abstinensene" mine er egentlig ikke så ille - det er heller det at det er alt for lett å "sprekke", altfor lett å gjøre feil. Jeg kan bare gå på butikken og kjøpe det jeg vil. Det er ingen som stopper meg. Så fint å høre at du har god erfaring med å være her inne. ❤️

Det går dårlig her for tiden. Hatt noen tunge dager, egentlig en tung uke, hvor jeg virkelig sliter med å komme i gang med dagene. De første timene på dagen er alltid verst, jeg har jo ikke lyst til å være våken, og det er et voldsomt slit å komme seg ut av senga når du helst bare vil være der til neste dag, i håp om at neste dag skal bli bedre. Å lage seg en fin dag er vanskelig når der ikke er noe man syns er fint, eller har lyst til. Har jeg noe godt stående i kjøleskapet eller i kjøkkenskapene så kan det være litt lettere å komme seg opp. Er ikke sjeldent at jeg går i kjøleskapet, henter meg noe å spise, og går tilbake i senga.

Veide meg i dag tidlig og vekta viste 99,3 kg. Jeg veide 94,1 kg den 1. januar i år. Så jeg har gått opp 5,2 kg på 3 måneder. Det syns jeg er mye. Jeg veide 89,1 kg i juni 2024, så jeg har gått jevnt oppover. I 2021 lå jeg i snitt rundt 100 kg, det var noen måneder jeg veide hele 105 kg. Så jeg nærmer meg sakte men sikkert den høyeste vekten min. 

Jeg har litt vansker med å forklare hvorfor jeg plutselig har begynt å gå opp. Jeg har slitt med maten i flere år, og da jeg gikk ned i vekt fra 105 kg til laveste 87 kg, så gjorde jeg ikke noen tiltak. Det bare skjedde. Matlysten ble dårligere, og jeg spiste mindre. Det var nok et resultat av de psykiske plagene jeg har, men jeg spiste fortsatt sjokolade, masse potetgull og ferdigmat. Forskjellen er vel bare at jeg spiste litt mindre enn vanlig. Nå går jeg, etter min mening, raskt opp igjen og jeg antar at det er fordi maten jeg spiser er mer "kaloritett" enn vanlig. For eksempel påskeegg i lilla kartong, og mer take-away middager i stedet for pizza fra frossendisken. Jeg har også gått ifra å spise små plater med sjokolade til å spise store sjokoladeplater på en dag. En kartong med påskeegg + en stor plate melkesjokolade + en halv pose potetgull + middag, samt sukkerholdig brus, det er klart dette blir mange, mange kalorier på èn dag. Grovt regnet 3000 kalorier. Og med tanke på at jeg de fleste dager er inaktiv, så er det flere hundre kalorier i overskudd. 

Så jeg skjønner matematikken bak det hele. Tallene er ikke vanskelig å forstå. Det er hodet, tankene og følelsene som er vanskelige. Jeg tenker jo at jeg ikke klarer å få til dette, og jeg tenker at det er skummelt å skulle ta bort den ene gleden og motivasjonen jeg har for dagen. Det som får meg opp av senga, det som gir meg en god følelse. Klart jeg får en god følelse av å ha fullført en gåtur, eller ryddet kjøkkenet, det er fint å være produktivt. Men jeg blir sittende her i paralysert tilstand og på randen til et sammenbrudd når jeg innser hvor mye jeg burde ha gjort, hvor lite jeg får gjort, og på toppen av det hele har jeg ikke energi i det hele tatt. Det er naturligvis åpenbart hvorfor. Jeg er inaktiv, har et dårlig kosthold, i tillegg til at jeg har en psykisk lidelse som tapper meg for energi til og med når jeg sover. 

Nå ble det mye "stakkars meg" her. Men jeg har ikke så mye mer å tilføye. Jeg er trist og skuffet. Det jeg er mest trist for, er at jeg faktisk ikke reagerer når jeg ser den høye vekta. Naturligvis sier fornuften til meg at hjelpes, dette er ille, se så mye du har gått opp, dette er ikke bra for deg. Men jeg får ikke en sterk reaksjon som jeg egentlig ønsker, en reaksjon som fører til handling. Det er egentlig mer likegyldighet jeg kjenner på, hva har det å si liksom, at jeg blir tjukkere. Det er jo ikke slik at jeg er så kjær i livet og at jeg går glipp av noe, det gjør jo strengt tatt ingenting. Men jeg vet jo at det EGENTLIG gjør noe, jeg vil jo ikke ha det sånn. 

For en del år siden, når vekta gikk feil vei, ble jeg skikkelig lei meg, gråt og ble samtidig motivert til å gjøre handling. Det skjer liksom ikke lenger, og jeg vil påstå at jeg hater meg selv mer enn jeg noen gang har gjort, men jeg har mindre dårlig samvittighet, og skammen holder jeg på avstand så lenge jeg også holder andre mennesker og opplevelser i livet på avstand. Om jeg nå for eksempel skulle dratt ut med venner i helgen eller i et selskap, så hadde skammen vært mye større, for da vet jeg at andre vil se meg og legge merke til meg. Det er ingen som ser meg nå, jeg gjemmer meg for andre, spiser i stillhet og bortgjemt.

Endret tirsdag kl 12:07 av Viljestyrke

[Amatariel]

Jeg blir veldig berørt av innlegget ditt, for jeg kjenner meg veldig igjen! For litt over to år siden var jeg på et lignende punkt selv. Det er vanskelig å si hva som gjorde at jeg kom ut av det. Men jeg kan sitere Michael Beckwith som sa Pain pushes, vision pulls. Det betyr at for mange så er det vanskelig å gjøre en endring før smerten ved å være der man er er større enn å gjøre en endring. Og jeg kom til et slik punkt. At det bare var nok. Jeg hadde sagt det før til meg selv mange ganger (ved typisk nyttår), at det var nok. Men denne gangen var det virkelig NOK. Jeg mistrivdes så til de grader med meg selv, at jeg bare var nødt til å foreta en endring for å føle at jeg kunne fortsette livet. Jeg ville LEVE rett og slett, ikke bare overleve.

For meg ble det superviktig å gjøre endringer med små skritt (det dagboken min heter også), og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart det ellers. Å gå på diett, trene mye osv. hadde jeg forsøkt før uten at det hjalp på sikt. Så små endringer ble foretatt, slik som å gå kveldstur innimellom. Spise havregryn i stedet for brødskive til frokost. Ingenting var forbudt å spise (det blir bare mer fristende da), men jeg modererte mengder saaakte men sikkert. I dag, to år etter, er fortsatt ingenting forbudt. Jeg spiste potetgull senest i går kveld til tv-serie i sofaen. Null stress! Men mengden jeg får i meg hver uke nå er en helt annen enn for to år siden.

Jeg har ikke rast ned i vekt, men jeg har gått ned 20 kg på 2 år. Siste halvåret har jeg også gått på wegovy, fordi vekten stagnerte helt og jeg innså at det ikke var noe skam å be om faglig hjelp. Men det var aldri noe mål å rase ned i vekt heller. Det viktigste er jo å gå ned i det hele og store... og ikke hvor fort det går. Det krever en god dose med tålmodighet ja, men hva er alternativet? 

Jeg vil råde deg til å begynne å gå litt kveldsturer (trenger ikke være langt, 15-20 min er mer enn godt nok) og samtidig høre på podcasten Ditt beste deg. Jeg lærte så mye der, så ville i alle fall gitt det en sjanse om jeg var deg

[Viljestyrke]

Amatariel skrev (På 9.4.2025 den 9.19):

Jeg blir veldig berørt av innlegget ditt, for jeg kjenner meg veldig igjen! For litt over to år siden var jeg på et lignende punkt selv. Det er vanskelig å si hva som gjorde at jeg kom ut av det. Men jeg kan sitere Michael Beckwith som sa Pain pushes, vision pulls. Det betyr at for mange så er det vanskelig å gjøre en endring før smerten ved å være der man er er større enn å gjøre en endring. Og jeg kom til et slik punkt. At det bare var nok. Jeg hadde sagt det før til meg selv mange ganger (ved typisk nyttår), at det var nok. Men denne gangen var det virkelig NOK. Jeg mistrivdes så til de grader med meg selv, at jeg bare var nødt til å foreta en endring for å føle at jeg kunne fortsette livet. Jeg ville LEVE rett og slett, ikke bare overleve.

For meg ble det superviktig å gjøre endringer med små skritt (det dagboken min heter også), og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde klart det ellers. Å gå på diett, trene mye osv. hadde jeg forsøkt før uten at det hjalp på sikt. Så små endringer ble foretatt, slik som å gå kveldstur innimellom. Spise havregryn i stedet for brødskive til frokost. Ingenting var forbudt å spise (det blir bare mer fristende da), men jeg modererte mengder saaakte men sikkert. I dag, to år etter, er fortsatt ingenting forbudt. Jeg spiste potetgull senest i går kveld til tv-serie i sofaen. Null stress! Men mengden jeg får i meg hver uke nå er en helt annen enn for to år siden.

Jeg har ikke rast ned i vekt, men jeg har gått ned 20 kg på 2 år. Siste halvåret har jeg også gått på wegovy, fordi vekten stagnerte helt og jeg innså at det ikke var noe skam å be om faglig hjelp. Men det var aldri noe mål å rase ned i vekt heller. Det viktigste er jo å gå ned i det hele og store... og ikke hvor fort det går. Det krever en god dose med tålmodighet ja, men hva er alternativet? 

Jeg vil råde deg til å begynne å gå litt kveldsturer (trenger ikke være langt, 15-20 min er mer enn godt nok) og samtidig høre på podcasten Ditt beste deg. Jeg lærte så mye der, så ville i alle fall gitt det en sjanse om jeg var deg

20 kg på 2 år er jo kjempe bra! Det gjør ikke noe at det tar lang tid. Høres ut som du etablerte sunne og gode vaner på veien, og det tar tid å gjøre det. Kveldsturer og turer generelt er noe jeg burde bli flinkere på, fysisk aktivitet generelt. Problemet er at dørstokkmila er så utrolig lang når man er tappet for energi fra før. 

Håper at det snart "gjør vondt nok" til at jeg klarer å gjøre en endring. Brøt sammen fullstendig foran psykologen i dag, noe som egentlig er viktig, for jeg får satt ord på mye når jeg er så langt nede, og dette med fysisk aktivitet er noe som bør være første prioritet. Det, og å få i meg nok vann. For jeg mistenker at jeg er dehydrert... Noen dager drikker jeg ikke noe annet enn litt brus, og maten jeg spiser inneholder mer salt enn væske. 

Har vært dårlige spisedager både i går og i dag. Spesielt i går, herregud. Telte litt kalorier, kanskje 90% av maten, og det kom på 2900 kalorier, så garantert over 3000 kalorier. Det er veldig mye for noen som sitter i ro så og si hele dagen. 

Kjenner meg litt tommere, men samtidig mer klar etter samtalen med psykologen i dag. Håper jeg kan klare å få noe godt ut av morgendagen. 

[Amatariel]

Viljestyrke skrev (10 timer siden):

Problemet er at dørstokkmila er så utrolig lang når man er tappet for energi fra før. 

Den kjenner jeg godt til! Det er veldig tungt. Men det som hjalp meg var at det var korte turer i starten. 10 minutter liksom, bare for å få luft. Så visste jeg at sofaen og tv-seriene ventet på meg etterpå. Etter hvert ble det 15 min, så 20 min. Så ville jeg høre ferdig en podcast-episode på 30 min osv. Og turene var heller ikke hver dag. Det motiverte meg i starten å gå en liten tur ut i kveld, for da slapp jeg i morgen 😛