Noen som har troa på at ting kan bli bedre i forholdet?

[tenker1]

Langt innlegg. Jeg sliter litt med å bestemme meg for om jeg skal gjøre det slutt etter veldig mange år sammen og med barn. Innerst inne tror jeg at jeg har det best om vi splitter lag.

Jeg har ikke 100% trygghet eller tillitt lengre. Vi har ikke naturlig nærhet og ikke hatt det på flere år, vi har nærhet, men ikke nok for min del.

Han kan si noe en dag og noen uker senere er det en helt annen mening om akkurat den saken, å da blir jeg forvirret om hva som er sant.

Sex er langt i fra det samme pga diverse problemer og vil alltid være et problem.

Vi har mer eller mindre ingen like interesser. Føler ikke vi har noe som kan bygge opp forholdet vårt.

Jeg kunne tenkt meg at ei dame så interesse i han og at de ville bli kjent. (Ikke utroskap siden vi har barn), men at han da sa til meg at han ville gjøre det slutt og har tenkt til å bli kjent med ei. Jeg prøvde å gjøre det slutt for over et halvt år siden. Så han vet jeg har mine tanker. Jeg liker ikke tanken på hvor såret og nede han kommer til å bli om jeg gjør det slutt. Så dette ville gjort hans sorg mildere. Han er allerede deprimert og har ptsd pga noen kroniske smerter.

Barna vet om at det egentlig skulle bli slutt for over et halvt år siden, familievernkontoret sa vi skulle være åpen med dem. Barna sier av og til noe angående hvis jeg flytter så vil de at det og det skal skje da, så det er ikke ute av hodet deres. Å mulig de ser mye, som jeg forstår barn gjør. 

Pga jeg har nevnt at jeg vil gjøre det slutt før, så sliter han med trygghet og nærhet til meg. Han vet ikke om jeg plutselig forlater han. Så nærhet blir litt utrygt for han. Å jeg som har fysisk nærhet som mitt kjærlighethetsspråk sliter litt med for lite nærhet og trygghet. Så jeg ser ikke at vi skal greie å komme oss igjennom dette. Hvordan vi skal greie å bli trygge nok på hverandre igjen osv. Jeg kan ikke love han 100% å ikke forlate han i fremtiden. Å skjønner at det er utrygt da. Jeg er utrygg fordi han var min 100% trygghet og nå er han så psykisk syk at jeg har ikke den hele tryggheten lengre.

Pga mine tanker om å splitte lag, så har han hatt noen spydige kommentarer som gjør at jeg er redd for at han skal si noe slemt fremover også, så jeg er redd for hva som blir sagt. Jeg har min fortid med mobbing og en x som var slem mot meg som har sagt mye stygt til meg, så jeg føler nå at jeg går på eggeskall. Han har for noen år siden (før jeg egentlig ville splitte lag) nevnt at om jeg gjør det slutt, så er det værtfall ikke vits å leve. (Tror ikke dette er ment for å true), men jeg er jo litt bekymret for det uansett. Noen som har troa på at ting kan endre seg til det bedre? Vi er i kontakt med parterapeut

Endret 6. april av tenker1

[Isambard]

Det er ikke så dårlig forhold at andre kan gå inn og si dere må gjøre det slutt.

Det virker som om mye er knute på tråden fordi du ville gjøre det slutt, men angret. Han ble utrygg på deg, og så ble du utrygg på ham. Akkurat det må det gå an å legge bak seg, men du kan ikke love 100% å ikke gå noensinne. Sånn fungerer det ikke.

Han har depresjon, men hos de fleste går det over. Det kan hende ting ser litt lysere ut hvis han blir bedre.

Det funker i alle fall dårlig å sitte på gjerdet i lang tid. Det kan ikke blir bra. Enten satser du på på forholdet eller så gjør du det slutt tenker jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om den der parterapeuten er bra for dere. Jeg tenker ikke det var lurt at dette ble sagt til barna. Så skal mannen din altså nå gå å få høre fra barna sine at "hvis mamma går fra deg vil vi at vi skal gjøre sånn og sånn", stakkars mann. Her synes jeg faktisk at du har driti deg ut, hvor er respekten din for det mennesket mannen din er? 

Var jeg i din situasjon ville jeg gått til privat terapeut, fått hjelp med oppveksten og det i deg som gjør at du er avhengig av hans friskhet, tatt ansvar for DIN egen helse en periode, et halvt år eller et år, og støttet ham. Jeg ville også gått til ham og sagt beklager for at dette var blitt delt med barna, og beklager for at du ikke har respektert ham. Ikke minst snakket med barna om at selv om det fremdeles er i deres hode, hvordan det kan påvirke deres far at dette snakkes om når dette nå ikke lenger er på bordet. 

Enten må du GÅ, eller så må du bli hver dag du velger å bli. Jeg synes det du utsetter mannen din for er en form for emosjonell vold, og jeg forstår godt at du ikke får så mye nærhet med ham etter hvordan du har behandlet ham. 

Anbefaler deg å jobbe med dine egne traumer, og å støtte ham i jobbe med sine traumer, kan anbefale EMDR-terapi for dere begge. 

Anonymkode: ed13b...714

[tenker1]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2025 den 18.01):

Jeg vet ikke om den der parterapeuten er bra for dere. Jeg tenker ikke det var lurt at dette ble sagt til barna. Så skal mannen din altså nå gå å få høre fra barna sine at "hvis mamma går fra deg vil vi at vi skal gjøre sånn og sånn", stakkars mann. Her synes jeg faktisk at du har driti deg ut, hvor er respekten din for det mennesket mannen din er? 

Var jeg i din situasjon ville jeg gått til privat terapeut, fått hjelp med oppveksten og det i deg som gjør at du er avhengig av hans friskhet, tatt ansvar for DIN egen helse en periode, et halvt år eller et år, og støttet ham. Jeg ville også gått til ham og sagt beklager for at dette var blitt delt med barna, og beklager for at du ikke har respektert ham. Ikke minst snakket med barna om at selv om det fremdeles er i deres hode, hvordan det kan påvirke deres far at dette snakkes om når dette nå ikke lenger er på bordet. 

Enten må du GÅ, eller så må du bli hver dag du velger å bli. Jeg synes det du utsetter mannen din for er en form for emosjonell vold, og jeg forstår godt at du ikke får så mye nærhet med ham etter hvordan du har behandlet ham. 

Anbefaler deg å jobbe med dine egne traumer, og å støtte ham i jobbe med sine traumer, kan anbefale EMDR-terapi for dere begge. 

Anonymkode: ed13b...714

Både jeg og han var hos parterapeut da hun sa at det var lurt vi var åpen med barna våre om at vi var inne på å kanskje skulle splitte lag. Så både jeg og han pratet samtidig med barna om dette, og det var et valg vi tok sammen om å fortelle de det, og ikke et valg jeg tok. Så å beskylle meg for å utøve emosjonell vold er vel litt drøyt.

For å redde et ekteskap så må jo begge være viten om problemene, så begge kan jobbe med det. Å det er bedre at jeg prater med han om mine tanker (til en viss grad selvfølgelig), slik at vi kan jobbe sammen om ekteskapet, enn at jeg plutselig en dag vil separeres og han er helt uviten. For det å være helt uviten er jo heller ikke noe godt. Jeg hadde mine skilsmissetanker et års tid før jeg sa noe til han.

Barna prater ikke med han om dette, det er meg og et par andre nære. Så de snakker ikke med han om det og generelt så tar de hensyn til helsen hans. 

Er det noe jeg virkelig har gjort, så er det å prate med terapeuter og lese meg opp på depresjon, ptsd etc. Jeg har stått ved hans side og prøvd å hjelpe han med dette, men jeg kan ikke fikse han og tror dessverre ikke noen andre kan hjelpe han siden han ikke vil ha hjelp. EMDR terapi er ikke noe han blir å ta i mot. Håper du er så heldig at du ikke vet hvordan det er å bo med noen med alvorlig depresjon og sterk ptsd og alle de triggere det medfører. Jeg kan si ting som er ment godt, men som høres slemt ut i hans ører pga depresjon. Så jeg er blitt mere innelukket med han, både redd for at han skal tolke feil og redd for hva han sier. Å jeg er en konfliktsky person. Å tenker ikke alltid på å spørre "hva mente du med det?" og når jeg da er klar for å prate om ting som ble sagt, så husker ikke han nødvendigvis at han har sagt det eller hva han tror han mente med det.

Jeg har jobbet med meg selv både via terapeuter og det å gjøre gode ting for meg selv. For jeg vil ha det bedre, slik som ting er nå har jeg det ikke bra sammen med han (noe er jo bra), jeg merker at min psyke blir dårligere. Jeg er ganske rådløs på hva vi kan gjøre for å bygge opp forholdet vårt. Det er lite som gir han glede pga depresjon og ptsd. Innerst inne vet jeg at jeg bør forlate, men det er ikke så lett når det sårer han veldig og jeg er redd for at han bli enda dårligere psykisk og kanskje sint på meg. Å det savnet etter barna når jeg ikke får se dem, vet ikke hvordan det blir.

Å det er ting han sier, som han ikke skjønner sårer meg. F.eks pga smerter han får ved hver utløsning så er sex med meg som å se på samme pornofilm om og om igjen, det blir kjedelig. Han vil fortsatt ha trekant for å ha et greit sexliv, jeg er ferdig med trekant. Så han håper jeg kan endre mening. Jeg får ikke et klask på rumpa en gang i blant fordi han blir ikke kåt nok igjennom dagen siden vi ikke har trekant. Så sex vil aldri noen gang bli bra

[tenker1]

Isambard skrev (På 7.4.2025 den 17.49):

Det er ikke så dårlig forhold at andre kan gå inn og si dere må gjøre det slutt.

Det virker som om mye er knute på tråden fordi du ville gjøre det slutt, men angret. Han ble utrygg på deg, og så ble du utrygg på ham. Akkurat det må det gå an å legge bak seg, men du kan ikke love 100% å ikke gå noensinne. Sånn fungerer det ikke.

Han har depresjon, men hos de fleste går det over. Det kan hende ting ser litt lysere ut hvis han blir bedre.

Det funker i alle fall dårlig å sitte på gjerdet i lang tid. Det kan ikke blir bra. Enten satser du på på forholdet eller så gjør du det slutt tenker jeg. 

Jeg ble utrygg på han før jeg nevnte mine skilsmissetanker. Blant annet fordi jeg har i flere år vært redd for at han skulle ta selvmord. Pga hans depresjon og ptsd, han har forandret seg. Man tenker litt annerledes med depresjon. Ser ikke like godt andre og hører ikke nødvendigvis det som er ment godt, det kan tolkes negativt. Han har hatt depresjon sammenhengende i over 5 år og ptsd. Tror ikke det går over. Spesielt ikke når han ikke er villig til å ta i mot hjelp. Mye triggere, mye som unngås. Mye er triggere som påvirker hele familien, som er sårt. Å jeg har ingenting som kan bygge oss opp. Mesteparten av ting er kjedelig for han, gir liten glede

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Vil bare si at jeg vet hvor tøft det kan være ❤️ Her er det jeg som har kompleks ptsd og sliter psykisk. Mannen min er en helt og har stått stødig i det kaoset det fører med seg, men han har også sine egenskaper og personlighetstrekk som kan være med å eskalere det som er vanskelig - også ender vi opp i en ond sirkel, uten at det nødvendigvis er noens feil. 

Vi går i parterapi regelmessig, og har veldig god nytte av å prate med en tredjeperson tilstede som kan «oversette».  Heldigvis har vi det veldig godt sammen i perioder også, så ingen av oss føler på at det ikke er håp. Hadde det vært som på det vanskeligste hele tiden hadde vi nok valgt å gå fra hverandre.

Anonymkode: 16184...5bb

[tenker1]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor gamle er barna?

Vil bare si at jeg vet hvor tøft det kan være ❤️ Her er det jeg som har kompleks ptsd og sliter psykisk. Mannen min er en helt og har stått stødig i det kaoset det fører med seg, men han har også sine egenskaper og personlighetstrekk som kan være med å eskalere det som er vanskelig - også ender vi opp i en ond sirkel, uten at det nødvendigvis er noens feil. 

Vi går i parterapi regelmessig, og har veldig god nytte av å prate med en tredjeperson tilstede som kan «oversette».  Heldigvis har vi det veldig godt sammen i perioder også, så ingen av oss føler på at det ikke er håp. Hadde det vært som på det vanskeligste hele tiden hadde vi nok valgt å gå fra hverandre.

Anonymkode: 16184...5bb

De er i tidlig ungdomsfasen. Virker på barna at det ikke ville vært krise om vi ble skilt. Men jeg tenker, man vet jo aldri hva som skjer og er redd for det ukjente.

Trist å høre at flere er deprimerte og har sine plager. Selvom jeg vet vi dessverre ikke er alene om det.

Ser du noen glede i ting? Dere har kanskje noe felles dere kan gjøre sammen. Når han blir med på noe (fordi jeg vil, fordi det er jeg som vil noe annet enn bare å sitte inne) så føler jeg at jeg er litt til bry, jeg føler at jeg kjeder han. Siden vi gjør noe han ikke liker.

[AnonymBruker]

Hvis det er sant at terapauten anbefalte dere å si dette til barna da dere VURDERTE å gå fra hverandre, altså uten at valget var tatt og når dere valgte å ikke gå fra hverandre, så er det faktisk så alvorlig hårreisende at det burde klages inn!! Det er helt imot hva som er anbefalingene og det kan være langt mer skadelig for ungene. Åpenhet etter at valget er tatt og man faktisk skal gå hmfra hverandre, ja. Det du beskriver TS, det var en forferdelig stor tabbe fra dere alle tre - behandler og dere to som foreldre.

Videre er jeg helt enig i svaret til AB...714. Og vedkommende nevner psykologisk vold, men da siktes det ikke kun til denne avgjørelsen om å fortelle barna. 

Det er utryggheten og uvissheten som din mann har blitt tvunget til å leve i det siste halvåret. Det vil 100% har en enorm negativ effekt på ethvert menneske og det hadde vært langt mer barmhjertig å gå med det samme. Det som skjer nå, er noe som kan skape PTSD selv hos sunne individer. Så et menneske med alvorlig, kronisn depresjon og PTSD burde aldri bli plassert i en slik "ventebås" i eget forhold.

Her må du ta et valg, og det kjapt. Enten går du, ellers blir du.

Anonymkode: e695a...e12

[tenker1]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis det er sant at terapauten anbefalte dere å si dette til barna da dere VURDERTE å gå fra hverandre, altså uten at valget var tatt og når dere valgte å ikke gå fra hverandre, så er det faktisk så alvorlig hårreisende at det burde klages inn!! Det er helt imot hva som er anbefalingene og det kan være langt mer skadelig for ungene. Åpenhet etter at valget er tatt og man faktisk skal gå hmfra hverandre, ja. Det du beskriver TS, det var en forferdelig stor tabbe fra dere alle tre - behandler og dere to som foreldre.

Videre er jeg helt enig i svaret til AB...714. Og vedkommende nevner psykologisk vold, men da siktes det ikke kun til denne avgjørelsen om å fortelle barna. 

Det er utryggheten og uvissheten som din mann har blitt tvunget til å leve i det siste halvåret. Det vil 100% har en enorm negativ effekt på ethvert menneske og det hadde vært langt mer barmhjertig å gå med det samme. Det som skjer nå, er noe som kan skape PTSD selv hos sunne individer. Så et menneske med alvorlig, kronisn depresjon og PTSD burde aldri bli plassert i en slik "ventebås" i eget forhold.

Her må du ta et valg, og det kjapt. Enten går du, ellers blir du.

Anonymkode: e695a...e12

Da jeg gjorde det slutt for ca et halvt år siden, så ville ikke han det. Han sa at han mente vi har det best sammen. Å det føltes greit der og da når vi pratet, nærheten da føltes godt. Så vi ble enig om å prøve. Å håpet vi skulle komme sterkere ut av det til slutt. 

Så min utrygghet/uvisshet om han kommer til å ta selvmord en dag, at han ikke vil ha hjelp fra profesjonelle. Den er helt innafor? Fordi han er psykisk syk eller? Han har nevnt at det er værtfall ikke vits å leve om jeg forlater han (det sa han før jeg nevnte noe som helst om skilsmissetankene). Alt dette er ok? Eller det at jeg er ikke nok å ha sex med pga smertene hans, men jeg må alikavel vite at jeg er nok. Han vil ha trekant for å ha et greit sexliv. Jeg kommer aldri til å føle meg nok for han om jeg ikke har trekant med han

[AnonymBruker]

tenker1 skrev (14 minutter siden):

Da jeg gjorde det slutt for ca et halvt år siden, så ville ikke han det. Han sa at han mente vi har det best sammen. Å det føltes greit der og da når vi pratet, nærheten da føltes godt. Så vi ble enig om å prøve. Å håpet vi skulle komme sterkere ut av det til slutt. 

Så min utrygghet/uvisshet om han kommer til å ta selvmord en dag, at han ikke vil ha hjelp fra profesjonelle. Den er helt innafor? Fordi han er psykisk syk eller? Han har nevnt at det er værtfall ikke vits å leve om jeg forlater han (det sa han før jeg nevnte noe som helst om skilsmissetankene). Alt dette er ok? Eller det at jeg er ikke nok å ha sex med pga smertene hans, men jeg må alikavel vite at jeg er nok. Han vil ha trekant for å ha et greit sexliv. Jeg kommer aldri til å føle meg nok for han om jeg ikke har trekant med han

Two wrongs don't make a right.

Det du beskriver er heller ikke ok, men det underbygger jo bare påstanden om at du burde ha gått i stedet for å bli værende, ettersom disse tingene ikke ville endre seg eller? Den bitterheten du har bygget deg opp er ekstremt skadelig for deg, for han og for ungene.

Men jeg synes det er ekstremt urovekkende at du ikke engang responderer på de største problemene jeg nevnte i forrige svar. At dere fortalte dette til ungene før dere hadde tatt et valg! Ser du selv hvor fullstendig galskap det der var? Du burde oppriktig klage inn denne behandleren hvis det ble sagt slik du beskriver det, for det er så langt forbi vanlig praksis at det går direkte imot anbefalingene. 

Tenåringer har et ekstremt vanskelig indre liv som det er, på grunn av de hormonelle og sosiale forandringene som skjer. De fleste ungdommer sliter med noe slags usikkerhet, utrygghet eller utilpasshet fordi de er i en vekstprosess mentalt og fysisk. Det verste man kan gjøre er å pålegge dem enda mer usikkerhet og utrygghet i det som skal være det tryggeste av alt: hjemmet.

Du velger å gå i forsvar i ditt svar til meg. Jeg forstår at du synes det er vondt og kanskje føler deg trigget, og føler deg urettferdig behandlet fordi du ikke har blitt sett og hørt i dine behov. Det skjønner jeg er skikkelig jævlig å stå i. Samtidig kan ikke feil valg forsvares på den måten heller. Mannen din er dessverre ikke i stand til å møte dine behov, utifra det du beskriver. Det er veldig synd, og vondt for dere begge to, vil jeg tro - med mindre han er blottet for empati. Mest sannsynlig føler han også på følelser om å ikke være nok etc.

Uansett tilfelle, så er det hver av oss sitt ansvar å skape vår egen lykke, og tilrettelegge barnas liv for å beskytte dem på bedre måte enn det ble gjort for et halvt år siden. Og jeg sier det igjen, et halvt år i limbo, er psykisk nedbrytende for selv mentalt friske individer. Det er aldri ok å gjøre mot et menneske. Hvis du føler at det er greit pga de årsakene du har nevnt, så er det bare enda tydeligere tegn for deg å vite at du må ut av dette forholdet.

Anonymkode: e695a...e12

[Isambard]

tenker1 skrev (4 timer siden):

Jeg ble utrygg på han før jeg nevnte mine skilsmissetanker. Blant annet fordi jeg har i flere år vært redd for at han skulle ta selvmord. Pga hans depresjon og ptsd, han har forandret seg. Man tenker litt annerledes med depresjon. Ser ikke like godt andre og hører ikke nødvendigvis det som er ment godt, det kan tolkes negativt. Han har hatt depresjon sammenhengende i over 5 år og ptsd. Tror ikke det går over. Spesielt ikke når han ikke er villig til å ta i mot hjelp. Mye triggere, mye som unngås. Mye er triggere som påvirker hele familien, som er sårt. Å jeg har ingenting som kan bygge oss opp. Mesteparten av ting er kjedelig for han, gir liten glede

Får han ikke behandling for depresjonen? Selv om han er syk, så har han er visst ansvar for valgene han tar. Når dette legger begrensninger på hele familien så er det ikke bare hans sak om han ønsker å bli bedre.

Det er selvfølgelig ganske hardt å få fra noen som er langt nede, men du har lov til å tenke på deg selv hvis du har vondt i magen i årevis. Ville du ønsker at noen skulle ofret sin egen lykke for deg? Er hans følelser alltid større og viktigere enn dine?

(Jeg føler meg litt slem, men føler man må stille spørsmålene)

Jeg tenker ikke at du nødvendigvis skal gå, men du har rett til å stille krav. Selv om han sliter med det ene og andre så bør han vise reell vilje til å bli bedre.

[AnonymBruker]

tenker1 skrev (11 timer siden):

Både jeg og han var hos parterapeut da hun sa at det var lurt vi var åpen med barna våre om at vi var inne på å kanskje skulle splitte lag. Så både jeg og han pratet samtidig med barna om dette, og det var et valg vi tok sammen om å fortelle de det, og ikke et valg jeg tok. Så å beskylle meg for å utøve emosjonell vold er vel litt drøyt.

For å redde et ekteskap så må jo begge være viten om problemene, så begge kan jobbe med det. Å det er bedre at jeg prater med han om mine tanker (til en viss grad selvfølgelig), slik at vi kan jobbe sammen om ekteskapet, enn at jeg plutselig en dag vil separeres og han er helt uviten. For det å være helt uviten er jo heller ikke noe godt. Jeg hadde mine skilsmissetanker et års tid før jeg sa noe til han.

Barna prater ikke med han om dette, det er meg og et par andre nære. Så de snakker ikke med han om det og generelt så tar de hensyn til helsen hans. 

Er det noe jeg virkelig har gjort, så er det å prate med terapeuter og lese meg opp på depresjon, ptsd etc. Jeg har stått ved hans side og prøvd å hjelpe han med dette, men jeg kan ikke fikse han og tror dessverre ikke noen andre kan hjelpe han siden han ikke vil ha hjelp. EMDR terapi er ikke noe han blir å ta i mot. Håper du er så heldig at du ikke vet hvordan det er å bo med noen med alvorlig depresjon og sterk ptsd og alle de triggere det medfører. Jeg kan si ting som er ment godt, men som høres slemt ut i hans ører pga depresjon. Så jeg er blitt mere innelukket med han, både redd for at han skal tolke feil og redd for hva han sier. Å jeg er en konfliktsky person. Å tenker ikke alltid på å spørre "hva mente du med det?" og når jeg da er klar for å prate om ting som ble sagt, så husker ikke han nødvendigvis at han har sagt det eller hva han tror han mente med det.

Jeg har jobbet med meg selv både via terapeuter og det å gjøre gode ting for meg selv. For jeg vil ha det bedre, slik som ting er nå har jeg det ikke bra sammen med han (noe er jo bra), jeg merker at min psyke blir dårligere. Jeg er ganske rådløs på hva vi kan gjøre for å bygge opp forholdet vårt. Det er lite som gir han glede pga depresjon og ptsd. Innerst inne vet jeg at jeg bør forlate, men det er ikke så lett når det sårer han veldig og jeg er redd for at han bli enda dårligere psykisk og kanskje sint på meg. Å det savnet etter barna når jeg ikke får se dem, vet ikke hvordan det blir.

Å det er ting han sier, som han ikke skjønner sårer meg. F.eks pga smerter han får ved hver utløsning så er sex med meg som å se på samme pornofilm om og om igjen, det blir kjedelig. Han vil fortsatt ha trekant for å ha et greit sexliv, jeg er ferdig med trekant. Så han håper jeg kan endre mening. Jeg får ikke et klask på rumpa en gang i blant fordi han blir ikke kåt nok igjennom dagen siden vi ikke har trekant. Så sex vil aldri noen gang bli bra

Jeg har også levd med en som var alvorlig deprimert og suicidal i flere år, ptsd og daglige mareritt hadde han også. Det er en skikkelig uting å sitte og anta at du vet noe om den du skriver med. Det er deg og ditt forhold du vil diskutere eller hva? 

Slutt å ta ansvar for hans helse, stol på ham, og begynn å ta ansvar for deg selv. Det gjelder enten du blir eller om du går. Du kan sitte og lure frem og tilbake i flere år til, eller du kan fra i morgen av utelukkende begynne å fokusere på din egen glede. Og så om et år går du fordi du endelig er glad i deg selv. 

Anonymkode: ed13b...714

[AnonymBruker]

tenker1 skrev (10 timer siden):

Da jeg gjorde det slutt for ca et halvt år siden, så ville ikke han det. Han sa at han mente vi har det best sammen. Å det føltes greit der og da når vi pratet, nærheten da føltes godt. Så vi ble enig om å prøve. Å håpet vi skulle komme sterkere ut av det til slutt. 

Så min utrygghet/uvisshet om han kommer til å ta selvmord en dag, at han ikke vil ha hjelp fra profesjonelle. Den er helt innafor? Fordi han er psykisk syk eller? Han har nevnt at det er værtfall ikke vits å leve om jeg forlater han (det sa han før jeg nevnte noe som helst om skilsmissetankene). Alt dette er ok? Eller det at jeg er ikke nok å ha sex med pga smertene hans, men jeg må alikavel vite at jeg er nok. Han vil ha trekant for å ha et greit sexliv. Jeg kommer aldri til å føle meg nok for han om jeg ikke har trekant med han

Selvfølgelig er ikke alt dette greit. Og det vet du. Du er ikke ansvarlig for hans liv, du er derimot ansvarlig for ditt og barna sine. 

Anonymkode: ed13b...714

[Janik98]

Tenker at det er jo ikke så rart at han føler dette og sier det han gjør når du allerede har truet med å slå opp fordi sexlivet ikke er bra nok. Mange menn assosierer jo sexen som en tillits erklæring fra partneren så hvis partneren sier at hun egentlig vil slå opp så blir det jo veldig overfladisk å ha sex. Jeg tenker også det er rart at du ble sammen med han til å begynne med hvis han sliter med ptsd, det er jo heftige traumer som utløser det så ser ikke for meg at det har skjedd mens dere har vært sammen. Og så bruker du dette som ditt forsvar på at han ikke oppfører seg slik du vil. Du ble sammen med han, fikk barn med han og nå er han ikke bra nok pga diagnosen gjør at han oppfører seg slik han gjør. Du er redd for at han skal si stygge ting til deg når du allerede er den som har avvist han? Altså, sier ikke at partneren din ikke er medskyldig at forholdet er som det er, men det du skriver her beviser jo at du ikke er noe bedre selv. Han sliter med ptsd, du har fått barn med han og så avviser du han og klager på sex livet. Fyren er jo miserabel med deg siden du avviser han og likevel har du ikke gått. Selvfølgelig kjenner han på håpløshet og ønsker å ende livet sitt om du går. Du har jo fått barn med mannen! Han mister jo familien sin på syl tynt grunnlag også får han skylda for det hele. 

[tenker1]

Janik98 skrev (7 timer siden):

Tenker at det er jo ikke så rart at han føler dette og sier det han gjør når du allerede har truet med å slå opp fordi sexlivet ikke er bra nok. Mange menn assosierer jo sexen som en tillits erklæring fra partneren så hvis partneren sier at hun egentlig vil slå opp så blir det jo veldig overfladisk å ha sex. Jeg tenker også det er rart at du ble sammen med han til å begynne med hvis han sliter med ptsd, det er jo heftige traumer som utløser det så ser ikke for meg at det har skjedd mens dere har vært sammen. Og så bruker du dette som ditt forsvar på at han ikke oppfører seg slik du vil. Du ble sammen med han, fikk barn med han og nå er han ikke bra nok pga diagnosen gjør at han oppfører seg slik han gjør. Du er redd for at han skal si stygge ting til deg når du allerede er den som har avvist han? Altså, sier ikke at partneren din ikke er medskyldig at forholdet er som det er, men det du skriver her beviser jo at du ikke er noe bedre selv. Han sliter med ptsd, du har fått barn med han og så avviser du han og klager på sex livet. Fyren er jo miserabel med deg siden du avviser han og likevel har du ikke gått. Selvfølgelig kjenner han på håpløshet og ønsker å ende livet sitt om du går. Du har jo fått barn med mannen! Han mister jo familien sin på syl tynt grunnlag også får han skylda for det hele. 

Han var en psykisk og fysisk frisk mann da jeg møtte han. Så han hadde ingen ptsd, ingen depresjon, ingen selvhat og ingen smerter da jeg møtte han. Så jeg laget barn med han da han var frisk. Å jeg har vært sammen med han over 10 år før han ble syk. Så jo, dette er kommet lenge etter jeg møtte han.

Å ja, sex ble et problem for han/oss mange år før jeg nevnte at jeg ville slå opp. Sex og alt annet ble et problem etter sterilisering og de kroniske smertene han da fikk.

Å jeg har på ingen måte truet han med å slå opp! Jeg har derimot nevnt at jeg har skilsmissetanker. Å tenker at jeg er ikke det eneste menneske i verden som prater om skilsmissetanker, for det er fornuftig å prate om at man ikke har det helt bra i et forhold. Prøve å finne ut hva man kan gjøre for å få det bedre. I stedet for å helt ut av det blå si "jeg vil separeres ". For det tenker jeg er dårligere gjort å ikke få muligheten til å fikse litt i forholdet sitt.

Å hadde jeg/vi vært så "heldig" at det kun var sex som var problemet. Men nei, det er massevis av triggere og ting å ta hensyn til. Så det er helheten av alt dette som gjør at jeg sliter og flere år med dette, snart 6 år.... Å han har forandret seg som person pga traumene/sykdommene som har blitt. Å jeg har forandret meg. Så han forandret seg før jeg nevnte skilsmissetankene. Med depresjon og ptsd så er ikke tålmodigheten like god som den en gang var og ting som er ment positivt fra min side kan høres negativt ut i hans ører. Om vi skiller lag, ja han mister familien sin, det gjør jeg også, men vi skal jo være foreldre uansett, så han mister ikke barna. Å jeg håper vi kan møtes å gjøre ting med barna en gang i blant. Å kanskje han finner ei dame på sikt som han deler mere interesser med og som kan få litt mere glede i livet hans. Jeg klarer ikke å gi han glede,for han ser lite glede i ting. Eneste gleden jeg føler jeg kunne gitt (men har ikke lyst lengre) er trekant. Så å gjøre det på bekostning av mine følelser, det gjør jeg ikke