Hva tenker dere om dette? Ang forholdet mitt.

[AnonymBruker]

Basert på hvordan du skriver det, som jo kan være preget av hva du selv tenker om situasjonen, er min første tanke "He's just not that into you". 

Enten våger han ikke være ærlig om at han ikke vil flytte sammen, og at han vil være særboere men være med deg. Ellers så holder han deg bare på gress. Jeg tror ikke jeg hadde orket dette. 

Anonymkode: 34d71...942

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ingenting feil med å være særboer, og «bare» kjærester. Men man bør være åpen om hva man ønsker. Jeg ønsker samboer, ikke nødvendigvis med det samme, men på lengre sikt. Enten med kjæresten min, eller en annen, ny kjæreste. Ønsker ikke bli pensjonist og bo alene, da vil jeg bo sammen med partneren min og skape noe sammen der, og dele hverdager. 

Anonymkode: 5d170...e1b

Men han vil jo ikke det. Hvis han ville, så hadde han sagt det.

Hvordan klarer du å tolke det som uklarhet?

Anonymkode: 49c75...d9f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han ikke er interessert i deg seriøst nok til å ville bo sammen med deg i fremtiden. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Det du sier her virker riktig for meg.

Følg magefølelsen din. Den er der for en grunn og den pleier alltid å ha rett.

Anonymkode: 9eb16...332

[Carrot]

Jeg tenker at du må slutte fokusere på hva han vil eller ikke vil og heller finne ut hva som er greit for deg. Han har vist deg i relasjonen til nå hva han har å tilby - du må vurdere om det er nok eller ikke.
 

[AnonymBruker]

Først nå så jeg at det sto TO år. Trodde dere hadde vært sammen mye kortere enn det pga det du skriver. Usikkerheten og at du er ikke en del av hans liv i det hele tatt høres det ut som. Han tar ikke forholdet med deg seriøst. 

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har jo prøvd å snakke med han gang på gang, men han svarer jo bare nølende.

Da vil han ikke.

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

Synes ikke det er greit at han ikke er tydelig og klar med deg. Hvor vanskelig er det å gi deg et svar liksom? Men; hvis du er i tvil, så er du egentlig ikke i tvil. Følg magefølelsen. 

Anonymkode: c3994...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ut som du påtvinger han dine planer og ideer. 

Han er ikke der du er, i hvertfall ikke nå. 

Pusher du mer så kan det gå alle veier. 

Anonymkode: 1c3c2...813

De har vært sammen i to år. Hun rusher jo ikke akkurat. Hvis han ikke vil feks på grunn av barnet så er det en god grunn, men da må han si det. Eller si at han kun ønsker å ha ting som det er. Det å ikke svare ærlig, men bare hale ut virker veldig uærlig.

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner at dere ikke vet hva han tenker.. Ville bare slenge ut situasjonen for å få litt feedback på om jeg har noe jeg skulle ha sagt når det kommer til store avgjørelser som å kjøpe leilighet, når han vet at jeg ønsker samboerskap på lengre sikt, og har tatt opp temaet mange ganger. Har jo prøvd å snakke med han gang på gang, men han svarer jo bare nølende.

Anonymkode: 5d170...e1b

Det at han kjøper leilighet uten å be deg om råd, er han som med handling sier i klartekst "jeg ønsker ikke prioritere deg og en fremtid sammen med deg, du er uviktig for meg, og jeg bryr meg ikke engang nok til å diskutere det med deg". Du må høre hva han sier (med handlingene sine altså), ikke overse det fordi han kommer med falske ord i ettertid. 

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ja nettopp, da har du vært klar, og han er enig. Da er jo alt bare fryd og gammen. Men å være unnvikende på et sånt spørsmål syns jeg ikke er noe hyggelig. Jeg kan godt være særboere noen år, men ønsker å bo sammen med kjæresten min når vi blir eldre. Det er noe med å være hverandres partner på alle måter, og bygge noe felles sammen. Pr idag lever vi to separate liv, og han har som sagt lite tid til meg. 

Anonymkode: 5d170...e1b

Ja, han viser deg at du ikke er viktig for han. Han er så tydelig som det går an her. Du kan velge å ha det slik, eller å forlate han. Se på handlinger, ikke ord!

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Man er ikke unnvikende på et sånt spørsmål når man er kjærester!

Anonymkode: 5d170...e1b

Vel, din kjæreste er tydeligvis det. Jeg hadde ikke orket å være kjæreste med en mann som bare unngikk slike samtaler. Du godtar det åpenbart. 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette med tidsbruk sammen har vi snakket om, og det er virkelig litt vanskelig (men vi burde likevel funnet mer tid sammen enn vi gjør). Jeg jobber ettermiddager/tidlig kveld, og han har 8-16 jobb. Han har barnet annenhver uke, og da sees vi sjelden, med mindre de inviterer meg på middag. Det er mange måneder siden sist de gjorde. Men annenhver helg er vår, pluss et par kvelder i uka. Men så plutselig skjer det et eller annet som tar opp den ene av vår helg, en reise, noe hobby- eller jobbgreier, eller noe annet sosialt, evt sykdom osv, og plutselig går det altfor lang tid uten å sees. Vi snakker også veldig lite på tlf, det går virkelig i ett for han, og jeg vet at jeg ikke kan ringe, for da forstyrrer jeg mest sannsynlig. Noen få overflatiske, hverdagslig smalltalk på sms mellom hver gang vi sees, kanskje én liten tlf-samtale. Jeg blir gal.. Hadde jeg ikke kjent han så godt fra før, så hadde jeg avsluttet det for lenge siden. Men siden vi var venner fra før, så ligger det noe underliggende der som gjør at jeg ønsker å prøve så godt jeg kan for å få det til. Det sier han også at han vil. Men det hjelper jo ikke å si det, noe må faktisk endres også.

Anonymkode: 5d170...e1b

Du er jo parkert på vent! Noen har tar frem når han har tid og overskudd. Du kommer jo helt bakerst i rekka. Jeg og min kjæreste er også veldig travle, jeg har mange barn, han har to jobber, vi begge jobber i tillegg med egne prosjekter. Vi ses 3-4 ganger pr uke, snakker i telefonen hver eneste kveld, og holder hverandre oppdatert på stort og smått. Han bryr seg om meg, og jeg bryr meg om han. Jeg kan ringe han hvis noe skjer, uavhengig om han er på jobb eller ikke. Han vet at hvis jeg ringer uventet er det fordi jeg trenger å snakke med han. 

Hva gir dette forholdet deg? Er han den personen du ser for deg at du kan ringe om du brått blir syk en tirsdag kveld, og han da hiver seg rundt, kjøper med mat og kommer hjem til deg for litt pleie og trygghet? Er han den som hadde utsatt jobb eller sosiale lag for å kjøre deg til sykehuset? Eller den som hadde stilt opp om du mistet noen du var glad i? Hadde han orket å snakke med deg halve natten fordi du var så bekymret og stresset over noe stort som skulle skje? Hvordan viser han at du betyr noe? 

Anonymkode: d871a...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Pr idag lever vi to separate liv, og han har som sagt lite tid til meg. 

Det er så trist. For det var mitt inntrykk også at han ikke har tid eller plass til deg i livet sitt. Ergo han vil ikke ha deg der. Han vil sikkert være med deg når det passer han. Sikkert greit å ha fast sex for han også. Men jeg hadde ønsket at min kjæreste skulle være en del av mitt liv. Ha en fast plass og at vi gjør ting sammen. Han virker ikke å ønske å ha deg der. Ikke kast bort mere tid på en fyr som ikke vil alt det du ønsker deg, for du vil aldri bli lykkelig. Og skikkelig dårlig gjort å føre deg bak lyset som han gjør.

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Er det feil å være særboere?

Er det galt å bare være kjærester?

Tenk så flott for barnet og deg å ikke måtte forholde dere til hverandre. Du kan velge å være hos deg selv. Hun kan ikke velge å ikke møte deg om du bor med far.

Nei ettersom dere allerede har egne hjem hadde jeg ikke hungret etter å endre det. Det er en heldig situasjon som ikke alle kan få. 

Anonymkode: fda6f...4f2

Dette kan jeg være mye enig i. Men da må han si til ts at det er det som er grunnen til mangel på svar/nøling. Da vet ts hva hun skal forholde seg til. Å bare nøle er skikkelig dårlig gjort. 

Og at han ikke etter to år har ryddet masse plass til henne i livet sitt viser jo at han egentlig ikke ønsker henne der mere enn hun er. 

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vi snakker også veldig lite på tlf, det går virkelig i ett for han, og jeg vet at jeg ikke kan ringe, for da forstyrrer jeg mest sannsynlig.

Så trist. Du forstyrrer han i hans liv. Du er ikke en del av hans liv. Og du føler at du forstyrrer. Han virker ikke så veldig interessert i deg. "He's not that in to you" 

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres ikke ut som han er så investert.. 

Anonymkode: a83a0...853

Dette. Han ønsker en bekvemmelighetspartner,  du ønsker en livspartner. DU velger om dette er tilstrekkelig for deg. Blir du værende er det et valg du tar. 

Anonymkode: ab79c...fbd

[Sievi]

Synes ikke det virker som at han er veldig interessert. Du drømmer om fremtiden og har ønsker for fremtiden å han er bare unnvikende når du prøver å ta det opp. Det er som regel et tegn på at han ikke ønsker det samme. Hadde han vært interessert så hadde du merket det. Hadde jeg stått i samme situasjon så hadde jeg gått. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i snart to år nå. Han har et travelt liv med jobb, hobby, trening, ei hytte som stadig skal gjøres noe på, og et barn på 15 år som han har annenhver uke. Vi sees derfor ikke så ofte, altfor sjelden dessverre. Jeg treffer han og barnet en sjelden gang når han har pappauke, men som regel ikke. Jeg har prøvd å ta opp muligheten for å flytte sammen i fremtiden, når barnet/ungdommen har blitt student og muligens har flyttet for seg selv (om ca tre år), men kjæresten vrir seg litt unna de samtalene. Selv om jeg har tatt det opp ved jevne mellomrom, litt sånn løst, så vet jeg fortsatt ikke om dette er noe han hadde hatt lyst til eller ei. Jeg har sagt at dette er samtaler det er viktig å ha, så vi vet hvor vi har hverandre, og fordi vi må kunne planlegge fremtiden vår sammen. Han er enig i det, men svarer likevel ikke på spørsmålet.

Nå har han begynt å tenke på å flytte allerede i løpet av året, men da til en annen leilighet bare for han og barnet. Jeg synes dette er helt tåpelig, for han vil bruke mye penger på flytteprosessen (først megler for å selge nåværende leilighet, deretter ny megler for å selge den nye leiligheten, hvis det blir sånn at vi skal flytte sammen om noen år). Det vil jo fort gå over 200.000kr til dette.

Hvis vi to skal være partnere med en fremtid sammen, burde ikke dette vært et felles anliggende? Noe man tenker ut i fellesskap? Og burde man ikke ta valg som gagner oss to i fellesskap? Tenke litt fremover økonomisk og praktisk? Samtidig vet jeg ikke helt om jeg har noe jeg skulle ha sagt? Det føles i alle fall sånn. Det føles jo egentlig som om han ikke er interessert i å flytte sammen på noe tidspunkt, men han sier jo ikke det heller, så jeg vet ikke. På andre måter er han tydelig på at han vil at det skal være oss to på lang sikt. Han sier det i alle fall så. Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5d170...e1b

Syns ikke det høres ut som om det egentlig er et dere i det der, og at dere er veldig ulike i forhold til hva dere ønsker iet forhold. De man ønsker å ha i livet skaper man plass til. 

Med tanke på at dere framstår såpass ulike i hvordan dere ønsker et forhold. kan jeg jo og tenke at det er veldig ubehagelig for han å stadig få forespørsel om å endre bosituasjon. 

Du må finne ut hva som er viktig for deg, og hva du ønsker iet forhold og snakke ordentlig med han slik at dere er 100% klar over hvor den andre står. Så får du vurdere om dette er forholdet du ønsker deg. Det du ser er det du får, all ønsketenkning i verden kan ikke endre han. 

Anonymkode: 07dea...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Syns ikke det høres ut som om det egentlig er et dere i det der, og at dere er veldig ulike i forhold til hva dere ønsker iet forhold. De man ønsker å ha i livet skaper man plass til. 

Med tanke på at dere framstår såpass ulike i hvordan dere ønsker et forhold. kan jeg jo og tenke at det er veldig ubehagelig for han å stadig få forespørsel om å endre bosituasjon. 

Du må finne ut hva som er viktig for deg, og hva du ønsker iet forhold og snakke ordentlig med han slik at dere er 100% klar over hvor den andre står. Så får du vurdere om dette er forholdet du ønsker deg. Det du ser er det du får, all ønsketenkning i verden kan ikke endre han. 

Anonymkode: 07dea...5a1

Han får ikke stadig forespørsel om å endre bosituasjon. Jeg har tatt det opp maks fire- fem ganger på to år, og aldri som en forespørsel om å endre bosituasjon, mer som i å åpne samtalen, - «dersom vi en gang flytter sammen, så..», eller jeg kan ha sagt «ser du for deg at du har lyst å flytte sammen når barnet ditt flytter for seg selv om 3-4 år?». Og han nøler, og tar ikke imot invitasjonen til å ha den samtalen. Det er ikke bare dette som plager meg, det er noe andre greier også. Totalt sett sitter jeg igjen med en klump i magen av hele forholdet, en klump jeg ikke klarer å riste av meg. 

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Han får ikke stadig forespørsel om å endre bosituasjon. Jeg har tatt det opp maks fire- fem ganger på to år, og aldri som en forespørsel om å endre bosituasjon, mer som i å åpne samtalen, - «dersom vi en gang flytter sammen, så..», eller jeg kan ha sagt «ser du for deg at du har lyst å flytte sammen når barnet ditt flytter for seg selv om 3-4 år?». Og han nøler, og tar ikke imot invitasjonen til å ha den samtalen. Det er ikke bare dette som plager meg, det er noe andre greier også. Totalt sett sitter jeg igjen med en klump i magen av hele forholdet, en klump jeg ikke klarer å riste av meg. 

Anonymkode: 5d170...e1b

Lytt til magefølelsen din. Og finn deg en mann som ønsker alt det samme som deg. En som setter av tid til deg og som blir glad når du ringer. En som smiler stort bare du entrer rommet og som spør deg om fremtidsplaner.

Tenk over alt du ønsker deg. Og sørg for at du får det denne gangen. Ikke la det gå to år og masse unnvikende svar og finn deg i å bli satt på sidelinjen. Du fortjener det du gir. Og får du det ikke så går du. Ikke bruk tid på de som bare kaster bort tiden din. 

Anonymkode: 9eb16...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette med tidsbruk sammen har vi snakket om, og det er virkelig litt vanskelig (men vi burde likevel funnet mer tid sammen enn vi gjør). Jeg jobber ettermiddager/tidlig kveld, og han har 8-16 jobb. Han har barnet annenhver uke, og da sees vi sjelden, med mindre de inviterer meg på middag. Det er mange måneder siden sist de gjorde. Men annenhver helg er vår, pluss et par kvelder i uka. Men så plutselig skjer det et eller annet som tar opp den ene av vår helg, en reise, noe hobby- eller jobbgreier, eller noe annet sosialt, evt sykdom osv, og plutselig går det altfor lang tid uten å sees. Vi snakker også veldig lite på tlf, det går virkelig i ett for han, og jeg vet at jeg ikke kan ringe, for da forstyrrer jeg mest sannsynlig. Noen få overflatiske, hverdagslig smalltalk på sms mellom hver gang vi sees, kanskje én liten tlf-samtale. Jeg blir gal.. Hadde jeg ikke kjent han så godt fra før, så hadde jeg avsluttet det for lenge siden. Men siden vi var venner fra før, så ligger det noe underliggende der som gjør at jeg ønsker å prøve så godt jeg kan for å få det til. Det sier han også at han vil. Men det hjelper jo ikke å si det, noe må faktisk endres også.

Anonymkode: 5d170...e1b

Men dere har vært sammen i 2 år? Hvorfor kan du ikke være hos han når han har barnet sitt? 

Eller overnatte hos hverandre ellers i hverdagen? 

Det er rart å ikke ville bruke enhver anledning til å sees. Når jeg har hjemmekontor, så er jeg noen ganger hos kjæresten, fordi da får vi et par timer sammen på kvelden, vi kan sove sammen, og vi får en time sammen på morgenen. 

Anonymkode: 208d9...7b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i snart to år nå. Han har et travelt liv med jobb, hobby, trening, ei hytte som stadig skal gjøres noe på, og et barn på 15 år som han har annenhver uke. Vi sees derfor ikke så ofte, altfor sjelden dessverre. Jeg treffer han og barnet en sjelden gang når han har pappauke, men som regel ikke. Jeg har prøvd å ta opp muligheten for å flytte sammen i fremtiden, når barnet/ungdommen har blitt student og muligens har flyttet for seg selv (om ca tre år), men kjæresten vrir seg litt unna de samtalene. Selv om jeg har tatt det opp ved jevne mellomrom, litt sånn løst, så vet jeg fortsatt ikke om dette er noe han hadde hatt lyst til eller ei. Jeg har sagt at dette er samtaler det er viktig å ha, så vi vet hvor vi har hverandre, og fordi vi må kunne planlegge fremtiden vår sammen. Han er enig i det, men svarer likevel ikke på spørsmålet.

Nå har han begynt å tenke på å flytte allerede i løpet av året, men da til en annen leilighet bare for han og barnet. Jeg synes dette er helt tåpelig, for han vil bruke mye penger på flytteprosessen (først megler for å selge nåværende leilighet, deretter ny megler for å selge den nye leiligheten, hvis det blir sånn at vi skal flytte sammen om noen år). Det vil jo fort gå over 200.000kr til dette.

Hvis vi to skal være partnere med en fremtid sammen, burde ikke dette vært et felles anliggende? Noe man tenker ut i fellesskap? Og burde man ikke ta valg som gagner oss to i fellesskap? Tenke litt fremover økonomisk og praktisk? Samtidig vet jeg ikke helt om jeg har noe jeg skulle ha sagt? Det føles i alle fall sånn. Det føles jo egentlig som om han ikke er interessert i å flytte sammen på noe tidspunkt, men han sier jo ikke det heller, så jeg vet ikke. På andre måter er han tydelig på at han vil at det skal være oss to på lang sikt. Han sier det i alle fall så. Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5d170...e1b

Du vil ikke flytte inn med han fordi du IKKE vil bo med barnet hans?

Han vil ikke flytte sammen i det hele tatt?

Jeg forsto ikke helt....hvilke av de?

Anonymkode: ce486...d47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du vil ikke flytte inn med han fordi du IKKE vil bo med barnet hans?

Han vil ikke flytte sammen i det hele tatt?

Jeg forsto ikke helt....hvilke av de?

Anonymkode: ce486...d47

Det er flere årsaker til at vi ikke kan bo sammen med barnet hans, som jeg ikke trenger å forklare her. Det er ikke jeg som ikke vil, det er for barnets skyld, pga diverse omstendigheter. Det er uansett ikke temaet her. Temaet var hva vi ønsker å gjøre i fremtiden, om noen år.

Anonymkode: 5d170...e1b