Hva tenker dere om dette? Ang forholdet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold med en mann i snart to år nå. Han har et travelt liv med jobb, hobby, trening, ei hytte som stadig skal gjøres noe på, og et barn på 15 år som han har annenhver uke. Vi sees derfor ikke så ofte, altfor sjelden dessverre. Jeg treffer han og barnet en sjelden gang når han har pappauke, men som regel ikke. Jeg har prøvd å ta opp muligheten for å flytte sammen i fremtiden, når barnet/ungdommen har blitt student og muligens har flyttet for seg selv (om ca tre år), men kjæresten vrir seg litt unna de samtalene. Selv om jeg har tatt det opp ved jevne mellomrom, litt sånn løst, så vet jeg fortsatt ikke om dette er noe han hadde hatt lyst til eller ei. Jeg har sagt at dette er samtaler det er viktig å ha, så vi vet hvor vi har hverandre, og fordi vi må kunne planlegge fremtiden vår sammen. Han er enig i det, men svarer likevel ikke på spørsmålet.

Nå har han begynt å tenke på å flytte allerede i løpet av året, men da til en annen leilighet bare for han og barnet. Jeg synes dette er helt tåpelig, for han vil bruke mye penger på flytteprosessen (først megler for å selge nåværende leilighet, deretter ny megler for å selge den nye leiligheten, hvis det blir sånn at vi skal flytte sammen om noen år). Det vil jo fort gå over 200.000kr til dette.

Hvis vi to skal være partnere med en fremtid sammen, burde ikke dette vært et felles anliggende? Noe man tenker ut i fellesskap? Og burde man ikke ta valg som gagner oss to i fellesskap? Tenke litt fremover økonomisk og praktisk? Samtidig vet jeg ikke helt om jeg har noe jeg skulle ha sagt? Det føles i alle fall sånn. Det føles jo egentlig som om han ikke er interessert i å flytte sammen på noe tidspunkt, men han sier jo ikke det heller, så jeg vet ikke. På andre måter er han tydelig på at han vil at det skal være oss to på lang sikt. Han sier det i alle fall så. Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

Vi kan jo ikke vite hva han tenker, det må du snakke med ham om.

Men kanskje han vi være særboere? Han vil at dere skal være i et forhold, men bo hver for dere. 

Anonymkode: 02374...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i snart to år nå. Han har et travelt liv med jobb, hobby, trening, ei hytte som stadig skal gjøres noe på, og et barn på 15 år som han har annenhver uke. Vi sees derfor ikke så ofte, altfor sjelden dessverre. Jeg treffer han og barnet en sjelden gang når han har pappauke, men som regel ikke. Jeg har prøvd å ta opp muligheten for å flytte sammen i fremtiden, når barnet/ungdommen har blitt student og muligens har flyttet for seg selv (om ca tre år), men kjæresten vrir seg litt unna de samtalene. Selv om jeg har tatt det opp ved jevne mellomrom, litt sånn løst, så vet jeg fortsatt ikke om dette er noe han hadde hatt lyst til eller ei. Jeg har sagt at dette er samtaler det er viktig å ha, så vi vet hvor vi har hverandre, og fordi vi må kunne planlegge fremtiden vår sammen. Han er enig i det, men svarer likevel ikke på spørsmålet.

Nå har han begynt å tenke på å flytte allerede i løpet av året, men da til en annen leilighet bare for han og barnet. Jeg synes dette er helt tåpelig, for han vil bruke mye penger på flytteprosessen (først megler for å selge nåværende leilighet, deretter ny megler for å selge den nye leiligheten, hvis det blir sånn at vi skal flytte sammen om noen år). Det vil jo fort gå over 200.000kr til dette.

Hvis vi to skal være partnere med en fremtid sammen, burde ikke dette vært et felles anliggende? Noe man tenker ut i fellesskap? Og burde man ikke ta valg som gagner oss to i fellesskap? Tenke litt fremover økonomisk og praktisk? Samtidig vet jeg ikke helt om jeg har noe jeg skulle ha sagt? Det føles i alle fall sånn. Det føles jo egentlig som om han ikke er interessert i å flytte sammen på noe tidspunkt, men han sier jo ikke det heller, så jeg vet ikke. På andre måter er han tydelig på at han vil at det skal være oss to på lang sikt. Han sier det i alle fall så. Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5d170...e1b

Høres ikke ut som han er så investert.. 

Anonymkode: a83a0...853

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vi kan jo ikke vite hva han tenker, det må du snakke med ham om.

Men kanskje han vi være særboere? Han vil at dere skal være i et forhold, men bo hver for dere. 

Anonymkode: 02374...84e

Skjønner at dere ikke vet hva han tenker.. Ville bare slenge ut situasjonen for å få litt feedback på om jeg har noe jeg skulle ha sagt når det kommer til store avgjørelser som å kjøpe leilighet, når han vet at jeg ønsker samboerskap på lengre sikt, og har tatt opp temaet mange ganger. Har jo prøvd å snakke med han gang på gang, men han svarer jo bare nølende.

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

Høres ut som du påtvinger han dine planer og ideer. 

Han er ikke der du er, i hvertfall ikke nå. 

Pusher du mer så kan det gå alle veier. 

Anonymkode: 1c3c2...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres ut som du påtvinger han dine planer og ideer. 

Han er ikke der du er, i hvertfall ikke nå. 

Pusher du mer så kan det gå alle veier. 

Anonymkode: 1c3c2...813

Neida, jeg påtvinger han ingenting. Jeg sier hva jeg ønsker, og spør han om det samme. Burde man ikke være litt åpen om det, begge veier, når man er godt voksen og har vært sammen et par år?

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

Ja, man burde være mer åpen, men mannen er ikke der. Ingen vits i at du pusher mer da du har formidlet ditt ønske. 

Du har to alternativer.

Avslutte forholdet da du ikke vet hva som skjer når siste barn har flyttet hjemmefra. Det blir noen år i usikkerhet for deg. 

Godta at du ikke vet ønskene hans i framtiden og fortsette forholdet slik det er i dag. 

Anonymkode: 8febe...a51

[AnonymBruker]

Vi er særboere og begge utrykker ettertrykk at vi ikke vil flytte sammen. Jeg har akkurat kjøpt meg ny lelighet, som han heller ikke skal flytte inn i. Dette er HELT avklart fra oss begge. OM han derimot hadde tatt opp flire ganger at han ønsket at vi skulle flytte sammen, så ville jeg vært like klar på det motsatte. 

Jeg syns ikke det er en real oppførsel å være unnvikende på et så viktig spørsmål. 

Ville ikke vært sammen med han om det hele tiden ble presset på med flytting!

Anonymkode: 0d3d1...6ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Neida, jeg påtvinger han ingenting. Jeg sier hva jeg ønsker, og spør han om det samme. Burde man ikke være litt åpen om det, begge veier, når man er godt voksen og har vært sammen et par år?

Anonymkode: 5d170...e1b

Han vil jo ikke, har du virkelig ikke forstått det?

Anonymkode: 49c75...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi er særboere og begge utrykker ettertrykk at vi ikke vil flytte sammen. Jeg har akkurat kjøpt meg ny lelighet, som han heller ikke skal flytte inn i. Dette er HELT avklart fra oss begge. OM han derimot hadde tatt opp flire ganger at han ønsket at vi skulle flytte sammen, så ville jeg vært like klar på det motsatte. 

Jeg syns ikke det er en real oppførsel å være unnvikende på et så viktig spørsmål. 

Ville ikke vært sammen med han om det hele tiden ble presset på med flytting!

Anonymkode: 0d3d1...6ba

Ja nettopp, da har du vært klar, og han er enig. Da er jo alt bare fryd og gammen. Men å være unnvikende på et sånt spørsmål syns jeg ikke er noe hyggelig. Jeg kan godt være særboere noen år, men ønsker å bo sammen med kjæresten min når vi blir eldre. Det er noe med å være hverandres partner på alle måter, og bygge noe felles sammen. Pr idag lever vi to separate liv, og han har som sagt lite tid til meg. 

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han vil jo ikke, har du virkelig ikke forstått det?

Anonymkode: 49c75...d9f

Man er ikke unnvikende på et sånt spørsmål når man er kjærester!

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi er særboere og begge utrykker ettertrykk at vi ikke vil flytte sammen. Jeg har akkurat kjøpt meg ny lelighet, som han heller ikke skal flytte inn i. Dette er HELT avklart fra oss begge. OM han derimot hadde tatt opp flire ganger at han ønsket at vi skulle flytte sammen, så ville jeg vært like klar på det motsatte. 

Jeg syns ikke det er en real oppførsel å være unnvikende på et så viktig spørsmål. 

Ville ikke vært sammen med han om det hele tiden ble presset på med flytting!

Anonymkode: 0d3d1...6ba

- ser du for deg å bli pensjonist, og fortsatt bo i hver sin bolig?

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg har vært i et forhold med en mann i snart to år nå. Han har et travelt liv med jobb, hobby, trening, ei hytte som stadig skal gjøres noe på, og et barn på 15 år som han har annenhver uke. Vi sees derfor ikke så ofte, altfor sjelden dessverre. Jeg treffer han og barnet en sjelden gang når han har pappauke, men som regel ikke. Jeg har prøvd å ta opp muligheten for å flytte sammen i fremtiden, når barnet/ungdommen har blitt student og muligens har flyttet for seg selv (om ca tre år), men kjæresten vrir seg litt unna de samtalene. Selv om jeg har tatt det opp ved jevne mellomrom, litt sånn løst, så vet jeg fortsatt ikke om dette er noe han hadde hatt lyst til eller ei. Jeg har sagt at dette er samtaler det er viktig å ha, så vi vet hvor vi har hverandre, og fordi vi må kunne planlegge fremtiden vår sammen. Han er enig i det, men svarer likevel ikke på spørsmålet.

Nå har han begynt å tenke på å flytte allerede i løpet av året, men da til en annen leilighet bare for han og barnet. Jeg synes dette er helt tåpelig, for han vil bruke mye penger på flytteprosessen (først megler for å selge nåværende leilighet, deretter ny megler for å selge den nye leiligheten, hvis det blir sånn at vi skal flytte sammen om noen år). Det vil jo fort gå over 200.000kr til dette.

Hvis vi to skal være partnere med en fremtid sammen, burde ikke dette vært et felles anliggende? Noe man tenker ut i fellesskap? Og burde man ikke ta valg som gagner oss to i fellesskap? Tenke litt fremover økonomisk og praktisk? Samtidig vet jeg ikke helt om jeg har noe jeg skulle ha sagt? Det føles i alle fall sånn. Det føles jo egentlig som om han ikke er interessert i å flytte sammen på noe tidspunkt, men han sier jo ikke det heller, så jeg vet ikke. På andre måter er han tydelig på at han vil at det skal være oss to på lang sikt. Han sier det i alle fall så. Men med lite tid sammen, og det faktum at han legger store planer på egenhånd uten å trekke meg inn i avgjørelsene, tyder jo på at han kanskje vil ha én fot i ungkarsboblen, og én fot i forholdet med meg? 

Hva tenker dere?

Anonymkode: 5d170...e1b

Er det feil å være særboere?

Er det galt å bare være kjærester?

Tenk så flott for barnet og deg å ikke måtte forholde dere til hverandre. Du kan velge å være hos deg selv. Hun kan ikke velge å ikke møte deg om du bor med far.

Nei ettersom dere allerede har egne hjem hadde jeg ikke hungret etter å endre det. Det er en heldig situasjon som ikke alle kan få. 

Anonymkode: fda6f...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det feil å være særboere?

Er det galt å bare være kjærester?

Tenk så flott for barnet og deg å ikke måtte forholde dere til hverandre. Du kan velge å være hos deg selv. Hun kan ikke velge å ikke møte deg om du bor med far.

Nei ettersom dere allerede har egne hjem hadde jeg ikke hungret etter å endre det. Det er en heldig situasjon som ikke alle kan få. 

Anonymkode: fda6f...4f2

Ingenting feil med å være særboer, og «bare» kjærester. Men man bør være åpen om hva man ønsker. Jeg ønsker samboer, ikke nødvendigvis med det samme, men på lengre sikt. Enten med kjæresten min, eller en annen, ny kjæreste. Ønsker ikke bli pensjonist og bo alene, da vil jeg bo sammen med partneren min og skape noe sammen der, og dele hverdager. 

Anonymkode: 5d170...e1b

[Blåsippa]

Skjønner godt at du føler deg som et "pauseinnslag", - og det er muligens det du er også? 

Får litt dårlig følelse her altså (type erfaringsbasert). Du må nesten ta et valg på om du ønsker å bruke mer tid på en som kommuniserer såpass dårlig med deg og som kun har tid til deg i ny og ne. 

[AnonymBruker]

Hvor ofte sees dere egentlig? 

Høres ikke ut som at han prioriterer deg noe særlig. Har det alltid vært slik? 

Kjæresten min(vi bor 2-3 timer unna hverandre) prioriterer tid med meg hver helg, også når han har datteren sin (annenhver uke). Jeg drar som oftes til han når han har pappauke. De har vært en gang hos meg sammen. De helgene han har barnefri kommer han til meg. 

Rart at han er unnvikende. Jeg ville vært direkte med kjæresten din om jeg var deg. Bare fortell han direkte hvordan du føler det. Nedprioritert, og det at han er unnvikende og ikke svarer ordentlig gjør deg usikker på hvor investert han er i forholdet, noe som kanskje gjør at du vurderer om dette er noe du vil investere videre i? 

Hva tenker du selv egentlig? Gidder du rn mann som ikke prioriterer deg og som ikke er ærlig? 

 

Anonymkode: 208d9...7b5

[AnonymBruker]

Blåsippa skrev (3 minutter siden):

Skjønner godt at du føler deg som et "pauseinnslag", - og det er muligens det du er også? 

Får litt dårlig følelse her altså (type erfaringsbasert). Du må nesten ta et valg på om du ønsker å bruke mer tid på en som kommuniserer såpass dårlig med deg og som kun har tid til deg i ny og ne. 

Ja du har nok rett😏

Anonymkode: 5d170...e1b

[MizzVic]

Det er i starten man vil se hverandre mest.

Du er nok mer kjekk å ha, for sex og selskap og oppmerksomhet.

Flytte med deg har han ikke tenkt til, og ikke vil han se deg oftere.

Vil du ha ett forhold hvor du må gå å vente på at han vil treffe deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor ofte sees dere egentlig? 

Høres ikke ut som at han prioriterer deg noe særlig. Har det alltid vært slik? 

Kjæresten min(vi bor 2-3 timer unna hverandre) prioriterer tid med meg hver helg, også når han har datteren sin (annenhver uke). Jeg drar som oftes til han når han har pappauke. De har vært en gang hos meg sammen. De helgene han har barnefri kommer han til meg. 

Rart at han er unnvikende. Jeg ville vært direkte med kjæresten din om jeg var deg. Bare fortell han direkte hvordan du føler det. Nedprioritert, og det at han er unnvikende og ikke svarer ordentlig gjør deg usikker på hvor investert han er i forholdet, noe som kanskje gjør at du vurderer om dette er noe du vil investere videre i? 

Hva tenker du selv egentlig? Gidder du rn mann som ikke prioriterer deg og som ikke er ærlig? 

 

Anonymkode: 208d9...7b5

Dette med tidsbruk sammen har vi snakket om, og det er virkelig litt vanskelig (men vi burde likevel funnet mer tid sammen enn vi gjør). Jeg jobber ettermiddager/tidlig kveld, og han har 8-16 jobb. Han har barnet annenhver uke, og da sees vi sjelden, med mindre de inviterer meg på middag. Det er mange måneder siden sist de gjorde. Men annenhver helg er vår, pluss et par kvelder i uka. Men så plutselig skjer det et eller annet som tar opp den ene av vår helg, en reise, noe hobby- eller jobbgreier, eller noe annet sosialt, evt sykdom osv, og plutselig går det altfor lang tid uten å sees. Vi snakker også veldig lite på tlf, det går virkelig i ett for han, og jeg vet at jeg ikke kan ringe, for da forstyrrer jeg mest sannsynlig. Noen få overflatiske, hverdagslig smalltalk på sms mellom hver gang vi sees, kanskje én liten tlf-samtale. Jeg blir gal.. Hadde jeg ikke kjent han så godt fra før, så hadde jeg avsluttet det for lenge siden. Men siden vi var venner fra før, så ligger det noe underliggende der som gjør at jeg ønsker å prøve så godt jeg kan for å få det til. Det sier han også at han vil. Men det hjelper jo ikke å si det, noe må faktisk endres også.

Anonymkode: 5d170...e1b

[AnonymBruker]

Prøve gjør man i 3 mnd, ikke to ÅR.

Anonymkode: c707c...935