Jeg møtte veggen - og veien tilbake

[AnonymBruker]

Jeg møtte veggen. kke den typen som gjør deg sliten en uke. Den som knekker deg i to og etterlater deg som et skall.

Men jeg nektet å akseptere nederlaget.

Jeg reiste meg. Saktekoblet. Søkte. Prøvde. Feila. Fant brikker. Fant tilbake

Og så ville jeg skrive om det.

Jeg satte meg ned, og plutselig tøyt dette ut.

Kjenner du deg igjen?

---

Veikrysset etter kollapsen

– et essay om symptomforvaltning, regenerasjon og motet til å gå videre

Etter et virus, et traume eller et sammenbrudd kommer veikrysset. Noen legger seg ned for å hvile0. Andre reiser seg for å søke regenerasjon. Valget virker lite – men det former hele reisen videre.

Jeg våknet ikke opp én dag og tenkte: «Nå skal jeg bli frisk.» Jeg våknet opp med 120 i hvilepuls, flimrende syn og en følelse av massiv tomhet. Som om noen hadde tappet ut alt. Restene av kroppen min lå der, men kommandosentralen var offline. Jeg var en tom boks med biologiske signaler som blinket rødt.

Noen ville kalt det long covid. Andre ME. Jeg kalte det ingenting. Jeg bare begynte å google.

Jeg fant info om overforbruk av D-vitamin, sink, magnesium, omega-3. Jeg fant erfaringer, biokjemiske mekanismer, kroppens egne puslespill. Og sakte, uten tillatelse fra noen lege, begynte jeg å legge til rette for regenerasjon.

For det finnes et øyeblikk etter kollapsen, som de færreste snakker om. Et veikryss.

På den ene siden: hvile.

En sosialt akseptert vei. Du får forståelse. Du får støtte. Du får en forklaring på hvorfor du ikke orker mer – og kanskje til og med en diagnose. Hvile kan være livsviktig i starten. Men det er også en farlig komfortsone. For hvile uten regenerasjon er som å sitte i en tom bil og håpe at motoren starter av seg selv, uten bensin på tanken.

På den andre siden: regenerasjon.

En uforutsigbar og ensom vei. Du må stille spørsmål. Gå imot råd. Tro på kroppen – også når den føles ødelagt. Du må finne næringsstoffene ingen snakker om, forstå mekanismene ingen forklarer, og tåle tilbakeslag som ingen trøster deg for.

Du velger nysgjerrighet fremfor frykt.

Handling fremfor overgivelse.

Regenerasjon fremfor symptomforvaltning.

Det ordet kom til meg plutselig: symptomforvaltning.

En tilstand der du slutter å lete etter årsaker – og begynner å organisere livet rundt plagene dine, som om de var evige. Der målet ikke er å bli frisk, men å bli flink til å leve med det syke. Du lærer deg strategier, verktøy og pacing. Du lærer deg å si nei. Men du lærer aldri å spørre: Hva om dette ikke er kronisk? Hva om kroppen bare mangler noe?

Jeg spurte aldri legen. Kanskje var det min største tabbe.

Eller kanskje det var min største redning.

For noen ville fått beskjed: «Alt ser normalt ut.»

Andre: «Det finnes ingen behandling.»

Kanskje hadde jeg fått en diagnose, en sykemelding, en mappe i journalen. Kanskje hadde jeg blitt en som "må hvile seg frisk."

I stedet ble jeg en som lette videre.

Det finnes øyeblikk i livet der valget ikke føles dramatisk. Du går bare til høyre, ikke venstre. Du legger deg ikke ned – du reiser deg. Du spør, istedenfor å godta. Og plutselig er du på en annen vei. En vei som ikke alltid har skilting eller rekkverk. Men som fører fremover.

Kanskje er det mot.

Kanskje er det instinkt.

Kanskje er det bare flaks.

Men det endrer alt.

Anonymkode: 56a2e...966

[AnonymBruker]

Så flott! Hvor er du nå? ❤️ 

Anonymkode: ae8a3...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Så flott! Hvor er du nå? ❤️ 

Anonymkode: ae8a3...d24

Tusen takk! Og du kommer med et genialt spørsmål: Hvor er du nå? Det har jeg faktisk ikke hatt tid til å reflektere over.

Når jeg tenker etter og smatter litt på det, er jeg nok nøyaktig der jeg ønsker å være. Livet akkurat nå er en bra plass å oppholde seg på0. 👍

Anonymkode: 56a2e...966

[AnonymBruker]

Flott at du du på bedringen.

Hva med de som ikke har energi til å lete etter hjelp slik som du gjorde? Hva gjør man da?

Anonymkode: 7de2a...203

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg har hele tiden hatt et mål, og jeg har skjønt at jeg må bevege meg sakte men sikkert mot det målet. Ingen omveier, ikke hoppe over steg. Det er mye informasjon der ute og ting som kan hjelpe på veien. Men en ting stusser jeg over i innlegget ditt, du skriver at du ikke spurte lege? Hvis du har vært veldig syk så må du vel ha vært i kontakt med lege for sykmelding? Min lege har fulgt meg opp i prosessen, aldri sagt at det ikke feiler meg noe eller at det er ingenting å gjøre.  

Anonymkode: 57645...822

[AnonymBruker]

Hva fant du ut og hva gjorde du? 

Jeg fant info om overforbruk av D-vitamin, sink, magnesium, omega-3. Jeg fant erfaringer, biokjemiske mekanismer, kroppens egne puslespill.

 

Anonymkode: 36f36...655