Lost i livet. Hvor skal veien gå nå?

[AnonymBruker]

Jeg har stått på og jobbet hardt for å kunne stå i arbeidslivet tross en bakgrunn som egentlig skulle gjort meg ufør. Men jeg har kjempet med nebb og klør. Tatt utdannelse (kun 1 år høgskole)  jobbet med 1000 forskjellige yrker for å finne ut hva jeg trives best med, vært alenemor uten hjelp av familie samtidig, slitt i lange perioder med psykiske problemer som har gjort alt mye tyngre som sakt. Lang historie kort så er jeg på et punkt nå hvor jeg ikke vet hvor veien går videre. Egentlig føler jeg at dette bør kanskje være enden på mitt liv. Det er ikke noen vei videre, for det kan se ut som jeg har valgt feil hele veien. Ikke jobbet smart nok, ikke vært disiplinert nok til å havne på en trygg plass yrkesmessig, sosialt, stabilitet etc. Jeg klarer heller ikke stå opp for meg selv og sette noen grenser uten å bli opprørt, for føler at jeg egentlig ikke er verdt noe. Pga skam så har jeg skyvd alt og alle bort. Jeg har barnet mitt som nå er blitt voksen og må få leve sitt liv. Jeg hjelper med alt jeg kan. H*n vet ikke hvordan jeg egentlig har det. Eneste grunnen til at jeg er her enda, er fordi jeg ikke vil ødelægge for h*n med å forlate verden for den smerten unner jeg ingen. Har opplevd den selv. 

 

Fikk avslag fra dps, legen henviser meg foreløpig ikke til psykolog selv om jeg  ikke og jeg er ikke i målgruppen til hjelp fra kommunen. Jeg må til legen en tredje gang ser det ut som for å se om h*n kan prøve å henvise meg til psykolog. Men legen har sakt det er vanskelig å få hjelp pga at så mange trenger det. 
 

Kommer jeg til å gå helt til grunne? Er alt forgjeves fordi jeg har det så vondt nå at jeg ikke vet hva mer jeg skal gjøre? 

Nei, jeg har ingen jeg kan gå til, snakke med dette om uten her og jeg har bare meg selv, så jeg må fixe det selv. Jeg så nedfor at jeg vet ikke om jeg klarer å gå å trene i denne «tilstanden» har gjort det før når jeg har vært sånn og psyken takler liksom ikke så mye motstand fysisk når jeg har det sånn. Det er så mye vonde tanker som presser på og psyker meg ut. 
 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal unngå å falle helt til grunnen, noen som har noen tips? 
 

Anonymkode: ec9a7...9bf

[Rainstorm2.0]

Hei ❤️ Takk for at du skriver, takk for at du ikke gir opp. 

Først av alt, du er allerede god nok. Du kjenner det kanskje ikke, du nedvurderer din verdi, men du er allerede god nok, du har alltid vært det, og du kommer alltid til å være det. Ingenting du gjør eller sier kan endre din iboende verdi. 

For en hardhaus du er, det du beskriver er hvor modig du er, hvor tøff du er, hvor sterk og ståpåvilje du har. Det er fantastiske kvaliteter som er DEG. Som ikke forsvinner selv om du må pause nå. For nå, nå er du tom. Og det kjennest nok helt jævlig, men moralsk sett er det helt OK. Hva om dette er et tegn om at du skal ikke presse mer, kreve mer, nå skal du få hvile. Nå skal du få stoppe opp. Og det er jo lettere sagt enn gjort, kanskje har du aldri stoppet opp. Kanskje har du aldri pustet dypt inn i magen og kjent deg trygg og nok. Men det finnes. Det kan være en hard jobb dit, men det finnes. Og det er du verdt. Det fortjener DU. Så hva om dette er helt OK nå. Hva om dette er dit du skulle komme nå, der du faller til grunnen, og endelig kan lære deg å puste? 

Jeg er også veldig lei meg for å høre at du har opplevd å miste noen på den måten, så traumatisk, så vondt. Du har vært gjennom mye. Og du står i så mye. Men du er her, og det er på deg (edit: altså som at det er kred til deg, kunne misforstås). Sender deg all verdens styrke i vinden. Og mine tips som er spis, drikk, sov, emosjonell førstehjelp, repeat. 

Endret i går, 00:56 av Rainstorm2.0

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (7 timer siden):

Hei ❤️ Takk for at du skriver, takk for at du ikke gir opp. 

Først av alt, du er allerede god nok. Du kjenner det kanskje ikke, du nedvurderer din verdi, men du er allerede god nok, du har alltid vært det, og du kommer alltid til å være det. Ingenting du gjør eller sier kan endre din iboende verdi. 

For en hardhaus du er, det du beskriver er hvor modig du er, hvor tøff du er, hvor sterk og ståpåvilje du har. Det er fantastiske kvaliteter som er DEG. Som ikke forsvinner selv om du må pause nå. For nå, nå er du tom. Og det kjennest nok helt jævlig, men moralsk sett er det helt OK. Hva om dette er et tegn om at du skal ikke presse mer, kreve mer, nå skal du få hvile. Nå skal du få stoppe opp. Og det er jo lettere sagt enn gjort, kanskje har du aldri stoppet opp. Kanskje har du aldri pustet dypt inn i magen og kjent deg trygg og nok. Men det finnes. Det kan være en hard jobb dit, men det finnes. Og det er du verdt. Det fortjener DU. Så hva om dette er helt OK nå. Hva om dette er dit du skulle komme nå, der du faller til grunnen, og endelig kan lære deg å puste? 

Jeg er også veldig lei meg for å høre at du har opplevd å miste noen på den måten, så traumatisk, så vondt. Du har vært gjennom mye. Og du står i så mye. Men du er her, og det er på deg (edit: altså som at det er kred til deg, kunne misforstås). Sender deg all verdens styrke i vinden. Og mine tips som er spis, drikk, sov, emosjonell førstehjelp, repeat. 

Tusen takk for svaret ditt, du har et godt hjerte som prøver å hjelpe ❤️ Gode ord som traff meg og norm ting her å tenke over ja, spesielt det med å faktisk la med selv gå til grunne. Det er veldig skremmende og det er jo på en måte det jeg frykter aller mest. Hele meg er jo bygget på det motsatte, tankesett, moral, osv. Barnet mitt er mitt eneste «lys» så jeg er redd for at hvis jeg bare på en måte «slipper alt» at h*m skal skamme seg over meg. For h*m har vært så stolt over meg med div jobber jeg har hatt i forhold til hvordan ting var når h*n var liten og på en måte «rotet rundt» og prøvde å finne min vel.

Anonymkode: ec9a7...9bf

[monican94]

rask psykisk helsehjelp i kommunen? skal være veldig lavterskel. 

[AnonymBruker]

Du har mange muligheter som du bare ikke ser akkurat nå. Aldri for sent å ta et år eller to til utdannelse, heller ikke å jobbe seg inn i en ny bransje, eller å bli engasjert i noe nytt som gir livet mening. Det kommer til å bli bedre!

Anonymkode: e5734...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du har mange muligheter som du bare ikke ser akkurat nå. Aldri for sent å ta et år eller to til utdannelse, heller ikke å jobbe seg inn i en ny bransje, eller å bli engasjert i noe nytt som gir livet mening. Det kommer til å bli bedre!

Anonymkode: e5734...e37

Det er bare det at sånn har det på en måte alltid vært og det er på en måte det som har vært problemet. Jeg har vært heldig sånn sett hvor jeg har jobbet i mange forskjellige bransjer. Det er bare hodet mitt som står i veien for å nå så langt som jeg drømmer om. Jeg er «fucka» på godt norsk. Har CPTSD som ødelegger litt for meg. Jeg har forsøkt i mange år og det er på en måte nå det sier stopp. Det er veldig urettferdig føler jeg for jeg vet jeg virkelig har stått på og ble leder og det jeg hadde satt meg som mål sånn sett. Nå er det som at alt jeg har ofret på veien, tar meg igjen og lager problemer for meg. Men jeg skjønner jo innerst inne at jeg ikke får tid til å bearbeide noe som helst, fordi jeg ikke har noen rundt meg å støtte meg på. Jeg har bare stupt inn i ting for å få ett annet fokus, og nå innhenter det meg. Jeg tror det er det som skjer nå. You Can run but you cant hide, det er vel dét.

Anonymkode: ec9a7...9bf

[AnonymBruker]

Det høres tøft ut. Jeg er på grensen til utbrent, og sliter med stress og krevende hverdager som jeg ikke kommer meg unna. Fastlegen min anbefalte mindfullness yoga, og hadde selv veldig god erfaring med det. Når livet føles vanskelig kan det være fint å fokusere på bare å være, og lære teknikker for å slappe av. Tror heller ikke hardtrening er lurt når du er så skjør. Hvis du melder deg på et kurs i yoga eller lignende kan det jo hende du møter andre du kan knytte bånd med. Hva med å melde deg på malekurs eller en annen rolig aktivitet? Da har du noe fast du må møte opp til, som kanskje kan gi noe inspirasjon og gi hjernen ny stimuli. Hvis du er deprimert er det vanskelig å finne glede i noe som helst. Men farger, frisk luft og bli mer bevisst på kroppslige ting kan hjelpe med å finne tilbake til en meningsfull hverdag. Det er veldig synd at psykisk helsehjelp er så utilgjengelig for folk som åpenbart har behov for det. Men du må prøve å komme deg ut av den situasjonen du er i, for deg selv og for de rundt deg som er glad i deg❤️

Anonymkode: 3dfbd...278

[AnonymBruker]

Fy f… så provosert jeg hadde blitt om jeg luftet mine alvorlige problemer, og ble møtt med et forslag om yoga!

Psykisk helsehjelp via kommunen gir mer mening. De er forpliktet til å svare i løpet av to uker. Dette har jeg vært med på selv, og i løpet av én samtale fikk jeg både innpass på DPS og et kurs de holder internt. 
Psykisk uhelse er alvorlig og blir behandlet deretter. Du må ta det på skikkelig alvor, før du graver deg for langt ned. Ikke vær redd for å be om hjelp! 

Anonymkode: 76b8c...b78

[AnonymBruker]

Du er på et veldig vanskelig sted akkurat nå og jeg vil bare si at jeg skjønner deg. Er selv et løvetannbarn og har ofte tenkt at det er jaggu bra vi på forhånd ikke vet hva livet bringer. "Hvordan overlevde jeg alt dette?" kan jeg tenke.

Erfaringsmessig er det dessverre vanskelig å få hjelp; jeg sitter med en følelse av at jeg har brukt opp min "kvote" på DPS, siden jeg var til behandling for flere år siden. Og selv om livet stadig byr på nye utfordringer og traumatiske opplevelser, så er det avslag å få på psykologhjelp.

Jeg har tatt et valg om å bruke det jeg har av energi på å stå i full jobb. Livskvaliteten blir det så som så med, men jeg må bare forsøke å beholde hus og hjem, det er den eneste tryggheten jeg har.

Om jeg ikke hadde vært så allergisk, hadde jeg gått til anskaffelse av en hund. Det er mye terapi i å ha et dyr. Har du mulighet til dette? 

Har ellers hatt dager hvor jeg omtrent har tatt time for time når alt føles trasig. Da velger jeg å sette på en film eller en serie hvor jeg bevisst velger bort det som kan trigge vonde følelser. For min del er det "feel good" hvor settingen er kjærlighet og familie. Det går mye i krim kan du si! 😅

Om jeg ikke orker å gå tur, så kjører jeg til et fint sted ved sjøen, tar med kaffe og bare sitter der en time. 

Siden jeg ikke klarer å konsentrere meg om å lese, har podcast og lydbok blitt en fin greie. Hører mye på det når jeg må plage meg til å gjøre ting i huset eller før jeg skal sove om kvelden.

En lavterskel hobby jeg har er slektsforskning. Da kan jeg glemme litt tid og sted innimellom. 

For min del er ikke "mindfullness" noe, heller det motsatte. Prøver å ikke gjøre noe med vonde tanker som kommer. De er der, men det går an å ikke spinne videre på dem. Si til deg selv at du skal kun tenke på det vonde mellom kl 19 - 19:30. Resten av dagen skal du ha fri.

Alt godt 💚

 

Anonymkode: 53b65...276

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres tøft ut. Jeg er på grensen til utbrent, og sliter med stress og krevende hverdager som jeg ikke kommer meg unna. Fastlegen min anbefalte mindfullness yoga, og hadde selv veldig god erfaring med det. Når livet føles vanskelig kan det være fint å fokusere på bare å være, og lære teknikker for å slappe av. Tror heller ikke hardtrening er lurt når du er så skjør. Hvis du melder deg på et kurs i yoga eller lignende kan det jo hende du møter andre du kan knytte bånd med. Hva med å melde deg på malekurs eller en annen rolig aktivitet? Da har du noe fast du må møte opp til, som kanskje kan gi noe inspirasjon og gi hjernen ny stimuli. Hvis du er deprimert er det vanskelig å finne glede i noe som helst. Men farger, frisk luft og bli mer bevisst på kroppslige ting kan hjelpe med å finne tilbake til en meningsfull hverdag. Det er veldig synd at psykisk helsehjelp er så utilgjengelig for folk som åpenbart har behov for det. Men du må prøve å komme deg ut av den situasjonen du er i, for deg selv og for de rundt deg som er glad i deg❤️

Anonymkode: 3dfbd...278

Takk for gode råd ❤️ 

Anonymkode: ec9a7...9bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Fy f… så provosert jeg hadde blitt om jeg luftet mine alvorlige problemer, og ble møtt med et forslag om yoga!

Psykisk helsehjelp via kommunen gir mer mening. De er forpliktet til å svare i løpet av to uker. Dette har jeg vært med på selv, og i løpet av én samtale fikk jeg både innpass på DPS og et kurs de holder internt. 
Psykisk uhelse er alvorlig og blir behandlet deretter. Du må ta det på skikkelig alvor, før du graver deg for langt ned. Ikke vær redd for å be om hjelp! 

Anonymkode: 76b8c...b78

Jeg er enig at det må tas på alvor, at alvorlige psykisk lidelser kan ikke fixes med yoga og meditasjon. Yoga og meditasjon kan lindre og være god ift tankekjør f.eks så jeg har tenkt å gi det en sjangs for jeg har forsøkt det litt og tror det kan være lindrende, men det ja, det skal nok mer til enn det ja ❤️

Anonymkode: ec9a7...9bf

[AnonymBruker]

Oppdatering:

Skriver dette for at det kanskje kan hjelpe andre også som har vært/er i samme situasjon

Jeg sluttet på medisin (zoloft) for ett år siden. Med drømmen om å kunne ta tak i problemene og heales naturlig gjennom trening/sunt kosthold/kostilskudd, terapi, meditasjon, lese bøker om tema osv osv! Jeg har nå innsett at det koster for mye. Terapi er ikke så lett å få for tiden og livet skjer. Det er ikke lagt opp til at jeg kan klare dette på egen hånd, uten å risikere å gå skikkelig på trynet. Mtp slik jeg har det nå, så kan jo tilstanden min føre til uførhet. Og det er jo ikke noe man akkurat bestiller og får i posten mellom 2-5 virkedager. Det kan jo bli en heftig prosess tross alt. Livet skjer og nye bekymringer om det uvisse, og det trigger alt i meg. Jeg må bare innse at det er for mye jeg må bearbeide til å kunne klare å komme meg helskinnet gjennom det. CPTSD sier kanskje seg selv. Det er komplekst. Og akkurat slik psykisk helsetilbud er nå, så er det for stor risiko for meg og tro at jeg kan fikse dette uten noe hjelp. 
 

Så nå har jeg tatt 25 mg zoloft som jeg har hatt liggende i skapet just in case. Medisin «bedøver» symptomene, de fixer ikke problemene, men vet dere hva, det holder for meg. Så lenge de kan dempe de mørkeste tankene hvertfall litt. For jeg må bare innse at jeg kan ikke ha det slik jeg har det nå, når jeg faktisk trenger hjelp og ikke får det. 
 

Kanskje man må begynne å akseptere seg selv for den man er, på tross av alt. Slutte fred og bare akseptere at noen ting får bare bli som det er. Og kanskje en dag, så treffer jeg noen, som ikke lar meg rømme fra de. 
 

Anyway, til alle som har vurdert å «self heale» seg selv og det ikke går helt som planlagt og man føler man kommer til kort, jeg tror ikke det er noen skam å snu. Jeg har skjønt nå at livet er for kort til å ha det så jævlig som jeg har hatt det en lang stund nå. Jeg vil jo helst leve og da kan medisinen gjøre at livet føles litt normalt ut igjen, og da får det bare være. 
 

Anonymkode: ec9a7...9bf