Når folk ikke gir baby tilbake

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei, absolutt ikke vondt ment. Jeg snakker av erfaring om at hormoner gjør noe med at man blir ekstra var og sår og tolker ting litt annerledes enn det egentlig er.

 

Du skriver at du ikke skal svelge det for å opprettholde en relasjon som allerede er problematisk? Men skriver du ikke et sted her at dere frem til når har hatt et bra forhold? (Mulig jeg blader deg med noen andre her inne). 
 

Jeg har selv verdens beste svigermor, og jeg gremmes over hvordan jeg reagerte på enkelte ting da jeg selv var førstegangs mamma. Men jeg husket heldigvis da jeg senere fikk flere barn at jeg en periode ser ting litt annerledes - og at de fleste gjør ting med gode intensjoner. Det handler ikke om å ikke sette grenser eller stå opp for seg selv. 
 

Hvor ofte er det snakk om her? Er det hver dag? Eller er det en gang i uken?  Og hva gjør mannen din når du sier at du vil ha tilbake babyen din? 
 

 

Anonymkode: e0b2d...8be

Ja, det stemmer at jeg og svigermoren min hadde en god relasjon før fødselen. Vi hadde en nær kontakt, og jeg følte meg trygg på at vi kunne ha en fin relasjon også i småbarnstiden. Men dessverre har ting endret seg etter at babyen vår ble født – og det handler ikke om at jeg er i "barselbobla", hormonell eller overfølsom.

Endringen handler om at hun gjentatte ganger har hatt problemer med å respektere våre grenser som foreldre – og særlig mine som mor. Hun har nølt med å gi fra seg babyen når vi har bedt om det, for eksempel når vi skal hjem, når babyen er overstimulert eller sulten. Det er ikke snakk om at jeg ikke unner henne å holde barnebarnet sitt – det gjør jeg. Men det må skje på babyens og våre premisser. Og det har hun hatt vanskelig for å akseptere.

Det gjør vondt å innse at dette ikke er en éngangsforeteelse. Hun har ved flere anledninger ignorert grenser hun visste om: la ut bilde av baby i sosiale medier, forsøkt å presse seg på i situasjoner vi trengte ro, utfryst oss en periode fordi vi ikke var like tilgjengelig pga kolikksymptomer, og generelt oppført seg som om hennes behov skal dekkes koste hva koste ville. Når vi har forsøkt å si ifra rolig og tydelig, har det ikke blitt tatt imot med ydmykhet, men med sårhet, unnvikelser og til dels offerrolle – noe som gjør det vanskelig å få til en reell dialog.

Og det er derfor denne siste hendelsen, hvor hun igjen ikke ga fra seg babyen da vi sa at vi måtte dra, oppleves så ekstra ladet. Det handler ikke bare om den ene gangen – det handler om summen. Om mønsteret. Og om hvor sårbart det er å stå i disse situasjonene som nybakt mor, mens man prøver å beskytte barnet sitt og samtidig balansere andres følelser.

Relasjonen har i stor grad begynt å føles giftig fordi det virker som hun tar det personlig hver gang vi setter grenser, og dermed gjør det umulig å ha en sunn og likeverdig relasjon. Det er slitsomt når man må bruke masse energi på å ordlegge seg perfekt og veie hvert eneste ord, fordi man vet at det fort kan vris eller oppfattes som kritikk.

Nå – fire måneder etter fødsel – kjenner jeg på hvor mye jeg har svelget. Hvor mye jeg har funnet meg i. Og hvor viktig det er for meg at datteren vår vokser opp i en trygg ramme, hvor grenser er noe man respekterer, ikke ignorerer fordi man selv føler seg «entitled».

Partneren min har selv reagert sterkt og føler seg fremmed i møte med morens oppførsel. Han har sagt tydelig at han ikke kjenner igjen familien sin og har begynt å ta mer ansvar for å sette grenser.

Så nei, dette handler ikke om én isolert hendelse. Det handler om summen av en relasjon som har utviklet seg i en retning vi ikke kan godta – og et behov for å stå opp for oss selv og barnet vårt. 

Anonymkode: 7aab9...0e6

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, selv om de konkrete situasjonene vi har opplevd ikke er like. Så bra at partneren din reagerer på det, og begynner å sette grenser! Jeg fant ut at jeg måtte gi opp å få svigermor til å like meg. Det som har fungert her er å være like bestemt og nesten like konfronterende tilbake. Hun har forstått at hun ikke har makt over meg, eller har "vunnet" kampen om å få gjøre alt på sine premisser. Men dessverre er det en kamp som aldri vil ta slutt, og det er vesentlig at man har partneren sin med på laget.

Du har helt rett i at det ikke har med hormoner eller barselbobla å gjøre, dette har med manglede respekt for deg og din rolle som mor. 

Anonymkode: 9a8b0...899

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, selv om de konkrete situasjonene vi har opplevd ikke er like. Så bra at partneren din reagerer på det, og begynner å sette grenser! Jeg fant ut at jeg måtte gi opp å få svigermor til å like meg. Det som har fungert her er å være like bestemt og nesten like konfronterende tilbake. Hun har forstått at hun ikke har makt over meg, eller har "vunnet" kampen om å få gjøre alt på sine premisser. Men dessverre er det en kamp som aldri vil ta slutt, og det er vesentlig at man har partneren sin med på laget.

Du har helt rett i at det ikke har med hormoner eller barselbobla å gjøre, dette har med manglede respekt for deg og din rolle som mor. 

Anonymkode: 9a8b0...899

Tusen takk for at du deler. Det traff meg virkelig å lese det du skrev. Jeg kjenner meg igjen i mye, spesielt det med at det blir en kamp man ikke har bedt om, men som likevel pågår.

Det er godt å høre at partneren din er med deg. Jeg har merket hvor viktig det er her også. Det skjedde et tydelig skifte i meg da partneren min begynte å se det samme som jeg så, og tok stilling. Å ikke føle seg alene i det gjør en enorm forskjell.

Når det gjelder hvordan jeg håndterer det, har jeg merket at det som fungerer best for meg er å bli så rolig og nøytral som mulig. Jeg gir veldig lite av meg selv, svarer saklig og kort, og holder en distanse som gjør at jeg slipper å bli dratt inn i drama eller emosjonelle spill. Det kalles visst gray rocking og for meg har det vært utrolig effektivt. Jeg opplever at hun får mindre grep og det gir meg mer ro.

Jeg har også innsett at jeg ikke kommer til å bli forstått eller møtt på den måten jeg kanskje hadde håpet. Det har hjulpet å gi slipp på ønsket om å bli likt eller godtatt, og heller handle ut fra det som faktisk skjer, ikke det jeg skulle ønske. Når jeg ikke investerer følelsesmessig i relasjonen beskytter jeg både meg selv og barnet mitt bedre.

Det gir meg en ro og et overblikk jeg ikke hadde før. Så igjen, tusen takk for at du skrev. Det betyr mye å vite at man ikke er alene i sånne situasjoner.

Anonymkode: 7aab9...0e6

[AnonymBruker]

Hactar skrev (På 6.4.2025 den 10.04):

De hormonene er der av gode grunner. Her er det ikke snakk om at TS ikke klarer å la andre ha babyen i det hele tatt, men at hun vil ha baby tilbake etter en tid. Det er også en balansegang mellom å ikke gjøre seg til uvenns med folk, og å la dem trampe over dine foreldreavgjørelser i frykt for å fornærme.

Om svigermor trekker all støtte fordi hun ikke får fullstendig fritt spillerom, sier det noe om hvor modent hun er i stand til å forholde seg til grenser. En ressursperson man ikke kan stole på, er ingen ressurs. 

Dette er instinkter både hos foreldre og besteforeldre. Både mor og hennes svigermor vil føle ansvar for barnet.

Anonymkode: 75d21...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 23.52):

Ja tenkte tanken selv. Det er dessverre svigermor, og trodde jeg slapp unna klisjén fordi vi var KJEMPE nær tidligere. Men jeg innser at jeg ble godtatt så lenge jeg møtte forventningene hennes. 
 

Har en plan om hvordan å håndtere neste gang. Jeg bare blir sliten av småting hele tiden som dukker opp fordi hun tester grenser. 
 

Ts

Anonymkode: 7aab9...0e6

Stakkars deg som har det sånn, jeg hadde også en svigermor som var sånn. Det ble for meg svigermonster. Når jeg satt meg i fred for å amme kom hun etter inn på rommet. Var umulig å sette grenser for henne. Nå har jeg ikke noe å gjøre med henne fordi jeg og mannen er skilt, men i babytiden ville hun på død og liv passe barnet, så jeg ble tvunget følte jeg, endte med så mye stress at jeg mistet melken og alt. Hadde ikke en støttende mann. Men sier dette kun fordi at jeg vil du skal sette klare grenser, ikke vær for snill mot andre når det går ut over deg selv. Setter du ikke grenser nå blir det værre siden. Lykke til, og min dypeste medfølelse å ha med en så hersende svigermor å gjøre. 

Anonymkode: 9f476...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Dette er instinkter både hos foreldre og besteforeldre. Både mor og hennes svigermor vil føle ansvar for barnet.

Anonymkode: 75d21...eb1

Helt uakseptabel oppførsel av svigermor å ikke gi baby tilbake til mor når mor ber om barnet. 

Anonymkode: 9f476...d98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Tusen takk for at du deler. Det traff meg virkelig å lese det du skrev. Jeg kjenner meg igjen i mye, spesielt det med at det blir en kamp man ikke har bedt om, men som likevel pågår.

Det er godt å høre at partneren din er med deg. Jeg har merket hvor viktig det er her også. Det skjedde et tydelig skifte i meg da partneren min begynte å se det samme som jeg så, og tok stilling. Å ikke føle seg alene i det gjør en enorm forskjell.

Når det gjelder hvordan jeg håndterer det, har jeg merket at det som fungerer best for meg er å bli så rolig og nøytral som mulig. Jeg gir veldig lite av meg selv, svarer saklig og kort, og holder en distanse som gjør at jeg slipper å bli dratt inn i drama eller emosjonelle spill. Det kalles visst gray rocking og for meg har det vært utrolig effektivt. Jeg opplever at hun får mindre grep og det gir meg mer ro.

Jeg har også innsett at jeg ikke kommer til å bli forstått eller møtt på den måten jeg kanskje hadde håpet. Det har hjulpet å gi slipp på ønsket om å bli likt eller godtatt, og heller handle ut fra det som faktisk skjer, ikke det jeg skulle ønske. Når jeg ikke investerer følelsesmessig i relasjonen beskytter jeg både meg selv og barnet mitt bedre.

Det gir meg en ro og et overblikk jeg ikke hadde før. Så igjen, tusen takk for at du skrev. Det betyr mye å vite at man ikke er alene i sånne situasjoner.

Anonymkode: 7aab9...0e6

Takk og like så! Det høres ut som du har funnet en veldig god måte å takle det på. En mer voksen taktikk enn min, men slik min svigermor er fikk jeg det ikke til på noen annen måte. Og det må være veldig godt å ikke måtte synke ned på hennes nivå. Det du skriver om å ikke investere følelsesmessig er nok også viktig for din egen del ja, selv om det alltid vil være følelser involvert likevel. Jeg håper at situasjonen stabiliserer seg til det bedre for dere, spesielt nå som hun ser at partneren din ikke er på hennes side. 

Anonymkode: 9a8b0...899

[AnonymBruker]

Åhh kjenner jeg blir provosert av å lese hovedinnlegget sitt. Jeg hadde det nøyaktig på samme måte med svigermor, og jeg var for sliten/utslitt til å tenke klart og sette grenser. Jeg skulle sagt: "nå gir du meg babyen min tilbake, og så peller du deg ut av huset mitt." Makan til frekkhet. 

Nå har vi dessverre et kjempeanstrengt forhold. Oppførselen hennes skapte masse sinne og irritasjon hos meg, og jeg følte at hun konstant pushet grenser. 

Det var som om hun bare ikke klarte å akseptere at hun var på farssiden, altså var farmor, og derfor overkompenserte til tusen i et desperat forsøk på å vise at hun var til hjelp. Men dessverre for henne så skapte det bare masse gnisninger og en forferdelig følelse hos meg som førstegangsmor. Det er nok mye biologisk, og kroppene våre reagerer annerledes når vår egen mor holder babyen. Farmor kan plutselig føles ut som en fremmed. Det har jo mye med båndet du har til babyen din, som faktisk har vært inne i magen i 9 mnd. At noen andre holder og bærer kan gi en slags separasjonsangst fordi det oppleves som truende for nervesystemet.

Sender styrke og varme klemmer. Håper du finner motet til å si ifra og at det blir respektert. Ellers må du bare kjøre konsekvenser, som at hun ikke får holde, eller ikke komme på besøk lengre. Det er ditt barn, du bestemmer. Og det handler faktisk om din helse, at du skal ha det bra fysisk og psykisk.

Anonymkode: 09c05...1b1

[AnonymBruker]

Personlig var dette aldri et tema fordi jeg reiste meg bare å hentet baby ut av armene på folk. Om det så var svigermor, min far, pappa til baby eller hvem som helst så er det den personen som mater som roer ned best. Siden jeg ammet var dette naturlig nok meg og jeg hadde ingen problemer med å poengtere det med å si ting som «det er jeg som er matfatet» o likn. 🤷🏻‍♀️😅 men nå er jeg ganske rett frem av meg og gidder ikke pakke inn ting som jeg anser som 100% logisk. Svigermor spesielt ble litt grinete et par ganger men skjønte etter hvert at det var logisk at baby roet seg best hos meg fordi jeg beviste det jo gang på gang. ☺️ 

 

Så min anbefaling er å være tydelig rundt følelsene dine angående dette. Si det på en hyggelig måte at det stresser deg at du ikke får baby tilbake når du sier du ønsker det og at du mister lysten på at hun skal få holde baby. 

Anonymkode: 96fe6...27f

[AnonymBruker]

Opplever motsatt at nybakte mødre dytter babyen opp i trynet mitt og liksom forventer at jeg vil holde den. 

Anonymkode: 7a97f...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 23.11):

Hei! Jeg er førstegangsmor, og jeg sliter litt med noe som har blitt en stor pet peeve for meg. Når jeg ber om å få babyen tilbake, og vedkommende som holder babyen nøler eller ikke gir den tilbake med en gang – synes andre det er moro, eller opplever dere det som irriterende?

For meg er dette faktisk ganske frustrerende, og jeg lurer på om andre har lignende erfaringer. Er dette noe man bare må "akseptere" som en del av det å være forelder, eller er det helt ok å sette klare grenser?

Er nysgjerrig på hvordan andre ser på dette.

Anonymkode: 7aab9...0e6

Du har barnet ditt til låns, du eier det ikke som du eier en ting. 
Men så kan du snu på det, den som holder barnet ditt låner barne5 av deg. 
Balansen du må finne her er hvor lenge låner andre ditt barn og hvorfor skal du ha barnet tilbake på de tidspunktene du sier du vil ha barnet tilbake? 

Anonymkode: a49f6...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 23.28):

Takk for svaret! Jeg skjønner at du har hatt en annen erfaring, og det er bra at du ikke har opplevd det samme.
 

Generelt kun én familiemedlem i alle typer situasjoner. Selv når baby var helt nyfødt og synes det var ukomfortabelt når nyfødte var holdt i én time f eks, og jeg sa ifra at jeg føler meg ukomortabel og ønsker å bånde med barnet. Så fikk jeg høre «det er normalt å føle det» så gikk vedkommende bort. 
 

Jeg har hatt et nært forhold til denne personen før, men etter at jeg fikk barn har det vært flere alvorlige hendelser der grensene mine ikke ble respektert. Det har til og med vært tilfeller hvor denne personen har gått bak ryggen min, og det har skapt en situasjon der jeg ikke føler at jeg kan stole på at mine ønsker blir ivaretatt. 
 

vi har egentlig ordnet opp i ting, men når sånt dukker opp trigger det noe i meg. Mest sannsynlig hvordan man ble behandlet etter man fødte barnet. 
 

ts

Anonymkode: 7aab9...0e6

Noen andre enn du eller far holdt den nyfødte i over en time?! Du skal ligge kliss inntil den nyfødte så lenge du orker det selv, slik at dere får hormonene som skal komme og får i gang melk. Jeg lot ingen holde babyene mine før de var noen uker gamle jeg, kun meg eller far (og søsken). Babyen får ingenting ut av det, så jeg sa bare konsekvent nei 😊

Anonymkode: bce02...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du har barnet ditt til låns, du eier det ikke som du eier en ting. 
Men så kan du snu på det, den som holder barnet ditt låner barne5 av deg. 
Balansen du må finne her er hvor lenge låner andre ditt barn og hvorfor skal du ha barnet tilbake på de tidspunktene du sier du vil ha barnet tilbake? 

Anonymkode: a49f6...b48

Det er ingen grunn til at noen andre enn far eller mor skal holde en baby. Stort sett mor, som trenger hudkontakt med babyen for å få utløst hormonene som trengs for å produsere melk. 
 

Ellers ser man ofte små tegn på at babyen trenger noe lenge før noen andre ser det. 

Anonymkode: bce02...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har barnet ditt til låns, du eier det ikke som du eier en ting. 
Men så kan du snu på det, den som holder barnet ditt låner barne5 av deg. 
Balansen du må finne her er hvor lenge låner andre ditt barn og hvorfor skal du ha barnet tilbake på de tidspunktene du sier du vil ha barnet tilbake? 

Anonymkode: a49f6...b48

Vi skulle hjem. 
 

ts

Anonymkode: 7aab9...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Opplever motsatt at nybakte mødre dytter babyen opp i trynet mitt og liksom forventer at jeg vil holde den. 

Anonymkode: 7a97f...ea1

Og nekter å ta imot den gråtende babyen. Jeg vil ikke holde den hylende ungen din, ta den tilbake!

Anonymkode: 68ede...48b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 23.28):

Generelt kun én familiemedlem i alle typer situasjoner. Selv når baby var helt nyfødt og synes det var ukomfortabelt når nyfødte var holdt i én time f eks, og jeg sa ifra at jeg føler meg ukomortabel og ønsker å bånde med barnet. Så fikk jeg høre «det er normalt å føle det» så gikk vedkommende bort. 

OMG.  Kutt denne personen bort. Høres ekstremt usunn/giftig ut. Ta vare på deg selv, ikke la deg overkjøre. Ikke alle mennesker er verdt å ha i livet kun fordi dere deler dna. Denne personen bryr seg null om deg. Trist, men sant. ♥️ Husk at ingen har eierskap på verken deg eller babyen. Og hvis denne personen er usunn for deg så må du beskytte deg selv og babyen. Personen vil ikke være sunn for barnet ditt heller da. Dette gjelder om det så er din egen mor det er snakk om. 

Anonymkode: 89338...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2025 den 5.23):

Det var ikke det som var problemstillingen her. Men du mener kanskje det er «helt greit» å ikke gi babyen tilbake til moren når hun spør også?

Anonymkode: a6575...cc1

Ja igjen så lenge babyen ikke groter 

Anonymkode: 0c5a2...141

[AnonymBruker]

Ta det med ro,de blir lei av han når han blir tenåring og da får du han tilbake 😅

Anonymkode: 5ee65...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja igjen så lenge babyen ikke groter 

Anonymkode: 0c5a2...141

«Nei du får ikke tilbake barnet tilbake selvom dere skal hjem. Baby gråter ikke. Helt greit det sjøøøø»

Anonymkode: 7aab9...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ta det med ro,de blir lei av han når han blir tenåring og da får du han tilbake 😅

Anonymkode: 5ee65...c9b

Det passer meg utmerket. Har fått så mye trening av vedkommende under barseltiden til nå — i barnslig oppførsel og følelsesutbrudd — at jeg føler meg overkvalifisert. 😅

Anonymkode: 7aab9...0e6