Hvordan takle angsten for å få kreften tilbake?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt brystkreft og fått det tilbake for andre gang. Heldigvis er det et lokalt tilbakefall, og er per definisjon kreftfri etter å ha fjernet brystet, og er nå i behandling for å hindre nye tilbakefall. Men kjenner at angsten kommer snikende, og det blir tungt å leve med om jeg ikke får snudd litt de tankene/redselen. ( skal gå i behandling ift dette altså) Jeg har en sterk intuisjon, så jeg har følt på meg at dette kom til å skje på en måte. Sett sånne «snutter» i hodet om at jeg snart ville være lenge borte fra jobb osv, i flere måneder før dette ble et faktum. Er redd mine egne tanker rett og slett. Noen her som kan kjenne seg igjen litt? 

Anonymkode: 0fdbb...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har hatt brystkreft og fått det tilbake for andre gang. Heldigvis er det et lokalt tilbakefall, og er per definisjon kreftfri etter å ha fjernet brystet, og er nå i behandling for å hindre nye tilbakefall. Men kjenner at angsten kommer snikende, og det blir tungt å leve med om jeg ikke får snudd litt de tankene/redselen. ( skal gå i behandling ift dette altså) Jeg har en sterk intuisjon, så jeg har følt på meg at dette kom til å skje på en måte. Sett sånne «snutter» i hodet om at jeg snart ville være lenge borte fra jobb osv, i flere måneder før dette ble et faktum. Er redd mine egne tanker rett og slett. Noen her som kan kjenne seg igjen litt? 

Anonymkode: 0fdbb...f53

Det er en del av å lære seg å leve med alvorlig sykdom. Dette går i faser, inntil du er mentalt moden til å akseptere både risikoen ved å leve og å leve med en alvorlig sykdom. 
Vi kan ikke rømme fra vår egen kropp, selv om vi veldig gjerne skulle hatt muligheten. 
Avhengig av hvordan problemet ditt er på det psykiske plan, så snakk med fastlegen. De er døren inn til den hjelpen du føler for å ha behov for. 
Går nok nærmere ett år eller mer før du har vendt deg til at livet er snudd på hodet enda en gang. 
Du er tross alt frisk nå, det er betydelig verre å leve med at døden kan komme neste gang jeg sovner. 

Anonymkode: 0f79a...c96

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Annen krefttype, og jeg har vært kreftfri i 3 år nå. Men er så traumatisert etter behandlingen, og så livredd for å få kreft igjen, at jeg har mye angst og er veldig stressa. Har ingen tips til deg, dessverre, men håper du får god hjelp! Jeg prøvde å få henvisning til psykolog, men fikk beskjed om at alle som har hatt kreft har det sånn, så det var ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 07722...014

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er en del av å lære seg å leve med alvorlig sykdom. Dette går i faser, inntil du er mentalt moden til å akseptere både risikoen ved å leve og å leve med en alvorlig sykdom. 
Vi kan ikke rømme fra vår egen kropp, selv om vi veldig gjerne skulle hatt muligheten. 
Avhengig av hvordan problemet ditt er på det psykiske plan, så snakk med fastlegen. De er døren inn til den hjelpen du føler for å ha behov for. 
Går nok nærmere ett år eller mer før du har vendt deg til at livet er snudd på hodet enda en gang. 
Du er tross alt frisk nå, det er betydelig verre å leve med at døden kan komme neste gang jeg sovner. 

Anonymkode: 0f79a...c96

Takk for fint svar 😊 Ja, du har helt rett, jeg må jo tenke sånn at jeg jo er heldig tross alt som blir frisk. 

Anonymkode: 0fdbb...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen. Annen krefttype, og jeg har vært kreftfri i 3 år nå. Men er så traumatisert etter behandlingen, og så livredd for å få kreft igjen, at jeg har mye angst og er veldig stressa. Har ingen tips til deg, dessverre, men håper du får god hjelp! Jeg prøvde å få henvisning til psykolog, men fikk beskjed om at alle som har hatt kreft har det sånn, så det var ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 07722...014

Å huff så fælt for deg, å ikke få hjelp. Det er jo voldsomt traumatisk å være igjennom noe så brutalt. Burde vært en selvfølge å få hjelp psykisk. Jeg føler med deg ❤️ Håper du med tiden klarer å slappe litt mer av , det er jo ikke noe god livskvalitet å være redd hele tiden. Og stå på/ikke gi deg for å få hjelp , det burde du få. 

Anonymkode: 0fdbb...f53

[AnonymBruker]

Kan relatere til tankene du sliter med. Fikk selv en svært aggressiv kreftform med usikre prognoser. Ingen garanti for kreftfrihet da jeg var ferdig behandlet, mer som "nå holder vi pusten og håper på det beste". Tok noen måneder før jeg oppsøkte fastlegen for henvisning til dps. Håper du får tidlig og god hjelp i det du står i. Redselen for tilbakefall tror jeg for min del aldri vil forsvinne helt, men har med tiden og gjennom samtaler med psykolog klart å få det mye bedre. 

Anonymkode: 8260b...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kan relatere til tankene du sliter med. Fikk selv en svært aggressiv kreftform med usikre prognoser. Ingen garanti for kreftfrihet da jeg var ferdig behandlet, mer som "nå holder vi pusten og håper på det beste". Tok noen måneder før jeg oppsøkte fastlegen for henvisning til dps. Håper du får tidlig og god hjelp i det du står i. Redselen for tilbakefall tror jeg for min del aldri vil forsvinne helt, men har med tiden og gjennom samtaler med psykolog klart å få det mye bedre. 

Anonymkode: 8260b...467

Så godt å høre at du fikk det bedre 😊 Nei, den angsten forsvinner nok aldri helt, man må nok lære seg å leve med den på en god måte. Når en er så heldig å få bli frisk , er det fælt å bruke resten av livet sitt på frykt. Jeg håper jo selvfølgelig at det ikke skjer igjen, men må prøve å leve livet som om det ikke skjer igjen. Lettere sagt enn gjort, og trenger nok hjelp til å finne de rette «verktøyene» for å klare det. Ønsker deg alt godt 😊

Anonymkode: 0fdbb...f53