Skal jeg få ut av forholdet? Hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har barn. Vi har vært gift i 10 år, og kjærester enda lenger. Jeg har ikke lenger romantiske følelser for ham, annet enn det vennskapelige. Innerst inne vet jeg at jeg bør gå ut av forholdet. Jeg prøvde en gang, men da ble han helt knust. Han ble hysterisk, gråt og sa i affekt til barna at vi ikke var kjærester lenger. Det var en veldig uheldig måte å fortelle dem det på.

 

Det som fulgte, var noe av det vondeste jeg har opplevd – barnas reaksjon. Sorgen deres var uutholdelig. De fikk panikk, begynte å gråte og vendte sinnet sitt mot meg. De hatet meg for at jeg ikke ville være sammen med pappaen deres lenger. Det var grusomt. Jeg klarte ikke å se dem så knust, så jeg gikk tilbake inn i forholdet.

 

Nå lever vi fortsatt sammen, men det er ingen kjærlighet igjen fra min side. Vi har nesten ikke sex lenger, og jeg kjenner at jeg ikke vil. Samtidig er tanken på å bli alene veldig vanskelig. Jeg jobber mye og aner ikke hvordan jeg skal få hverdagen til å gå rundt hvis vi ikke er to. Jeg vet at det praktiske vil løse seg – det gjør det jo som regel – men det føles skummelt og overveldende.

 

Jeg kjenner at både han og jeg hadde hatt det bedre hvis vi gikk fra hverandre. Han ønsker fortsatt å kjempe for forholdet, selv om jeg mentalt har vært ute av det lenge. Og han fortjener faktisk mer enn dette – det gjør jeg også.

 

Men så kommer alt det andre… Barna. Familien min. Jeg vet at flere i familien vil dømme meg hardt hvis jeg går fra ham. Og så kommer samvittigheten – den river og sliter i meg. Jeg vet bare ikke om jeg har styrke og mot nok til å gå.

 

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har vært i lignende situasjoner og har erfaringer eller råd å dele? Jeg trenger virkelig hjelp til å finne ut av dette.

Anonymkode: 4b029...c6d

[AnonymBruker]

Jeg sitter i nøyaktig samme situasjon.. Mange av de samme bekymringene.. har ingen svar ut over at man lever bare ett liv. I bli i et forhold uten kjærlighet, tror jeg man vil angre på..

Anonymkode: 9573b...bf2

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Jeg er gift og har barn. Vi har vært gift i 10 år, og kjærester enda lenger. Jeg har ikke lenger romantiske følelser for ham, annet enn det vennskapelige. Innerst inne vet jeg at jeg bør gå ut av forholdet. Jeg prøvde en gang, men da ble han helt knust. Han ble hysterisk, gråt og sa i affekt til barna at vi ikke var kjærester lenger. Det var en veldig uheldig måte å fortelle dem det på.

 

Det som fulgte, var noe av det vondeste jeg har opplevd – barnas reaksjon. Sorgen deres var uutholdelig. De fikk panikk, begynte å gråte og vendte sinnet sitt mot meg. De hatet meg for at jeg ikke ville være sammen med pappaen deres lenger. Det var grusomt. Jeg klarte ikke å se dem så knust, så jeg gikk tilbake inn i forholdet.

 

Nå lever vi fortsatt sammen, men det er ingen kjærlighet igjen fra min side. Vi har nesten ikke sex lenger, og jeg kjenner at jeg ikke vil. Samtidig er tanken på å bli alene veldig vanskelig. Jeg jobber mye og aner ikke hvordan jeg skal få hverdagen til å gå rundt hvis vi ikke er to. Jeg vet at det praktiske vil løse seg – det gjør det jo som regel – men det føles skummelt og overveldende.

 

Jeg kjenner at både han og jeg hadde hatt det bedre hvis vi gikk fra hverandre. Han ønsker fortsatt å kjempe for forholdet, selv om jeg mentalt har vært ute av det lenge. Og han fortjener faktisk mer enn dette – det gjør jeg også.

 

Men så kommer alt det andre… Barna. Familien min. Jeg vet at flere i familien vil dømme meg hardt hvis jeg går fra ham. Og så kommer samvittigheten – den river og sliter i meg. Jeg vet bare ikke om jeg har styrke og mot nok til å gå.

 

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har vært i lignende situasjoner og har erfaringer eller råd å dele? Jeg trenger virkelig hjelp til å finne ut av dette.

Anonymkode: 4b029...c6d

Eg har vert gjennom det samme. Det eg kan si er at det blir ikke bedre. Du vil heller ikke finne et passende tidspunkt for å gi opp forholdet.
 

At du fortsatt har sex med han, gir han håp, dette må du slutte med.

hvor gamle er dine barn? Mine er tenåringer.

som du sier begge fortjener noe bedre

❤️

[AnonymBruker]

jeg tenker som så, hvis du har som du sier mentalt sjekket ut, ta en god prat med mannen din og si du ønsker å skilles og at dere må ta det gradvis med barna på en god måte. Hvis han lager mye styr så kontakt familievern kontoret, dem kan hjelpe å prate med barna om slike ting, så ikke han lar følelsene overta og lar det gå uttover ungene.

Du må nesten bare stå i det om det blir drama, og trosse de vonde følelsene rundt det. For ønsket ditt er jo å forlate forholde, da må du stå for konsekvensene av det også.

Anonymkode: e1d81...841

[AnonymBruker]

Soft mann skrev (1 time siden):

Eg har vert gjennom det samme. Det eg kan si er at det blir ikke bedre. Du vil heller ikke finne et passende tidspunkt for å gi opp forholdet.
 

At du fortsatt har sex med han, gir han håp, dette må du slutte med.

hvor gamle er dine barn? Mine er tenåringer.

som du sier begge fortjener noe bedre

❤️

Takk for svar.
Barna mine er fortsatt små, barneskole og barnehage. Blir kanskje enklere når de blir tenåringer? Flytter ut? Men det er jo ganske mange år til. 

Anonymkode: 4b029...c6d

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar.
Barna mine er fortsatt små, barneskole og barnehage. Blir kanskje enklere når de blir tenåringer? Flytter ut? Men det er jo ganske mange år til. 

Anonymkode: 4b029...c6d

Min barn var, ja egentlig så var ikke den siste fødd. Det var med den babyen at siste sexen min var og, ca 15 år siden nå.

men du vil ikke finne noen god mulighet, tru meg. Hvor gamal er du?

det dukker hele tiden opp ting som gjør at det ikke passer. I starten er en tålmodig og tenker kort. Må vente til etter påske, nå er det sommer, kanskje ting ordner seg. Så er det plutselig jul, kan ikke splitte familien til jul. Så bursdager, runde dager til svigers. Ja eg kan fortsette i det uendelige, men tenker du har forstått. Det passer aldri.

 

det er faktisk tid for å være egoistisk, enn så fælt det høres ut.

❤️❤️

[AnonymBruker]

Egen lykke smitter over på barna. Om de ser den dysfunksjonelle relasjonen du og barnefar har samt hvor lite kjærlighet det er..

Vel, spørsmålet mitt blir da.. Vil du at barna dine skal se et forhold basert på lykke, kjærlighet og respekt ? Det vil potensielt gi dem en lærdom i hvordan et kjærlig forhold bør være… 

Anonymkode: 0ec44...eb4

[AnonymBruker]

Tror dere at alle eldre som feierer gull- og diamantbryllup har hatt hete romantiske følelser hele tiden? Eller finnes det perioder i alles ekteskap (spesielt når barna er i den alderen) at følelsene er litt dempa? Og at livet nødvendigvis ikke blir bedre med ny partner når hverdagen treffer? Så kanskje om man står i de årene hvor alt føles litt tungt, så har man etter hvert et helt liv med felles erfaringer og delte minner å se tilbake på? 

Hilsen skillsmissebarn som ser at begge mine foreldre ville hatt det bedre om de ikke hadde gitt etter for de tyngste årene med barn. Med flere stemødre og fedre - noen med sinneproblemer, noen med alkoholproblemer. Nå er de begge aleine.

Jeg vet iallefall at jeg kommer til å kjempe hardt for å holde ut, selv om følelsene ikke alltid er stormende jubel og forelskelse.

Anonymkode: 969fa...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror dere at alle eldre som feierer gull- og diamantbryllup har hatt hete romantiske følelser hele tiden? Eller finnes det perioder i alles ekteskap (spesielt når barna er i den alderen) at følelsene er litt dempa? Og at livet nødvendigvis ikke blir bedre med ny partner når hverdagen treffer? Så kanskje om man står i de årene hvor alt føles litt tungt, så har man etter hvert et helt liv med felles erfaringer og delte minner å se tilbake på? 

Hilsen skillsmissebarn som ser at begge mine foreldre ville hatt det bedre om de ikke hadde gitt etter for de tyngste årene med barn. Med flere stemødre og fedre - noen med sinneproblemer, noen med alkoholproblemer. Nå er de begge aleine.

Jeg vet iallefall at jeg kommer til å kjempe hardt for å holde ut, selv om følelsene ikke alltid er stormende jubel og forelskelse.

Anonymkode: 969fa...e5f

Jeg er også skilsmisse barn og har ikke samme erfaring som deg. Jeg er veldig lykkelig for at mine foreldre gikk fra hverandre på grunn av mye krangling og lite kjærlighet. Jeg mener det beste for oss barna hadde vært om de fikk fra hverandre lenge før de gjorde. Så det er ingen fasit. 

Anonymkode: 4b029...c6d

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Jeg er gift og har barn. Vi har vært gift i 10 år, og kjærester enda lenger. Jeg har ikke lenger romantiske følelser for ham, annet enn det vennskapelige. Innerst inne vet jeg at jeg bør gå ut av forholdet. Jeg prøvde en gang, men da ble han helt knust. Han ble hysterisk, gråt og sa i affekt til barna at vi ikke var kjærester lenger. Det var en veldig uheldig måte å fortelle dem det på.

 

Det som fulgte, var noe av det vondeste jeg har opplevd – barnas reaksjon. Sorgen deres var uutholdelig. De fikk panikk, begynte å gråte og vendte sinnet sitt mot meg. De hatet meg for at jeg ikke ville være sammen med pappaen deres lenger. Det var grusomt. Jeg klarte ikke å se dem så knust, så jeg gikk tilbake inn i forholdet.

 

Nå lever vi fortsatt sammen, men det er ingen kjærlighet igjen fra min side. Vi har nesten ikke sex lenger, og jeg kjenner at jeg ikke vil. Samtidig er tanken på å bli alene veldig vanskelig. Jeg jobber mye og aner ikke hvordan jeg skal få hverdagen til å gå rundt hvis vi ikke er to. Jeg vet at det praktiske vil løse seg – det gjør det jo som regel – men det føles skummelt og overveldende.

 

Jeg kjenner at både han og jeg hadde hatt det bedre hvis vi gikk fra hverandre. Han ønsker fortsatt å kjempe for forholdet, selv om jeg mentalt har vært ute av det lenge. Og han fortjener faktisk mer enn dette – det gjør jeg også.

 

Men så kommer alt det andre… Barna. Familien min. Jeg vet at flere i familien vil dømme meg hardt hvis jeg går fra ham. Og så kommer samvittigheten – den river og sliter i meg. Jeg vet bare ikke om jeg har styrke og mot nok til å gå.

 

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har vært i lignende situasjoner og har erfaringer eller råd å dele? Jeg trenger virkelig hjelp til å finne ut av dette.

Anonymkode: 4b029...c6d

Det gode er jo at mange  har gjort det før, så dem bør ha oppskriften på steg på steg til å avskilte forholdet, og steg for steg flytteprosess ut av boligen dere bor i sammen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar.
Barna mine er fortsatt små, barneskole og barnehage. Blir kanskje enklere når de blir tenåringer? Flytter ut? Men det er jo ganske mange år til. 

Anonymkode: 4b029...c6d

Ikke vent til barna er tenåringer! Verste mulige tid for brudd. Hormoner som raser tiganger følelsene deres. Gå nå! Småbarn tilpasser seg ganske kjapt. 

Anonymkode: b6e9f...b25

[AnonymBruker]

Det er ikke barna dine som bestemmer om du skal gå fra faren deres eller ei. De er små barn! De har ikke erfaring nok til å se konsekvensene av et kjærlighetsløst forhold vs et brudd. Brudd er uansett traumatisk. Og enda mer traumatisk når faren slipper bomben på en slik umoden måte! Kanskje familievernkontoret kan hjelpe dere med å snakke med dem? De skjønner ikke at dette forholdet vil gjøre deg ulykkelig og at det vil smitte av på dem.

Anonymkode: 09dd6...99b