Traumer og flytting

[AnonymBruker]

Jeg har de siste 10 årene opplevd veldig mye vondt og har fått traumer og posttraumatisk stress.

Det er snakk om mennesker som har begått overgrep, en kommune som har fullstendig feilet (og er dømt for dette), og mer. Ønsker ikke å gå inn i detaljer for det er litt for gjenkjennbart. Menneskene som har gjort ting mot meg har fått minimale straffer og er ute på gaten igjen. Jeg har flyttet litt ut av byen med barna mine, men risikerer stadig å møte på disse menneskene fordi helsetjenestene jeg trenger (og av og til barna) er i nærområdet til disse.

Jeg har gått lenge i terapi, men jeg sliter så med angst for å møte disse menneskene. Når jeg går på dem eller ser dem så sliter jeg i mange dager etterpå, kroppen går i panikkmodus og jeg får ikke sove osv.

Mitt egentlige spørsmål er om noen har opplevd en bedring av å flytte langt vekk fra der hvor traumene har skjedd? Og lengre vekk fra de menneskene som trigger deg? Jeg har lite nettverk her, men har masse familie og venner i en småby ca 4 timer unna. Min yngste vil tåle flyttingen bra, men min eldste har mange ting her som betyr mye for h*n, så det er derfor har jeg prøvd å holde ut.

Anonymkode: acbc7...86f

[AnonymBruker]

Jeg har erfart at man tar med seg selv hvor enn man går. Har selv flyttet for å slippe triggere, gikk bra en stund, men så ble jeg trigget på nye måter. Det kom alltids nye situasjoner med nye mennesker som minnet om alt som har skjedd, og på sikt fikk jeg det ikke noe bedre likevel. Det betyr ikke at det ikke er riktig for deg å flytte, for omstendighetene dine kan være annerledes enn mine. 

Det er ikke så lett når det er barn involvert, skjønner godt at du ønsker å ta hensyn. Men samtidig så vil det bli vanselig hvis mamma ikke fungerer, og du er nødt til å ta en avgjørelse som også innebærer at du klarer å fungere som mor. 

Det er utrolig vanskelig å skulle ta en avgjørelse basert på intuisjon også, fordi stressnivået og angsten overdøver det meste. 
Jeg føler sånn med deg, og skulle ønske jeg kunne gi deg et godt svar på hva som er best å gjøre ❤️ 

Noen mener eksponeringsterapi er det som er riktig for å lære seg at situasjonen og menneskene ikke lenger er farlig. Men det er nok kanskje også litt situasjonsbetinget. 

Jeg tenker at nettverk og støtte er veldig viktig, og siden du har lite der du er nå og mye et annet sted, så kanskje det er det som er riktig for deg? Jeg tenker også praktisk i forhold til barna. Har du snakket med eldste din om muligheten for å flytte? Selv om h*n har nettverk og aktiviteter som er viktig for han der dere bor nå, så kan h*n jo kanskje få alt dette nytt sted også? 

Å flytte med barn er alltid risiko, selvsagt. Kanskje de ikke vil trives og får det bra, men kanskje det absolutt vil gå veldig bra? Kanskje det til og med vil bli bedre, fordi h*n merker at mamma har det bedre? 

Det er i hvert fall ting som er greit å ta med i vurderingen, tror jeg. 
 

Anonymkode: 6dabe...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har erfart at man tar med seg selv hvor enn man går. Har selv flyttet for å slippe triggere, gikk bra en stund, men så ble jeg trigget på nye måter. Det kom alltids nye situasjoner med nye mennesker som minnet om alt som har skjedd, og på sikt fikk jeg det ikke noe bedre likevel. Det betyr ikke at det ikke er riktig for deg å flytte, for omstendighetene dine kan være annerledes enn mine. 

Det er ikke så lett når det er barn involvert, skjønner godt at du ønsker å ta hensyn. Men samtidig så vil det bli vanselig hvis mamma ikke fungerer, og du er nødt til å ta en avgjørelse som også innebærer at du klarer å fungere som mor. 

Det er utrolig vanskelig å skulle ta en avgjørelse basert på intuisjon også, fordi stressnivået og angsten overdøver det meste. 
Jeg føler sånn med deg, og skulle ønske jeg kunne gi deg et godt svar på hva som er best å gjøre ❤️ 

Noen mener eksponeringsterapi er det som er riktig for å lære seg at situasjonen og menneskene ikke lenger er farlig. Men det er nok kanskje også litt situasjonsbetinget. 

Jeg tenker at nettverk og støtte er veldig viktig, og siden du har lite der du er nå og mye et annet sted, så kanskje det er det som er riktig for deg? Jeg tenker også praktisk i forhold til barna. Har du snakket med eldste din om muligheten for å flytte? Selv om h*n har nettverk og aktiviteter som er viktig for han der dere bor nå, så kan h*n jo kanskje få alt dette nytt sted også? 

Å flytte med barn er alltid risiko, selvsagt. Kanskje de ikke vil trives og får det bra, men kanskje det absolutt vil gå veldig bra? Kanskje det til og med vil bli bedre, fordi h*n merker at mamma har det bedre? 

Det er i hvert fall ting som er greit å ta med i vurderingen, tror jeg. 
 

Anonymkode: 6dabe...b2e

Tusen takk for et fint, omsorgsfullt og reflektert svar ❤️ Av og til er det så godt å bare bli møtt med litt forståelse, selv om det er fra en helt fremmed.

Jeg har prøvd så mye for å få det bedre og jeg kjemper hardt for å bare ha en normal hverdag og at barna ikke skal ta skade av dette. Jeg føler at det eneste som gjenstår er å være fysisk lengre unna, det har jeg ikke testet ut. Jeg klarer å gå i lengre perioder uten å bli trigget så lenge jeg ikke må forholde meg til disse menneskene og enkelte i kommunen. Jeg er «alltid» litt redd for at de skal dukke opp på døren her, og synes det er ekkelt at de vet hvor jeg bor og tenker kanskje at den redselen blir litt mer redusert ved at de vil ha lang reisevei om de skal oppsøke meg. Jeg er så lei av å ha det vondt. Ønsker for alt i verden å bare ha en normal hverdag uten frykt. Jeg har jobbet så hardt, men kan ikke styre de fysiske reaksjonene og det autonome nervesystemet. 

Anonymkode: acbc7...86f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tusen takk for et fint, omsorgsfullt og reflektert svar ❤️ Av og til er det så godt å bare bli møtt med litt forståelse, selv om det er fra en helt fremmed.

Jeg har prøvd så mye for å få det bedre og jeg kjemper hardt for å bare ha en normal hverdag og at barna ikke skal ta skade av dette. Jeg føler at det eneste som gjenstår er å være fysisk lengre unna, det har jeg ikke testet ut. Jeg klarer å gå i lengre perioder uten å bli trigget så lenge jeg ikke må forholde meg til disse menneskene og enkelte i kommunen. Jeg er «alltid» litt redd for at de skal dukke opp på døren her, og synes det er ekkelt at de vet hvor jeg bor og tenker kanskje at den redselen blir litt mer redusert ved at de vil ha lang reisevei om de skal oppsøke meg. Jeg er så lei av å ha det vondt. Ønsker for alt i verden å bare ha en normal hverdag uten frykt. Jeg har jobbet så hardt, men kan ikke styre de fysiske reaksjonene og det autonome nervesystemet. 

Anonymkode: acbc7...86f

Jeg skjønner deg veldig godt, man skal slippe å føle seg redd i sitt eget hjem. Tror du likevel at det er en reell risiko for at de skal dukke opp, eller er det mest angsten som snakker? 

Angst/traumer er utrolig krevende når det blir så lammende som det her. Du fortjener å ha et godt liv, spørsmålet er hva som egentlig skal til sånn på langt sikt. Hvis du velger å flytte, så blir det viktig at du fortsetter i behandling. Det er også veldig viktig med riktig behandling, noen ganger frarådes det samtaleterapi fordi de mener det vil trigge mer enn det vil hjelpe. 

Jeg tror at hjernen vår lærer seg at fordi traumene skjedde, så er sånn og sånn farlig. Og det er jo ikke så rart, fordi man har erfart det man har erfart. Men det har likevel skjedd en overbelastning som påvirker nervesystemet i en retning som gjør at man går rundt og redd for noe man er redd for vil skje, ikke for noe som faktisk kommer til å skje. Hvis du forstår hva jeg mener? 

Jeg tror det generelt sett ligger noe i det med at eksponeringsterapi kan være viktig, at man lærer hjernen til å forstå at det ikke lenger er farlig. Det som skjedde er ikke noe som er farlig for deg nå, for nå er du HER, og ikke der det skjedde for flere år siden.
Gir det mening? Nå aner jeg jo ikke hva du har vært gjennom av behandlinger, eller om det i det hele tatt ville vært anbefalt for din situasjon. Men alle steiner som kan snus på, bør snus på.
Jeg lærte en teknikk som jeg ser flere har erfaring med, og det er at når angsten tar overhånd og alt låser seg, så kan man telle rolig tilbake fra 5 til 1. Når man har gjort dette, så skal man si noe positivt. Det spiller ingen rolle hva, så lenge det er positivt og hjernen registrerer det. 

F.eks så hadde jeg veldig angst i natt, våknet med angst, helt utslitt, og det føles som hver celle bare rister. Så teller jeg, og sier noe som "jeg gleder meg til å ta en dusj etterpå", eller "jeg gleder meg til å se film i kveld". Det kan være hva som helst. Jeg gjentar flere ganger. Det gjør at jeg klarer å roe ned i det øyeblikket, og kroppen blir mindre i alarmberedskap. Det er en av flere måter å hjelpe hjernen til å forstå at man ikke er i reell fare akkurat her og nå. 

Hvis du har mulighet til å enten leie bolig eller bo hos familie i den andre byen gjennom lengre periode om sommeren mens ungene er ute av skole/bhg, så ville i hvert fall du og den eldste fått kjent litt på hvordan det er å være der litt over tid, snakke litt med eldstemann om "syns du det kunne vært fint å bo her med så mye familie ++", vise frem godsidene av byen med aktiviteter osv. 





 

Anonymkode: 6dabe...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har de siste 10 årene opplevd veldig mye vondt og har fått traumer og posttraumatisk stress.

Det er snakk om mennesker som har begått overgrep, en kommune som har fullstendig feilet (og er dømt for dette), og mer. Ønsker ikke å gå inn i detaljer for det er litt for gjenkjennbart. Menneskene som har gjort ting mot meg har fått minimale straffer og er ute på gaten igjen. Jeg har flyttet litt ut av byen med barna mine, men risikerer stadig å møte på disse menneskene fordi helsetjenestene jeg trenger (og av og til barna) er i nærområdet til disse.

Jeg har gått lenge i terapi, men jeg sliter så med angst for å møte disse menneskene. Når jeg går på dem eller ser dem så sliter jeg i mange dager etterpå, kroppen går i panikkmodus og jeg får ikke sove osv.

Mitt egentlige spørsmål er om noen har opplevd en bedring av å flytte langt vekk fra der hvor traumene har skjedd? Og lengre vekk fra de menneskene som trigger deg? Jeg har lite nettverk her, men har masse familie og venner i en småby ca 4 timer unna. Min yngste vil tåle flyttingen bra, men min eldste har mange ting her som betyr mye for h*n, så det er derfor har jeg prøvd å holde ut.

Anonymkode: acbc7...86f

Det er noe som heter at nissen flytter med på lasset og uten at jeg vil utlevere meg og min historie kan jeg bare si at det stemmer veldig godt.

Anonymkode: ee55c...0c1

[AnonymBruker]

Ja og nei. I starten er det så mye nytt, stedet, folkene, endrede vaner, etablere seg på nytt etc. Man føler man får en ny fresh start. Men så snart rutinen går seg til så vil det nok komme en del tilbake. Samtidig må du huske at hjernen er formbar og at nye gode opplevelser og minner kan, om ikke fjerne det vonde, så skyve det i bakgrunnen. Og når du har muligheten til å skape deg noe nytt et sted så ville jeg faktisk prøvd. Fokuser på det livet du ønsker å ha heller enn det du forsøker å rømme fra. 

Anonymkode: 545a5...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har de siste 10 årene opplevd veldig mye vondt og har fått traumer og posttraumatisk stress.

Det er snakk om mennesker som har begått overgrep, en kommune som har fullstendig feilet (og er dømt for dette), og mer. Ønsker ikke å gå inn i detaljer for det er litt for gjenkjennbart. Menneskene som har gjort ting mot meg har fått minimale straffer og er ute på gaten igjen. Jeg har flyttet litt ut av byen med barna mine, men risikerer stadig å møte på disse menneskene fordi helsetjenestene jeg trenger (og av og til barna) er i nærområdet til disse.

Jeg har gått lenge i terapi, men jeg sliter så med angst for å møte disse menneskene. Når jeg går på dem eller ser dem så sliter jeg i mange dager etterpå, kroppen går i panikkmodus og jeg får ikke sove osv.

Mitt egentlige spørsmål er om noen har opplevd en bedring av å flytte langt vekk fra der hvor traumene har skjedd? Og lengre vekk fra de menneskene som trigger deg? Jeg har lite nettverk her, men har masse familie og venner i en småby ca 4 timer unna. Min yngste vil tåle flyttingen bra, men min eldste har mange ting her som betyr mye for h*n, så det er derfor har jeg prøvd å holde ut.

Anonymkode: acbc7...86f

Jeg orker ikke greie ut om alt og mitt men kan koke det raskt ned til to tanker: 1) vil du flytte fordi personene bor og vil fortsette å bo på samme sted og du opplever det som retraumatiserende å treffe på dem? Vil det hjelpe å la dem overta alt som er ditt, eller har du så lite tilknytning til stedet og folkene at det blir bare greit å la gjerningsmannen "overta stedet"? 

2) eller er tanken at det skal bli enklere, bedre, lettere om du flytter? At du tror du får blanke ark? Det gjør du vel på en måte men egentlig ikke for uansett hvor i verden du rømmer vil du følge med deg. Dine traumer blir med deg. Du vil tiltrekkes de samme menneskene og du vil ende opp med en annen versjon av det som er din sannhet i dag.

Vær ærlig med deg selv om hva du ønsker å oppnå. Vil du oppnå frihet fra dine traumer må du bearbeide dem, jobbe deg igjennom dem og sannsynligvis møte dem. Der du er går de med deg frem til du greier å overvinne dem.

Anonymkode: 4fb3f...f52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det er noe som heter at nissen flytter med på lasset og uten at jeg vil utlevere meg og min historie kan jeg bare si at det stemmer veldig godt.

Anonymkode: ee55c...0c1

👆👆👆

Anonymkode: 4fb3f...f52

[AnonymBruker]

Wherever you go, there you are. Og mange andre måter å si det samme, som andre har vært inne på. 

Jeg fikk det bedre da jeg flyttet bort fra hjembygda. Fikk en mulighet til å ta tak i alt det vanskelige. Samtidig så ble jo livet mitt mindre og mindre. Å faktisk endelig finne stabilitet og ro gjør at alt kommer opp igjen og kroppen endelig tenker "nå kan vi jobbe med det". Det har vært en jævlig prosess, og av og til er jeg usikker på om det er bedringen eller selve det fullstendig kaotiske livet som er verst. 💔

Samtidig ... jeg vil aldri tilbake. Da må jeg i så fall ha blitt mye bedre enn nå. Alt i alt, dette har gitt meg mulighet til å leve i noe annet enn kronisk stress. Men jeg har blitt uføretrygdet, og jeg møter bare en person gjennom uka. Og i perioder går jeg verken ut eller på butikken selv. 

Anonymkode: 61c42...d78

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med mobbing og overgrep og for meg var det en selvfølge å flytte derfra så fort jeg kunne. Det var deilig å slippe å møte på de menneskene, baksnakkingen, fordommene, å kunne forme bildet av hvem JEG er uten at det skulle stå noen og alltid «vite» det, som regel basert på mine traumer. 

Av og til møter jeg folk fra hjemstedet mitt som av en eller annen grunn skal stille seg oppi meg og vite hvordan det går, og det er like triggende hver gang. 

Så mitt råd er: flytt. Unger tilpasser seg. Pass på deg selv. 

Anonymkode: 06444...f18

[AnonymBruker]

Jeg tror flytting kan ha mye for seg i mange tilfeller. Jeg flyttet ikke så langt men nok til at jeg slapp å møte "triggerene" mine daglig. Har vært helt fantastisk og jeg føler jeg har fått et nytt liv. Gleder meg til livssituasjonen gjør at jeg kan flytte enda lenger bort. Om flytting vil hjelpe deg kan bare du svare på, og kanskje finner du det ikke ut før du prøver. Kan du flytte litt unna nå, sånn at eldste fortsatt kan ha mulighet til å være i nettverket sitt og så flytte lenger når han flytter ut? 

Anonymkode: 7ade9...2d9

[AnonymBruker]

Tusen tusen takk for svar, alle sammen ❤️ Det er fint å høre deres erfaringer og råd. 
 

For å prøve å svare på noen av spørsmålene: det stedet jeg vil flytte til er vi ofte, både helger og ferier. Føler meg alltid mye tryggere med litt avstand, også når vi reiser på andre ferier. Har inntrykk av at miljøet der er veldig sunt og bra, spesielt for barnefamilier. Der vi bor i dag er skolene ikke så bra, så min eldste går på en privatskole. Vi bor ganske sentralt på østlandet nå, så en av fordelene også med å flytte er at vi vil får råd til en veldig fin bolig. Det er mye som taler for flytting, men er så redd for å ta en forhastet beslutning basert på frykt.
Den ene personen jeg er redd for har truet meg på livet flere ganger og er en person som aldri gir seg. Politiet mener at siden det er «lite sannsynlig» at han vil drepe meg så er det best å ikke gjøre noe (for det hisser han enda mer opp). Jeg vet personlig at han er en veldig farlig mann med en voldshistorikk og flere opphold i fengsel. Men det skal mye til å få hjelp i slike situasjoner her i landet 😢

Jeg har blitt veldig god til å endre tankemønster, og har generelt en positiv innstilling til livet (høres kanskje ikke slik ut her, men fått mye skryt for dette hos psykolog). Men kroppen min husker traumene så alt for godt og låser seg fullstendig noen ganger. Får ikke til å overstyre det. Har fått noe medisiner for de verste periodene, men føler ikke det er en varig løsning heller.

Anonymkode: acbc7...86f

[AnonymBruker]

Flytt ♥️

Anonymkode: 06444...f18

[monican94]

hvor gamle er barna? 

siden det  er personer som er store triggere for dine dager vil jeg tro at å flytte vil gjøre at du har det bedre og da har barna det også bedre, barn tilpasser seg fort om det ikke er noe spesielle diagnoser e.l. på de. Lykke til❤️

[AnonymBruker]

monican94 skrev (1 minutt siden):

hvor gamle er barna? 

siden det  er personer som er store triggere for dine dager vil jeg tro at å flytte vil gjøre at du har det bedre og da har barna det også bedre, barn tilpasser seg fort om det ikke er noe spesielle diagnoser e.l. på de. Lykke til❤️

De er 5 og 14, så ganske stort aldersspenn på dem. Er 14-åringen som bekymrer meg mest da h*n har et godt liv og nettverk her.

Anonymkode: acbc7...86f

[monican94]

14 er selvsagt en kjip og vanskelig alder. Har du tatt en god ordentlig prat med ham*n om det ? uten å si for mye om det du ikke vil dele ? Tenåringer forstår mer enn vi tror og om dere har vært mye på dette andre stedet har de kanskje venner der og sant utsikter til bedre økonomi er jo også lokkende for en tenåring 😜

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen tusen takk for svar, alle sammen ❤️ Det er fint å høre deres erfaringer og råd. 
 

For å prøve å svare på noen av spørsmålene: det stedet jeg vil flytte til er vi ofte, både helger og ferier. Føler meg alltid mye tryggere med litt avstand, også når vi reiser på andre ferier. Har inntrykk av at miljøet der er veldig sunt og bra, spesielt for barnefamilier. Der vi bor i dag er skolene ikke så bra, så min eldste går på en privatskole. Vi bor ganske sentralt på østlandet nå, så en av fordelene også med å flytte er at vi vil får råd til en veldig fin bolig. Det er mye som taler for flytting, men er så redd for å ta en forhastet beslutning basert på frykt.
Den ene personen jeg er redd for har truet meg på livet flere ganger og er en person som aldri gir seg. Politiet mener at siden det er «lite sannsynlig» at han vil drepe meg så er det best å ikke gjøre noe (for det hisser han enda mer opp). Jeg vet personlig at han er en veldig farlig mann med en voldshistorikk og flere opphold i fengsel. Men det skal mye til å få hjelp i slike situasjoner her i landet 😢

Jeg har blitt veldig god til å endre tankemønster, og har generelt en positiv innstilling til livet (høres kanskje ikke slik ut her, men fått mye skryt for dette hos psykolog). Men kroppen min husker traumene så alt for godt og låser seg fullstendig noen ganger. Får ikke til å overstyre det. Har fått noe medisiner for de verste periodene, men føler ikke det er en varig løsning heller.

Anonymkode: acbc7...86f

Når jeg leser dette så tenker jeg at det kanskje er best at du flytter. Å ha drapstrusler hengende over seg, selv om personen kanskje aldri gjør noe, må være helt forferdelig vanskelig. 

Kjære vene, du må ha hatt det så vanskelig ❤️ 

Nå står jeg fortsatt ved at du må fortsette å gå i behandling hvis du flytter, og du må være klar over at du kan bli trigget og fortsatt ha angst på nytt sted. Begynn med en prat med 14-åringen, og legg frem fordelene du ser ved å flytte. Siden dere er der såpass ofte fra før, så kanskje han allerede har et lite nettverk/kjenner noen der? 

Anonymkode: 6dabe...b2e