Hvordan oppleves det å være en attraktiv kvinne? Hvordan føles det, og hvordan er livet deres?

[AnonymBruker]

Det har jeg alltid lurt på. Har ikke vært misunnelig på mine attraktive medsøstre, bare litt trist over at ting fra naturens side som man ikke kan gjøre noe med, og det overdrevne fokuset på kvinners utseende i samfunnet, kan ha store begrensninger i livet. Men hvordan føles det å være en attraktiv kvinne, for dere som er det?

Anonymkode: fdc4a...8ee

[AnonymBruker]

Jeg var en som fikk mye oppmerksomhet for mitt utseende. Det føltes bra, men fokus ble også større på dette, og jeg vil ikke si det gjorde meg mer sikker på meg selv, heller motsatt. Fikk mange fordeler, mest der menn var involvert, men også mye fordommer, jeg ble ofte undervurdert. Vil si fordelene var mest på det overfladiske plan, og det var mye  ugreie forventninger, ufine kommentarer, og drøye tilnærmelser. Dette gjorde at jeg gikk tidlig fra sosiale sammenkomster i forbindelse med jobb. Fra kvinner var det mye sjalusi og usikkerhet. Med alderen forsvant oppmerksomheten. Og det ble en brå overgang. Men jeg vil si det har vært positivt. En større ro rundt tankene om utseende. Først da skjønte jeg hvor selvopptatt jeg hadde vært. Rundt utseende. Deilig å slippe dette. Nå er toget gått der kan man si. Og jeg opplever en ny ro, og helt annet fokus.

Anonymkode: eb5f1...3f4

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 10.13):

Jeg var en som fikk mye oppmerksomhet for mitt utseende. Det føltes bra, men fokus ble også større på dette, og jeg vil ikke si det gjorde meg mer sikker på meg selv, heller motsatt. Fikk mange fordeler, mest der menn var involvert, men også mye fordommer, jeg ble ofte undervurdert. Vil si fordelene var mest på det overfladiske plan, og det var mye  ugreie forventninger, ufine kommentarer, og drøye tilnærmelser. Dette gjorde at jeg gikk tidlig fra sosiale sammenkomster i forbindelse med jobb. Fra kvinner var det mye sjalusi og usikkerhet. Med alderen forsvant oppmerksomheten. Og det ble en brå overgang. Men jeg vil si det har vært positivt. En større ro rundt tankene om utseende. Først da skjønte jeg hvor selvopptatt jeg hadde vært. Rundt utseende. Deilig å slippe dette. Nå er toget gått der kan man si. Og jeg opplever en ny ro, og helt annet fokus.

Anonymkode: eb5f1...3f4

Ekspander  

Jeg har fått flere komplimenter og kommentarer på utseende jo eldre jeg har blitt.  Jeg synes ikke jeg ser anderledes ut. Nå er jeg i midten av 50 årene, og synes det er ubehagelig med all oppmerksomheten rundt utseende, det er flaut. Er sjelden på byen, men  opplever der at gutter på alder med min sønn,i 20 årene , ofte kommer bort og forsøker å sjekke meg opp. Kan det bli noe mer pinlig?  

Anonymkode: 53bb6...59a

[AnonymBruker]

Føles helt normalt. Vet ikke om noe annet

Anonymkode: d51a6...a29

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 10.25):

Jeg har fått flere komplimenter og kommentarer på utseende jo eldre jeg har blitt.  Jeg synes ikke jeg ser anderledes ut. Nå er jeg i midten av 50 årene, og synes det er ubehagelig med all oppmerksomheten rundt utseende, det er flaut. Er sjelden på byen, men  opplever der at gutter på alder med min sønn,i 20 årene , ofte kommer bort og forsøker å sjekke meg opp. Kan det bli noe mer pinlig?  

Anonymkode: 53bb6...59a

Ekspander  

Nå har ikke vært på byen på 20 år eller mer... Men dette høres ut som seksuelle tilnærminger? Unge menn som søker "bankers" opplegg? 

Anonymkode: eb5f1...3f4

[AnonymBruker]

Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet rundt kropp og utseende da jeg var i 20-årene spesielt. Det begynte litt før det, allerede som 17-18 åring kanskje. Men tok helt av da jeg var i starten av 20-årene. Opplevde at jeg kunne "sjekke" opp hvilken mann som helst. Jeg kunne sette blikket i hvem som helst av menn på byen og de kom bort. Nærmest helt uten unntak. Jeg ble plystret og hoiet etter på gata. Jeg ble klådd på i store folkemengder. Jeg ble kontaktet av mange menn. 

Det gjorde meg dessverre også usikker i en del sammenhenger, spesielt i jobbsammenheng eller andre sammenhenger hvor det ikke var sosialt akseptert å sjekke opp andre. Var denne mannlige kollegaen min virkelig interessert i å ha med nettopp meg på dette spennende prosjektet som tilfeldigvis krevde overnatting i en annen by, fordi jeg var så innmari flink i jobben min? Eller ville han prøve seg på noe? Jeg er ganske ambisiøs og ønsket å gjøre karriere, og dette bidro til mye vonde tanker hos meg selv, og vonde antydninger fra andre rundt hvilke sjanser jeg fikk i jobbsammenheng.

Nå er jeg i 40-årene og får nesten ingen oppmerksomhet lengre fra menn. Det er hvertfall ekstremt sjelden. En stor overgang, og ganske uvant og noen ganger lurer jeg på hva som skjedde ... Men samtidig er det deilig å kunne gå i fred, og kunne stole mer på at de mulighetene jeg får faktisk baserer seg på min innsats og ikke på utseendet eller kroppen min. 

Anonymkode: a34dd...a4c

[AprilLudgate]

Jeg vil si jeg var attraktiv en periode i form av at jeg la merke til endel oppmerksomhet fra en rekke menn også i dagtidsettinger. Ble alltid sjekket opp på byen, inkl treningssenter.

Jeg var nokså ordinær, men etellerannet gjorde at jeg fikk mye oppmerksomhet. 

Jeg var i forhold da, så ikke interessert uansett.

Så opplevde jeg dette gikk over når jeg fikk barn, man er jo bare på jobb/hjemme stort sett.

 

Men til poenget:

I starten var det boost for selvtilliten til en viss grad. 
Jeg var vant til å få komplimenter på topplokk, men ikke SÅ mye på kun utseende.

Jeg var nok mer «observerende» iom at jeg ikke trengte vurdere noen som aktuelle/uaktuelle.

Og jeg så jo at en gruppe menn var klassisk «hun vil jeg *sett inn noe utbrodert seksuelt*», andre var mer flørtende i retning ønsker seg kjæreste og dating. En mindre gruppe var opptatte menn som kikket på menyen.

Oppsummert så vil jeg si at kanskje 1-2 av 100 var noen man opplevde faktisk var interessert i helheten - og som kunne blitt kjærestemateriale.

Resten - altså 98-99 stk var mer sånn at om man fikk mindre pupper/rumpe eller endret annet ved utseende som ikke var pulbart for dem så er det sayanora.

Ikke spesielt hyggelig eller sjarmerende egentlig. 
 

De ser ikke på deg fordi DU virker interessant, men fordi «hun kunne jeg pult». Og så er jakten gøy, så de holder det gående. Men verdien av dette er jo niks og null.

Ikke er man kompatible heller. 
 

Det er hyggelig med komplimenter, absolutt! Men det er også befriende å slippe den derre «pule eller ikke» vurderinga. 
 

Nå er jeg 44 og skal bli uinteressant kjærring som gir F i min dalende attraktivitet 😆🥳 Jeg bryr meg minimalt i konteksten andre menn. 

[AprilLudgate]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 10.45):

Jeg fikk veldig mye oppmerksomhet rundt kropp og utseende da jeg var i 20-årene spesielt. Det begynte litt før det, allerede som 17-18 åring kanskje. Men tok helt av da jeg var i starten av 20-årene. Opplevde at jeg kunne "sjekke" opp hvilken mann som helst. Jeg kunne sette blikket i hvem som helst av menn på byen og de kom bort. Nærmest helt uten unntak. Jeg ble plystret og hoiet etter på gata. Jeg ble klådd på i store folkemengder. Jeg ble kontaktet av mange menn. 

Det gjorde meg dessverre også usikker i en del sammenhenger, spesielt i jobbsammenheng eller andre sammenhenger hvor det ikke var sosialt akseptert å sjekke opp andre. Var denne mannlige kollegaen min virkelig interessert i å ha med nettopp meg på dette spennende prosjektet som tilfeldigvis krevde overnatting i en annen by, fordi jeg var så innmari flink i jobben min? Eller ville han prøve seg på noe? Jeg er ganske ambisiøs og ønsket å gjøre karriere, og dette bidro til mye vonde tanker hos meg selv, og vonde antydninger fra andre rundt hvilke sjanser jeg fikk i jobbsammenheng.

Nå er jeg i 40-årene og får nesten ingen oppmerksomhet lengre fra menn. Det er hvertfall ekstremt sjelden. En stor overgang, og ganske uvant og noen ganger lurer jeg på hva som skjedde ... Men samtidig er det deilig å kunne gå i fred, og kunne stole mer på at de mulighetene jeg får faktisk baserer seg på min innsats og ikke på utseendet eller kroppen min. 

Anonymkode: a34dd...a4c

Ekspander  

Han mannlige kollegaen som inviterte deg til utenbysreise håpte på ligg, ja.

Og som du sier er det veldig lite gøy. 

Og den klåingen i folkemengder, en haug menn som kommer bort bare du ser på dem - det er ikke RESPEKTFULLT møte. Det er «åkei, jeg får pult HUN DER i dag ja? Kult».

Vel. Det har 0% mening og verdi.

Jeg var mindre attraktiv enn deg - og hadde uansett en attitude som færre turte klå på og være grenseoverskridende med.

Men de som var det: man blir ikke sett som et menneske, men et potensielt ligg. 

[AnonymBruker]

  AprilLudgate skrev (På 4.4.2025 den 11.11):

Han mannlige kollegaen som inviterte deg til utenbysreise håpte på ligg, ja.

Og som du sier er det veldig lite gøy. 

Og den klåingen i folkemengder, en haug menn som kommer bort bare du ser på dem - det er ikke RESPEKTFULLT møte. Det er «åkei, jeg får pult HUN DER i dag ja? Kult».

Vel. Det har 0% mening og verdi.

Jeg var mindre attraktiv enn deg - og hadde uansett en attitude som færre turte klå på og være grenseoverskridende med.

Men de som var det: man blir ikke sett som et menneske, men et potensielt ligg. 

Ekspander  

Jepp, var deilig da det hele roet seg.

Anonymkode: a34dd...a4c

[AprilLudgate]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 11.20):

Jepp, var deilig da det hele roet seg.

Anonymkode: a34dd...a4c

Ekspander  

Har faktisk ikke vært misunnelig på mine langt mer attraktive medkvinner.

Eller - kanskje et par fordi jeg synes de var smellfine, men merket jo som «den som gikk ved siden av» hva det gikk i.

Gikk i klasse med ei med STORE pupper. Folk nistirret og glodde. Hun likte det nok avogtil, men ble jo lei puppegnål og. 
 

Ingen så på ansiktet hennes 😅🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt at det er to typer attraktive kvinner.

En sexy type og en mer klassisk pen type.

Hore/madonna om du vil😅 

Jeg faller i siste kategori, og har kun hatt positive erfaringer vedrørende mitt utseende.

Menn har behandlet meg med respekt, og andre kvinner har også behandlet meg fint.

Det har hendt jeg har blitt tatt tilside og blitt fortalt at jeg er noens drømmedame,  og at de hadde vært lykkelig om de hadde hatt meg. Men aldri på en pågående og ufin måte.

Og andre kvinner har sagt at de synes jeg er veldig pen, men jeg har aldri opplevd at de føler seg truet.

Jeg tenker det er fordi jeg ser veldig snill ut.

Jeg har ikke vært singel siden jeg var 16 år. Jeg har vært i langvarige forhold med snille, gode menn. Og jeg har alltid fått høre at jeg er vakker og elsket 🥰 

Mannen min blir liksom paff og sier flere ganger daglig at jeg er SÅ pen☺️

For å være ærlig så hender det jeg tenker det samme når jeg går forbi et speil.😅

Det er også stas å ha vakre barn.

Beklager skrytet🙈🙈🙈Men ønsket å gi et ærlig svar.

 

Anonymkode: b2b12...733

[AnonymBruker]

Jeg har fått mye oppmerksomhet helt fra ungdommen. Jeg er nå 45 år og jeg får enda mer oppmerksomhet enn i da jeg var ung. Jeg hører jeg ser maks ut som jeg ef 30-35 da men. Uansett jeg tror det er sjarmen og utstrålingen jeg vinner på selv om jeg hører jeg er veldig pen også. Jeg er slank og trener jevnt og trutt, men er ikke superfit liksom. Uansett for min del blir jeg mer smigret når noen gir meg oppmerksomhet for personligheten min, humoren min etc.  Det har ikke vært enkelt med tanke på damer, enkelte damer er onde. Baksnakking, lyving å stygge blitt og misunnelse er jeg vant til. Heldigvis er dette jeg ikke lenger bryr meg om! Uansett jeg har ikke behov for den type oppmerksomhet og er en one man girl og har jeg en mann er det kun han for meg!

Anonymkode: 0161a...e48

[AnonymBruker]

Jeg er 26 og får mye oppmerksomhet på trening, hadde over 9000 likes på tinder og får ofte melding av menn på Instagram osv. Nå er jeg i ett forhold og svarer ingen menn og gir ikke noe oppmerksomhet. Men det er godt å få litt bekreftelser selvsagt. Men en ting som er ganske fælt å innrømme er at man blir vandt til det, og jeg kan ikke se for meg hvordan det er å ikke bli lagt merke til.

Anonymkode: d0b17...c45

[AnonymBruker]

Da jeg var ung så tiltrakk jeg meg menn veldig mye. Alle de kjekke, kule guttene kunne jeg få hvis jeg ville. Utseendet mitt er ikke sååå spesielt, finnes mange penere jenter. Da jeg var ung så tenkte jeg ikke så mye over utseendet mitt. Jeg likte å kle meg klassisk, ikke utfordrende og brukte litt sminke. 
Jeg hadde kjæreste nesten hele tiden og det var stas for guttene å være sammen med meg. På starten av vgs så endte jeg opp med en som var veldig populær blant jentene, ikke så mye pga at han var så utrolig kjekk, men heller fordi han var kul, smart og i en kul gjeng. Etter ham endte jeg opp med en skikkelig kjekkas og var sammen med ham i noen år. Jeg fikk mye oppmerksomhet fra andre selv når jeg var med ham. Han likte det ikke og vi endte opp med å gjøre det slutt pga hans usikkerhet.

Med årene har jeg ofte fått kommentarer fra begge kjønn om at jeg er flott. Min mann hører ofte at han er heldig. Jeg ser jo nå at jeg er pen, men har fått høre at jeg har det lille ekstra som gjør meg ekstra attraktiv. Med de mener de at jeg er naturlig pen, sjarmerende, smart og har glimt i øyet.

Jeg opplever enda blikk fra menn, men som regel så bryr jeg meg ikke så jeg legger ikke merke til det. 
 

Hvordan det føles? Aldri tenkt over det da det var en naturlig del av meg. Hvis jeg skal reflektere tilbake til da jeg var yngre nå så ser jeg at jeg fikk oppmerksomhet fra gutter lettere enn mine venninner. Gutter som mine venninner var forelsket i var forelsket i meg. Jeg så ikke på det som noe bragd, heller som sårt for mine venninner. 
 

Jeg har en datter som begynner å bli ungdom, og hun er prikk lik meg på alle måter, så jeg prøver å veilede henne. Hun har blant annet opplevd mobbing gjennom flere år pga gutter som har vært forelsket i henne og vist det ved å plage/mobbe henne. Så det er absolutt ikke alltid en fordel å være attraktiv/pen.

Anonymkode: b36de...47f

[AnonymBruker]

Skjønnhet er makt. Men kjøpt skjønnhet blir aldri som naturlig skjønnhet.Og noen har et vesen som gjør dem meget attråverdige som partner. Dette gir selvsagt mest makt i ung alder, og fallhøyden kan bli stor når det avtar. Men allikevel er det noe de aller fleste misunner dem å ha opplevd. Fordi det gir fordeler. Helt klart. Og noen ulemper. Jeg fikk mye oppmerksomhet, men istedenfor å bli sikker på meg selv og få ro, så ble jeg usikker og selvopptatt. 

Anonymkode: eb5f1...3f4

[AnonymBruker]

Det var helt forferdelig i ung alder, men det var kombinert med at jeg var stinn av angst og ptsd, så jeg ble et lett offer for eldre menn/gamle griser, seksuell trakassering/overgrep og mobbing av sjalu jenter fordi jeg var livredd og lot alle tråkke på meg. Opplevde å bli banket opp av jenter på fest fordi kjæresten til hun ene visstnok var forelsket i meg og ble banket opp av jenterussen uten grunn.

Så sånn var livet da. Og etter terapi og livserfaring er livet lettere nå. Jeg er i midten av trettiårene og får fremdeles mye oppmerksomhet og mange menn som kikker på meg og ber meg ut. Kvinner behandler meg fint. Er nok ikke truende lenger fordi jeg ikke er ung, og jeg går med rak rygg og hadde ikke funnet meg i dårlig oppførsel. Så nå setter jeg pris på å være pen, men tenker ikke over det for det er jo en del av en. Setter pris på litt ekstra god kundeservice fra menn og avslag på div behandlinger/tjenester. I fjor sommer fikk jeg hotellrommet en ekstra natt gratis av den mannlige ekspeditøren som rødmet og gliste hver gang han så meg, slike ting er jo ålreit Setter ikke pris på når kollegaer blir betatt, men tenker det like gjerne kan være at jeg er blid og vennlig. Så setter jeg pris på at sønnen min er en svært pen gutt da det forhåpentligvis kan gjøre livet hans litt enklere på enkelte områder  

Anonymkode: 58170...ec7

[AprilLudgate]

  AnonymBruker skrev (På 5.4.2025 den 11.53):

Det var helt forferdelig i ung alder, men det var kombinert med at jeg var stinn av angst og ptsd, så jeg ble et lett offer for eldre menn/gamle griser, seksuell trakassering/overgrep og mobbing av sjalu jenter fordi jeg var livredd og lot alle tråkke på meg. Opplevde å bli banket opp av jenter på fest fordi kjæresten til hun ene visstnok var forelsket i meg og ble banket opp av jenterussen uten grunn.

Så sånn var livet da. Og etter terapi og livserfaring er livet lettere nå. Jeg er i midten av trettiårene og får fremdeles mye oppmerksomhet og mange menn som kikker på meg og ber meg ut. Kvinner behandler meg fint. Er nok ikke truende lenger fordi jeg ikke er ung, og jeg går med rak rygg og hadde ikke funnet meg i dårlig oppførsel. Så nå setter jeg pris på å være pen, men tenker ikke over det for det er jo en del av en. Setter pris på litt ekstra god kundeservice fra menn og avslag på div behandlinger/tjenester. I fjor sommer fikk jeg hotellrommet en ekstra natt gratis av den mannlige ekspeditøren som rødmet og gliste hver gang han så meg, slike ting er jo ålreit Setter ikke pris på når kollegaer blir betatt, men tenker det like gjerne kan være at jeg er blid og vennlig. Så setter jeg pris på at sønnen min er en svært pen gutt da det forhåpentligvis kan gjøre livet hans litt enklere på enkelte områder  

Anonymkode: 58170...ec7

Ekspander  

Du synes ikke det med gratis hotellrom var ubehagelig?

Det hadde jeg opplevd creepy og hadde ikke turt sove der vel vitende om at den ansatte jo kan lett få tilgang til rommet 🥶

————
Mulig jeg gjorde det selv og, men jeg bemerker meg at flere i tråden bruker langt mer plass på å beskrive sin attraksjon enn å forklare det TS spør om.

Er det her selvopptatthet kommer inn kanskje 🤷‍♀️ 

[AnonymBruker]

  AprilLudgate skrev (På 5.4.2025 den 12.01):

Du synes ikke det med gratis hotellrom var ubehagelig?

Det hadde jeg opplevd creepy og hadde ikke turt sove der vel vitende om at den ansatte jo kan lett få tilgang til rommet 🥶

————
Mulig jeg gjorde det selv og, men jeg bemerker meg at flere i tråden bruker langt mer plass på å beskrive sin attraksjon enn å forklare det TS spør om.

Er det her selvopptatthet kommer inn kanskje 🤷‍♀️ 

Ekspander  

Var ikke creepy for han var ikke sånn sleip og ekkel, mer nervøs og søt bare.

Anonymkode: 58170...ec7

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 9.57):

Det har jeg alltid lurt på. Har ikke vært misunnelig på mine attraktive medsøstre, bare litt trist over at ting fra naturens side som man ikke kan gjøre noe med, og det overdrevne fokuset på kvinners utseende i samfunnet, kan ha store begrensninger i livet. Men hvordan føles det å være en attraktiv kvinne, for dere som er det?

Anonymkode: fdc4a...8ee

Ekspander  

Det er slitsomt. Jeg føler en slags "forpliktelse" til å vedlikeholde utseendet, og det er både dyrt og tidkrevende.

Anonymkode: ce41d...baa

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 9.57):

Det har jeg alltid lurt på. Har ikke vært misunnelig på mine attraktive medsøstre, bare litt trist over at ting fra naturens side som man ikke kan gjøre noe med, og det overdrevne fokuset på kvinners utseende i samfunnet, kan ha store begrensninger i livet. Men hvordan føles det å være en attraktiv kvinne, for dere som er det?

Anonymkode: fdc4a...8ee

Ekspander  

Jeg tror ikke det er noe som går an å forestille seg. Jeg er en ung sjenert mann som ikke får en dritt gratis i livet... Jeg har også lurt på hvordan det må være å få kastet alt etter seg og det aldri kan gå galt i livet hva man gjør. I mitt neste liv skal jeg også være en pen smart dame i Norge. Er du en pen dame i Norge vet du ikke hva problemer, fattigdom, motgang, ensomhet er for noe... Det er bare en kjennsgjerning

Anonymkode: 90761...2b1