Bekymret for mannen min - hukommelse

[AnonymBruker]

Det du beskriver, høres ut som en bekymringsfull situasjon. Glemsomhet kan være frustrerende og skremmende, både for den som opplever det og for deres nærmeste. Det er forståelig at du er bekymret, spesielt med tanke på familiens historikk med demens.

Det kan være flere årsaker til glemsomhet, som stress, livsstilsfaktorer, eller mangler på visse næringsstoffer. Å foreslå at han oppsøker lege er absolutt en fornuftig tilnærming, men det kan være vanskelig hvis han er motvillig. Kanskje du kan prøve å nærme deg emnet fra en annen vinkel, for eksempel ved å snakke om hvordan det ville være fint å få en generell helseundersøkelse, uten å fokusere direkte på glemsomheten.

Det kan også være nyttig å føre en logg over situasjoner der han glemmer ting, slik at dere kan se om det er mønstre eller spesifikke triggere. Dette kan gi legen mer informasjon hvis han til slutt går til en konsultasjon.

Det er viktig å vise støtte og forståelse, men også å være ærlig om dine bekymringer. Kanskje dere kan se på noen livsstilsendringer sammen, som å spise sunnere, få mer fysisk aktivitet, eller finne måter å redusere stress på.

( spurte chat gpt) 

Anonymkode: b6d77...861

[Carrot]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er flere grunner.

For det første alderen hans, og progresjonen på problemet.
Han er fremdeles veldig ung i denne sammenhengen, og demenssykdom i ung alder er veldig ofte aggressiv og utvikler seg kraftig på kort tid.  Dette stemmer ikke med utviklingen av symptomene hans. 
(Jeg er bare 2 år yngre enn ham, og jeg merker selv hvordan alderen påvirker hukommelsen min, så jeg må prøve å skille mellom hva som er normalt, og hva som er unormal glemsomhet.  Det er ikke alltid like lett å skille, men jeg ser ikke at utviklingen av "unormal glemsomhet" har utviklet seg i en slik grad at jeg automatisk tenker demens)

Han har ikke trukket seg tilbake sosialt eller på jobb, noe som hadde vært veldig typisk i tidlig stadium av demens.

Humør og personlighet har ikke endret seg.

Og til sist, I forbindelse med demensutredninger jeg har vært med på tidligere har leger sagt til meg at "demens er ikke når du glemmer ting, men når du ikke kommer på det når du får påminnelser".  (Forenklet fremstilt selvfølgelig)   Han husker ting når jeg minner ham på det.  (For eksempel: "jeg kjøpte jo nye juletrelys i fjor fordi du kastet de gamle" - "å ja, stemmer det.  De gamle fungerte jo ikke lenger")

 

Men jeg må jo være så ærlig å si at jeg ser selv at disse grunnene kan være en form for rasjonalisering fra min side. 

 

Anonymkode: 806d0...37e

Vel i vår families tilfelle endret ikke personligheten seg, og vedkommende husket tilsynelatende når den ble minnet på ting også, men det var like fullt alzheimers/demens når alt kom til alt, det viser seg at pasienter med denne lidelsen blir ganske flink å skjule sine "svakheter" for omverden og i mange år var det kun de nærmeste hos oss som visste om diagnosen.
Det gikk mange år fra de første små tegnene til vi var noe sted i nærheten av de tingene.
Først når det ble så ille at vi måtte låse dørene, passe på at ovnen ikke kunne brukes og at ikke familiemedlemmet kunne skade seg selv så omverden at noe var "galt" selv om personen var den samme gamle på så mange måter.
Personen var sitt vanlige sosiale jeg, lo og spøkte, hadde sitt vanlige gode humør men kunne bli borte i sin egen verden, men om du snakket til vedkommende var det som om de var tilbake og da ved å si ting som "nå falt jeg viss i staver" eller "jeg rotet visst litt med navnene" - det var vanskelig, spesielt for de som levde med personen på daglig basis fordi det i starten var så vage ting som ikke helt gikk å ta tak i. For noen av familien var det først når personen ikke lengre dekket bordet men satte alt på bordet de skjønte at noe var på gang, rett og slett fordi personen hadde glemt at koppen skulle på tefatet, eller hvor tallerkenen skulle i forhold til bestikket osv. og det var mange år etter at vi fikk diagnosen og medisiner.
- så slå seg til ro med de tingene du viser til ville jeg ikke rådet noen, jeg vil derimot på det sterkeste råde til å oppsøke fagfolk og få satt igang prosessen med å finne ut hva det kan være og hva det ikke er, ref mangler eller andre sykdommer. For det som er og blir viktig i tilfelle det ER en nevrologisk sak er at behandlingen kommer i gang tidlig.