Bekymret for mannen min - hukommelse

[AnonymBruker]

Mannen min, i slutten av 50-årene,  har begynt å glemme veldig mye.

Noe han fortalte meg i går kveld insisterte han på at han aldri hadde hørt i dag tidlig, og dette er slik det har vært de siste årene. 
Han glemmer ting han har kunnet i 25 år, for eksempel eget telefonnummer, eller koder han har brukt flere ganger i uken.

Og det er mange slike eksempler.

Jeg tror første gangen jeg reagerte på det var julen for 3 år siden.
Han ble plutselig så stresset på kvelden lille julaften, og jeg lurte på hva som var i veien.
Han skulle henge opp juletrelysene til jul, men fant dem ikke.
Jeg stusset litt.  Jeg hadde kjøpt nye juletrelys året før, og var temmelig sikker på at de lå på sin faste plass, men jeg gikk bort for å hjelpe ham å lete.
Juletrelysene lå rett foran ham, men dem så han ikke.  Han holdt på å lete etter de gamle som han selv hadde kastet fordi de var ødelagte.

Og slik har det fortsatt siden da.  Det er ikke store tingene, det er ikke hele tiden.
Det hele er så diffust at det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret, og jeg tviler på at andre merker noe, men jeg som tilbringer mest tid sammen med ham begynner som sagt å bli litt bekymret.

 

Jeg vet at glemsomheten plager ham, men han stritter i mot hver gang jeg foreslår lege.
Jeg sier at det kan være noe så enkelt som mangel på vitaminer eller mineraler (jern), eller stress, men han nekter å snakke med noen. 

Det er demens på begge sider av familien hans, og jeg er godt kjent med begynnende symptomer på demenssykdom, men jeg er ikke der at jeg har begynt å tenke i den retningen, ennå.

Det er ingen jeg kan snakke med om dette, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe ham, så derfor spør jeg om råd og tips her.

Hva tenker dere om dette?

Anonymkode: 806d0...37e

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må snakke med noen, og noen er lege, din egen fastlege kanskje først for å få råd og veiledning på hvorvidt hans fastlege kan kontaktes. 

Anonymkode: abfec...78c

[Einus]

Jeg fikk selv en sterk hjertestans i 2012, noe som gikk hardt utover kroppen min. Da var jeg 48, pappa døde i 2008 og begravelsen husker jeg ingen ting fra. Litt spesielt. I dag er jeg straks 62 og glemmer mer enn tidligere, men husker bedre ting fra lenge før hjertestansen i 2012. Slike ting som hadde med barndommen og oppveksten å gjøre. Jeg har et veldig stort kontaktnett og mange ringer meg for råd om folk, og noen ganger husker jeg ikke hva folk heter. Letet  efter et navn på tlf listen på tlf og fant tilfledigvis tlf nummeret til Espen Nakstad, han som hadde med Covid å gjøre på tv. Det viste seg at han hadde jobbet med meg på Ullevål .Sendte en mld til han og spurte pent om dette med hukommelse, og han kunne bekrefte mine aner vedr hukommelse og det jeg hadde opplevet. Har din mann opplevet en større påkjenning på noen måte sånn f.eks.? Så kan jo det være en pekepinn. Nakstad sa forøvrig at jeg ikke skulle bekymre meg om hukommelse, jeg burde heller tenke på hvor heldig jeg var som overlevde mente han😄

Spoiler

Spoiler

😄

 

 

Endret fredag kl 07:27 av Einus

[AnonymBruker]

Liknende tilfelle i familien. Snakk med fastlegen og startutredning for demens.

lykke til

Anonymkode: e60fa...972

[AnonymBruker]

Det finnes jo bremsemedisiner for noen demenstyper, det må jo være mer fornuftig å utrede nå og se hva det er, enn å bare la det skure og gå til det er for sent å evt bremse

Anonymkode: 6e1dd...e42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg tenker du må snakke med noen, og noen er lege, din egen fastlege kanskje først for å få råd og veiledning på hvorvidt hans fastlege kan kontaktes. 

Anonymkode: abfec...78c

Vi har samme fastlege, og når han har nektet å snakke med ham har jeg følt det blir et tillitsbrudd å gjøre det nå, når jeg ikke har noe mer konkret å komme med.  

Einus skrev (20 minutter siden):

Har din mann opplevet en større påkjenning på noen måte sånn f.eks.? 

  Vis skjult innhold

  Vis skjult innhold

😄

 

 

Han har det, omtrent 3 år før før jeg reagerte første gang.  At det kan ha en sammenheng har jeg ikke tenkt på.

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Liknende tilfelle i familien. Snakk med fastlegen og startutredning for demens.

lykke til

Anonymkode: e60fa...972

Takk for det

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det finnes jo bremsemedisiner for noen demenstyper, det må jo være mer fornuftig å utrede nå og se hva det er, enn å bare la det skure og gå til det er for sent å evt bremse

Anonymkode: 6e1dd...e42

Man skulle tro det, men det er nok ikke så lett å være rasjonell når han  sikkert er litt redd for resultatet.

Anonymkode: 806d0...37e

[AnonymBruker]

Jeg ble "dement" pga sykdom. Sterkt svekket kognitiv svikt. Man kan få det av stress også, mye som kan påvirke. Det som har fikset det, er å få opp d vitamin nivået, ta omega 3 tilskudd, jod, b12, og slike ting. STOR forskjell. 

Anonymkode: 8ff0a...dca

[AnonymBruker]

Bekymringen din virker velbegrunnet og veloverveid.

Han har åpenbart ikke blitt bedre, og han vil åpenbart ikke selv foreta seg noe for å få dette utredet eller behandlet så lenge det kryper gradvis innpå og du ikke går mer drastisk til verks.

Så på et eller tidspunkt blir du nødt til å skjære gjennom og ta en alvorsprat. Jeg sier ikke at du ikke har forsøkt det ennå, men så lenge det ikke fungerer må du skru det opp enda noen knepp.

Det er ubehagelig å stramme til ytterligere i alvorspratene om dette, og da for begge involverte. Men det vil virkelig ikke bli noe enklere når han er ytterligere redusert en gang i fremtiden, og det vet du egentlig selv også. Det gjelder enten dette er begynnende demens eller noe langt mindre grusomt. Det er enklere å la det skure og gå enda litt til, selvfølgelig, og det hadde jeg sikkert gjort selv også. Men nå er han litt redusert, av en eller annen grunn, og det gjør hvis noe at ditt ansvar for å handle er større enn i en normalsituasjon. Så legg en plan for hvordan du tar en virkelig prat her. Både hva du skal si og hva som skal til for at du ikke rygger i siste liten.

Anonymkode: b0857...37a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mannen min, i slutten av 50-årene,  har begynt å glemme veldig mye.

Noe han fortalte meg i går kveld insisterte han på at han aldri hadde hørt i dag tidlig, og dette er slik det har vært de siste årene. 
Han glemmer ting han har kunnet i 25 år, for eksempel eget telefonnummer, eller koder han har brukt flere ganger i uken.

Og det er mange slike eksempler.

Jeg tror første gangen jeg reagerte på det var julen for 3 år siden.
Han ble plutselig så stresset på kvelden lille julaften, og jeg lurte på hva som var i veien.
Han skulle henge opp juletrelysene til jul, men fant dem ikke.
Jeg stusset litt.  Jeg hadde kjøpt nye juletrelys året før, og var temmelig sikker på at de lå på sin faste plass, men jeg gikk bort for å hjelpe ham å lete.
Juletrelysene lå rett foran ham, men dem så han ikke.  Han holdt på å lete etter de gamle som han selv hadde kastet fordi de var ødelagte.

Og slik har det fortsatt siden da.  Det er ikke store tingene, det er ikke hele tiden.
Det hele er så diffust at det er vanskelig å sette fingeren på noe konkret, og jeg tviler på at andre merker noe, men jeg som tilbringer mest tid sammen med ham begynner som sagt å bli litt bekymret.

 

Jeg vet at glemsomheten plager ham, men han stritter i mot hver gang jeg foreslår lege.
Jeg sier at det kan være noe så enkelt som mangel på vitaminer eller mineraler (jern), eller stress, men han nekter å snakke med noen. 

Det er demens på begge sider av familien hans, og jeg er godt kjent med begynnende symptomer på demenssykdom, men jeg er ikke der at jeg har begynt å tenke i den retningen, ennå.

Det er ingen jeg kan snakke med om dette, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe ham, så derfor spør jeg om råd og tips her.

Hva tenker dere om dette?

Anonymkode: 806d0...37e

Ja det først man må sjekke ut er vitaminer. Feks mangel på B12 kan svekke det kognitive og kan forveksles med demens. Stress tapper også kroppen for B12 og andre vitaminer/ mineraler som er viktig for at vårt nervesystem og hukommelse skal fungere optimalt. Problemet hans går jo ikke bort selvom man fornekter det.. 

Anonymkode: 09629...882

[Carrot]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har samme fastlege, og når han har nektet å snakke med ham har jeg følt det blir et tillitsbrudd å gjøre det nå, når jeg ikke har noe mer konkret å komme med.  

 

Anonymkode: 806d0...37e

Du går til din lege med noe som er en bekymring for deg, det er ikke et tillitsbrudd å søke hjelp, du må legge fra deg den tanken med en gang fordi det handler om en god eller dårlig fremtid både for deg, for han og for familien.
La meg legge til forøvrig at jeg vet av erfraing i egen familie at HVIS det er slik at det skulle være alzheimer osv så er det større sjangs for en god fremtid med behandling jo raskere man kommer igang med den.. 

Endret fredag kl 12:11 av Carrot

[Luckiness]

Jeg forstår at han ønsker å skyve dette foran seg og utsette lege. Men jeg synes du skal stille krav til at han gjør det. Disse symptomene vil eventuelt kunne gå utover deg (og evt barn?) unødig hvis dette er noe som kan bremses (demens) eller om det er noe annet som han kan få behandling for (feks mangel på vitaminer eller annet).

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er så umulig at dette er begynnende demens, dessverre.... 

Ville stilt litt hardt mot hardt med ham, og spurt om han ikke i så fall vil prøve medisiner som gjør at det bremses. Man har det man har uansett, han FÅR ikke demens av å gå til legen - den er der eventuelt uansett...

Min far har Alzheimer, og en del av det du forteller kan minne om det som skjedde med ham da vi begynte å stusse....

Er det IKKE demens, så er det viktig å avdekke hva annet det kan være. Alt fra enkle mangler til mer diffuse symptomer på andre mer alvorlige ting. Hvorfor gå og plages med noe uten å undersøke om man kan gjøre noe for å hjelpe det?

Anonymkode: 76b7a...12e

[AnonymBruker]

Hadde veldig lignende opplevelse med mamma. Hun glemte småting her og der, men var vanskelig å si om det bare var vanlig glemsk eller hva. En dag glemte hun adressen sin. Da tvang jeg henne til fastlegen. Fastlegen sa at det er normalt å glemme, og var overhodet ikke interessert. Jeg ba om blodprøve for å sjekke stoffskiftet som hun er medisinert for, men han mente at det ikke var nødvendig. Tok henne med til min private lege, og blodprøvene viste stor endring i stoffskiftet. Hun ble mye, mye bedre av å få justert medisindosen sin. 

Anonymkode: 876b9...c5f

[AnonymBruker]

Takk for alle tilbakemeldingene, og at dere gir meg et spark bak!

Jeg har lurt på om jeg overreagerer, og at det bare er snakk om normal glemsomhet, men jeg har kommet frem til at det er det som oftest ikke.

Som jeg skrev innledningsvis kjenner jeg godt til tidlige demenssymptomer, og jeg er ikke der at jeg er bekymret for det ennå, men det er noe galt, jeg vet bare ikke hva.
Dere har rett alle sammen, jeg må ta meg selv i nakken og stille krav til ham om at han må snakke med legen.

Anonymkode: 806d0...37e

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for alle tilbakemeldingene, og at dere gir meg et spark bak!

Jeg har lurt på om jeg overreagerer, og at det bare er snakk om normal glemsomhet, men jeg har kommet frem til at det er det som oftest ikke.

Som jeg skrev innledningsvis kjenner jeg godt til tidlige demenssymptomer, og jeg er ikke der at jeg er bekymret for det ennå, men det er noe galt, jeg vet bare ikke hva.
Dere har rett alle sammen, jeg må ta meg selv i nakken og stille krav til ham om at han må snakke med legen.

Anonymkode: 806d0...37e

Hvorfor er du ikke bekymret for demens enda når du vet at det er på begge sider av familien hans? 

[AnonymBruker]

Først, så fint å se deg respondere på rådene og dele hva du tenker å gjøre fremover nå.

En ting som kanskje kan hjelpe deg i samtale med mannen er at det å la noe være som kanskje kan eskalerer ut av kontroll er et dårligere og skumlere utfall enn å vite hva som er galt og få målrettet hjelp tidlig, det kan kanskje stoppe hele utvikling eller gjøre ting umiddelbart bedre. Det 3. utfallet med å dra til lege er jo at alt er normalt og da er fordelen at han får fri fra ditt "mas".

 

Lykke til!

Anonymkode: f3f65...ddd

[AnonymBruker]

Hadde en venninne som var sånn i flere år før de oppdaget tidlig altzheimer. 
Hun lever i dag ganske godt med sykdommen, og får medisiner som bremser utviklingen. 
Vet det finnes en hjelpe telefon for demens og pårørende. Men husker ikke hva den heter eller nummeret dessverre… 

vil også påpeke at det er mange andre sykdommer som kan gi hjerne tåke. 

Jeg tenker at det viktigste er at dere har en dialog rundt det, og at han er ydmyk overfor at du noen ganger husker bedre enn ham. Skaper dette konflikt mellom dere ville jeg ikke nølt et øyeblikk med å gå til legen med min bekymring.

Masse lykke til! ❤️

Anonymkode: 29362...55e

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (Akkurat nå):

Hvorfor er du ikke bekymret for demens enda når du vet at det er på begge sider av familien hans? 

Det er flere grunner.

For det første alderen hans, og progresjonen på problemet.
Han er fremdeles veldig ung i denne sammenhengen, og demenssykdom i ung alder er veldig ofte aggressiv og utvikler seg kraftig på kort tid.  Dette stemmer ikke med utviklingen av symptomene hans. 
(Jeg er bare 2 år yngre enn ham, og jeg merker selv hvordan alderen påvirker hukommelsen min, så jeg må prøve å skille mellom hva som er normalt, og hva som er unormal glemsomhet.  Det er ikke alltid like lett å skille, men jeg ser ikke at utviklingen av "unormal glemsomhet" har utviklet seg i en slik grad at jeg automatisk tenker demens)

Han har ikke trukket seg tilbake sosialt eller på jobb, noe som hadde vært veldig typisk i tidlig stadium av demens.

Humør og personlighet har ikke endret seg.

Og til sist, I forbindelse med demensutredninger jeg har vært med på tidligere har leger sagt til meg at "demens er ikke når du glemmer ting, men når du ikke kommer på det når du får påminnelser".  (Forenklet fremstilt selvfølgelig)   Han husker ting når jeg minner ham på det.  (For eksempel: "jeg kjøpte jo nye juletrelys i fjor fordi du kastet de gamle" - "å ja, stemmer det.  De gamle fungerte jo ikke lenger")

 

Men jeg må jo være så ærlig å si at jeg ser selv at disse grunnene kan være en form for rasjonalisering fra min side. 

 

Anonymkode: 806d0...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hadde en venninne som var sånn i flere år før de oppdaget tidlig altzheimer. 
Hun lever i dag ganske godt med sykdommen, og får medisiner som bremser utviklingen. 
Vet det finnes en hjelpe telefon for demens og pårørende. Men husker ikke hva den heter eller nummeret dessverre… 

vil også påpeke at det er mange andre sykdommer som kan gi hjerne tåke. 

Jeg tenker at det viktigste er at dere har en dialog rundt det, og at han er ydmyk overfor at du noen ganger husker bedre enn ham. Skaper dette konflikt mellom dere ville jeg ikke nølt et øyeblikk med å gå til legen med min bekymring.

Masse lykke til! ❤️

Anonymkode: 29362...55e

Nå lærte jeg noe nytt.

Jeg har alltid hørt at tidlig alzheimer er en veldig aggressiv sykdom, med rask progresjon, og visste ikke at symptomene kunne være diffuse over flere år.

Takk for at du delte dette.

Problemet har ikke skapt konflikt mellom oss ennå, heldigvis.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Først, så fint å se deg respondere på rådene og dele hva du tenker å gjøre fremover nå.

En ting som kanskje kan hjelpe deg i samtale med mannen er at det å la noe være som kanskje kan eskalerer ut av kontroll er et dårligere og skumlere utfall enn å vite hva som er galt og få målrettet hjelp tidlig, det kan kanskje stoppe hele utvikling eller gjøre ting umiddelbart bedre. Det 3. utfallet med å dra til lege er jo at alt er normalt og da er fordelen at han får fri fra ditt "mas".

 

Lykke til!

Anonymkode: f3f65...ddd

Takk for råd og lykkeønskninger

Min plan nå er å snakke med ham når anledningen er rett.
Hvis han ikke går med på å snakke med legen, må jeg bare gjøre det på mine egne vegne.

  @Carrot har helt rett i at jeg må legge fra meg tanken om at dette er et tillitsbrudd.

 

Anonymkode: 806d0...37e

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"demens er ikke når du glemmer ting, men når du ikke kommer på det når du får påminnelser".

Takk, det visste jeg ikke.