Hvorfor får jeg ikke venner?

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig sjenert, har vanskelig med å akseptere nye mennesker, da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise, men jeg får liksom aldri venner som viser de ønsker å være med meg, jeg må ta kontakt, jeg må dra på besøk, jeg er ofte den som hjelper når det er noe, hvor og hvordan kan jeg få meg venner?

er glad i å lage mat så ønsker venner jeg kan invitere på middag, som vil trene med meg, eller bare se tv

Anonymkode: 8101e...dfb

[AnonymBruker]

Er du kvinne så er svaret å finne seg en mann til slikt, det er nok å ta av. 

Anonymkode: 1f2dc...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er egentlig sjenert, har vanskelig med å akseptere nye mennesker, da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise, men jeg får liksom aldri venner som viser de ønsker å være med meg, jeg må ta kontakt, jeg må dra på besøk, jeg er ofte den som hjelper når det er noe, hvor og hvordan kan jeg få meg venner?

er glad i å lage mat så ønsker venner jeg kan invitere på middag, som vil trene med meg, eller bare se tv

Anonymkode: 8101e...dfb

Jeg sliter med det samme. Jeg har kommet frem til at det er fordi jeg er for uinteressant. Folk foretrekker andre med samme sterke meninger, perspektiver på det politiske, gjerne har litt humor, ikke redd for drite seg ut. Jeg sitter fast i familielivet med to små barn så jeg får ikke tid eller ork til å sette meg inn noe. Så det er min egen feil. 
 

Anonymkode: 3dc54...4d7

[AnonymBruker]

Hvorfor skal folk bruke tid på å overbevise en ukjent person til å være venn med en? 

Anonymkode: a96bf...b93

[AnonymBruker]

Høres ut som om du signaliserer at du egentlig ikke er interessert i å bli kjent.

Nå er jeg en sånn som liker å snakke med folk, inkludert fremmede, og lett får kontakt. Deg ville jeg nok ha unngått, om du ikke viser noen interesse og må overbevises så vil jeg tolke det som at du helst vil få være i fred.

 

Anonymkode: 6a571...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er egentlig sjenert, har vanskelig med å akseptere nye mennesker, da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise, men jeg får liksom aldri venner som viser de ønsker å være med meg, jeg må ta kontakt, jeg må dra på besøk, jeg er ofte den som hjelper når det er noe, hvor og hvordan kan jeg få meg venner?

er glad i å lage mat så ønsker venner jeg kan invitere på middag, som vil trene med meg, eller bare se tv

Anonymkode: 8101e...dfb

Hvor gammel er du? Ikke lett å få venner i Norge...og når folk blir rundt 30 så er de opptatt med mann og barn...du får skaffe deg en familie da. 

Anonymkode: 9e03b...3b1

[AnonymBruker]

Dette er sånn som man ikke forstår om man ikke er sånn selv... Det er jeg.

Jeg er blid, hyggelig, humoristisk og snill. Men jeg er ekstremt introvert, så det tar tid for folk å bli kjent med meg, og da er det vanskelig å få venner. De som blir kjent med meg, blir gode venner - men jeg har en lei tendens til å holde dem på en armlengdes avstand. Har ingen mannlige gode venner, har ikke hatt det på flere 10-år. 
Kvinner kobler jeg lettere med og kan jeg få en god å åpen relasjon med, men de blir sjelden nære venner siden de ofte er i et forhold (det er jeg også) og da føles det ikke riktig å bli nære venner med motsatt kjønn.

Det skal ikke være enkelt, men jeg skjønner hvordan du har det ♥️

M51

Anonymkode: bb72c...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg er egentlig sjenert, har vanskelig med å akseptere nye mennesker, da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise, men jeg får liksom aldri venner som viser de ønsker å være med meg, jeg må ta kontakt, jeg må dra på besøk, jeg er ofte den som hjelper når det er noe, hvor og hvordan kan jeg få meg venner?

er glad i å lage mat så ønsker venner jeg kan invitere på middag, som vil trene med meg, eller bare se tv

Anonymkode: 8101e...dfb

Hvordan oppfører andre seg mot deg når du tar kontakt?

Er de imøtekommende?

Har dere det gøy sammen?

Relasjoner er et samspill, og vi som mennesker kan agere ulikt på hverandre. Det er litt vanskelig å gi deg et reflektert svar, uten å vite noe om vennene dine. 

Anonymkode: ae8dd...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise,

Legg av deg dette. Selv om du hevder motsatt så kan andre mennesker veldig lett lukte når noen er skeptiske. Mennesker som ikke kjenner deg vil først og fremst kjenne hva slags energi du utstråler. Klart ingen ønsker å bli kjent med noen som kommer med innstillingen "her er det ingen jeg liker". 

Anonymkode: 2b8c4...630

[AnonymBruker]

Kvifor likar du ikkje folk i byrjinga, TS?

Kanskje du kan finne noko av forklaringa der.

Anonymkode: ec334...b0d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jo ikke deg, men jeg har en søster og en datter som har hatt vansker med vennskap, særlig kvinnelige venner. Søsteren min har fått det lettere med årene, hun har nok rett og slett fått bedre sosial kompetanse. Felles for dem begge er at de er stille og gir lite av seg selv. De er passive i samtale, venter at andre skal ta initiativ. Lite å fortelle og snakke om, mye fordi de er svært private og ikke liker å dele. Man må hale ting ut av dem, for eksempel hva de skal i helgen. Litt alvorlige. Men tør opp med rett type humor. Og de kan være litt direkte, de mener nok ikke å være uhøflige, men kan fremstå som det. Det er i hvert fall min observasjon og analyse av det. Selv er jeg også noe introvert, men har hatt lettere for å danne vennskap. Det er sikkert mange grunner, men jeg gjetter på at noe skyldes at jeg ikke er redd for å "bjuda på" (uten at det blir for mye selvsagt) og at jeg smiler, ler og er en god lytter. 

Anonymkode: ede6f...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner jo ikke deg, men jeg har en søster og en datter som har hatt vansker med vennskap, særlig kvinnelige venner. Søsteren min har fått det lettere med årene, hun har nok rett og slett fått bedre sosial kompetanse. Felles for dem begge er at de er stille og gir lite av seg selv. De er passive i samtale, venter at andre skal ta initiativ. Lite å fortelle og snakke om, mye fordi de er svært private og ikke liker å dele. Man må hale ting ut av dem, for eksempel hva de skal i helgen. Litt alvorlige. Men tør opp med rett type humor. Og de kan være litt direkte, de mener nok ikke å være uhøflige, men kan fremstå som det. Det er i hvert fall min observasjon og analyse av det. Selv er jeg også noe introvert, men har hatt lettere for å danne vennskap. Det er sikkert mange grunner, men jeg gjetter på at noe skyldes at jeg ikke er redd for å "bjuda på" (uten at det blir for mye selvsagt) og at jeg smiler, ler og er en god lytter.

Glemte å si at de også dårlig skjuler hvis det andre snakker om kjeder dem, eller de synes det er teit, det tror jeg ikke at de er klar over selv en gang. 

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Anonymkode: ede6f...f4f

 

Anonymkode: ede6f...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

da jeg ikke liker noen først, men jeg er lett å overbevise,

Anonymkode: 8101e...dfb

Dette er jo ikke så positivt…? Og det merker jo andre med en gang. At du ikke liker dem? Og da velger de å henge med noen som liker dem i stedet? Jeg hadde ikke orket å skulle overbevise noen for at de skal like meg, jeg er ikke så desperat på en måte. De vennene der vil du ikke ha lan man kanskje si.

Så, spørs om du ser etter venner på feil premisser. Fordi du føler du burde ha noen, ikke fordi du egentlig er åpen for vennskap. 

Tror jeg ville vridd fokuset til å gjøre ting som gjør deg selv glad, og så finne en sosial arena der du kan gjøre det sammen med andre. Og så se om felles interesse kan føre til vennskap, heller enn å lete etter vennskap i desperasjon. vil du trene? Tren! Finn noe å trene samme med andre som passer for deg. Slå av en prat i garderoben, eller på vei inn/ut. Du merker veldig kjapt hvem som er interessert i å sosialisere og hvem som ikke er. 

Vi flyttet til et nytt sted da jeg var 34 år. Kjente ikke en sjel her, bokstavelig talt. Kom med mannen og et barn, for å redusere pendleravstand. Det er 9 år siden snart, og i dag har jeg flere virkelig gode venner her, og mange bekjente og endel midt imellom. Det krevde innsats å få nye venner på nytt sted som voksen. Men det gikk! Det jeg gjorde mest var å ikke virke desperat, men å snakke med folk, enda jeg hater small-talk. Det var nesten bare å starte med «hei, jeg har akkurat flyttet hit, vet du om en bra frisør?» omtrent. Og jeg merket kjempefort om folk hadde nok med sitt, eller om de var sosialt tilgjengelige. Det beste tegnet var ved neste anledning da man møttes et sted og vedkommende tok kontakt for en prat. Det betydde åpent for mulig sosialisering. Så ble det alt fra folk som fortsatt er på hils, til folk jeg vet har ryggen min og jeg har deres hvis det trengs. Men det er egentlig likt som dating, ikke alltid kjemien er der, absolutt ikke. Men noen ganger sier det bare «pang», og andre ganger utvikles ting over tid. Vi har brukt MYE krefter på å være sosiale nettopp for å gi forhold mulighet til å utvikle seg. Invitert mye, ulike folk, så ser man hvem som inviterer tilbake, det er de som er verdt å følge opp. Osv. nei, det er ikke så enkelt, man må tørre å åpne opp. Og akseptere at kjemien må stemme, og ikke egentlig ta det helt personlig når den ikke gjør det. For det er helt naturlig at noen klaffer bedre enn andre, det er ingens skyld. For din del har du enten ikke truffet de rette enda, ellers har du ikke vært åpen for å la noe utvikle seg over tid. 

Anonymkode: 8dea3...af6

[AnonymBruker]

det er ikke lett og få venner i dag, jeg selv har ikke noe særlig venner og har gitt litt opp og prøve det

folk er så ekstremt krav store når det kommer til nye venner i dag, folk har liksom en enorm skjekk liste hvor alt skal stemme på den listen så da sitter man da igjenn med ingen venner og bare furter for at man ikke har venner

Anonymkode: a8f6a...a52