Barn som legger skylden på mor, når far sliter med kort lunte

[AnonymBruker]

Jeg har barn med en med kort lunte og som banner mye. Han kan lett slå i bordet å si ganske høyt "nå er det nok!" når barnet gjør ting som ikke er greit. Den siste tiden vi bodde sammen og han hentet i bhg så hørte jeg alltid en irritert og sur stemme i gangen, samt et frustrert barn. Barnet på snart 5 vil ha hjelp med å ta av sko, far nekter og mener hn klarer selv. Barnet slår seg vrang og vil ikke. Far uffer seg og går vekk, barnet blir stående å hyle. 

Slike situasjoner er det ofte mellom de, men det er også mye glede. Jeg merker derimot at om barnet har gjort noe som ikke er greit så vil hn ikke at pappa skal vite det. Hn sier "da blir pappa sint." Hn forteller meg alt mulig, men vil ikke si til pappa. 

I blant så slår barnet ofte, hyler stygge ord og bruker generelt farens språk. Det har skjedd flere ganger at hn sier det er mamma som sier slikt. Det drøyeste ordet jeg bruker er "fader" så jeg banner ikke. Barnet vet godt at mamma kan være bestemt, men mamma blir ikke sint. Likevel er det meg barnet omtaler i bhg, jeg antar at det er tryggere å si? Pappa vil sikkert bli sint om hn sier at dette kommer fra pappa? 

Det har vært en hendelse som ikke var grei i det hele tatt, jeg stoppet det kjapt og sa til barnet og far at dette er ikke greit. Jeg ga pappaen kraftig advarsel på den slags og det har ikke skjedd igjen. 

Faren har ofte latt sinne sitt gå utover meg, oftere med barnet tilstedet på slutten av forholdet. Han har ikke vært voldelig mot meg, men veldig stygg i munnen. Vi forsøkte fvk, men han ble så sint der at de måtte avslutte timen. 

Jeg er nå usikker på om dette er noe jeg bør ta videre? Det er som sagt mye glede mellom de også. Jeg har bedt faren om å være med på cos kurs, snakke med noen om ting han sliter med, men han vil ikke. Vurderer å snakke med far først å si det som det er at han må endre ting eller så må jeg fortelle barnehagen hva som egentlig foregår. 

Usikkerheten min ligger også i at dette er på bygda og faren er godt likt i bygda han vokste opp i. Mens jeg er innflytteren. Det er andre dokumenterte saker som beviser at jeg ikke er problemet også. Dette vet veldig få om. 

Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 61163...66c

[AnonymBruker]

Skal sies at jeg har blitt overrasket i etterkant med noen som sa at han er ikke helt bra. 

Anonymkode: 61163...66c

[AnonymBruker]

Bare å se på den mye omtalte rettssaken i media.. ingen skal vokse opp slik.

Mishandling skjer ikke bare fysisk, men også psysisk. 

Anonymkode: e0fb7...351

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 15.33):

Jeg har barn med en med kort lunte og som banner mye. Han kan lett slå i bordet å si ganske høyt "nå er det nok!" når barnet gjør ting som ikke er greit. Den siste tiden vi bodde sammen og han hentet i bhg så hørte jeg alltid en irritert og sur stemme i gangen, samt et frustrert barn. Barnet på snart 5 vil ha hjelp med å ta av sko, far nekter og mener hn klarer selv. Barnet slår seg vrang og vil ikke. Far uffer seg og går vekk, barnet blir stående å hyle. 

Slike situasjoner er det ofte mellom de, men det er også mye glede. Jeg merker derimot at om barnet har gjort noe som ikke er greit så vil hn ikke at pappa skal vite det. Hn sier "da blir pappa sint." Hn forteller meg alt mulig, men vil ikke si til pappa. 

I blant så slår barnet ofte, hyler stygge ord og bruker generelt farens språk. Det har skjedd flere ganger at hn sier det er mamma som sier slikt. Det drøyeste ordet jeg bruker er "fader" så jeg banner ikke. Barnet vet godt at mamma kan være bestemt, men mamma blir ikke sint. Likevel er det meg barnet omtaler i bhg, jeg antar at det er tryggere å si? Pappa vil sikkert bli sint om hn sier at dette kommer fra pappa? 

Det har vært en hendelse som ikke var grei i det hele tatt, jeg stoppet det kjapt og sa til barnet og far at dette er ikke greit. Jeg ga pappaen kraftig advarsel på den slags og det har ikke skjedd igjen. 

Faren har ofte latt sinne sitt gå utover meg, oftere med barnet tilstedet på slutten av forholdet. Han har ikke vært voldelig mot meg, men veldig stygg i munnen. Vi forsøkte fvk, men han ble så sint der at de måtte avslutte timen. 

Jeg er nå usikker på om dette er noe jeg bør ta videre? Det er som sagt mye glede mellom de også. Jeg har bedt faren om å være med på cos kurs, snakke med noen om ting han sliter med, men han vil ikke. Vurderer å snakke med far først å si det som det er at han må endre ting eller så må jeg fortelle barnehagen hva som egentlig foregår. 

Usikkerheten min ligger også i at dette er på bygda og faren er godt likt i bygda han vokste opp i. Mens jeg er innflytteren. Det er andre dokumenterte saker som beviser at jeg ikke er problemet også. Dette vet veldig få om. 

Hva burde jeg gjøre?

Anonymkode: 61163...66c

Ekspander  

Eksen din trenger foreldreveiledning og muligens også terapi. 
Han kan ikke holde på som han gjør, han ødelegger barnet sitt. 
 

Anonymkode: 41e13...78a

[AnonymBruker]

Og ja, barnet ber om hjelp ved å skylde på deg, som hen er trygg på. 
Atferden ved å slå og bruke stygge ord er nok delvis tillært og delvis et rop om hjelp. 

Kan du ikke ta kontakt med barneverntjenesten selv? Er mange foreldre som gjør det. 

Anonymkode: 41e13...78a

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tatt kontakt med barneverntjenesten, det er så forskjellig fra sted til sted om de er gode på veiledning og har et godt kompetansemiljø.

Men, er det en ting jeg ville vurdert å gå fra mannen min for, så var det om barnet mitt ikke var trygt. Ingen barn skal vokse opp med å gå og være redde for at en omsorgsperson skal fly i flint, rope osv. Det er skadelig for selvfølelsen til barnet, og det gir utrygge barn.

Han må rett og slett ta tak i dette, og det er bare han selv som kan gjøre det. 

Anonymkode: 28b94...099

[AnonymBruker]

Bup

Anonymkode: b0e43...54c

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 4.42):

Og ja, barnet ber om hjelp ved å skylde på deg, som hen er trygg på. 
Atferden ved å slå og bruke stygge ord er nok delvis tillært og delvis et rop om hjelp. 

Kan du ikke ta kontakt med barneverntjenesten selv? Er mange foreldre som gjør det. 

Anonymkode: 41e13...78a

Ekspander  

Jeg har vurdert det, men redd jeg overdriver. Noe jeg "alltid" gjorde i forholdet med han, men begynner å merke noe annerledes i meg nå. 

Anonymkode: 61163...66c

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 4.49):

Jeg ville ikke tatt kontakt med barneverntjenesten, det er så forskjellig fra sted til sted om de er gode på veiledning og har et godt kompetansemiljø.

Men, er det en ting jeg ville vurdert å gå fra mannen min for, så var det om barnet mitt ikke var trygt. Ingen barn skal vokse opp med å gå og være redde for at en omsorgsperson skal fly i flint, rope osv. Det er skadelig for selvfølelsen til barnet, og det gir utrygge barn.

Han må rett og slett ta tak i dette, og det er bare han selv som kan gjøre det. 

Anonymkode: 28b94...099

Ekspander  

Vi har gått fra hverandre om det ikke kom frem i innlegget. Når han har samvær er han nå oftere med familie. Jeg får tilsendt bilder hver dag av et fornøyd barn i full aktivitet. 

Anonymkode: 61163...66c

[AnonymBruker]

Far burde absolutt deltatt på foreldreveiledning. Om cos er det beste eller individuell hvor dere begge foreldre deltar vet jeg ikke. 
Kan det være at du har en ganske ettergivende foreldrestil? At du er redd for at barnet skal bli lei seg når du/dere sier ifra om at noe ikke er greit, har forventninger og grenser for barnet? 
Den situasjonen når 5åringen vil ha hjelp til å ta av skoene og far ikke hjelper, men blir irritert, den kan jeg forstå far sin håndtering av. Selvsagt kan man forklare med rolig dempet stemme at han må prøve selv først, at man vet han klarer det selv osv. men hvorfor ber 5åringen om hjelp i utgangspunktet? Får han vanligvis hjelp av feks deg til ting han egentlig burde mestret selv? 
 

Tenker begge dere hadde hatt godt av foreldreveiledning og gjerne sammen. Så dere kan samarbeide om dette i lag. Gitt at far selvsagt faktisk deltar. Mulig han er for stolt til å takke ja og forstå behovet for veiledning. 

Anonymkode: 237f3...ce9

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 8.55):

Far burde absolutt deltatt på foreldreveiledning. Om cos er det beste eller individuell hvor dere begge foreldre deltar vet jeg ikke. 
Kan det være at du har en ganske ettergivende foreldrestil? At du er redd for at barnet skal bli lei seg når du/dere sier ifra om at noe ikke er greit, har forventninger og grenser for barnet? 
Den situasjonen når 5åringen vil ha hjelp til å ta av skoene og far ikke hjelper, men blir irritert, den kan jeg forstå far sin håndtering av. Selvsagt kan man forklare med rolig dempet stemme at han må prøve selv først, at man vet han klarer det selv osv. men hvorfor ber 5åringen om hjelp i utgangspunktet? Får han vanligvis hjelp av feks deg til ting han egentlig burde mestret selv? 
 

Tenker begge dere hadde hatt godt av foreldreveiledning og gjerne sammen. Så dere kan samarbeide om dette i lag. Gitt at far selvsagt faktisk deltar. Mulig han er for stolt til å takke ja og forstå behovet for veiledning. 

Anonymkode: 237f3...ce9

Ekspander  

Nei, jeg er konsekvent. Har fått bekreftet med cos kurs at jeg er på riktig spor. 

Hn får hjelp når jeg ser hn står helt fast, men vanligvis veiledning i hvordan ting gjøres. Jeg liker å se mestringsfølelsen på hn når hn får det til, selv om det var litt vanskelig. 

 

Anonymkode: 61163...66c

[Snublefot62]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 10.01):

Nei, jeg er konsekvent. Har fått bekreftet med cos kurs at jeg er på riktig spor. 

Hn får hjelp når jeg ser hn står helt fast, men vanligvis veiledning i hvordan ting gjøres. Jeg liker å se mestringsfølelsen på hn når hn får det til, selv om det var litt vanskelig. 

 

Anonymkode: 61163...66c

Ekspander  

At du er på rett spor betyr ikke at du gjør det rett, nødvendigvis.

Uansett handler ikke foreldreveiledning nødvendigvis bare om den ene som sliter mest med foreldrerollen, men begge. Barna har en stor gevinst av at dere samarbeider og snakker samme språk - og har tilnærmet lik måte å sette grenser på.

Men om du tenker det er bare hans problemer så…

[anon01]

Man er ekstremt lojal til sine foreldre, og det er nok enklere å "skylde" på deg eller utagere mot deg, for du er en trygg havn.

Men det er ekstremt viktig at du som mor ikke kjører "mor mot far" for det vil ødelegge barnet mer enn du tror.

Som foreldre, skal man spille hverandre god. Ja, barnefar i din historie, trenger absolutt litt veiledning om alt du skriver er 100% sant, men vi alle vet jo at det er nyanser av alt. Og du skriver jo også at det er ekstremt mye glede mellom barnet og barnefar også. 

Endret fredag kl 10:11 av anon01

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 8.39):

Vi har gått fra hverandre om det ikke kom frem i innlegget. Når han har samvær er han nå oftere med familie. Jeg får tilsendt bilder hver dag av et fornøyd barn i full aktivitet. 

Anonymkode: 61163...66c

Ekspander  

At de er med fars familie er en bra ting da. I disse situasjonene ‘skjerper’ nok far seg og er nok ikke like kort i lunta. Rart med det, hva? De kan skjerpe seg når de må… de vet at sene kjeftingen og språket er feil. 

Du må fortsette med oppdragelsen og veiledningen av barnet og plukke av fars korte lunte om du ser det hos barnet. Lær barnet at barnet ikke er ansvarlig for de voksnes reaksjoner. 

Anonymkode: 9ce75...ac3

[AnonymBruker]

  Snublefot62 skrev (På 4.4.2025 den 10.05):

At du er på rett spor betyr ikke at du gjør det rett, nødvendigvis.

Uansett handler ikke foreldreveiledning nødvendigvis bare om den ene som sliter mest med foreldrerollen, men begge. Barna har en stor gevinst av at dere samarbeider og snakker samme språk - og har tilnærmet lik måte å sette grenser på.

Men om du tenker det er bare hans problemer så…

Ekspander  

Jeg har forsøkt å få han med på flere ting, han gidder ikke sånt pedagogisk shit. Han oppdrar ungen sin som han vil, er svaret.

Anonymkode: 61163...66c

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 15.41):

Jeg har forsøkt å få han med på flere ting, han gidder ikke sånt pedagogisk shit. Han oppdrar ungen sin som han vil, er svaret.

Anonymkode: 61163...66c

Ekspander  

?? Nei det er ikke lov å oppdrag ungen slik som man vil! Det er ikke lov å true eller skremme barn heller. Og om du ikke gjør noe med dette dårlige som barna utsettes for så blir du dømt for å ikke gripe inn. Da mister du omsogsretten!

Anonymkode: bef4b...2e6

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at barnet reagerer på ting ved deg, som du ikke merker selv. Mulig far har stygg og aggressiv språkbruk ovenfor barnet deres også, og det er selvsagt ikke greit. Om du mistenker at barnet ikke har det bra hos far og eventuelt blir utsatt for psykisk vold av far, er det ditt ansvar som mor å gjøre noe med det. Alternativet blir da f.eks. å dra far til retten for at samvær med far skal bli tryggere for barnet, som f.eks. at samvær kun foregår på dagtid med tilsynsperson tilstede. Retten vil da innhente opplysninger fra aktuelle instanser (som fvk som du skriver at måtte avslutte time pga far ble så sint), barnehage, evt. psykisk helsetjenester osv., samt at en sakkyndig vil vurdere din og fars omsorgsevne og komme med sine vurderinger. 

Anonymkode: 4b15f...c38

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

veronica<3, mod.