Hvordan hadde du reagert om du var min partner?

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hva andre hadde tenkt i vår situasjon og hva du hadde godtatt. 
Jeg ble syk høsten som var, ble veldig syk, innlagt på sykehuset, så i ventekø for videre hjelp. Ting har tatt tid og jeg har vært mer eller mindre sengeliggende i mange måneder. 
Jeg er nå på bedringensvei, medisiner virker, oppfølging av legen hver 3 uker der vi legger planer for videre fremdrift. 
All min energi går nå til opptrening, litt jobb og barna mine. Det betyr at jeg gjør ikke noe hjemme, lager ikke mat, vasker tøy, rydder noe særlig osv. 

Mannen gjør alt selv om han står i full jobb. Vi er avhengig av min inntekt så det er viktig at jeg får trent meg opp igjen. 
Jeg har tenkt på om det var motsatt, jeg er usikker på om jeg hadde taklet dette så bra som mannen gjør. Han er bare god med meg, oppfordrer til å trene, ta vare på meg selv å klager ikke noe. 
Så føler litt jeg lever et luksus liv der jeg bare tar hensyn til meg selv. 
Håper jo så klart at jeg klarer å bidra mer og mer etterhvert, men synes jeg er heldig med at mannen min ikke er sur på meg og godtar at sånn er det nå. 
Hvordan ville du taklet det, eller mannen din? Er det vanlig å være så god som mannen? Jeg tror ikke jeg hadde vært så bra om situasjonen hadde vært motsatt. 

Anonymkode: d949d...1df

[sicario]

Det er i hvert fall ikke uvanlig.

I gode og onde dager etc.

Jeg ønsket jo for alle (henne, meg, våre barn) sin del, at hun skulle rehabilitere og gjennoppta et så tilnærmet normalt liv som mulig, da jeg sto i lignende situasjon som din mann.

Det er sånn det er å være glad i noen og ønske det beste for både seg selv, sin partner og sin familie.

[AnonymBruker]

Tenker det kan tære på i lengden, om du skal vurdere å kutte jobb en periode for å bidra hjemme? Snakk med ham. 

Anonymkode: 71509...727

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Mannen min stilte opp. Ikke kjempebra i begynnelsen, fordi han forstod ikke alvoret med en gang. Det gikk seg til. 
Nå er det mannen min som har hatt behov for all mulig hjelp pga et stygt brudd. Jeg har selvsagt stilt opp med det jeg kan. For meg var det en selvfølge, og det var det for mannen min også, da han tok inn alvoret/forstod omfanget. 

Anonymkode: f89bc...405

[AnonymBruker]

Så mannen din gjør et absolutt minimum av hva ethvert normalt anstendig menneske ville gjort, og du er usikker på om du ville gjort det samme?

Noen måneder er en akutt fase. Det er kortvarig. Dersom dette varer? Da er det naturlig at partnere revurderer. Kanskje var man sammen av årsaker som ikke handler om kjærlighet - behovet for noen å dele boutgifter med, behovet for noen å formere seg med etc. Gitt slike årsaker (og de er vanlige) så skiller man seg selvsagt. Men om men er glad i sin partner? Da er det din partner gjør bunnlinja. Minimum.

Du tror altså om deg selv at du ville valgt å gjøre mindre enn minstekravet til et anstendig menneske, ts. Stå litt med den tanken. Velg om du ønsker være et menneske som tenker slikt (trolig sannferdig) om egen evne til kjærlighet.

Anonymkode: 23740...0ec

[Fjellmannover190]

Min ekskone slet veldig med noe muskulert, og kunne ikke jobbe, og var i ferd med å bli ufør, og vi sto sammen om dette og gikk hardt inn for å få trent opp igjen, og vi klarte det sammen. Jeg bidro ekstra, fordi det var det riktige og sto på for barna og huset, for det var det riktige, og følte nærhet og felleskap. 10 gode år, så ble jeg syk, og jeg følte meg til bry og vart en hemsko i hennes karriereutvikling og jobb, og når jeg ble bedre flyttet jeg ut, ikke bare på grunn av dette, men jeg kunne ikke lenger tenke meg å bli gammel med henne. Mye bedre nå, og angrer på at jeg ikke flyttet ut før

Endret 3. april av Fjellmannover190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker det kan tære på i lengden, om du skal vurdere å kutte jobb en periode for å bidra hjemme? Snakk med ham. 

Anonymkode: 71509...727

Viktig for vår økonomi at jeg kommer tilbake i jobb, så det er både jeg og mannen enig i at vi prioriterer. 
 

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så mannen din gjør et absolutt minimum av hva ethvert normalt anstendig menneske ville gjort, og du er usikker på om du ville gjort det samme?

Noen måneder er en akutt fase. Det er kortvarig. Dersom dette varer? Da er det naturlig at partnere revurderer. Kanskje var man sammen av årsaker som ikke handler om kjærlighet - behovet for noen å dele boutgifter med, behovet for noen å formere seg med etc. Gitt slike årsaker (og de er vanlige) så skiller man seg selvsagt. Men om men er glad i sin partner? Da er det din partner gjør bunnlinja. Minimum.

Du tror altså om deg selv at du ville valgt å gjøre mindre enn minstekravet til et anstendig menneske, ts. Stå litt med den tanken. Velg om du ønsker være et menneske som tenker slikt (trolig sannferdig) om egen evne til kjærlighet.

Anonymkode: 23740...0ec

Hva skriver du om her? Et minimum? Nei han gjør absolutt alt i huset, han gjør også mest med unger. Jeg kjører og henter barn kun når han jobber, jobber han kveld er maten lagd før jobb. 
Om alt husarbeid innvendig og utvendig er minimum, hva er da max? 
Jeg er usikker på om jeg hadde klart den arbeidsbyrden ja, mulig vi måtte ansatt noen og mulig jeg ikke hadde klart å gjøre alt uten å klage litt. 
Så jeg synes kanskje innlegget ditt var litt vel surmaga, men det var kanskje litt godt å få det ut  

Ts

Anonymkode: d949d...1df

[AnonymBruker]

Fjellmannover190 skrev (43 minutter siden):

Min ekskone slet veldig med noe muskulert, og kunne ikke jobbe, og var i ferd med å bli ufør, og vi sto sammen om dette og gikk hardt inn for å få trent opp igjen, og vi klarte det sammen. Jeg bidro ekstra, fordi det var det riktige og sto på for barna og huset, for det var det riktige, og følte nærhet og felleskap. 10 gode år, så ble jeg syk, og jeg følte meg til bry og vart en hemsko, og når jeg ble bedre flyttet jeg ut, ikke bare på grunn av dette, men jeg kunne ikke lenger tenke meg å bli gammel med henne.

Så trist, jeg hadde ikke gått i fra mannen min eller vært slem. Mulig vi måtte ha leid inn folk til hjelp, og det kan nok hende jeg hadde klaget litt som å sagt at dette er hardt. 

For som en sa i gode og onde dager, det gjelder meg også. Jeg er bare så utrolig takknemlig og usikker på om jeg hadde klart det så bra som det mannen min gjør. Jeg er ikke nærheten så bra som det han er❤️

Ts

Anonymkode: d949d...1df

[AnonymBruker]

Jeg ble syk tidligere i år og har ikke kunnet bidra med noe særlig. Det kan jeg nok neppe gjøre på noen måneder heller, men jeg håper at jeg kan gjøre mer og mer etterhvert som jeg blir bedre.

Samboeren min har da måttet gjøre det meste og har vært verdens beste i løpet av den tiden. Jeg får litt dårlig samvittighet noen ganger fordi jeg gjerne skulle bidratt, men nå er fokuset på å bli frisk og få behandling det som er viktig.

Jeg ville gjort det samme for han ja. Man vet jo aldri hva som kan skje. Så får det heller flyte litt om man ikke rekker alt man vanligvis ville gjort. Det er en unntakssituasjon, men det noen ganger kan det bli langvarig også. Mulig man da ville trengt hjelp utenfra.

Anonymkode: d6b2a...eb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan ville du taklet det, eller mannen din? Er det vanlig å være så god som mannen? Jeg tror ikke jeg hadde vært så bra om situasjonen hadde vært motsatt. 

Jeg synes han høres uvanlig god ut. At du er syk nå er jo, slik det høres ut som, en midlertidig tilstand. Siden du får tid til opptrening og får fokusert på deg selv blir du faktisk bedre. 

At mannen tar seg av alt i huset er faktisk veldig fint. At han også gjør det uten å klage, er jo mirakuløst. Han virker jo som en supermann og en keeper. Du må fortsette som du gjør. Bli frisk igjen. Det kan være at det er du som en dag må holde fortet. Du hadde klart det om du måtte. 

Anonymkode: 39af0...d7a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er heldig og vet det. 😊Fortsett å trene deg opp, du. Og vis mannen din hvor takknemlig du er for alt han gjør. 🌹

Anonymkode: 62454...6cb

[AnonymBruker]

Om det blir skilsmisse må han uansett gjøre nøyaktig det samme husarbeidet alene, så tenker at dette ikke er noe ekstraarbeid. 

Anonymkode: ce7cb...f9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Viktig for vår økonomi at jeg kommer tilbake i jobb, så det er både jeg og mannen enig i at vi prioriterer. 
 

Hva skriver du om her? Et minimum? Nei han gjør absolutt alt i huset, han gjør også mest med unger. Jeg kjører og henter barn kun når han jobber, jobber han kveld er maten lagd før jobb. 
Om alt husarbeid innvendig og utvendig er minimum, hva er da max? 
Jeg er usikker på om jeg hadde klart den arbeidsbyrden ja, mulig vi måtte ansatt noen og mulig jeg ikke hadde klart å gjøre alt uten å klage litt. 
Så jeg synes kanskje innlegget ditt var litt vel surmaga, men det var kanskje litt godt å få det ut  

Ts

Anonymkode: d949d...1df

Han gjør det som aleneforeldre gjør, de gjør alt dette, hver dag året rundt. Spesielt de som er alene med barn 100% i tillegg til hus og jobb. Han gjør det som bare skulle være normalt- Som meg som er alene med 2 barn, ,vært i mange år. Ikke noe x i taket av dette, sånn er det for mange. Det er jo ikke mer spesielt at han gjør dette for at han er mann. 

Anonymkode: 0e211...4be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han gjør det som aleneforeldre gjør, de gjør alt dette, hver dag året rundt. Spesielt de som er alene med barn 100% i tillegg til hus og jobb. Han gjør det som bare skulle være normalt- Som meg som er alene med 2 barn, ,vært i mange år. Ikke noe x i taket av dette, sånn er det for mange. Det er jo ikke mer spesielt at han gjør dette for at han er mann. 

Anonymkode: 0e211...4be

Har ingenting om han er mann eller ikke, min mann har alltid tatt ting som en selvfølge, det beundrer jeg han for❤️

Når man er to så er det faktisk tyngre når den ene aldri bidrar. Det vet jeg da jeg også har vært alene. Ja, man gjør like mye, men psykisk er man mer innstilt på at sånn er det. Min mann har aldri fri heller, det er ikke slik at barna er borte annenhver helg. 
Ts

Anonymkode: d949d...1df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at du er heldig og vet det. 😊Fortsett å trene deg opp, du. Og vis mannen din hvor takknemlig du er for alt han gjør. 🌹

Anonymkode: 62454...6cb

Veldig takknemlig er jeg og det viser jeg ❤️

Anonymkode: d949d...1df

[KallePils]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg lurer litt på hva andre hadde tenkt i vår situasjon og hva du hadde godtatt. 
Jeg ble syk høsten som var, ble veldig syk, innlagt på sykehuset, så i ventekø for videre hjelp. Ting har tatt tid og jeg har vært mer eller mindre sengeliggende i mange måneder. 
Jeg er nå på bedringensvei, medisiner virker, oppfølging av legen hver 3 uker der vi legger planer for videre fremdrift. 
All min energi går nå til opptrening, litt jobb og barna mine. Det betyr at jeg gjør ikke noe hjemme, lager ikke mat, vasker tøy, rydder noe særlig osv. 

Mannen gjør alt selv om han står i full jobb. Vi er avhengig av min inntekt så det er viktig at jeg får trent meg opp igjen. 
Jeg har tenkt på om det var motsatt, jeg er usikker på om jeg hadde taklet dette så bra som mannen gjør. Han er bare god med meg, oppfordrer til å trene, ta vare på meg selv å klager ikke noe. 
Så føler litt jeg lever et luksus liv der jeg bare tar hensyn til meg selv. 
Håper jo så klart at jeg klarer å bidra mer og mer etterhvert, men synes jeg er heldig med at mannen min ikke er sur på meg og godtar at sånn er det nå. 
Hvordan ville du taklet det, eller mannen din? Er det vanlig å være så god som mannen? Jeg tror ikke jeg hadde vært så bra om situasjonen hadde vært motsatt. 

Anonymkode: d949d...1df

Tja… skal det ikke liksom være i gode og onde dager, da?

Sånn sett mer interessant at du selv tenker som du gjør…?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg lurer litt på hva andre hadde tenkt i vår situasjon og hva du hadde godtatt. 
Jeg ble syk høsten som var, ble veldig syk, innlagt på sykehuset, så i ventekø for videre hjelp. Ting har tatt tid og jeg har vært mer eller mindre sengeliggende i mange måneder. 
Jeg er nå på bedringensvei, medisiner virker, oppfølging av legen hver 3 uker der vi legger planer for videre fremdrift. 
All min energi går nå til opptrening, litt jobb og barna mine. Det betyr at jeg gjør ikke noe hjemme, lager ikke mat, vasker tøy, rydder noe særlig osv. 

Mannen gjør alt selv om han står i full jobb. Vi er avhengig av min inntekt så det er viktig at jeg får trent meg opp igjen. 
Jeg har tenkt på om det var motsatt, jeg er usikker på om jeg hadde taklet dette så bra som mannen gjør. Han er bare god med meg, oppfordrer til å trene, ta vare på meg selv å klager ikke noe. 
Så føler litt jeg lever et luksus liv der jeg bare tar hensyn til meg selv. 
Håper jo så klart at jeg klarer å bidra mer og mer etterhvert, men synes jeg er heldig med at mannen min ikke er sur på meg og godtar at sånn er det nå. 
Hvordan ville du taklet det, eller mannen din? Er det vanlig å være så god som mannen? Jeg tror ikke jeg hadde vært så bra om situasjonen hadde vært motsatt. 

Anonymkode: d949d...1df

Hvorfor i f jobber du, sykemeld deg før du brenner ut samboeren din.

Anonymkode: 732e7...496

[Carrot]

Så lenge vi har en god relasjon i bunnen, og har en åpen og god dialog og et forhold der jeg ser at han jobber med det han kan osv kan jeg "dra lasset" rimelig lenge alene om det trengs for at vi skal komme tilabke "i normal gjenge" der begge to er bidragsytere igjen ja. 

[AnonymBruker]

KallePils skrev (2 timer siden):

Tja… skal det ikke liksom være i gode og onde dager, da?

Sånn sett mer interessant at du selv tenker som du gjør…?

At jeg tenker jeg måtte hatt hjelp om jeg skulle klart det samme? Ja, sier mye om meg det. Jeg skrev ingenting i mitt innlegg at jeg skulle forlate mannen om tingene hadde vært snudd. Det er tydeligvis at mange tenker for jeg skriver om jeg er usikker på om jeg hadde klart å stå i det. Da måtte ting kanskje ha flyte utover, leid vaskehjelp, mulig fått hjelp med ungene. 

 

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor i f jobber du, sykemeld deg før du brenner ut samboeren din.

Anonymkode: 732e7...496

Jeg tror jobb er viktig, og komme seg tilbake i hverdagen. Mann er veldig enig i det heldigvis, det er en del av opptreningen, men nei mannen blir utbrent fordi vi er i en tøff periode. 
 

Anonymkode: d949d...1df

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 timer siden):

Så lenge vi har en god relasjon i bunnen, og har en åpen og god dialog og et forhold der jeg ser at han jobber med det han kan osv kan jeg "dra lasset" rimelig lenge alene om det trengs for at vi skal komme tilabke "i normal gjenge" der begge to er bidragsytere igjen ja. 

Det er nok viktig ja at man har et stabilt og godt forhold fra før av. 
Jeg gleder meg til jeg klarer å bidra mer igjen  

Anonymkode: d949d...1df