På boligjakt og bare uenige

[AnonymBruker]

Mannen og jeg trenger ny bolig og vi kommer altså ikke videre...jeg føler meg helt låst nå.

Vi har to felles barn (siste nyfødt), og han har i tillegg to særkullsbarn. Vi bor i Oslo, så markedet er ganske presset og dyrt. 

For å gjøre en lang historie kort, så har mannen slitt økonomisk de siste par årene. Han er selvstendig næringsdrivende, og helt siden covid har det vært vanskelig å tjene penger. Han har hatt mye gjeld å nedbetale i form av forsinkede skattebetalinger. En del av dette handler også om at han ikke har justert livsstilen etter økonomien og vist dårlig planleggingsevne med foretaket sitt, noe som har ført til en del konflikter. Dette ligger litt og ulmer mellom oss, der han nå skylder på andre for at han nesten ikke har EK, mens jeg mener det er hans egen feil.

Jeg har fortsatt min egen EK, og en helt gjennomsnittlig, fast inntekt. Han har ingen EK, men har omsider fått ny jobb, som er svært godt betalt (opp imot 2 mill). Nå som han endelig har fått penger mellom hendene igjen sier han at han ikke vil bruke for mye på renter. Det er for så vidt greit, men iom. at han har brukt opp sin EK, tenker jeg at han må belage seg på å låne noe ekstra for at vi skal kjøpe oss et sted å bo. 

Han snakker nå om å flytte ut av byen noen år for å spare penger. Det er ikke interessant for meg - både han og jeg jobber midt i byen, og jeg vil ikke sitte i kø hver morgen. I tillegg har vi begge familie her, og min mor er for øyeblikket den eneste som fungerer som barnevakt for oss. Han jobber lengre dager nå og har attpåtil noen reisedøgn i måneden. Han har ikke hatt fødselspermisjon, og eneste grunnen til at dette har gått opp har vært at jeg har hjelp fra min mor. Han sier at jeg kan jobbe mindre hvis vi kjøper noe billig, men da er jeg også helt avhengig av hans inntekt, og det er jeg ikke komfortabel med. Han mener prisveksten i byen blir flat, men vi har jo ingen garanti for å få god prisstigning utenfor byen heller. Han mener vi kan flytte tilbake når barna skal begynne på skolen, men jeg er redd vi fjerner oss helt fra Oslo-markedet.

I tillegg har han som sagt særkullsbarn (tenåringer), og de er i utgangspunktet negative til å ta offentlig transport. Vi har slitt med å få dem til å ta buss eller bane mellom to bydeler i Oslo, og jeg regner med at hvis vi flytter ut så må mannen min kjøre dem hele tiden. Da blir jeg sittende med to små mens han er i bilen og frakter dem hit og dit. 

Nå har vi sett på noen objekter i Oslo, men han er helt manisk på pris og avskriver alt som ikke er veldig billig. Jeg opplever at det er umulig å forholde seg til ham i boligjakten, for det ene øyeblikket kan han si at "rekkehus er uaktuelt" fordi han er ferdig med å bo tett på folk etter vi bodde i leilighet, så finner han et billig rekkehus og mener det er perfekt. Det ene øyeblikket kan han avskrive et objekt jeg liker fordi det ikke har nok hage, og så foreslår han en terrasseleilighet (fordi man får mange kvadratmeter for pengene).

Det er vanskelig å enes om krav når det er såpass lite som legges ut, for vi må være litt fleksible. Men han er så egenrådig og intens i disse diskusjonene, at det ofte ender med krangel. Jeg sover i tillegg 3-4ish timer om natten pga. nyfødt, og orker ikke så mye av disse kranglene. Hvis ikke jeg vil høre på hans monologer om hvilken retning boligmarkedet skal eller hva vi burde kjøpe, så mener han jeg "stikker hodet i sanden". Akkurat nå har jeg mest lyst å flytte til mindre foreldre og ha barna alene. 

Vi leier bolig og må ut herfra om ikke lenge. Jeg vet faktisk ikke mine arme råd. Vi hadde to boliger i sikte med visning denne helgen, nå har vi ingen. Han var plutselig dønn negativ til den jeg var veldig interessert i, og jeg gidder heller ikke å titte på hans objekter når jeg opplever at han overkjører meg sånn.

Jeg vet dette høres ut som vi ikke er kompatible overhodet, men det er altså bare boligspørsmålet som er problemet mellom oss. 

Har noen andre sittet i en slik tvist og hva ble svaret?

Anonymkode: aa881...81a

[AnonymBruker]

Å du er ikke egenrådig som ikke er interessert i å flytte utenfor Oslo.

Anonymkode: e8f2c...580

[AnonymBruker]

Kanskje du må belage deg på å bo uten han? Deg og barna alene rett og slett. Snakk med moren din og hør om hjelp derfra om det er nødvendig for å klare det. 

Jeg hadde aldri stilt meg i den situasjonen hvor jeg hadde vært avhengig av mannen økonomisk sett. 

Anonymkode: 05b2c...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å du er ikke egenrådig som ikke er interessert i å flytte utenfor Oslo.

Anonymkode: e8f2c...580

Ja dette er jo min preferanse, så jeg vet jo at vi begge "står på vårt". Men utgangspunktet for forrige boligkjøp og våre planer hele veien, er at vi ser på boliger i byen vi allerede bor i.

Vi er begge født og oppvokst her, med jobb og storfamilie og særkullsbarn i byen. Dette er aldri noe vi har snakket om tidligere, det ble noe han plutselig la på bordet da han var arbeidsledig.

Det er jo forskjell på preferanser, og jeg vil si at avstanden mellom f.eks. rekkehus og tomannsbolig er en preferanse, mens det å forlate byen er ganske mye større.

TS

Anonymkode: aa881...81a

[AnonymBruker]

Kan legge til at grunnen til at jeg er negativ til å dra ut av byen, er at jeg føler det går mer utover meg enn ham.

Det er jeg som er mest hjemme, nå er jeg i permisjon og skal over i ubetalt når den er over frem til barnehagestart. Jeg har en vanlig jobb, men med mulighet for fleksitid og hjemmekontor. 

Han snakker ofte om at jeg kan drive med noe annet, eller til og med slutte å jobbe hvis vi har råd til det. Til nød kan jeg jobbe et par dager i uken i byen og da sitte på med ham når han kjører til/fra byen.

Jeg vil jo i den situasjonen ikke bo nærme hverken min jobb, familie eller venner. Jeg føler litt at jeg blir "plassert" et sted slik at han skal ha bedre råd. Og selv om det antakeligvis drypper på oss begge, så ønsker jeg ikke å være avhengig av at han overfører penger til regninger hver måned. Jeg tenker også at jeg blir den som må investere i nærmiljøet, få nye venner og etablere kontakt i ny barnehage, siden han hverken har tid eller ork til det. Saken er vel den at jeg ikke føler meg helt hørt her.

TS

Anonymkode: aa881...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Kanskje du må belage deg på å bo uten han? Deg og barna alene rett og slett. Snakk med moren din og hør om hjelp derfra om det er nødvendig for å klare det. 

Jeg hadde aldri stilt meg i den situasjonen hvor jeg hadde vært avhengig av mannen økonomisk sett. 

Anonymkode: 05b2c...4ed

Har fått tilbud av min mor å bo hos dem en periode før vi har funnet bolig, da de kommer til å "flytte inn på hytta" en måned. Det har jeg takket ja til, da får jeg spart nesten hele min lønn den måneden (siden boligen vår er solgt og vi ikke har lån). Mannen vil ikke, og sier han vil leie et annet sted til seg og de andre barna. Det får han bare gjøre for min del. 

Jeg KAN jo få kjøpt noe til meg og de to små, men det blir jo veldig begrenset. Men jeg har faktisk sett på et par objekter som nødløsning.

TS

Anonymkode: aa881...81a

[AnonymBruker]

Men han får ikke kjøpt noe uten deg, siden du er eneste med egenkapital? Og han må selvsagt låne mer penger enn du må hvis han må belåne sin halvdel fullt. Hva tenker han om disse tingene?

Anonymkode: 8f4ee...365

[AnonymBruker]

Kanskje veldig rart råd, men vent til den yngste er minst 1,5 år gammel, før du ser etter noe nytt. Jeg snakker bare av egen erfaring. Man vet ikke hva som blir viktig, før man har to barn i førskolealder. Jeg ser for meg at du er like blendet av permisjontiden med den minste, som jeg var i min tid. Du resikerer å kjøpe noe nå, og måtte flytte igjen om 4-5 år fordi boligen ikke passer. Det du trenger, mest av alt, er en rolig gate, fult av barn, der barna kan gå til andre barn og lekeplasser uten å måtte passes av dere hele tiden. Der barna kan sykle og sparkesykle, og hoppe på trampoline, og spille ball. Det du trenger, igjen, mest av alt, er tilhørlighet til en skole som dere kan være fornøyde med. Om det krever at dere flytter litt ut, så får det bare være det. Om noen år, når du ikke lenger er i permisjon eller har veldig små barn, vil det å bo sentralt eller nærmest mulig jobben ikke lenger være en like stor prioritet. Du trenger å bo passe urbant, passe sosialt men alikevel rolig og luftig. Nærme nok fritidsaktiviteter. Bare tro meg.. 

Anonymkode: b6770...d4f

[AnonymBruker]

Skilsmisse

Anonymkode: 026a8...047

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje veldig rart råd, men vent til den yngste er minst 1,5 år gammel, før du ser etter noe nytt. Jeg snakker bare av egen erfaring. Man vet ikke hva som blir viktig, før man har to barn i førskolealder. Jeg ser for meg at du er like blendet av permisjontiden med den minste, som jeg var i min tid. Du resikerer å kjøpe noe nå, og måtte flytte igjen om 4-5 år fordi boligen ikke passer. Det du trenger, mest av alt, er en rolig gate, fult av barn, der barna kan gå til andre barn og lekeplasser uten å måtte passes av dere hele tiden. Der barna kan sykle og sparkesykle, og hoppe på trampoline, og spille ball. Det du trenger, igjen, mest av alt, er tilhørlighet til en skole som dere kan være fornøyde med. Om det krever at dere flytter litt ut, så får det bare være det. Om noen år, når du ikke lenger er i permisjon eller har veldig små barn, vil det å bo sentralt eller nærmest mulig jobben ikke lenger være en like stor prioritet. Du trenger å bo passe urbant, passe sosialt men alikevel rolig og luftig. Nærme nok fritidsaktiviteter. Bare tro meg.. 

Anonymkode: b6770...d4f

Takk for svar.

Kanskje det ikke var tydelig nok - vi har allerede solgt vår forrige bolig, og leier nå, så ny bolig må vi ha.

Vi ser begge etter noe som er mer barnevennlig. Vi har flyttet fra en leilighet i sentrum, og skal ikke ha det samme igjen. Så det er ikke slik at han fronter noe barnevennlig og jeg vil være urban. Jeg er komfortabel med å forlate bykjernen, men jeg ser jo på bydelene i samme områder der mine venninner og søsken nå har etablert seg, i nærheten av der jeg selv vokste opp. 

Så ser jeg ikke at du nevner familie i innlegget ditt, som jeg vil si er ganske sentralt når man velger bolig. Mine søsken har kjøpt bolig i nærheten av våre foreldre, og har masse avlastning i form av barnevakt. Moren vår er både veldig glad i å være med barnebarn, og veldig flink med dem. Mannen mener vi like godt kan hyre en betalt barnevakt, og jeg er uenig i at det er det samme. Ellers argumenterer han for at vi kan kjøpe i nærheten av deres hytte, siden de er der mye. Men det er heller ikke det samme. Mine søskens barn er også nære våre i alder, og gode lekekamerater.

TS

Anonymkode: aa881...81a

[AnonymBruker]

For det første må du aldri finne på å slutte å jobbe for å leve på hans lønning. Det er katastrofalt for din fremtidige pensjon og du blir totalt avhengig av han.

Om dere velger å flytte ut av byen noen få år tviler jeg på at det blir for noen få år. Er vanskelig å flytte på barna når de har begynt på skolen og fått et sosialt nettverk der.

Og så er det på tide at tenåringene begynner å ta kollektiv.

Anonymkode: 734c7...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Har fått tilbud av min mor å bo hos dem en periode før vi har funnet bolig, da de kommer til å "flytte inn på hytta" en måned. Det har jeg takket ja til, da får jeg spart nesten hele min lønn den måneden (siden boligen vår er solgt og vi ikke har lån). Mannen vil ikke, og sier han vil leie et annet sted til seg og de andre barna. Det får han bare gjøre for min del. 

Jeg KAN jo få kjøpt noe til meg og de to små, men det blir jo veldig begrenset. Men jeg har faktisk sett på et par objekter som nødløsning.

TS

Anonymkode: aa881...81a

Jeg tror det vil være den beste løsningen. 

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Kan legge til at grunnen til at jeg er negativ til å dra ut av byen, er at jeg føler det går mer utover meg enn ham.

Det er jeg som er mest hjemme, nå er jeg i permisjon og skal over i ubetalt når den er over frem til barnehagestart. Jeg har en vanlig jobb, men med mulighet for fleksitid og hjemmekontor. 

Han snakker ofte om at jeg kan drive med noe annet, eller til og med slutte å jobbe hvis vi har råd til det. Til nød kan jeg jobbe et par dager i uken i byen og da sitte på med ham når han kjører til/fra byen.

Jeg vil jo i den situasjonen ikke bo nærme hverken min jobb, familie eller venner. Jeg føler litt at jeg blir "plassert" et sted slik at han skal ha bedre råd. Og selv om det antakeligvis drypper på oss begge, så ønsker jeg ikke å være avhengig av at han overfører penger til regninger hver måned. Jeg tenker også at jeg blir den som må investere i nærmiljøet, få nye venner og etablere kontakt i ny barnehage, siden han hverken har tid eller ork til det. Saken er vel den at jeg ikke føler meg helt hørt her.

TS

Anonymkode: aa881...81a

Hele den løsningen som han vil ha, innebærer jo at du og barna, både felles og særkullsbarna må ofre mye. Det virker jo ikke som det egentlig er nødvendig. Og du bør absolutt ikke sette deg i en situasjon hvor du blir avhengig av han, for han viser jo at han er temmelig egoistisk (og i grunn ganske korttenkt) av seg.

Du blir dratt bort fra alt og alle, barna hans vil nok med stor sannsynlighet ikke ha noe særlig samvær heller med denne løsningen (og hvordan kan han tenke at det er greit?!?!), også har du jo det med å måtte ordne nytt nettverk. En flytting som han skisserer, påvirker jo han i liten grad, men alle rundt han i stor grad. Du kan bare drive med noe annet?!? Han får drive med noe annet om det har så sinnsykt lite å si. 

Nei, jeg tenker at du skal ta løsningen med din familie og heller litt nærmere på de objektene som er en nødløsning. 

Anonymkode: 05b2c...4ed

[AnonymBruker]

Din egenkapital gjør boligkjøp mulig. Ergo har du siste ord. Du må bare være helt klar på at du ikke vil ut av byen og at du vil bo nær familien.

Høres for meg ut som om dette går mot samlivsbrudd uansett. Om det blir nå eller om fem år. Bosett deg i et område du kan bli, også som skilt.

Anonymkode: 0bf8e...4fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje veldig rart råd, men vent til den yngste er minst 1,5 år gammel, før du ser etter noe nytt. Jeg snakker bare av egen erfaring. Man vet ikke hva som blir viktig, før man har to barn i førskolealder. Jeg ser for meg at du er like blendet av permisjontiden med den minste, som jeg var i min tid. Du resikerer å kjøpe noe nå, og måtte flytte igjen om 4-5 år fordi boligen ikke passer. Det du trenger, mest av alt, er en rolig gate, fult av barn, der barna kan gå til andre barn og lekeplasser uten å måtte passes av dere hele tiden. Der barna kan sykle og sparkesykle, og hoppe på trampoline, og spille ball. Det du trenger, igjen, mest av alt, er tilhørlighet til en skole som dere kan være fornøyde med. Om det krever at dere flytter litt ut, så får det bare være det. Om noen år, når du ikke lenger er i permisjon eller har veldig små barn, vil det å bo sentralt eller nærmest mulig jobben ikke lenger være en like stor prioritet. Du trenger å bo passe urbant, passe sosialt men alikevel rolig og luftig. Nærme nok fritidsaktiviteter. Bare tro meg.. 

Anonymkode: b6770...d4f

Signeres. Å ha barnas venner i samme gate hvor de kan ferdes frem og tilbake er det mye barnevakt i. Mine barn er vokst opp slik og vi så etter hverandres barn. Hvis jeg skulle til tannlegen så naboen til mine og jeg så etter deres barn når de skulle noe.

Anonymkode: 16076...927

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mannen og jeg trenger ny bolig og vi kommer altså ikke videre...jeg føler meg helt låst nå.

Vi har to felles barn (siste nyfødt), og han har i tillegg to særkullsbarn. Vi bor i Oslo, så markedet er ganske presset og dyrt. 

For å gjøre en lang historie kort, så har mannen slitt økonomisk de siste par årene. Han er selvstendig næringsdrivende, og helt siden covid har det vært vanskelig å tjene penger. Han har hatt mye gjeld å nedbetale i form av forsinkede skattebetalinger. En del av dette handler også om at han ikke har justert livsstilen etter økonomien og vist dårlig planleggingsevne med foretaket sitt, noe som har ført til en del konflikter. Dette ligger litt og ulmer mellom oss, der han nå skylder på andre for at han nesten ikke har EK, mens jeg mener det er hans egen feil.

Jeg har fortsatt min egen EK, og en helt gjennomsnittlig, fast inntekt. Han har ingen EK, men har omsider fått ny jobb, som er svært godt betalt (opp imot 2 mill). Nå som han endelig har fått penger mellom hendene igjen sier han at han ikke vil bruke for mye på renter. Det er for så vidt greit, men iom. at han har brukt opp sin EK, tenker jeg at han må belage seg på å låne noe ekstra for at vi skal kjøpe oss et sted å bo. 

Han snakker nå om å flytte ut av byen noen år for å spare penger. Det er ikke interessant for meg - både han og jeg jobber midt i byen, og jeg vil ikke sitte i kø hver morgen. I tillegg har vi begge familie her, og min mor er for øyeblikket den eneste som fungerer som barnevakt for oss. Han jobber lengre dager nå og har attpåtil noen reisedøgn i måneden. Han har ikke hatt fødselspermisjon, og eneste grunnen til at dette har gått opp har vært at jeg har hjelp fra min mor. Han sier at jeg kan jobbe mindre hvis vi kjøper noe billig, men da er jeg også helt avhengig av hans inntekt, og det er jeg ikke komfortabel med. Han mener prisveksten i byen blir flat, men vi har jo ingen garanti for å få god prisstigning utenfor byen heller. Han mener vi kan flytte tilbake når barna skal begynne på skolen, men jeg er redd vi fjerner oss helt fra Oslo-markedet.

I tillegg har han som sagt særkullsbarn (tenåringer), og de er i utgangspunktet negative til å ta offentlig transport. Vi har slitt med å få dem til å ta buss eller bane mellom to bydeler i Oslo, og jeg regner med at hvis vi flytter ut så må mannen min kjøre dem hele tiden. Da blir jeg sittende med to små mens han er i bilen og frakter dem hit og dit. 

Nå har vi sett på noen objekter i Oslo, men han er helt manisk på pris og avskriver alt som ikke er veldig billig. Jeg opplever at det er umulig å forholde seg til ham i boligjakten, for det ene øyeblikket kan han si at "rekkehus er uaktuelt" fordi han er ferdig med å bo tett på folk etter vi bodde i leilighet, så finner han et billig rekkehus og mener det er perfekt. Det ene øyeblikket kan han avskrive et objekt jeg liker fordi det ikke har nok hage, og så foreslår han en terrasseleilighet (fordi man får mange kvadratmeter for pengene).

Det er vanskelig å enes om krav når det er såpass lite som legges ut, for vi må være litt fleksible. Men han er så egenrådig og intens i disse diskusjonene, at det ofte ender med krangel. Jeg sover i tillegg 3-4ish timer om natten pga. nyfødt, og orker ikke så mye av disse kranglene. Hvis ikke jeg vil høre på hans monologer om hvilken retning boligmarkedet skal eller hva vi burde kjøpe, så mener han jeg "stikker hodet i sanden". Akkurat nå har jeg mest lyst å flytte til mindre foreldre og ha barna alene. 

Vi leier bolig og må ut herfra om ikke lenge. Jeg vet faktisk ikke mine arme råd. Vi hadde to boliger i sikte med visning denne helgen, nå har vi ingen. Han var plutselig dønn negativ til den jeg var veldig interessert i, og jeg gidder heller ikke å titte på hans objekter når jeg opplever at han overkjører meg sånn.

Jeg vet dette høres ut som vi ikke er kompatible overhodet, men det er altså bare boligspørsmålet som er problemet mellom oss. 

Har noen andre sittet i en slik tvist og hva ble svaret?

Anonymkode: aa881...81a

Han virker litt kaotisk. Mister EK og det er andres feil, jobber selvstendig, så ny jobb, så vil han flytte langt ut, selv om ikke barna hans vil pendle, selv om ikke du vil pendle, og så ombestmmer han seg, kjører monologer når du er sliten, egenrådig, intens.

Han hører jo ikke på deg, og er ikke interessert i DINE behov. Så hvorfor vil du ha akkurat denne mannen?  

Er dette mannen du vil ha for resten av ditt liv da? VIL du leve sånn i resten av ditt liv, og aldri BLI HØRT? aldri ha noen nær deg som er nyskjerrig på hva du ønsker deg? 

At du har foreldre nær deg, er jo perfekt. Flytt til de. Spar mer EK, kjøp noe eget. EVT kan du jo risikere å miste din EK inn i noe dere kjøper sammen. 

Anonymkode: 6d5cb...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har fått tilbud av min mor å bo hos dem en periode før vi har funnet bolig, da de kommer til å "flytte inn på hytta" en måned. Det har jeg takket ja til, da får jeg spart nesten hele min lønn den måneden (siden boligen vår er solgt og vi ikke har lån). Mannen vil ikke, og sier han vil leie et annet sted til seg og de andre barna. Det får han bare gjøre for min del. 

Jeg KAN jo få kjøpt noe til meg og de to små, men det blir jo veldig begrenset. Men jeg har faktisk sett på et par objekter som nødløsning.

TS

Anonymkode: aa881...81a

Det her høres jo ut som en lur løsning da, TS. 

Men har du lyst å være sammen med mannen din da? Vil du dele livet ditt med han? 

Anonymkode: 6d5cb...9a4

[AnonymBruker]

Han høres ikke helt på plass ut. Uryddig økonomi, skylder på andre for egne valg, på sett og vis forsøker å gjøre deg avhengig/underlegen han.. hmmmm.. villig til å bo et eget sted uten deg og deres felles barn... merkelig opplegg. Min mann hadde ALDRI valgt bort barna våre uansett hva han måtte mene om meg. 

Hvordan er forholdet hans til din familie? Kan noe av det handle om det? Føler han seg tilsidesatt? At det blir for tette bånd mellom deg, dine søsken og mor? At han skulle ønske egen familie stilte opp for han/dere? At tanken hans kan være at hvis dere flytter utvav byen blir du kun hans igjen, og familien blir først og fremst dere 4/6?

Bare en tanke..

Anonymkode: 55668...8bf

[AnonymBruker]

Det er så praktisk å være nær familie! Veldig vanskelig å finne barnevakt. 

Anonymkode: 9a712...d71

[Tufsla&Vifsla]

Ikke flytt ut av byen når du ikke vil. Det blir ikke bra. 

Ikke gå med på en løsning som gjør deg økonomisk avhengig av mannen - det blir heller ikke bra. Det handler om langt mer enn pensjonen din, det handler om selvstendighet, at du kan stå på egne økonomiske ben etc. 

Pendling er slitsomt, det er gull verdt å slippe å bruke lang tid på reisen til/fra jobb når man har barn (ellers og, for den delen, men iallfall når barn skal hentes/leveres etc)

Ikke godta at du skal flytte fra ditt nettverk. 

Tenk deg godt om før dere kjøper noe sammen og ikke kjøp noe som går helt imot det du vil ha fordi HAN mener at du og barna skal ta all belastninga med alle ulempene.  Flytt til foreldrene dine med barna når du har muligheten til det og se etter bolig til dere som du selv kan ha råd til. Ikke diskuter uendelig med ham, det tapper deg for energi og sliter deg ned. Og du trenger å stå imot akkurat dette her. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

Å slite med å få tenåringene til å reise kollektivt, høres ut som en helt absurd situasjon. Det er jo bare å si "Neivel" og la dem være hjemme da? Jeg har også tenåring i Oslo, og det hadde seriøst aldri skjedd at vi hadde kjørt ham rundt. Om han ikke vil benytte seg av buss, t-bane osv. får han bli hjemme. Rett og slett.

Vi har nettopp kjøpt ny bolig, og vi var enige om at begge hadde vetorett. Det må være riktig for begge. Vi vurderte også å flytte ut av Oslo, og det var det mannen min helst ønsket. Men han jobber rett i nærheten av National og kunne brukt tog til jobb. Jeg måtte enten pendlet i over en time med tre bytter, eller byttet jobb. Å kjøre bil er ikke et alternativ for noen av oss. Jeg vurderte en stund å flytte ut av Oslo, men kom frem til at jeg ikke vil det. Jeg ville heller ikke flyttet fra nettverket vårt. Vi vurderte Nittedal, Lørenskog og områder rundt der, og kunne fått mer for pengene enn vi fikk, men å kunne sykle til jobb og å kunne jobbe omtrent hvor som helst i Oslo er viktig for meg/oss. 

Å tro at man kan kjøpe seg tilbake til Oslo fordi markedet her kommer til å stagnere om noen år er jo en helt latterlig idé. At boligmarkedet i Oslo skal flate ut har vært spådd siden 90-tallet. Det har ikke skjedd, og det er heller ingen grunn til at å tro at det vil skje. Hvis boligprisene stagnerer eller går ned, vil det gjelde hele landet, og mest utenfor Oslo og andre storbyer. Folk kommer alltid til å ønske å bo mest mulig sentralt, slik har det vært siden urbaniseringen begynte for snart 200 år siden. 

For meg høres dette ut som en utrolig vanskelig og låst situasjon, og mens dere diskuterer, kaster dere bort penger på å leie. 

Anonymkode: df0ab...221