Utrygghet - berettiget eller noe som er i mitt hode?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på en ting. Jeg har vært sammen med mannen min i snart 15 år. Vi har hus og barn. Men likevel etter all denne tiden så føler jeg på en utrygghet som er litt vanskelig å forklare. Det er som at jeg ikke stoler på at han gjør det jeg og barna trenger hvis det skulle bli nødvendig. Jeg har vokst opp uten en far, så jeg vet ikke hvordan det er at en mann hjelper deg med hva det skulle være, så jeg lurer litt på om denne utryggheten jeg føler på kommer av det eller om jeg faktisk har en mann som det ikke er «tak» i hvis dere skjønner? Dette er jo litt klassisk også, at han ikke pakker det han skal når han skal noe sted med ungene osv. Finnes det menn som er veldig ansvarsfulle og opptatt av at alle i familien skal føle seg trygge, eller er dette bare en bagatell? Jeg som mor og kone er jo opptatt av at ingen i min familie skal føle seg alene for eksempel, jeg stiller alltid opp. Mulig dette ble litt rotete, men dere forstår kanskje…

Anonymkode: f84e6...aaa

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg lurer på en ting. Jeg har vært sammen med mannen min i snart 15 år. Vi har hus og barn. Men likevel etter all denne tiden så føler jeg på en utrygghet som er litt vanskelig å forklare. Det er som at jeg ikke stoler på at han gjør det jeg og barna trenger hvis det skulle bli nødvendig. Jeg har vokst opp uten en far, så jeg vet ikke hvordan det er at en mann hjelper deg med hva det skulle være, så jeg lurer litt på om denne utryggheten jeg føler på kommer av det eller om jeg faktisk har en mann som det ikke er «tak» i hvis dere skjønner? Dette er jo litt klassisk også, at han ikke pakker det han skal når han skal noe sted med ungene osv. Finnes det menn som er veldig ansvarsfulle og opptatt av at alle i familien skal føle seg trygge, eller er dette bare en bagatell? Jeg som mor og kone er jo opptatt av at ingen i min familie skal føle seg alene for eksempel, jeg stiller alltid opp. Mulig dette ble litt rotete, men dere forstår kanskje…

Anonymkode: f84e6...aaa

Men hvorfor skal en ikke forvente at far er i stand til å ta vare på alle behovene til barna han har?

Mulig jeg misforstår deg..

[AnonymBruker]

Jeg står i en lignende situasjon, og håper jeg forstår deg riktig. Har ikke barn, men har veldig lyst på barn. Er likevel livredd for å sette barn til verden og sitte med følelsen av å være alene - selv om jeg er i et forhold. Arrester meg hvis jeg tar feil, men det du mangler er en omsorgsperson, som du føler har ryggen til deg og barnet ditt dersom det kommer en dag du skulle trenge det. Er du kanskje den i forholdet som tar initiativ, holder dere samlet, foreslår/planlegger ting, sørger for å opprettholde dialog og kommunikasjon osv? I så fall kjenner jeg meg veldig igjen i det du sier. 

Det ender med at du får veldig mange roller, og må ta på deg flere hatter alt etter som. Den eneste du virkelig kan stole på er deg selv, og hvis du en dag ikke hadde klart å tatt ansvaret, så hadde du ikke stolt på at partneren din fanger det opp og sørger for at korthuset ikke faller sammen? Det er en kjip følelse. Du nevner du manglet en far i oppveksten. Mulig du har vært opptatt av å legge til rette for å være den typiske «maskuline farsrollen» også, fordi du manglet det selv. For min del vokste jeg opp med det motsatte, og derfor tror jeg at jeg trenger dette fra min partner for å føle på trygghet og omsorg. 
 

Hva tenker du om det jeg skriver her? 

Anonymkode: b2229...d6a

[AnonymBruker]

Det med at han ikke pakker og lignende, er veldig vanlig og er jo fordi du sikkert føler sterkt ansvar for det, og faktisk gjør det eller hjelper ham i detalj hvis han skal gjøre det. Jeg finns ikke "utrygg" på min mann, men har måtte gå noen runder med meg selv for å slippe kontrollen på slike ting, det er jo bare så kjipt for barna og ham hvis de kommer til svømmehallen og har glemt armringer eller svømmebriller- ikke har med mat til etterpå når man er kjempesulten, ikke har shampo osv. Det koster meg så lite å pakke den baggen, og da er jeg grei og snill og det vil jeg jo gjerne være. Men på lang sikt er det en bjørnetjenste, for han blir ikke flinkere, og jeg blir ikke "tryggere" på ham. 

Eller på hyttetur uten den riktige stillongsen og riktige pålegget og har han husket sokker og kosebamsen og tannkrem?

Er mannen din en oppegående mann, så la ham pakke, og spør kun om det viktigste: husket undertøy, mat, medisiner? 

Handler dette om noe mer grunnleggende, som: Elsker han barna og meg? Det er litt uklart hva du legger i "en mann som ønsker kone og barn skal være trygge"?

 

Anonymkode: 90d1d...09b

[Elena77]

Forstår deg kanskje. Jeg var ikke trygg på min ektemann om han stilte opp når det virkelig gjaldt, feks ved alvorlig sykdom eller økonomiske problem (feks plutselig uten jobb) o.a. Det skjedde, både jeg og vår datter ble alvorlig syke (ulik diagnose, men begge friskmeldt). Vi er nå skilt....

[AnonymBruker]

Var ikke trygg på sånt, og etter samboerskap med to menn så trodde jeg egentlig at de fleste menn var slik. 
 

Men kjæresten nå er helt annerledes! Vi har ikke barn, men han sørger alltid for mat og drikke selv på de korteste bilturer (og til meg også). Aldri noe kaos eller noe som glemmes. Jeg er mer surrete enn han 😅 Så jeg er helt sikker på at han fint kunne tatt vare på barna slik uten problem hvis han hadde ønsket. 

Anonymkode: 98dfe...e69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg står i en lignende situasjon, og håper jeg forstår deg riktig. Har ikke barn, men har veldig lyst på barn. Er likevel livredd for å sette barn til verden og sitte med følelsen av å være alene - selv om jeg er i et forhold. Arrester meg hvis jeg tar feil, men det du mangler er en omsorgsperson, som du føler har ryggen til deg og barnet ditt dersom det kommer en dag du skulle trenge det. Er du kanskje den i forholdet som tar initiativ, holder dere samlet, foreslår/planlegger ting, sørger for å opprettholde dialog og kommunikasjon osv? I så fall kjenner jeg meg veldig igjen i det du sier. 

Det ender med at du får veldig mange roller, og må ta på deg flere hatter alt etter som. Den eneste du virkelig kan stole på er deg selv, og hvis du en dag ikke hadde klart å tatt ansvaret, så hadde du ikke stolt på at partneren din fanger det opp og sørger for at korthuset ikke faller sammen? Det er en kjip følelse. Du nevner du manglet en far i oppveksten. Mulig du har vært opptatt av å legge til rette for å være den typiske «maskuline farsrollen» også, fordi du manglet det selv. For min del vokste jeg opp med det motsatte, og derfor tror jeg at jeg trenger dette fra min partner for å føle på trygghet og omsorg. 
 

Hva tenker du om det jeg skriver her? 

Anonymkode: b2229...d6a

Du treffer helt 100 % spot on. Du beskriver det mye bedre enn jeg klarte det selv. Jeg har jo vært nødt til å ordne og klare absolutt alt selv i hele mitt liv med en fraværende far og en lite støttende mor. Jeg har aldri kunnet lene meg på henne heller for hjelp eller omsorg. Så nå er jo modusen min å ordne og fikse absolutt alt i livet, men jeg har ikke følelsen av at hvis jeg knekker så er mannen min der til å styre skuta og berge lasset eller hva man skulle si. Han har aldri gjort det i sitt eget liv fordi han har hatt foreldre som har gjort dette for han. Og nå gjør jo jeg «alt» fordi det er det eneste jeg er vant til og vet nesten ikke hvordan man bytter på å dra lasset på en måte. Han har det jo helt topp med at jeg ordner alt, men jeg er sliten og føler på en evig usikkerhet om han egentlig ER der når jeg trenger. Kanskje fordi jeg ikke opplever at han ser når jeg trenger en ekstra klem eller generell omsorg. Jeg får sikkert mange surmaga svar her om hvor håpløs jeg er som har giftet med med en så tafatt mann, men det jeg lurer på er jo høyst reelt: kanskje jeg vil ha denne følelsen uansett hvilken mann jeg er med, bare fordi jeg aldri har opplevd å ha noen i ryggen? Tusen takk for det fine svaret ditt, ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det med at han ikke pakker og lignende, er veldig vanlig og er jo fordi du sikkert føler sterkt ansvar for det, og faktisk gjør det eller hjelper ham i detalj hvis han skal gjøre det. Jeg finns ikke "utrygg" på min mann, men har måtte gå noen runder med meg selv for å slippe kontrollen på slike ting, det er jo bare så kjipt for barna og ham hvis de kommer til svømmehallen og har glemt armringer eller svømmebriller- ikke har med mat til etterpå når man er kjempesulten, ikke har shampo osv. Det koster meg så lite å pakke den baggen, og da er jeg grei og snill og det vil jeg jo gjerne være. Men på lang sikt er det en bjørnetjenste, for han blir ikke flinkere, og jeg blir ikke "tryggere" på ham. 

Eller på hyttetur uten den riktige stillongsen og riktige pålegget og har han husket sokker og kosebamsen og tannkrem?

Er mannen din en oppegående mann, så la ham pakke, og spør kun om det viktigste: husket undertøy, mat, medisiner? 

Handler dette om noe mer grunnleggende, som: Elsker han barna og meg? Det er litt uklart hva du legger i "en mann som ønsker kone og barn skal være trygge"?

 

Anonymkode: 90d1d...09b

Jeg har kanskje ikke orket å stå i det etter x-antall ganger hvor han har glemt bleier, skifteklær, ja uansett hva hele tiden. Så da tar jeg det heller selv, men totalbelastningen blir for stor også ender det med at jeg føler han er helt ubrukelig fordi han gjør ingenting. Fordi jeg gjør det uansett.

Det jeg mente med at mannen ønsker at familien føler seg trygg er om det er en bevissthet man burde ha i livet og hverdagen utover å så klart bare si seg enig i det hvis man blir spurt. Jeg bruker mye tid på at barna mine skal være trygge på at de alltid har meg hvis de trenger det. Jeg opplever ikke at han gjør det samme med dem. Men det kan som sagt være at jeg gjør det fordi jeg hadde en utrygg oppvekst og ikke vil at barna mine skal føle det på samme måte som jeg gjorde da. Hvis man vokser opp i et trygt og godt hjem så tar man det bare helt for gitt kanskje. At det er JEG som har et stort behov for uttalt og eksplisitt trygghet hvis du forstår  ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

Elena77 skrev (1 time siden):

Forstår deg kanskje. Jeg var ikke trygg på min ektemann om han stilte opp når det virkelig gjaldt, feks ved alvorlig sykdom eller økonomiske problem (feks plutselig uten jobb) o.a. Det skjedde, både jeg og vår datter ble alvorlig syke (ulik diagnose, men begge friskmeldt). Vi er nå skilt....

Så han stilte ikke faktisk opp da dere trengte det eller? Jeg er nå gravid og 50 % sykmeldt. Mannen min dro likevel av gårde på jobb i 1 uke. Vi har et barn på 3 år også som jeg da er alene med. Det kunne ikke falle han inn å ta en sykt barn-dag eller gjøre noe som kunne medføre at han kunne bli hjemme for å hjelpe meg. Da føler jeg meg veldig alene. Men mulig jeg burde tåle mer altså, jeg er ikke sikker.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Var ikke trygg på sånt, og etter samboerskap med to menn så trodde jeg egentlig at de fleste menn var slik. 
 

Men kjæresten nå er helt annerledes! Vi har ikke barn, men han sørger alltid for mat og drikke selv på de korteste bilturer (og til meg også). Aldri noe kaos eller noe som glemmes. Jeg er mer surrete enn han 😅 Så jeg er helt sikker på at han fint kunne tatt vare på barna slik uten problem hvis han hadde ønsket. 

Anonymkode: 98dfe...e69

Herlighet jeg vil ha en sånn mann! Jeg lurer oppriktig på om jeg ville blitt lykkelig av å være sammen med en sånn person. En som bare gjør NOE for at andre skal føle seg ivaretatt på en måte. Misforstå meg rett, jeg regner med at mannen min føler han gjør såå mye for oss, men aldri en matpakke eller en ekstra klem hvis noen skulle trenge det. Ikke sånne ting som krever at man SER noen på en måte. Heldig er du! Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[snillOnkel]

Kona har vel det overordnede ansvaret for sosialt liv i familien. Passer på avtaler, pakker etc. For å være ærlig gjør hun en ganske dårlig jobb, og jeg kunne gjort det mye bedre selv. Hun glemmer, gjør ulogiske valg, og bryter avtaler i siste liten. Hun insisterer imidlertid på denne rollen, selv synes jeg sosial organisering er kjedelig, og lar henne derfor holde på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lurer på en ting. Jeg har vært sammen med mannen min i snart 15 år. Vi har hus og barn. Men likevel etter all denne tiden så føler jeg på en utrygghet som er litt vanskelig å forklare. Det er som at jeg ikke stoler på at han gjør det jeg og barna trenger hvis det skulle bli nødvendig. Jeg har vokst opp uten en far, så jeg vet ikke hvordan det er at en mann hjelper deg med hva det skulle være, så jeg lurer litt på om denne utryggheten jeg føler på kommer av det eller om jeg faktisk har en mann som det ikke er «tak» i hvis dere skjønner? Dette er jo litt klassisk også, at han ikke pakker det han skal når han skal noe sted med ungene osv. Finnes det menn som er veldig ansvarsfulle og opptatt av at alle i familien skal føle seg trygge, eller er dette bare en bagatell? Jeg som mor og kone er jo opptatt av at ingen i min familie skal føle seg alene for eksempel, jeg stiller alltid opp. Mulig dette ble litt rotete, men dere forstår kanskje…

Anonymkode: f84e6...aaa

Etter 15 år kjenner du vel mannen din? At han glemmer å pakke noe har sikkert skjedd med deg og de fleste andre? Er du sikker på at det er mannen som gjør deg utrygg, har det skjedd noe siste tiden som gir deg den følelsen? Skjønte liksom ikke helt hva som er problemet, egentlig

Anonymkode: de3fc...540

[Rotemor]

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Selv om min eksmann var pålitelig, ville jeg aldri gitt fra meg ansvaret. Jeg har alltid følt at jeg må kontrollen på meg og mine. Det handler vel ikke om usikkerhet, men enn overdrevet ansvarsfølelse og/eller kontrollbehov.

Jeg trengte å forsikre meg om at mine barn hadde det de de trengte til rett tid feks. Mye for å unngå stress og hastverk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Etter 15 år kjenner du vel mannen din? At han glemmer å pakke noe har sikkert skjedd med deg og de fleste andre? Er du sikker på at det er mannen som gjør deg utrygg, har det skjedd noe siste tiden som gir deg den følelsen? Skjønte liksom ikke helt hva som er problemet, egentlig

Anonymkode: de3fc...540

Jeg har en evig følelse av at han ikke hjelper meg hvis jeg trenger det. Han ser ikke når jeg trenger noe og hvis jeg spør om han kan bli hjemme fra jobb hvis jeg er syk for eksempel, så er svaret alltid nei. Og jeg kan jo ikke spørre om å få omsorg akkurat, da blir det veldig kunstig og ikke det jeg egentlig ønsker. Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

Rotemor skrev (2 minutter siden):

Jeg tror jeg forstår hva du mener. Selv om min eksmann var pålitelig, ville jeg aldri gitt fra meg ansvaret. Jeg har alltid følt at jeg må kontrollen på meg og mine. Det handler vel ikke om usikkerhet, men enn overdrevet ansvarsfølelse og/eller kontrollbehov.

Jeg trengte å forsikre meg om at mine barn hadde det de de trengte til rett tid feks. Mye for å unngå stress og hastverk.

Ja, nettopp. Det blir bare styr og stress. Men nå er han altså en eks? Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[Elena77]

Nei, og det er grunnen til at vi er skilt i dag. Han tok aldri sykedager med barna. Jobb og henge med kompiser var viktigere. Følte meg ensom og alene med ansvaret for alt som hadde med familien vår å gjøre. Valgte derfor å gå. Det er bedre å være alene enn å ikke kunne stole på noen stiller opp for deg når det virkelig gjelder. Stoler heller på meg selv og det har gått kjempefint.  Det er meg barna henvender seg til når det er noe, ikke faren. Selv om faren "plutselig" måtte ta ansvar for barna når vi ble skilt. Han fikk seg en skikkelig lærepenge for å si det sånn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en evig følelse av at han ikke hjelper meg hvis jeg trenger det. Han ser ikke når jeg trenger noe og hvis jeg spør om han kan bli hjemme fra jobb hvis jeg er syk for eksempel, så er svaret alltid nei. Og jeg kan jo ikke spørre om å få omsorg akkurat, da blir det veldig kunstig og ikke det jeg egentlig ønsker. Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

Har du fortalt mannen din hva du trenger? Kommunikasjon er veldig viktig, ingen er tankelesere, så du må si det til han. Hjelper det ikke, hva gjør du da? 

Anonymkode: de3fc...540

[AnonymBruker]

Elena77 skrev (13 minutter siden):

Nei, og det er grunnen til at vi er skilt i dag. Han tok aldri sykedager med barna. Jobb og henge med kompiser var viktigere. Følte meg ensom og alene med ansvaret for alt som hadde med familien vår å gjøre. Valgte derfor å gå. Det er bedre å være alene enn å ikke kunne stole på noen stiller opp for deg når det virkelig gjelder. Stoler heller på meg selv og det har gått kjempefint.  Det er meg barna henvender seg til når det er noe, ikke faren. Selv om faren "plutselig" måtte ta ansvar for barna når vi ble skilt. Han fikk seg en skikkelig lærepenge for å si det sånn.

Uff, denne beskrivelsen traff meg veldig. Hvis min partner hadde følt at jeg satte jobb foran ham eller barna så hadde jeg jo fått helt panikk og tatt umiddelbare tiltak for å bedre situasjonen sånn at han skulle føle seg trygg på meg og revurdere hvordan jeg forholdt meg til ting. Men min mann hører ikke på meg når jeg sier at jeg føler meg lavt på prioriteringslita. Han påstår at jeg er øverst, men det føles aldri sånn. Det er derfor jeg begynner å lure på om dette er noe jeg bare innbiller meg, siden han påstår det motsatte. Men det må ha krevd mye av deg å gå? Hvis man drar så blir man ho bare enda mer alene på en måte. Men jeg skjønner det frihetstanken. Også frister det å kunne møte noen andre som faktisk gir akkurat dette jeg ønsker meg. Men jeg må være sikker på at dette ikke bare er tankespinn inni mitt eget hode først. Takk for kommentaren din! Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har du fortalt mannen din hva du trenger? Kommunikasjon er veldig viktig, ingen er tankelesere, så du må si det til han. Hjelper det ikke, hva gjør du da? 

Anonymkode: de3fc...540

Ja, men når han ikke ser det at jeg trenger det så blir det jo ikke likevel. Da må jeg si med store bokstaver hver eneste gang hva jeg ønsker at han skal gjøre, og det blir jo helt mekanisk og merkelig. Ikke sånn jeg vil ha det. Men jeg stusser over at han ikke prøver å lære seg å se dette som kommer helt intuitivt for meg - å se når andre trenger en god klem eller forsikrende/oppmuntrende ord. Men han synes vel ikke det er viktig. Og det er nesten det vondeste. Det blir en litt ond spiral hele greia. Ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du treffer helt 100 % spot on. Du beskriver det mye bedre enn jeg klarte det selv. Jeg har jo vært nødt til å ordne og klare absolutt alt selv i hele mitt liv med en fraværende far og en lite støttende mor. Jeg har aldri kunnet lene meg på henne heller for hjelp eller omsorg. Så nå er jo modusen min å ordne og fikse absolutt alt i livet, men jeg har ikke følelsen av at hvis jeg knekker så er mannen min der til å styre skuta og berge lasset eller hva man skulle si. Han har aldri gjort det i sitt eget liv fordi han har hatt foreldre som har gjort dette for han. Og nå gjør jo jeg «alt» fordi det er det eneste jeg er vant til og vet nesten ikke hvordan man bytter på å dra lasset på en måte. Han har det jo helt topp med at jeg ordner alt, men jeg er sliten og føler på en evig usikkerhet om han egentlig ER der når jeg trenger. Kanskje fordi jeg ikke opplever at han ser når jeg trenger en ekstra klem eller generell omsorg. Jeg får sikkert mange surmaga svar her om hvor håpløs jeg er som har giftet med med en så tafatt mann, men det jeg lurer på er jo høyst reelt: kanskje jeg vil ha denne følelsen uansett hvilken mann jeg er med, bare fordi jeg aldri har opplevd å ha noen i ryggen? Tusen takk for det fine svaret ditt, ts.

Anonymkode: f84e6...aaa

Jeg tror helt ærlig det ikke er sånn uansett hvilken mann man er sammen med. Jeg er vokst opp i et hjem hvor familie kommer først, og dersom risiko oppstår slipper man alt for den neste. Jeg er gift med en mann som er oppvokst i et hjem hvor kjærligheten kommer frem i form av ord, men ikke i handling. Så det kan altså vare motsatt, men likevel krasje. 

«Taktikken» jeg nå har bestemt meg for å bruke er å kommunisere ut mitt behov. «Dette trenger jeg fra deg, og du må vurdere om det er noe du kan forsørge meg med». Hvis han mener han kan det, skal jeg vite hvordan ham har tenkt å gjøre det. Hele min erfaring er bygd på et samliv hvor jeg er planleggeren, tilretteleggeren, alfa-hannen og den med gjennomføringsevne. Han møtes gjerne opp og kommer til dekket bord, men han har ingen forståelse for hva som kreves av energi, psyke eller lignende for den neste. For meg er det mangel på empati og beskrivelse av en egoistisk person. 

Jeg forventer av en mann at han kommer hjem og tar «temperaturen» i forholdet. Gjør en statussjekk om hvordan vi, jeg og han har det - fordi det er det viktigste. Det å se den neste for alt det den gjør, tenke seg til «hvordan kan jeg bidra til å gjøre hverdagen enklere for min partner?», og ikke minst hva skjer når en krise inntreffer? 

For ordens skyld, vi har vært gift i to år, men sammen i totalt 10 år. Det e 9 års forskjell mellom meg og mannen min, og jeg føler jeg mangler en ordentlig mann og ektemann til å ta ordentlig godt vare på meg. Nå ble det mye «meg» her, men håper det kanskje hjelper at jeg deler litt tanker og erfaringer rundt tema.

Anonymkode: b2229...d6a