Burde jeg som er bipolar bare satse på uførhet ?

[AnonymBruker]

Jeg kjeder meg hjemme og elsker å jobbe, men tåler det dårlig. 

Siden jeg fant ut jeg sliter med BP har jeg følt at det er håpløst og ingen vits i å fortsette prøve. At jeg bør bare kaste inn håndkleet, aldri eie bolig eller få bruk for utdanning og erfaring, bare hive CV' n i bossen. Bli kastet på skraphaugen. Begynne å nave..

Er det noen bipolare her som tåler en tøff arbeidshverdag?  Jeg vil ha litt håp gjerne. 

Anonymkode: b58c4...f91

[AnonymBruker]

1 eller 2, hvor gammel er du - hvordan ser psykehistorikken din ut de siste 10 årene? 

Anonymkode: d0d37...7ab

[AnonymBruker]

Hvordan tåler du det dårlig? Får du medisiner og behandling? Kan du fungere bedre i en annen jobb?

Anonymkode: 52477...bfb

[AnonymBruker]

Nei. Du har jo to friske hender og to friske bein. Bruk de.

Anonymkode: 46fb3...af7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei. Du har jo to friske hender og to friske bein. Bruk de.

Anonymkode: 46fb3...af7

Det viktigste i arbeidslivet er som regel at hodet fungerer, tross alt. 

Anonymkode: 2fecc...d48

[AnonymBruker]

På hvilken måte tåler du det dårlig?

For mange kan jobb (en som passer, vel og merke) være bra for den psykiske helsa. 

Anonymkode: eff96...57a

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar 1 og klarte å stå i jobb til jeg var i 40-årene. Drev mitt eget firma, så det var mye jobb og mye ansvar. Dessverre møtte jeg veggen til slutt, og ble i tillegg feilbehandler i psykiatrien, og dermed ble jeg ufør. Men jeg er veldig glad for alle årene jeg fikk i arbeidslivet. Ikke minst fordi det har gitt meg en grei trygd.

Anonymkode: b01f5...45e

[AnonymBruker]

Når jeg leser innlegget ditt så får jeg inntrykk av at du er en person som har lyst til å jobbe, men som hwr noen dårlige erfaringer og nå er redd for at diagnosen betyr at du mister mulighetene dine. 

Jeg ttenker litt motsatt,  at du kanskje har større sjanse for å komme ut i arbeid og få det til å fungere nå, en det du hadde før du fikk diagnosen. 

Fordi nå vet du mer om  hva det er som gjør at ting ble vanskelig. 

Og nå gar du også mer mulighet til å fåvriktig behandling slik st du kan fungere så godt dom mulig i hverdagen. 

Det er mange som klarer å være i jobb  kjøpe hus og ha et vanlig liv med bipolar diagnose. Jeg har ikke diagnosen selv  men har kontakt med en del mennesker som har denbe diagnosen. 

Mange står i arbeid like ørnen som andre som ikke har denne sykdommen- det vil di til pensjonsalder eller i alle fall over 60. 

Men selvfølgelig så er det jo også noen jobb ikke fungerer for. Og det er også viktig å ha respekt og hensyn for. Det er veldig forskjellig fra person til person. 

Men prøv, gi det en sjanse og ikke være redd for å be om hjelp for å klare det! 

 

Anonymkode: 5d1d5...e88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er bipolar 1 og klarte å stå i jobb til jeg var i 40-årene. Drev mitt eget firma, så det var mye jobb og mye ansvar. Dessverre møtte jeg veggen til slutt, og ble i tillegg feilbehandler i psykiatrien, og dermed ble jeg ufør. Men jeg er veldig glad for alle årene jeg fikk i arbeidslivet. Ikke minst fordi det har gitt meg en grei trygd.

Anonymkode: b01f5...45e

Dette hørtes ut som meg. Bare at heg ikke har hatt lang karriere, men har gått bra karrierestigning. 

Det betyr at jeg er ikke økonomisk sikret nok til å bli ufør, men har bra CV til å få jobb med. Dette skaper en viss stressmoment. 

Jeg vil ikke klare meg bra økonomisk med en lite stressende jobb. Kjedervmeg hjemme og vil og har verktøyene til å bidra. 

Det er likevel vanskelig, jeg har møtt veggen to ganger, hovedsakelig forsi leger eller psykiatri ikke forsto hva problemet var. Jeg søkte hjelp masse men fikk ikke riktig hjelp. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når jeg leser innlegget ditt så får jeg inntrykk av at du er en person som har lyst til å jobbe, men som hwr noen dårlige erfaringer og nå er redd for at diagnosen betyr at du mister mulighetene dine. 

Jeg ttenker litt motsatt,  at du kanskje har større sjanse for å komme ut i arbeid og få det til å fungere nå, en det du hadde før du fikk diagnosen. 

Fordi nå vet du mer om  hva det er som gjør at ting ble vanskelig. 

Og nå gar du også mer mulighet til å fåvriktig behandling slik st du kan fungere så godt dom mulig i hverdagen. 

Det er mange som klarer å være i jobb  kjøpe hus og ha et vanlig liv med bipolar diagnose. Jeg har ikke diagnosen selv  men har kontakt med en del mennesker som har denbe diagnosen. 

Mange står i arbeid like ørnen som andre som ikke har denne sykdommen- det vil di til pensjonsalder eller i alle fall over 60. 

Men selvfølgelig så er det jo også noen jobb ikke fungerer for. Og det er også viktig å ha respekt og hensyn for. Det er veldig forskjellig fra person til person. 

Men prøv, gi det en sjanse og ikke være redd for å be om hjelp for å klare det! 

 

Anonymkode: 5d1d5...e88

Jeg holder ut håp for dette. Har bipolar 1. Har som sagt søkt hjelp, men dessverre ikke tatt på alvor av leger og møtte veggen. 

Det begynte med at legen foreslo yoga, jeg har hatt mange leger etter dette kommunale og private, der ingen har klart å gi meg riktig diagnose og hjelp før jeg  var på selvmordens rand. 

Jeg har virkelig slitt over lang tid og det har vært vondt og helt forferdelig. 

Anonymkode: b58c4...f91

[AnonymBruker]

Lykke til med å klare bli uføretrygdet av bipolariteten din. Jeg er selv bipolar og blir skikkelig sjuk psykisk av å måtte jobbe hver eneste dag. Jeg mistet min vanlige resepsjonsjobb (som var lite stress i men jeg taklet ikke «forventningene» om å prestere hver eneste dag, dumt nok) . Likevel ble jeg sendt i arbeidsutprøving i ni forskjellige jobber over seks år. Endte til slutt med at jeg skadet meg stygt på en av arbutprøvingene og ble uføretrygdet av den grunn. Måtte rett og slett en ødelagt kroppsdel til selv med en helt sinnsyk mengde papirer fra forskjellige psykologer og psykiatere om at de anbefalte at jeg jobbet ikke mer enn 20-30%. 
 

så nei, du kan sannsynligvis ikke «satse på uføre» 

Anonymkode: 28b1f...d18

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes ikke du bør gi opp noe du elsker på grunn av en diagnose, i alle fall ikke før du har prøvd om det kan tilrettelegges. 

Feks: Klarer du å identifisere hva som er vanskelig ved å stå i jobb? Er det slik hele tiden eller i perioder? Fungerer du bedre med medisiner?

utrolig synd at psykisk helsehjelp er så dårlig i Norge. Ideelt sett burde nav ha kunnet hjelpe, men kanskje det finnes en interesseorganisasjon som har tips og råd? 

Anonymkode: eb769...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, jeg synes ikke du bør gi opp noe du elsker på grunn av en diagnose, i alle fall ikke før du har prøvd om det kan tilrettelegges. 

Feks: Klarer du å identifisere hva som er vanskelig ved å stå i jobb? Er det slik hele tiden eller i perioder? Fungerer du bedre med medisiner?

utrolig synd at psykisk helsehjelp er så dårlig i Norge. Ideelt sett burde nav ha kunnet hjelpe, men kanskje det finnes en interesseorganisasjon som har tips og råd? 

Anonymkode: eb769...7e6

Vansken (uten medisiner) har vært å beholde den indre roen når jeg har hundre og ørten ting å fikse. Da går jeg i en høygir modus, som er umulig å slå av før jeg er utbrent og går i en depresjon.

Jeg husker i mine verste perioder laget jeg svært mange tråder på KG og svarte svært mange spørsmål her i tillegg. Fordi jeg ikke fikk til å skru av.

Jeg trenger ro etter endt arbeidsdag. Ikke evig gående hjemmelekser. 

Utrolig trist å si ne itakk til jobb en er glad i og er kompetent til. 

Anonymkode: b58c4...f91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lykke til med å klare bli uføretrygdet av bipolariteten din. Jeg er selv bipolar og blir skikkelig sjuk psykisk av å måtte jobbe hver eneste dag. Jeg mistet min vanlige resepsjonsjobb (som var lite stress i men jeg taklet ikke «forventningene» om å prestere hver eneste dag, dumt nok) . Likevel ble jeg sendt i arbeidsutprøving i ni forskjellige jobber over seks år. Endte til slutt med at jeg skadet meg stygt på en av arbutprøvingene og ble uføretrygdet av den grunn. Måtte rett og slett en ødelagt kroppsdel til selv med en helt sinnsyk mengde papirer fra forskjellige psykologer og psykiatere om at de anbefalte at jeg jobbet ikke mer enn 20-30%. 
 

så nei, du kan sannsynligvis ikke «satse på uføre» 

Anonymkode: 28b1f...d18

Det er nok store forskjeller. Jeg ble ufør etter to år på arbeidsavklaring, uten å ha vært på en eneste arbeidsutprøving. På det tidspunktet var jeg veldig syk, da, og hadde tilleggsvansker pga feilbehandling.

TS, jeg skjønner problemet med å ikke klare å skru av og dermed bli utbrent. Jeg holdt selv på slik i mange år. Selv om økonomien min er glad for at jeg klarte å stå i jobb i så mange år, så tror jeg at jeg ble sykere av det. Det skjer liksom noe med hjernen for hver krasjlanding. Så ideelt sett skulle jeg nok blitt ufør tidligere pga helsen. Men samtidig er det ikke spesielt helsebringende å være på minstesats ufør heller....

Anonymkode: b01f5...45e

[AnonymBruker]

Egentlig vil jeg virkelig ikke gi opp. 

Er det noen bipolare her, som klarer en krevende jobb?

Anonymkode: b58c4...f91

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det viktigste i arbeidslivet er som regel at hodet fungerer, tross alt. 

Anonymkode: 2fecc...d48

Hjelper ikke med to friske hender og to friske bein hvis man kjører maskin og hode ikke klarer å henge med

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar 2 og har utdannelse, (forholdsvis) krevende jobb, eier egen bolig, er gift og har et vanlig liv med normale interesser og gode venner.

For meg er det den stramme A4-rammen som gjør at jeg kan fungere så godt som jeg gjør.

Anonymkode: 3e15d...c9c

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar 2. Har vært veldig langt nede i store deler av ungdoms- og tidlig voksentid, men… Etter diagnostisering og medisinering fikk jeg mulighet og fullførte utdanning og fikk fast krevende heltidsjobb. Etter barn og rutinene det medfører har jeg også sluttet med medisinering, fordi rammene i hverdagen og fullstendig A4-rutine har gjort meg mer stabil. Alt er mulig. 

 

Anonymkode: 91bac...e9d