Bonusfamilie

[AnonymBruker]

Har vært i en bonus familie med mine og dine barn i snart 2 år. Det første året gikk ganske fint og vi ventet rundt 1 år før vi flyttet sammen. Men etter at vi flyttet sammen ville barna kun bo hos mor. Vi skal også gifte oss neste sommer så begynner å bli temmelig fortvilet over hva jeg som bonusmor burde gjøre i denne situasjonen. Barna har stort sett mistet kontakten med pappaen sin det siste året og vi ser de svært sjeldent. Som regel må far ut av huset for å treffe barna, de er nå blitt 11 og 15 år og det er ikke alltid det går bra heller.
Pappaen har nok ikke vært så flink til å holde kommunikasjonen åpen med barna, det ser vi nå i ettertid og relasjonen er veldig vond og veldig vanskelig å reparere virker det ut som. Pappaen sliter veldig med dårlig samvittighet overfor barna og jeg synes det også er trist at ting har blitt sånn. Alt vi ønsker er å skape en ny fantastisk familie sammen med våre barn.
Vi har prøvd hjelp fra familievernkontoret, men avsluttet samtalene da barna ikke ville mer. Mor er også veldig vanskelig å kommunisere med og føler ikke hun oppmuntrer barna så mye som hun burde. Noen som har vært i samme situasjon eller tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: 649a7...764

[AnonymBruker]

Hva får deg til å tro at disse barna gjerne vil ha en ny fantastisk familie? Har du også barn, så de får nye søsken helt plutselig? Hvordan er det hos mor, har hun ny partner og ny familie? 

Anonymkode: f9b33...2cc

[AnonymBruker]

Høres veldig vondt ut - hva sier barna om situasjonen til pappaen sin? Har du barn fra før eller blir det kun kompromisser og å svelge kameler for din del ene veien her? Føler med deg 💕

Anonymkode: 91483...ebd

[AnonymBruker]

Her høres det ut som dere har gått fort frem. Flytte sammen etter 1 år med barn er tidlig. Hvorfor ta steget og gifte seg når relasjonen med barna er så dårlig? Hvorfor ikke jobbe med å bygge relasjonen og få relasjonen til far mer på plass først?

Anonymkode: 9da11...2d5

[AnonymBruker]

Sorry, men "ny, fantastisk familie" er bare å se langt etter... dere har gått alt for fort frem og burde sette på bremsene i en fei! Vurdert om dere burde bo litt fra hverandre sånn at barna og pappaen kan reparere forholdet sitt før det er alt for sent? Og dere burde iallfall vente til barna blir voksne med å gifte dere! Her er forholdet mellom far og barn mye, mye, mye viktigere enn mellom han og deg!

Hilsen en som fikk ødelagt forholdet til sin far pga ny kone!

Anonymkode: ffd97...8b0

[AnonymBruker]

Siden det gikk så fint i begynnelsen trodde vi det skulle gå mye bedre enn det har gjort. Mor har hatt ny kjæreste i rundt 5 år, men de bor ikke sammen. Det gikk muligens litt fort, men barna våre har gått veldig fint sammen og etter mye samtaler med alle barna ble alle enige om at det var lettest om vi også flyttet inn. Jeg elsker mannen og tror virkelig vi er ment for hverandre, og ønsker absolutt ikke å flytte ut om det finnes andre løsninger. Kanskje barna etter hvert finner ut at de vil komme tilbake også. 

Anonymkode: 649a7...764

[AnonymBruker]

Ikke lett for en mot å oppfordre barna når far ikke har vært der de siste femten årene, og nå vil leke superpappa. Din mann kan takke seg selv for den relasjonen han har i dag høres det ut som, og for selv jobbe for å reparere den. 

Nå skriver du ikke hvor mange unger du drar med deg inn i huset, men om disse to ungene nå plutselig må dele rom med dine tre, så skjønner jeg at de bor best hos moren på eget rom. 

Anonymkode: cca76...ba7

[AnonymBruker]

Hvis han hadde et godt forhold til disse barna før, så ville jeg på ingen måte ha giftet meg. Vet ikke om "vi" vet hvorfor ting har blitt som de har blitt i så fall, men det har jo noe med forholdet med deg å gjøre, eventuelt ditt/dine barn. Jeg kunne aldri levd med at jeg var bidragsytende til at barna fikk et dårlig forhold til far, og JA, jeg lever selv i en bonusfamilie med tre bonusbarn.

Hva får deg til å tro at disse barna synes en ny storfamilie er fantastisk? Det er dere voksnes ønske og idé, ikke barnas. Dersom det er enklere å forholde seg til ting hjemme hos mor, så forstår jeg at barna, som er såpass store, ønsker å være der istedenfor. Det må nødvendigvis ikke være så store ting, det kan være nok at det er roligere, enklere å forholde seg til hverandre eller regler, altså ikke noen ting som nødvendigvis er "feil" hos dere, men barna foretrekker miljø og stemning hjemme hos mor feks.

Har dere snakket med barna ordentlig om hvordan de har det og hvor skoen trykker? Og når jeg sier "dere", så mener jeg far. Her skal ikke du blande deg inn. Har far eventuelt et såpass ok forhold til mor at han kan spørre henne hva barna sier der hjemme?

Da jeg ble bonusmor gikk vi ikke inn i det med holdningen overfor barna at "dette er fantastisk, det beste som har skjedd" osv. Det var lov til å synes ting var dumt, vanskelig og uvant. Det var lov til å ytre følelsene sine, og det var vi voksne som måtte stå i det vi hadde dratt barna inn i (jeg hadde ikke barn da vi flyttet sammen, så de slapp å forholde seg til ukjente jevnaldrende). Det samme sa vi da de skulle få søsken etter hvert - det er lov til å ikke juble eller synes dette er så fint som "alle" sier, men vi voksne skal gjøre det vi kan for at det blir okei for alle. Vi hadde ingen forventninger til barna om at de skulle leve på samme romantiske sky som det vi gjorde.

Resultatet har jo vært at det gikk superbra. De hadde ingen forventninger til seg om at de skulle synes det var flott at livet endret seg såpass som det gjorde for dem på noen år, men de har tatt imot alt med åpne armer. Hadde vi lagt en forventning om at "dette blir superbra, det beste i verden", så kan det godt hende de hadde hatt piggene ute og strittet imot. Og det må de ha lov til!

Men: jeg hadde aldri i verden blitt om min eksistens i hjemmet hadde gjort at han mistet kontakten med barna. Da hadde jeg flyttet ut. Relasjonen til barna er faktisk viktigst. Så i deres tilfelle hadde det giftemålet blitt lagt grundig på is.

Anonymkode: 221d0...93f

[AnonymBruker]

Dere har gått altfor fort frem. Barna ønsker ikke denne nye familien. Personlig ville jeg aldri blitt i et forhold, og langt fra giftet meg, under slike forhold som du beskriver. Barna har mistet tilliten til faren sin, og det bør være i fokus nå. 10% av barn mister kontakten med faren sin etter samlivsbrudd, og det er ikke barnas feil. Far må mye mer på banen, og rydde opp, og være utholdende, når ting blir vanskelig. 

Anonymkode: 2b7b9...c59

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 14.38):

Har vært i en bonus familie med mine og dine barn i snart 2 år. Det første året gikk ganske fint og vi ventet rundt 1 år før vi flyttet sammen. Men etter at vi flyttet sammen ville barna kun bo hos mor. Vi skal også gifte oss neste sommer så begynner å bli temmelig fortvilet over hva jeg som bonusmor burde gjøre i denne situasjonen. Barna har stort sett mistet kontakten med pappaen sin det siste året og vi ser de svært sjeldent. Som regel må far ut av huset for å treffe barna, de er nå blitt 11 og 15 år og det er ikke alltid det går bra heller.
Pappaen har nok ikke vært så flink til å holde kommunikasjonen åpen med barna, det ser vi nå i ettertid og relasjonen er veldig vond og veldig vanskelig å reparere virker det ut som. Pappaen sliter veldig med dårlig samvittighet overfor barna og jeg synes det også er trist at ting har blitt sånn. Alt vi ønsker er å skape en ny fantastisk familie sammen med våre barn.
Vi har prøvd hjelp fra familievernkontoret, men avsluttet samtalene da barna ikke ville mer. Mor er også veldig vanskelig å kommunisere med og føler ikke hun oppmuntrer barna så mye som hun burde. Noen som har vært i samme situasjon eller tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: 649a7...764

Ekspander  

Seriøst - dere har ikke vært sammen 1 år en gang før dere flyttet sammen, med tenåringer ?? 

Hvor gml er barna dine og hvordan i huleste har dere klart å tenke at dette var en god ide ?

Anonymkode: 51a1f...e69

[AnonymBruker]

Sannsynligvis er den eneste måten å løse dette på at dere flytter fra hverandre igjen. 

 

Anonymkode: e8cab...ae4

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 14.38):

Alt vi ønsker er å skape en ny fantastisk familie sammen med våre barn.

Ekspander  

Dere vil ja, men åpenbart vil ikke barna. 

Ser ikke hvorfor voksne ikke kan utsette det å flytte sammen i noen få år, så ungene slipper følelsen av å bli dumpet til fordel for en ny partner..?

Det eneste riktige er å bli særboere til ungene er ute av redet. Det var grunnen til at det gikk fint, at dere IKKE presset barna inn i deres lykkelige husholdningsønsker...

 

Anonymkode: b68ca...ba7

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du gifte deg med en mann som har gitt opp barna sine?

Dere burde flytte fra hverandre og han må jobbe for å få forholdet til barna sine igjen -det er ikke lenge igjen før det er for sent💔

Dere kan fint gifte dere om dere vil likevel❤️ Kanskje flytte sammen når barna har flyttet ut.

Hilsen bonusmor som uten tvil hadde flyttet fra samboer dersom noen barna ikke hadde ville bodd hjemme pga den andres familie. 
 

Anonymkode: d4660...ac7

[AnonymBruker]

Tror det er mye pga alderen til barna og, det er en krevende å være ungdom. Og om man da attpåtil må bo i en koffert, bytte hjem konstant, jeg skjønner ikke at barn orker så lenge som mange gjør, eller holder ut, bare fordi de vil vise hvor trofaste de er. 

Anonymkode: ad298...7f6

[AnonymBruker]

Barna har jo hverken valgt skilsmisse eller steforeldre, og det er helt naturlig at de ikke liker at foreldre etablerer seg på ny. Du må bare tenke at det ikke trenger å ha noe med deg å gjøre.

Jeg vokste opp med stefar (pappa døde), og jeg husker jo hvor mye jeg verdsatte tiden alene med mamma eller med henne og søsken uten ham der, selv om vi hadde et godt forhold. Det var det familiære, det er bare slik det er.

15-åringen er stor nok til å bestemme selv, så der synes jeg ikke dere skal prøve å styre noe. Det er slitsomt å flytte frem og tilbake, og nå når det er «andre der» hos pappa vil h*n jo mer til mor. Kanskje henger 11-åringen seg litt på, barnet blir jo i mindretall overfor dere når søsken ikke er der.

Fortsett å la mannen prioritere alenetid med barna. Hva legger du i at det «heller ikke går så bra»?

Anonymkode: d56c3...905

[AnonymBruker]

Jeg hadde iallfall utsatt å gifte meg. 

Anonymkode: 2d2f7...2ab

[AnonymBruker]

Flytt fra hverandre og bli særboere igjen et par år

Anonymkode: 2f242...e3f

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 4.56):

Ikke lett for en mot å oppfordre barna når far ikke har vært der de siste femten årene, og nå vil leke superpappa. Din mann kan takke seg selv for den relasjonen han har i dag høres det ut som, og for selv jobbe for å reparere den. 

Nå skriver du ikke hvor mange unger du drar med deg inn i huset, men om disse to ungene nå plutselig må dele rom med dine tre, så skjønner jeg at de bor best hos moren på eget rom. 

Anonymkode: cca76...ba7

Ekspander  

Oi, for en utrolig passiv aggressiv tone du bruker. 

Tipper du er singel biologisk mor der eksen din har fått ny samboer med barn som har flyttet inn i det som én gang var ditt hjem. Det lyser på lang vei. Dessverre.

Anonymkode: 296f8...d12