Ekle kommentarer om barn og fertilitet

[AnonymBruker]

Jeg blir ordentlig stresset og såret når andre folk kommenterer rundt dette med barn, alder, fertilitet osv. Jeg er 28 år i år og kjenner på at jeg skulle ønske/hadde sett for meg at jeg nå skulle føle det 100% naturlig å få barn. Men jeg kjenner noe holder meg igjen, og det er primært livssituasjonen min nå, ufordringer i ekteskapet og bositusasjonen. Alt dette tror jeg ordner seg på sikt, men jeg kjenner ikke glede rundt å skal prioritere å prøve og bli gravid samtidig.

Men på den andre siden er jeg inni meg klar for å bli mamma, og jeg ønsker det veldig sterkt. Jeg står litt imellom fasene "her jeg er i dag" og "hvor jeg bør være veldig snart". Jeg vet jeg må bli flinkere til å rett og slett gi meg mer faen, men hvordan kan jeg jobbe med dette? Jeg skjønner det er helt naturlig å bli såret av kommentarer rundt personlige avgjørelser, men hvorfor klarer jeg likevel ikke å la slike kommentarer prelle av? Noen erfaringer og gode råd? Hva kan jeg heller tenke på for å "stresse ned" i stedet for å stresse meg opp? 

Anonymkode: 0951d...ae2

[AnonymBruker]

Hadde du vært 38 Hadde du hatt grunn til å stresse.

Ikke få barn i et usikkert forhold. Alenemor er ikke gøy

Anonymkode: c7715...635

[AnonymBruker]

Du har masse tid på deg. Det viktigste er ikke å få barn før 30, men å få barn med riktig mann. Heldigvis har du god tid til å finne ham også. Hadde aldri giddet å bli i et ekteskap som har utfordringer før dere engang har blitt 30 eller fått barn. Det blir ikke bedre for å si det sånn!

Anonymkode: 98c49...557

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har masse tid på deg. Det viktigste er ikke å få barn før 30, men å få barn med riktig mann. Heldigvis har du god tid til å finne ham også. Hadde aldri giddet å bli i et ekteskap som har utfordringer før dere engang har blitt 30 eller fått barn. Det blir ikke bedre for å si det sånn!

Anonymkode: 98c49...557

Det skal nevnes at han fyller 37 år i år

Anonymkode: 0951d...ae2

[AnonymBruker]

Jeg stresset leeenge. Men da fordi jeg slett ikke visste om jeg ønsket barn. Var veldig frem og tilbake, selv om jeg hadde (har) alt på plass med god jobb, trygg og stabil mann som ønsket å bære sin del av ansvaret osv. Til slutt bestemte jeg meg bare for å hoppe i det, fordi ønsket til mannen var så stort, han var forberedt på å gjøre "sitt", og tiden tikket (jeg var da 35).

Gikk litt tid, og jeg ble mor som 37-åring. Kan med hånden på hjertet si at jeg IKKE angrer på at jeg tok tiden med dette valget. Det er godt å kjenne på at dette er en avgjørelse jeg har tatt etter å ha tenkt meg grundig om. Det gjør at jeg er godt forberedt på dette livet, og selv om det er tøft, så føler jeg meg ikke overrasket over det, slik det virker som at mange andre er. Jeg er mentalt godt forberedt.

Anonymkode: 9f537...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det skal nevnes at han fyller 37 år i år

Anonymkode: 0951d...ae2

Meg som skrev over her. Mannen min var 47 da vi fikk barn. Men han takler dette veldig bra😊

Anonymkode: 9f537...ae5

[AnonymBruker]

Hva er det folk sier til deg?

Dersom noen sier noe til deg som du oppfatter som ugreit, ts, så sier du klart fra om det. Og om vedkommende så ikke velger justere seg etter deg så unngår du dem så langt mulig. Må du arbeide med dem e.l? Vær krass. Det er alltid helt greit å irettesette frekke mennesker. «Nå er du ufin!» eller «det har du ikke noe med!» eller «fy deg, sånt sier man ikke» er helt greie setninger til voksne. Bruk streng stemme og sinna kroppsspråk. Til barn er man mildere - for de vet ikke bedre. Voksne velger å ikke oppføre seg, og både tåler OG fortjener konsekvensene.

Anonymkode: af146...536

[AnonymBruker]

Hva slags problemer har dere i ekteskapet og hvorfor tror du dette kommer til å ordne seg på sikt?

Anonymkode: 9cbfc...351

[AnonymBruker]

Drit i den idiotiske "prøvingen" og bare dropp prevansjon. Jeg synes det er bedre å bare la det gå sin gang og verken tenke eller prøve.

Anonymkode: 78ff0...49e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg blir ordentlig stresset og såret når andre folk kommenterer rundt dette med barn, alder, fertilitet osv. Jeg er 28 år i år og kjenner på at jeg skulle ønske/hadde sett for meg at jeg nå skulle føle det 100% naturlig å få barn. Men jeg kjenner noe holder meg igjen, og det er primært livssituasjonen min nå, ufordringer i ekteskapet og bositusasjonen. Alt dette tror jeg ordner seg på sikt, men jeg kjenner ikke glede rundt å skal prioritere å prøve og bli gravid samtidig.

Men på den andre siden er jeg inni meg klar for å bli mamma, og jeg ønsker det veldig sterkt. Jeg står litt imellom fasene "her jeg er i dag" og "hvor jeg bør være veldig snart". Jeg vet jeg må bli flinkere til å rett og slett gi meg mer faen, men hvordan kan jeg jobbe med dette? Jeg skjønner det er helt naturlig å bli såret av kommentarer rundt personlige avgjørelser, men hvorfor klarer jeg likevel ikke å la slike kommentarer prelle av? Noen erfaringer og gode råd? Hva kan jeg heller tenke på for å "stresse ned" i stedet for å stresse meg opp? 

Anonymkode: 0951d...ae2

Du får trøste deg med å se Michael McIntyre på YouTube med "people with no kids"😅

Anonymkode: 58e15...cfa