Hvorfor jobber folk i det offentlige?

[AnonymBruker]

Jeg byttet nylig jobb, fra privat konsulentselskap til rådgiver i en kommune. Jeg byttet delvis fordi dette var den eneste jobben ledig her, men jeg var interessert i å prøve å jobbe i det offentlige da jeg hadde hørt at det er litt mindre stress og press der. Jeg gikk ned flere hunde tusen i lønn selvsagt, det var forventet. Men det jeg ikke forventet var at jobben har mer eller mindre null fordeler og goder, for å kompensere mot lav lønn:

 1. Avdelingen min er underbemannet og underfinansiert, det er ikke nok mennesker på jobb til å få unna alle søknadene som kommer inn, og det er ikke penger til å få til noe som helst annet enn et absolutt minimum av lovpålagte arbeidsoppgaver. Alle henger etter hele tiden, alle er stresset, og de som slutter blir i blant ikke erstattet, så hver gang noen går ut blir det enda mer på oss andre.
Positive tiltak som byutviklingsprosjekter, grønne prosjekter og annet som kan komme byen til gode er det bare å glemme, de har ikke penger til å sende ansatte på kurs for å holde de faglig oppdatert en gang.
2. Det er heller ingen goder overhodet. Ikke betalt spisepause, ikke treningsmuligheter, ingen form for "kos" eller ekstraopplegg med sosialt samvær, mat og hygge, ingen teambuildingsarrangementer, ingen betalte abbonnementer... ingenting ekstra annet enn lønningen. Og lønningen er lav!
3. Hjemmekontor var noe jeg måtte nærmest krangle meg til. I de tre forrige jobbene jeg har hatt (alle i små-mellomstore private firma) har det vært en selvfølge å legge til rette for den enkelte arbeidstaker med hjemmekontor og eventuelle andre løsninger, slik at hverdagen blir mest mulig praktisk. Men her i kommunen virker det som om én dag med hjemmekontor i uka er et enormt privilegie som det er meningen jeg skal føle meg priviligert for å få innvilget?

Det merkelige er at sjefene her ser ut til å tro at denne kommunen er verdens beste sted å jobbe, og det hintes iblant til at vi alle må føle takknemlige for å få lov til å jobbe her.

De av oss som har jobbet i det private vet bedre, og mange har også sluttet etter kort tid, mens de ansatte som aldri har opplevd annet enn dette tar til takke med å bli behandlet som utbyttbare tannhjul i et maskineri. De står der med luen i hånda og takker for å få lov til å komme på jobb. Det erså trist å se på.

Så jeg lurer: Hvorfor velger folk å bli værende i offentlige rådgiverstillinger?

Anonymkode: 23017...332

[AnonymBruker]

Mamma var veldig opptatt av at jeg måtte jobbe i det offentlige fordi det er trygt og stabilt og ordnede ansattforhold/regler. Jobbet tre år i en barnehage i en kommune som er så fattig at det nærmest var innkjøpsstopp på teip. Julebordet var kurvfest med betalt inngang… (Du så ikke meg på det «julebordet» for å si det sånn).

Jobber nå i blomsterbransjen. Vi får restaurantlunsj på travle dager som lillejulaften og valentines. Penger til sosialt samvær hvert år + ekstra dersom vi vinner konkurranser gjennom året. Ergo ekstra innsats gir ekstra goder, i stedet for ekstra innsats i det offentlige som gir ekstra utslitte ansatte. Er strålende fornøyd med tilværelsen!

Vet at jeg ikke blir rik i denne jobben, men å være tilfreds og glede seg til hverdager er verdt mye det også. 

Anonymkode: 34de7...e96

[megda]

frykten for at det ukjente er verre enn det helvete de fortsatt lever i.

du kan på sett og vis sammenligne det med kvinner som blir banket av kjæresten, men som blir i forholdet. 

[AnonymBruker]

Jeg har blitt værende i offentlig jobb grunnet dårlig helse. Vil sannsynligvis bli ufør, har mye fravær. 

Da er jobbsikkerheten og ordningene ved uførhet verdt det. Selv om jeg hadde tjent noe bedre i tilsvarende stilling privat. 

Anonymkode: b3a47...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg byttet nylig jobb, fra privat konsulentselskap til rådgiver i en kommune. Jeg byttet delvis fordi dette var den eneste jobben ledig her, men jeg var interessert i å prøve å jobbe i det offentlige da jeg hadde hørt at det er litt mindre stress og press der. Jeg gikk ned flere hunde tusen i lønn selvsagt, det var forventet. Men det jeg ikke forventet var at jobben har mer eller mindre null fordeler og goder, for å kompensere mot lav lønn:

 1. Avdelingen min er underbemannet og underfinansiert, det er ikke nok mennesker på jobb til å få unna alle søknadene som kommer inn, og det er ikke penger til å få til noe som helst annet enn et absolutt minimum av lovpålagte arbeidsoppgaver. Alle henger etter hele tiden, alle er stresset, og de som slutter blir i blant ikke erstattet, så hver gang noen går ut blir det enda mer på oss andre.
Positive tiltak som byutviklingsprosjekter, grønne prosjekter og annet som kan komme byen til gode er det bare å glemme, de har ikke penger til å sende ansatte på kurs for å holde de faglig oppdatert en gang.
2. Det er heller ingen goder overhodet. Ikke betalt spisepause, ikke treningsmuligheter, ingen form for "kos" eller ekstraopplegg med sosialt samvær, mat og hygge, ingen teambuildingsarrangementer, ingen betalte abbonnementer... ingenting ekstra annet enn lønningen. Og lønningen er lav!
3. Hjemmekontor var noe jeg måtte nærmest krangle meg til. I de tre forrige jobbene jeg har hatt (alle i små-mellomstore private firma) har det vært en selvfølge å legge til rette for den enkelte arbeidstaker med hjemmekontor og eventuelle andre løsninger, slik at hverdagen blir mest mulig praktisk. Men her i kommunen virker det som om én dag med hjemmekontor i uka er et enormt privilegie som det er meningen jeg skal føle meg priviligert for å få innvilget?

Det merkelige er at sjefene her ser ut til å tro at denne kommunen er verdens beste sted å jobbe, og det hintes iblant til at vi alle må føle takknemlige for å få lov til å jobbe her.

De av oss som har jobbet i det private vet bedre, og mange har også sluttet etter kort tid, mens de ansatte som aldri har opplevd annet enn dette tar til takke med å bli behandlet som utbyttbare tannhjul i et maskineri. De står der med luen i hånda og takker for å få lov til å komme på jobb. Det erså trist å se på.

Så jeg lurer: Hvorfor velger folk å bli værende i offentlige rådgiverstillinger?

Anonymkode: 23017...332

Fordi her jeg bor må man ha bekjentskaper for å få jobb i det private, dessverre. Jeg er helt enig med deg i at dagens effektivisering av offentlig byråkrati har ført til underbemanning, større press, enda mer unødvendig papirarbeid og meningsløse møter, og dårlig lønn for det man yter/absolutt ingen goder. Private jobber her jeg bor, blir som regel ikke utlyst engang, så man vet ikke om dem. Hvis de først blir lyst ut, så er det de som kjenner sjefen, som gjerne får dem. Beklageligvis.

Anonymkode: 149ff...735

[AnonymBruker]

Er jo stor forskjell på kommune og stat og også innenfor stat. Jeg har jobb i staten og har flere goder, vi har både samlinger, trening i arbeidstiden, flere kurs vi får deltatt på, rabatt i kantine, frukt, kaffe, julegave etc etc. 

Anonymkode: e92f5...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg byttet nylig jobb, fra privat konsulentselskap til rådgiver i en kommune. Jeg byttet delvis fordi dette var den eneste jobben ledig her, men jeg var interessert i å prøve å jobbe i det offentlige da jeg hadde hørt at det er litt mindre stress og press der. Jeg gikk ned flere hunde tusen i lønn selvsagt, det var forventet. Men det jeg ikke forventet var at jobben har mer eller mindre null fordeler og goder, for å kompensere mot lav lønn:

 1. Avdelingen min er underbemannet og underfinansiert, det er ikke nok mennesker på jobb til å få unna alle søknadene som kommer inn, og det er ikke penger til å få til noe som helst annet enn et absolutt minimum av lovpålagte arbeidsoppgaver. Alle henger etter hele tiden, alle er stresset, og de som slutter blir i blant ikke erstattet, så hver gang noen går ut blir det enda mer på oss andre.
Positive tiltak som byutviklingsprosjekter, grønne prosjekter og annet som kan komme byen til gode er det bare å glemme, de har ikke penger til å sende ansatte på kurs for å holde de faglig oppdatert en gang.
2. Det er heller ingen goder overhodet. Ikke betalt spisepause, ikke treningsmuligheter, ingen form for "kos" eller ekstraopplegg med sosialt samvær, mat og hygge, ingen teambuildingsarrangementer, ingen betalte abbonnementer... ingenting ekstra annet enn lønningen. Og lønningen er lav!
3. Hjemmekontor var noe jeg måtte nærmest krangle meg til. I de tre forrige jobbene jeg har hatt (alle i små-mellomstore private firma) har det vært en selvfølge å legge til rette for den enkelte arbeidstaker med hjemmekontor og eventuelle andre løsninger, slik at hverdagen blir mest mulig praktisk. Men her i kommunen virker det som om én dag med hjemmekontor i uka er et enormt privilegie som det er meningen jeg skal føle meg priviligert for å få innvilget?

Det merkelige er at sjefene her ser ut til å tro at denne kommunen er verdens beste sted å jobbe, og det hintes iblant til at vi alle må føle takknemlige for å få lov til å jobbe her.

De av oss som har jobbet i det private vet bedre, og mange har også sluttet etter kort tid, mens de ansatte som aldri har opplevd annet enn dette tar til takke med å bli behandlet som utbyttbare tannhjul i et maskineri. De står der med luen i hånda og takker for å få lov til å komme på jobb. Det erså trist å se på.

Så jeg lurer: Hvorfor velger folk å bli værende i offentlige rådgiverstillinger?

Anonymkode: 23017...332

Unnskyld meg, men jobber du virkelig i kommunen, eller er du ute etter å snakke ned kommunale jobber? 

Hvorfor søker du på en kommunal jobb, når alt er så negativt? Du må være temmelig naiv og leve i en egen boble når du tror det offentlige bruker penger på trening og abn til sine ansatte. 
Hele tråden er nokså usmakelig. 

Anonymkode: d0279...139

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Unnskyld meg, men jobber du virkelig i kommunen, eller er du ute etter å snakke ned kommunale jobber? 

Hvorfor søker du på en kommunal jobb, når alt er så negativt? Du må være temmelig naiv og leve i en egen boble når du tror det offentlige bruker penger på trening og abn til sine ansatte. 
Hele tråden er nokså usmakelig. 

Anonymkode: d0279...139

Enig.

Anonymkode: 7507c...792

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Unnskyld meg, men jobber du virkelig i kommunen, eller er du ute etter å snakke ned kommunale jobber? 

Hvorfor søker du på en kommunal jobb, når alt er så negativt? Du må være temmelig naiv og leve i en egen boble når du tror det offentlige bruker penger på trening og abn til sine ansatte. 
Hele tråden er nokså usmakelig. 

Anonymkode: d0279...139

Du er unnskyldt.

Jeg jobber virkelig i kommunen, det er helt sant. Kors på halsen.
Jeg er ute etter å høre andres funderinger på hvorfor folk velger å bli værende i slike jobber. Det er riktignok ikke mange på avdelingen min som har vært her i mer enn en håndfull år, vi har - naturlig nok - høy turnover. Men, vi har tre, fire gamle slitere som har jobbet her i 20+ år. Jeg sliter med å forstå hvorfor. Lojaliteten deres har ikke blitt belønnet med annet enn økt press, økt arbeidsmengde, og færre og færre goder. De fikk ikke engang en liten blomst og en takk på sine 20 års-"jubileum"...  Igjen - det er så trist, de blir faktisk ikke behandlet som likeverdige mennesker.


Du må være temmelig nyklekket dersom du tror at det er noe uvanlig i at en arbeidsgiver tilbyr sine ansatte frynsegoder. For ikke altfor mange år siden var dette normal praksis, til og med i det offentlige. Spesielt i rådgiverstillinger og andre tilsvarende kontorjobber. I forbindelse med høyrebølgen har det dessverre blitt kjipere og kjipere å være vanlig ansatt. Jeg visste bare ikke hvor kjipt det faktisk kunne være. Jeg burde kanskje ikke vært overasket over at det er i det offentlige at nyliberalismens usympatiske herjinger virkelig kan føles på kroppen...

Hadde jeg vist at jobben jeg har nå er slik den er, hadde jeg naturligvis ikke søkt.  

Anonymkode: 23017...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du er unnskyldt.

Jeg jobber virkelig i kommunen, det er helt sant. Kors på halsen.
Jeg er ute etter å høre andres funderinger på hvorfor folk velger å bli værende i slike jobber. Det er riktignok ikke mange på avdelingen min som har vært her i mer enn en håndfull år, vi har - naturlig nok - høy turnover. Men, vi har tre, fire gamle slitere som har jobbet her i 20+ år. Jeg sliter med å forstå hvorfor. Lojaliteten deres har ikke blitt belønnet med annet enn økt press, økt arbeidsmengde, og færre og færre goder. De fikk ikke engang en liten blomst og en takk på sine 20 års-"jubileum"...  Igjen - det er så trist, de blir faktisk ikke behandlet som likeverdige mennesker.


Du må være temmelig nyklekket dersom du tror at det er noe uvanlig i at en arbeidsgiver tilbyr sine ansatte frynsegoder. For ikke altfor mange år siden var dette normal praksis, til og med i det offentlige. Spesielt i rådgiverstillinger og andre tilsvarende kontorjobber. I forbindelse med høyrebølgen har det dessverre blitt kjipere og kjipere å være vanlig ansatt. Jeg visste bare ikke hvor kjipt det faktisk kunne være. Jeg burde kanskje ikke vært overasket over at det er i det offentlige at nyliberalismens usympatiske herjinger virkelig kan føles på kroppen...

Hadde jeg vist at jobben jeg har nå er slik den er, hadde jeg naturligvis ikke søkt.  

Anonymkode: 23017...332

Ikke sant? Her er det masse nedskjæringer også, og hele tiden gnål om at vi ikke skal belemre skattebetalerne med å betale for våre frynsegoder. At vi ikke skal ha ditt og ikke skal ha datt. Så lurer de på hvorfor de sliter med rekrutteringen. Lønna er dårligere enn i det private, ingen frynsegoder, ingen karriereutvikling, ingenting - så hvorfor skal man gidde å jobbe der?

Anonymkode: 149ff...735

[AprilLudgate]

Mnja, nå har jeg jobbet mest i Oslo kommune da. 
Du peker på mye rett 😅

Men i store kommuner kan man få veldig spennende arbeidsoppgaver, som ikke vil favne like bredt i privat sektor. 
Presiserer KAN. 
 

De som gikk fra offentlig til privat opplevde mest bare andre ting å være misfornøyde med.

Dette med å jakte oppdrag og fakturere timer er det verste jeg vet, forsøkte det i ideell sektor og virkelig hatet den delen av jobben i det private. 

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra selvstendig næringsdrivende til kommunal helsesektor, og synes det er utrolig deilig å ha fast jobb og fast lønn og ha helt fri når jeg kommer hjem. Lønna er ikke super, frynsegodene finnes ikke, men jeg har det bra sammen med fine medarbeidere. Hvilke medarbeidere man har er viktigere enn om det er kommunalt eller privat, og varierer fra arbeidsplass til arbeidsplass uavhengig av eierforhold.

Anonymkode: 8ec8d...de4

[AnonymBruker]

Fordi jeg kan underprestere og gjemme meg bort i byrokratiet uten å få sparken.

Anonymkode: 42dd1...6ac

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig fint i min statlige jobb. Trening i arbeidstida, betalt pause, hjemmekontor og høy grad av fleksibilitet. Får være med på de kursene og samlinger jeg har lyst til. Får feriedag eller avspasering på dagen om jeg vil. Og får ta ferie når jeg vil. Elsker arbeidsoppgavene og kollegene mine. Lønna kunne såklart vært utrolig mye bedre, men jeg trives godt 😊

Anonymkode: f0956...1f9

[AnonymBruker]

Jeg arbeider der jeg arbeider fordi folka jeg arbeider der med er hyggelige folk.

1. har vi mye mer å gjøre en vi tenkelig får gjort? Ja. Men det er ikke mitt ansvar, og ikke et ansvar svar jeg tar på meg. Det er politikerne sitt ansvar, og de tåler ta det. Jeg er ikke stressa, jeg bare gjør det jeg rekker og mener er viktig mellom 8 og 16. Er tidsfristen ikke møtt 16.00? Ikke mitt problem. Jeg sender en rask «dette tar tid, ber (ber her er bare høflig, jeg bruker ekstra tid enten de er enig eller ei) om utvidet frist» og tar helg. Konsulentene? De sitter over helga og jobber.

2. Er ledelsen (kommunestyret) sånn for det meste drittsekker som rakker ned på alt og alle og har begynt med politikk for å mele sin egen og venners kake? Ja. Men sånn er det over alt, og enten jeg jobber der eller ei.

3.Har vi kantine, betalte fester etc? Nei. Men vi har fleksitid og en mellomleder som gir blanke i når vi jobber, hvor vi jobber og hvordan vi jobber med så lenge ting blir gjort og vi alle trives. Hjemmekontor? Ubegrenset. Fri hver fredag for å ta langhelg? Helt ok. Spontan ferie på 1 dags varsel? Hvorfor ikke. Alle går hjem 12 en solrik tirsdag? En super ide!

4. I det private havner du i situasjoner der du må bygge ut unødig eller til og med negativ infrastruktur. Jeg bygger sykkelveier og skoler og anlegg for rent vann. Det er nyttig. Noe veldig mange jobber ikke er, og sørgelig mange jobber er faktisk direkte til skade. Det motiverer å ikke være til skade. (Jevnt over, det hender jo politikerne vedtar noe toskete.)

5. jeg slutter den dagen et konsulentfirma nær meg tilbyr en reell 4-dagersuke. Altså maks forventet arbeidstid 30 timer for full lønn. Det er det eneste godet jeg er interessert i. Men jeg er gyselig interessert. Og det kommer innen få år (bemanningskrisen er det beste som har skjedd oss, og jeg håper den forverrer seg enormt).

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Unnskyld meg, men jobber du virkelig i kommunen, eller er du ute etter å snakke ned kommunale jobber? 

Hvorfor søker du på en kommunal jobb, når alt er så negativt? Du må være temmelig naiv og leve i en egen boble når du tror det offentlige bruker penger på trening og abn til sine ansatte. 
Hele tråden er nokså usmakelig. 

Anonymkode: d0279...139

Å behandle sine ansatte anstendig er «usmalåkelig»? Jeg fant politikeren.  

Anonymkode: ac2f1...156

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet både i kommune og stat, og kjenner meg absolutt ikke igjen i din beskrivelse. Jeg har hatt høy lønn overalt hvor jeg har jobbet (tjener nå 900.000 i staten, uten noe som helst lederansvar), og har fleksible arbeidsdager med hjemmekontor 2-3 dager pr uke. Uhyre sjelden at jeg har voldsomt stressende dager, som regel har jeg god tid til å skravle med kolleger, ta en is på takterrassen i fint vær etc.

Har en time trening inkludert i arbeidstiden pr uke (men har også jobbet i en statlig virksomhet hvor vi hadde to timer til trening hver uke). Har subsidiert kantine og kaffebar i bygget kontorene våre ligger i, har mobilabonnement delt av arbeidsgiver og kan få ny mobil annethvert år. Vi har mye sosiale happenings på arbeidsplassen og vi drar på seminar minst én gang pr år (men som oftest flere, fordi vi har seminarer med ulike enheter vi tilhører). Får også gjøre mye kompetanseheving etter eget ønske, og ett sted jeg jobbet (kommune) fikk jeg dekt videreutdanning på 60 studiepoeng der jobben dekket absolutt alle utgifter (også overnatting og diett i forbindelse med samlinger), og jeg fikk full lønn selv om en del arbeidstid gikk med til studiene.

Det eneste jeg kan kjenne meg igjen i, er at vi må betale en egenandel på julebordet, nå sist tror jeg det var 200 kr. Og det er ikke fri flyt av alkohol etc på jobbarrangementer, som mannen min i privat sektor får når han er på opplegg med sin jobb. Men det synes jeg egentlig bare er rett og rimelig, det er tross alt skattebetalernes penger vi bruker av 😊

Anonymkode: bb7e2...603

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så jeg lurer: Hvorfor velger folk å bli værende i offentlige rådgiverstillinger?

Anonymkode: 23017...332

Jeg har 37,5 times arbeidsuke, og i den inngår det betalt lunsjpause og en time trening i arbeidstiden. Betalte planleggingsdager. Fleksitid. Tre dager hjemmekontor per uke. Får stort sett ferie når jeg ønsker det. Velferdspermisjon med lønn over en lav sko. Ingen forventninger til arbeid på kveld og i helg. Tjener norsk medianlønn etter kun fem år i studierelevant stilling. Ikke spesielt mye press. Dekket sommerfest og julebord, med overnatting på minst en av de. Dette er statlig.

Som far til to barn under fire år er dette fantastisk. 

Anonymkode: 66c8b...a0c

[SPOCA]

For min del handler det både om egne verdier og følelsen av å kunne bidra noe til fellesskapet. Jeg er opptatt av å ivareta velferdsstaten og jeg føler jeg er en viktig del av den. Det gjør meg stolt å bidra til å bidra med noe samfunnsnyttig. 

Jeg tok et aktivt valg å gå fra det private næringsliv til det offentlige. Jeg følte at jobben jeg hadde i det private næringsliv egentlig hadde ganske liten samfunnsbetydning, og det provoserte meg noe grenseløst at min tidligere jobb ble regnet som samfunnskritisk under pandemien, mens lærerjobben jeg har i dag ikke ble regnet som det. Det gjorde at jeg under pandemien søkte meg ny jobb, og gjorde meg ferdig med lærerstudiene mens jeg satt på hjemmekontoret (ja, jeg kombinerte både studier og jobb).

Jeg kunne valgt å jobbe på en privatskole, men jeg velger altså det offentlige, fordi jeg ønsker å gi tilbake til det offentlige. Det føles meningsfullt å være den som bidrar til at samfunnet går rundt. Det føles godt å møte mange forskjellige mennesker, og ha en betydning for andres liv. Men det går utover dette, fordi det handler om en lærergjerning som er veldig sterk, at jeg gir tilbake siden velferdsstaten har gitt meg så mye, og fordi jeg ikke bare jobber som lærer, jeg ER lærer. For meg er det noe mer enn bare jobb.

Så, for min del er dette faktisk et aktivt valg. Og så føles det jo mye tryggere. I det private var det jo farer for nedbemanning og annen dritt hele tiden. Jeg ble så vanvittig drittlei av KPI'er, at absolutt handlet om penger og bonus, at mennesker egentlig ikke hadde noen egenverdi, og utnyttelse av folk. Jeg gadd ikke mer, og fikk det mye bedre som lærer. Ja, det er et vanvittig kjør, men mye mer glede og trivsel. Penger er virkelig ikke alt her i verden.

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig i offentlige stillinger at det ikke er så mye goder, ofte dårlig lønn og ikke nok ansatte. Har flere i familien som jobber innen helse og skole i det offentlige. Husker en av de fortalte at ett år så fikk de "gave" før jul, og det var twist. Altså ikke en hel pose med twist til hver ansatt nei. De hadde kjøpt en pose twist og så fordelt den på de ansatte der. Tror hun sa hun fikk 2-3 stk twist sjokolader. 🤣 Det er jo faktisk så latterlig at de kunne jo likeså godt bare latt være å gi noe i det hele tatt.

Men det er ikke alltid bare solskinnshistorier innen privat sektor heller. Jeg jobbet for et privat selskap hvor det var absolutt ingen goder og luselønn. Selskapet var styrt av en sur gammel megge som var såpass fjern at hun en gang hadde hun fått for seg at jeg hadde forsovet meg og ikke hadde møtt opp på jobb. Så hun ringte meg midt i arbeidstiden og før jeg rakk å si noe som helst begynte hun å kjefte meg huden full for å ikke ha møtt opp på jobb, mens jeg satt på jobben. 😅 Samboeren min har hatt gode opplevelser med å jobbe i privat sektor hvor det var masse goder, bonus, store og flotte julebord, osv. Men der var det dårlig jobbsikkerhet. Helt ut av det blå begynte selskapet å gå dårligere og han ble permittert fra stillingen sin etter å ha jobbet der i mange år og måtte søke rundt etter ny jobb.

Anonymkode: 6f2c9...b6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg byttet nylig jobb, fra privat konsulentselskap til rådgiver i en kommune. Jeg byttet delvis fordi dette var den eneste jobben ledig her, men jeg var interessert i å prøve å jobbe i det offentlige da jeg hadde hørt at det er litt mindre stress og press der. Jeg gikk ned flere hunde tusen i lønn selvsagt, det var forventet. Men det jeg ikke forventet var at jobben har mer eller mindre null fordeler og goder, for å kompensere mot lav lønn:

 1. Avdelingen min er underbemannet og underfinansiert, det er ikke nok mennesker på jobb til å få unna alle søknadene som kommer inn, og det er ikke penger til å få til noe som helst annet enn et absolutt minimum av lovpålagte arbeidsoppgaver. Alle henger etter hele tiden, alle er stresset, og de som slutter blir i blant ikke erstattet, så hver gang noen går ut blir det enda mer på oss andre.
Positive tiltak som byutviklingsprosjekter, grønne prosjekter og annet som kan komme byen til gode er det bare å glemme, de har ikke penger til å sende ansatte på kurs for å holde de faglig oppdatert en gang.
2. Det er heller ingen goder overhodet. Ikke betalt spisepause, ikke treningsmuligheter, ingen form for "kos" eller ekstraopplegg med sosialt samvær, mat og hygge, ingen teambuildingsarrangementer, ingen betalte abbonnementer... ingenting ekstra annet enn lønningen. Og lønningen er lav!
3. Hjemmekontor var noe jeg måtte nærmest krangle meg til. I de tre forrige jobbene jeg har hatt (alle i små-mellomstore private firma) har det vært en selvfølge å legge til rette for den enkelte arbeidstaker med hjemmekontor og eventuelle andre løsninger, slik at hverdagen blir mest mulig praktisk. Men her i kommunen virker det som om én dag med hjemmekontor i uka er et enormt privilegie som det er meningen jeg skal føle meg priviligert for å få innvilget?

Det merkelige er at sjefene her ser ut til å tro at denne kommunen er verdens beste sted å jobbe, og det hintes iblant til at vi alle må føle takknemlige for å få lov til å jobbe her.

De av oss som har jobbet i det private vet bedre, og mange har også sluttet etter kort tid, mens de ansatte som aldri har opplevd annet enn dette tar til takke med å bli behandlet som utbyttbare tannhjul i et maskineri. De står der med luen i hånda og takker for å få lov til å komme på jobb. Det erså trist å se på.

Så jeg lurer: Hvorfor velger folk å bli værende i offentlige rådgiverstillinger?

Anonymkode: 23017...332

Alt dette hadde jeg på min forrige kommunejobb. Tror det er veldig stor forskjell på hvor, også innad i f.eks. Oslo kommune er det stor forskjell fra arbeidsplass til arbeidsplass. Betalt spisepause hadde vi ikke da men det ser jeg ikke som noe negativt. Når du har betalt spisepause må du være tilgjengelig for arbeidsgiver i denne tiden. For meg blir ikke det ordentlig pause. 

Anonymkode: e8e26...664