Introvert "people-pleaser"?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det finnes flere mennesker som meg. Jeg er veldig introvert, trives best i eget selskap eller kun sammen med nære få venner. Får også veldig mye sosialt selskap fra min samboer, vi foretrekker egentlig begge to å isolere oss hjemme både på fritid og i helger. Sjeldent noen av oss orker noe sosialt med andre mennesker, selv om vi begge har relativt stort kontaktnett. 

Jeg er i tillegg "people-pleaser". Jeg har alltid vært opptatt av å fremstå hyggelig og trivelig, det handler ikke om at jeg bryr meg så mye om hva folk mener om meg og mitt liv nødvendigvis, men jeg synes bare det er grunnleggende viktig å kunne være hyggelig i møte med andre mennesker. Jeg klarer ikke være uhøflig med andre mennesker. Det betyr ikke at jeg lar andre tråkke på meg, jeg er ganske autoritær som person, så jeg sliter aldri med sånt. 

Jeg har alltid hatt jobber som krever at jeg er utgående sosial og imøtekommende i tillegg. Så jeg er preget av å ha "tvunget meg selv" til å fremstå ekstrovert og ekstra interessert i andre mennesker for å kunne prestere på jobb. Dette har vært en modus jeg kan slå av og på, men det gjør jo at jeg skyr folk ekstra mye på fritiden min. 

Jo eldre jeg har blitt jo mer har jeg innsett at jeg ikke vil være sammen med folk. Så den introverte delen av meg sier på en måte "nå er det nok". Og det er så deilig å kunne slippe å forholde seg til andre mennesker enn bare min samboer og mine få nære venner og familie, kjenner jeg. Det fjerner stress hos meg... Samtidig får jeg nesten dårlig samvittighet fordi jeg opplever at andre mennesker gjerne ønsker kontakt med meg... Sikkert fordi jeg nettopp alltid passer på å fremstå hyggelig. 

Ikke ute etter spesifikke råd, bare høre fra andre som kanskje har det likedan. Drømmen min er å kunne jobbe hjemmefra uten å måtte forholde meg til kolleger, kunne benytte tiden min akkurat slik jeg ønsker, og bare treffe folk når jeg virkelig har lyst til det selv (som er sjeldent)😆

Anonymkode: 45a04...854

[AnonymBruker]

På hvilken måte merker du at andre mennesker så gjerne vil ha kontakt med deg?

Er det direkte spørsmål om det, tilstedeværelse eller en følelse av det? 

Det ble jeg litt nysgjerrig på. 

Anonymkode: 5b747...f94

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lik. Har nå hjemmekontor to dager i uken og det har gjort mye for min egen velvære.

Har sagt fra meg alt av verv, hobbyaktiviteter osv og tilbringer det meste av kvelder og helger hjemme. Er sosial og hyggelig på jobb og er jo med samboer resten av tiden, så føler jeg får mitt sosiale behov dekket og vel så det.

Men etter å ha levd som dette i vel et års tid så har jeg endelig fått kommet såpass ovenpå at jeg har lyst å være sosial utenom også. Ikke ofte, men de få gangene jeg treffer familie eller venner så er det faktisk noe jeg har lyst til, og ikke en plikt.

Anonymkode: 33a2a...83b

[AnonymBruker]

Helt likt her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere samvittigheten mot andre, og det er jo vondt å fortelle folk at jeg har det bedre uten å treffe dem... Men de fleste relasjoner krever av batteriet mitt, kun partner og ei venninne hvor jeg føler at batteriet blir ladet av å være med dem.

For min del handler det også om å ha gått gjennom mye kursing og læring for selvutvikling og lege sår fra barndom og oppvekst, og jeg synes det er utfordrende å være rundt andre når jeg nå er veldig bevisst på usunne kommunikasjonsmåter og reaksjonsmønstre. Mange i min familie bruker endel ubevisste hersketeknikker og har negative reaksjonsmønstre osv.. Samtidig som det ikke er min plass å poengtere disse tingene, har jeg forsøkt å diskré skli inn noen kommentarer, men det er for døve ører. De gangene jeg har vært mottaker av usunne og ufine hersketeknikker og har påpekt dette - på pedagogisk og diplomatisk måte - så har jeg blitt den store stygge ulven, og blitt baksnakket med forvridde versjoner av historien.

Når jeg skriver dette, forstår jeg ikke helt hvorfor jeg føler på dårlig samvittighet når jeg tenker meg om...

Anonymkode: d3f05...285

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Helt likt her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere samvittigheten mot andre, og det er jo vondt å fortelle folk at jeg har det bedre uten å treffe dem... Men de fleste relasjoner krever av batteriet mitt, kun partner og ei venninne hvor jeg føler at batteriet blir ladet av å være med dem.

For min del handler det også om å ha gått gjennom mye kursing og læring for selvutvikling og lege sår fra barndom og oppvekst, og jeg synes det er utfordrende å være rundt andre når jeg nå er veldig bevisst på usunne kommunikasjonsmåter og reaksjonsmønstre. Mange i min familie bruker endel ubevisste hersketeknikker og har negative reaksjonsmønstre osv.. Samtidig som det ikke er min plass å poengtere disse tingene, har jeg forsøkt å diskré skli inn noen kommentarer, men det er for døve ører. De gangene jeg har vært mottaker av usunne og ufine hersketeknikker og har påpekt dette - på pedagogisk og diplomatisk måte - så har jeg blitt den store stygge ulven, og blitt baksnakket med forvridde versjoner av historien.

Når jeg skriver dette, forstår jeg ikke helt hvorfor jeg føler på dårlig samvittighet når jeg tenker meg om...

Anonymkode: d3f05...285

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du har åpnet øynene dine, og ser andre mennesker for den de er. Det er en befrielse i forhold til meg selv, og jeg har verdens beste samvittighet, for det er ingenting galt i å gjøre det som er bra for en selv. Tvert imot. Man må velge seg selv. 

Hvordan skal man ellers ha mulighet til å leve livet sitt og samtidig oppleve livskvalitet? 

Det er ikke negativt å si nei. Ved å si nei velger du å si ja til noe annet. Deg selv. Du er også viktig. Det er lov å tenke slik, når man opplever at andre mennesker ikke gjør en noe godt. Jeg tenker at jeg skylder meg selv det. Det handler om hvordan man ser ulike perspektiver. Snu, vend og vri på det helt til man kan klare å se lyset 😉

Anonymkode: 5b747...f94

[AnonymBruker]

Jeg er en sosial introvert. Jeg foretrekker å være ærlig og autentisk når jeg møter folk. Jeg har ikke energi til å være en people-pleaser for å bli likt, og setter grenser for å beskytte min energi. Noen blir satt ut av det og holder seg unna – noe som egentlig bare er en fordel for meg. Det gir meg mer tid til meg selv og til å prioritere det som er viktigst for meg.

Anonymkode: 281c3...7e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

På hvilken måte merker du at andre mennesker så gjerne vil ha kontakt med deg?

Er det direkte spørsmål om det, tilstedeværelse eller en følelse av det? 

Det ble jeg litt nysgjerrig på. 

Anonymkode: 5b747...f94

Vel, jeg opplever at både kolleger og bekjente jeg prater med kommer med direkte oppmuntringer til at de ønsker å komme på besøk til meg, se hvordan vi har det, gå turer sammen osv... Jeg har flere kolleger som bare prater og prater og prater, kommer inn på kontoret mitt og forsvinner ikke med mindre jeg får en telefon eller sier jeg har et møte. Kolleger på andre avdelinger stopper meg i gangene og vil prate, ikke bare jobb, men sosialt også. Når jeg er på sosiale ting, i større grupper, blir jeg oppsøkt og folk holder samtalen gående med meg. På fest er bekjente jeg knapt kjenner alltid så glad for å se meg at man skulle tro vi var bestevenner, det synes jeg alltid er veldig spesielt 😅

Jeg synes jo det er hyggelig at folk liker meg... Men samtidig så ønsker jeg egentlig at folk heller kunne latt meg være litt mer i fred 😅 Uten at jeg noen gang klarer å vise eller si det til folk. 

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg er veldig lik. Har nå hjemmekontor to dager i uken og det har gjort mye for min egen velvære.

Har sagt fra meg alt av verv, hobbyaktiviteter osv og tilbringer det meste av kvelder og helger hjemme. Er sosial og hyggelig på jobb og er jo med samboer resten av tiden, så føler jeg får mitt sosiale behov dekket og vel så det.

Men etter å ha levd som dette i vel et års tid så har jeg endelig fått kommet såpass ovenpå at jeg har lyst å være sosial utenom også. Ikke ofte, men de få gangene jeg treffer familie eller venner så er det faktisk noe jeg har lyst til, og ikke en plikt.

Anonymkode: 33a2a...83b

Hvordan fikk du til avtale om hjemmekontor? Hva sa du til sjefen din? 

Hos meg er det slik at jeg flere ganger har lurt på om jeg kan spørre sjefen min om dette. Jeg har en jobb der jeg kan jobbe hjemmefra, så det er ikke noe problem for prestasjon, heller motsatt - jeg jobber bedre i fred i mitt eget hus. Men jeg er redd det vil fremstå sært (her kommer people pleaser inn), eller at folk skal tenke jeg misliker kollegene mine. Jeg gjør jo ikke det, selv om jeg helst vil slippe å forholde meg til dem. Jeg hadde definitivt hatt det mye mye bedre mentalt med fast 2-3 dager hjemmekontor per uke. Men samtidig er jeg også veldig opptatt av at sjefen min skal være fornøyd med meg på alle områder, ikke bare prestasjoner, men også at jeg bidrar for godt arbeidsmiljø. Selv om det går på bekostning av meg selv.

Ts 

Anonymkode: 45a04...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, jeg opplever at både kolleger og bekjente jeg prater med kommer med direkte oppmuntringer til at de ønsker å komme på besøk til meg, se hvordan vi har det, gå turer sammen osv... Jeg har flere kolleger som bare prater og prater og prater, kommer inn på kontoret mitt og forsvinner ikke med mindre jeg får en telefon eller sier jeg har et møte. Kolleger på andre avdelinger stopper meg i gangene og vil prate, ikke bare jobb, men sosialt også. Når jeg er på sosiale ting, i større grupper, blir jeg oppsøkt og folk holder samtalen gående med meg. På fest er bekjente jeg knapt kjenner alltid så glad for å se meg at man skulle tro vi var bestevenner, det synes jeg alltid er veldig spesielt 😅

Jeg synes jo det er hyggelig at folk liker meg... Men samtidig så ønsker jeg egentlig at folk heller kunne latt meg være litt mer i fred 😅 Uten at jeg noen gang klarer å vise eller si det til folk. 

Hvordan fikk du til avtale om hjemmekontor? Hva sa du til sjefen din? 

Hos meg er det slik at jeg flere ganger har lurt på om jeg kan spørre sjefen min om dette. Jeg har en jobb der jeg kan jobbe hjemmefra, så det er ikke noe problem for prestasjon, heller motsatt - jeg jobber bedre i fred i mitt eget hus. Men jeg er redd det vil fremstå sært (her kommer people pleaser inn), eller at folk skal tenke jeg misliker kollegene mine. Jeg gjør jo ikke det, selv om jeg helst vil slippe å forholde meg til dem. Jeg hadde definitivt hatt det mye mye bedre mentalt med fast 2-3 dager hjemmekontor per uke. Men samtidig er jeg også veldig opptatt av at sjefen min skal være fornøyd med meg på alle områder, ikke bare prestasjoner, men også at jeg bidrar for godt arbeidsmiljø. Selv om det går på bekostning av meg selv.

Ts 

Anonymkode: 45a04...854

Å avvise andre er ikke gøy, men noen ganger veldig nødvendig. Det er mange måter å gjøre det på uten å være uhøflig. Jeg er blitt mer direkte og tydelig med andre mennesker, og jeg har nok en tendens til å overforklare fordi jeg ønsker ikke at andre skal føle seg avvist eller dårlig på grunn av meg. Måten jeg gjør det på, opplever jeg blir veldig godt mottatt av andre. Jeg får ihvertfall positive tilbakemeldinger på det, så får jeg bare håpe og tro at de er ærlige med meg. Det virker slik på meg ihvertfall. Jeg vil heller bli avvist av andre enn å oppleve at jeg bare blir "jattet" med. Det er for meg verdens verste følelse, og det gjør meg ikke noe godt. Mennesker som kjenner meg forstår meg, og det er det viktigste for meg. 

Anonymkode: 5b747...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, jeg opplever at både kolleger og bekjente jeg prater med kommer med direkte oppmuntringer til at de ønsker å komme på besøk til meg, se hvordan vi har det, gå turer sammen osv... Jeg har flere kolleger som bare prater og prater og prater, kommer inn på kontoret mitt og forsvinner ikke med mindre jeg får en telefon eller sier jeg har et møte. Kolleger på andre avdelinger stopper meg i gangene og vil prate, ikke bare jobb, men sosialt også. Når jeg er på sosiale ting, i større grupper, blir jeg oppsøkt og folk holder samtalen gående med meg. På fest er bekjente jeg knapt kjenner alltid så glad for å se meg at man skulle tro vi var bestevenner, det synes jeg alltid er veldig spesielt 😅

Jeg synes jo det er hyggelig at folk liker meg... Men samtidig så ønsker jeg egentlig at folk heller kunne latt meg være litt mer i fred 😅 Uten at jeg noen gang klarer å vise eller si det til folk. 

Hvordan fikk du til avtale om hjemmekontor? Hva sa du til sjefen din? 

Hos meg er det slik at jeg flere ganger har lurt på om jeg kan spørre sjefen min om dette. Jeg har en jobb der jeg kan jobbe hjemmefra, så det er ikke noe problem for prestasjon, heller motsatt - jeg jobber bedre i fred i mitt eget hus. Men jeg er redd det vil fremstå sært (her kommer people pleaser inn), eller at folk skal tenke jeg misliker kollegene mine. Jeg gjør jo ikke det, selv om jeg helst vil slippe å forholde meg til dem. Jeg hadde definitivt hatt det mye mye bedre mentalt med fast 2-3 dager hjemmekontor per uke. Men samtidig er jeg også veldig opptatt av at sjefen min skal være fornøyd med meg på alle områder, ikke bare prestasjoner, men også at jeg bidrar for godt arbeidsmiljø. Selv om det går på bekostning av meg selv.

Ts 

Anonymkode: 45a04...854

Jeg jobber et sted hvor det er en del av firma policy at man kan søke om hjemmekontor opp til to dager i uken. Så da gjorde jeg det. 

Det er da ikke sært med hjemmekontor, det er jo helt vanlig nå. Hvorfor er kollegaers velferd viktigere enn din?

Anonymkode: 33a2a...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å avvise andre er ikke gøy, men noen ganger veldig nødvendig. Det er mange måter å gjøre det på uten å være uhøflig. Jeg er blitt mer direkte og tydelig med andre mennesker, og jeg har nok en tendens til å overforklare fordi jeg ønsker ikke at andre skal føle seg avvist eller dårlig på grunn av meg. Måten jeg gjør det på, opplever jeg blir veldig godt mottatt av andre. Jeg får ihvertfall positive tilbakemeldinger på det, så får jeg bare håpe og tro at de er ærlige med meg. Det virker slik på meg ihvertfall. Jeg vil heller bli avvist av andre enn å oppleve at jeg bare blir "jattet" med. Det er for meg verdens verste følelse, og det gjør meg ikke noe godt. Mennesker som kjenner meg forstår meg, og det er det viktigste for meg. 

Anonymkode: 5b747...f94

Hvorfor legger du ved sånne corny bilder når du svarer? Det er jo helt unødvendig 😊

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg jobber et sted hvor det er en del av firma policy at man kan søke om hjemmekontor opp til to dager i uken. Så da gjorde jeg det. 

Det er da ikke sært med hjemmekontor, det er jo helt vanlig nå. Hvorfor er kollegaers velferd viktigere enn din?

Anonymkode: 33a2a...83b

Ok, har ikke sett mulighet eller oppmuntring for å søke her, men veldig mange har hjemmekontor regelmessig, det har jeg også, men hadde vært veldig fint med en fast ordning. Så slapp jeg å komme på "gode grunner" hver gang jeg føler jeg må ha det... 

Av og til savner jeg epidemien når alt var mye bedre mtp sånt 😅

Ts 

Anonymkode: 45a04...854

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor legger du ved sånne corny bilder når du svarer? Det er jo helt unødvendig 😊

 

Ok, har ikke sett mulighet eller oppmuntring for å søke her, men veldig mange har hjemmekontor regelmessig, det har jeg også, men hadde vært veldig fint med en fast ordning. Så slapp jeg å komme på "gode grunner" hver gang jeg føler jeg må ha det... 

Av og til savner jeg epidemien når alt var mye bedre mtp sånt 😅

Ts 

Anonymkode: 45a04...854

Hvorfor er det corny? 

Anonymkode: 5b747...f94

[marsvin]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg er i tillegg "people-pleaser". Jeg har alltid vært opptatt av å fremstå hyggelig og trivelig, det handler ikke om at jeg bryr meg så mye om hva folk mener om meg og mitt liv nødvendigvis, men jeg synes bare det er grunnleggende viktig å kunne være hyggelig i møte med andre mennesker. Jeg klarer ikke være uhøflig med andre mennesker. Det betyr ikke at jeg lar andre tråkke på meg, jeg er ganske autoritær som person, så jeg sliter aldri med sånt. 

Å være people pleaser er du vel kanskje ikke helt iom at du ikke lar andre tråkke på deg og er en ganske autoritær person. Å ville være høflig og hyggelig mot andre er jo bare bra, betyr ikke at du er dørmatte og people pleaser så lenge du kan si ifra når noen prøver å utnytte deg og tråkke på deg.

Jeg er også ganske lik på det at jeg har lært at man skal være hyggelig og blir noen ganger sjokkert over hvor mange som ikke er det.. har også ført til her at noen tror jeg vil være vennen deres og henge på fritiden fordi jeg virker hyggelig og interessert, men er bare sånn jeg snakker med folk og liker å være ekstrovert av og til. Men til tider kan det bikke over til at jeg blir utnyttet på jobb, fordi jeg kan være for opptatt av «den hyggelige» tonen og tør ikke alltid å si nei, det er ikke mitt område, eller at jeg ikke har tid.. har nok med å gjøre at de fleste rundt meg på jobb har høyere og bedre betalte stillinger enn meg, så jeg føler meg litt underlegen andre der.. derfor kan jeg være en people pleaser iblant. jobber med å bli bedre, men er veldig ubehagelig å ta en konfrontasjon