Dere som ikke hadde en god morsfigur

[AnonymBruker]

Hvordan går det med dere som voksne? Min mor har vært ute av livet mitt hele livet mitt, hun hadde nok med seg selv og lærte eller delte ikke noe med meg om livet og det å bli voksen. Jeg er nå snart i 40 årene og vet ikke hvordan man er en voksen kvinne på en måte. Når jeg var ungdom var det blader og filmer, og bøker om å bli voksen, komme seg gjennom pubertet og bli ung voksen. Men hvor lærer man om å bli voksen kvinne, forandringer, hormoner osv, kommende overgangsalder? Min lege er en ung mann, jeg forsøkte å spørre ham om dette med hormoner og hvordan en kan merke at overgangsalderen kommer, han sa det starter med ustabil/manglende mens, men en kollega sa at det kan starte lenge før det skjer. Hvor finner dere andre informasjon, som ikke har en mor eller annen voksen å spørre? 

Anonymkode: 69090...7f1

[Million]

Internett finnes jo i dag. Jeg finner omtrent alt av kunnskap på internett, eller om det er noe spesielt, i bøker som har oppdatert trykt info.

Angående det du sa om overgangsalder, så ja, det starter ofte lenge før selve mensen uteblir eller begynner å tulle. Jeg merket det på håret bl.a. Det ble forferdelig tørt plutselig og jeg begynte å miste store mengder hår hver gang jeg børstet det. Mye! Trodde seriøst jeg skulle bli skallet lenge.

En annen ting jeg har lest, er at man i praksis er steril og ikke i stand til å bli gravid hele ti år før selve menstruasjonen opphører. Så ti år før har kroppen begynt å endres innvendig, uten at man merker noe særlige symptomer til det, annet enn at man rett og slett ikke blir gravid (om man prøver). Så selv om man har mensen hver måned, betyr ikke det at man kan bli gravid. Langt i fra.

Vi kvinner har en gjennomsnittsalder for 52 når overgangsalderen inntreffer. Noen kommer i den før, andre senere.

Og jeg hadde aldri noe tett forhold til min mor. Det var venninner jeg lærte om mensen fra, og skolen. Moren min nevnte det aldri med ett ord til meg. Hun lærte meg ingenting egentlig, som personlig økonomi og slike ting jeg kunne trenge som voksen når jeg flyttet hjemmefra. Det fant jeg ut av på egenhånd og ved å bruke hodet og sunn fornuft. Satte opp et budsjett til meg selv første gangen jeg flyttet hjemmefra til egen liten leilighet og lærte meg alt selv. Dette var før internett. 

Endret tirsdag kl 11:52 av Million

[AnonymBruker]

Måtte klare meg selv fra barneskolen. Sto opp, lagde egen mat, gikk på skolen, kom hjem gjorde lekser alene, lagde ofte middagen selv.

Jeg var inn og ut av barnehjem, fosterfamilier osv.

Hadde ingen gode rollemodeller i oppveksten og var selvstendig som 16 åring. Null familie.

Å bli kvinne handler om å finne seg selv og bli trygg i seg selv. Da jeg fikk barn visste jeg at jeg ville bli en god mor. Jeg ga ungen alt jeg aldri fikk.

Da ekteskapet ikke funket tok jeg ungen og dro. 

Jeg har alltid vært ressurssterk og selvgående. Oppsøker informasjon og kunnskap på alt jeg vil lære mer om.

Er i dag eier av hus med hage, er forlovet og har 2 bonusbarn i tillegg til min.

Anonymkode: 465fc...ae2

[AnonymBruker]

Min mor dro sin kos da jeg var 7 eller 8. Vi hadde sporadisk kontakt, og møttes 2-3 ganger i året, men det blir jo ikke det samme. Hun kom tilbake da jeg var nesten voksen. Med tiden har vi likevel fått et godt forhold, men det meste av det jeg har lært har jeg enten lært av pappa eller ved å søke på nett/snakke med venner. Og selv om vi har kontakt i dag så har jeg kompleks PTSD som følge av at hun dro (og generelt lite tilknytning til begge foreldrene mine, de hadde liksom nok med sitt begge to).

Ang. overgangsalder så anbefaler jeg å høre noen podcaster om temaet. Jeg kom tidlig i overgangsalderen og hadde symptomer som dårlig søvn, følsom for stress, humørsvingninger og manglende sexlyst. Jeg trodde i mange år at det bare var mine «vanlige» psykiske problemer som hadde blitt verre, men luktet lunta da jeg begynte å få hetetokter. Ba om henvisning til gynekolog som bekreftet at overgangsalderen var i gang. Begynte på østrogenbehandling og det har hjulpet mye (i kombinasjon med sykemelding, jeg er nok utbrent i tillegg). Jeg er 46 år nå, men var 41 da jeg fikk hetetokter. 

Anonymkode: 2ddd9...83d

[AnonymBruker]

Jeg har et dårlig forhold til min mor, og kan aldri tenke meg å spørre henne om overgangsalder. Om vi i det hele tatt treffes, så kommer hun garantert til å klage over det.

Ikke at hun er noe opplyst da, for mye av grunnen til det dårlige forholdet vårt er at hun rett og slett er ganske dum (stoler på helt feil folk, og klarer ikke lese seg opp selv). Hun kan rett og slett ikke gi meg råd. Jeg stoler heller på det jeg lett kan finne fra sike kilder på internett, eller gå til legen. Mødre er ikke utdanna leger, terapeuter og det som er. Om det er det du tror folk med mer tilstedeværende mødre fungerer som? Nå som voksen må du nesten klare deg selv, foreldre kan være en ressurs da, men i mange tilfeller ikke. 

Anonymkode: 16448...a85

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt, tar alt som det kommer. Hadde lite kontakt med mor fra jeg var 7, og hun døde da jeg var i 20-årene.

Har savnet det litt da jeg fikk barn, men mest for barna sin del, at de ikke har en mormor. Men slikt som overgangsalder osv. tar jeg bare som det kommer, spør venninner eller noe sånt. 

Anonymkode: 71510...8a4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor god morsfigur hun har vært. Tror hun har slitt mye psykisk uten å dele noe som helst. Husker at det var mye pappa da jeg var liten, men det plager meg liksom ikke. Følte jeg hadde en trygg tilværelse. Mamma var hjemmeværende, men av typen som skulle ha meg ut å leke eller inn på rommet mitt. 

Jeg har en del psykiske utfordringer selv nå som voksen og er på vei inn i uføretrygd. Føler mye mer nå på at jeg ikke har det kontaktpunktet andre har med egen mor. Gjennom graviditetene mine har jeg ikke i noen særlig grad kunne snakke med henne om det som skjer, hun har aldri sittet barnevakt og hun er liksom ikke en person jeg kan ringe å spørre om hverken det å være kvinne, eller å være mor.

Jeg er på den annen side så heldig å ha en aldeles fantastisk svigermor. Henne kan jeg ringe om alt og hun har liksom blitt det jeg mangler. Veldig glad for å ha henne i livet mitt ❤️

Rent medisinske ting har jeg en god fastlege til, har også psykolog, kontakter på helsestasjon og familievernkontor pga mine utfordringer. Føler meg litt som et barn som må overstås av all verdens offentlige tjenester, men heldigvis bor jeg i Norge hvor slike tjenester er tilgjengelig  

Anonymkode: 0eaef...990

[AnonymBruker]

Hadde en mor da jeg vokst opp, men ingen mamma. Jeg skulle kun sees og ikke høres. Lærte meg tidlig å bli selvstendig, og er i dag hyperselvstendig. Jeg har også null kontakt med mor.

Man finner alt av informasjon på nett. Det er også mulig å spørre andre kvinner. Det har jo du også gjort nå. At mensen forsvinner, er som du har fått blitt fortalt et tegn som kan være lenge etter at overgangsalderen har begynt. Kollegaen din har rett. Snakk mere med denne personen. 

Det er ikke mangelen på informasjon som er vanskelig, men det kan heller være vanskelig å skille mellom hva som er ekte og hva som er falsk informasjon. Jeg slår også et slag for å bli kjent med kroppen sin. Lære seg å kjenne signalene, hva er normalt for deg. Nå hos meg, som nå er snart 44 år gammel, har feks syklusen begynt å bli fast kortere. Det ser jeg på som et tegn til at det er eggstokkene mine som gir gass på sine siste år. 

 

Anonymkode: debd5...a99

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt i dine sko, men min mor er langt unna i hverdagen. Jeg setter enormt stor pris på kvinnenettverk og å ha kvinnelige venner i "alle aldre". Det er mye å lære fra de som er eldre enn meg, for som venner ender man gjerne med å dele og snakke om ting man har på hjertet.

Deretter er internett din venn! 

Jeg er under 40 og begynner å merke litt på perimenopause. Dårligere hukommelse, mer frynsete nerver, ujevn menstruasjon, litt lavere forbrenning. Gynekolog sa at dette ikke var uvanlig, men at det er noen år til jeg er i overgangsalderen ut fra antall egg (ca 5). Anbefaler å gå til legen og spørre og grave. Min lege har fått mange rare spm fra meg🙈

Anonymkode: e40eb...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Det er ikke mangelen på informasjon som er vanskelig, men...

Anonymkode: debd5...a99

...savnet av en kjærlig morsfigur som brukte tid på å finne ut av sine egne traumer slik at hun kunne bli en trygg mor med et godt forhold til sine barn gjennom livet. 

Dette er det som er vanskelig.

Jeg kan lese meg blå, jeg har fortsatt ikke en mamma å støtte meg på. 

Anonymkode: 6f445...5d3

[AnonymBruker]

Det jeg sliter mest med er at jeg ikke klarer å se for meg å være mor. Mor og mamma er ikke positive ord for meg, jeg blir litt uvel av å tenke på at noen skal kalle meg mamma. Håper det er noe jeg blir kvitt når jeg får barn selv…

Anonymkode: 70082...2c5

[AnonymBruker]

Jeg har en omsorgsfull mor, men hun har aldri snakket om disse tingene med meg. Hun er liksom ganske privat av seg. Jeg er på din alder og har alltid måttet finne ut alt selv, til tross for at jeg alltid har hatt et godt forhold til min mor.

Anonymkode: c4a5e...c2a

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt spørsmålet ditt jeg, man finner jo informasjon på nettet. Før den tid så var det blader, bøker og tv. Du er jo på alder med meg, du burde jo være kompetent på nettet du og, vi er jo vokst opp med det. Du fant jo frem til kg liksom... Har du noen spesielle utfordringer med ting sånn bortsett fra at du ikke har hatt en mor? Mener ikke være frekk eller noe men måten du formulerer deg på minner meg om de som jeg kjenner som er på spekteret.  

Anonymkode: c7590...ba8