Hvordan skal jeg fikse dette? Mestrer egentlig ikke livet

[AnonymBruker]

Hei. 

Nok en gang har jeg gått på en slags psykisk smell. Men smell uten lyd. Det vises ikke på utsiden i det hele tatt. 

Jeg gråter lett. Jeg har ekstremt lave tanker om meg selv og ganske mørke tanker om livet, slik jeg opplever det. 

Men jeg forteller det ikke til noen. 

Jeg gjør jo "alt" riktig. Jeg sover godt. Jeg har et bra kosthold. Jeg trener, får dagslys, har hobbyer. 

Midten av 30 årene, flott mann, kjekke, selvstendige barn, en god men kjedelig jobb jeg mestrer, godt betalt. 

Jeg fikser altså alt. Alt er på stell. 

Likevell har jeg bare lyst til å klikke fullstendig i vinkel og hylgråte og bare bli helt føkkings loco. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig gjør hele tiden; nemlig holder hodet over vann og presterer over alt. Er dette normalt? Hva gjør jeg? Synes det er vanskelig å håndtere disse tankene og følelsene. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er jo egentlig "helt frisk" men samtidig ikke.. 😔 føler jeg bare later som fordi det passer best for alle andre, det blir rett og slett for ubekvemmelig for menneskene rundt dersom jeg går under. 

Jeg er bare så forferdelig lei og ikke minst lei meg. Er det noen som har råd til hva jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 69720...a05

[AnonymBruker]

Det kan hende du har fått en depresjon. Det kan ramme absolutt alle, uansett hvor riktig man lever og hvor bra (eller dårlig) man på papiret har det.

Du kan henvende deg hos fastlegen. Viktig at du forteller helt ærlig om tankene du har og ikke pynter på sannheten. 

Det går også an å få noen å snakke med hos kommunen din. Alle kommuner har et gratis psykisk helse tilbud hvor man kan få time uten henvisning fra lege. 

Om du ikke ønsker å bruke fastlege eller kommune kan jeg anbefale denne psykologen.  https://www.psykologliv.no/

Anonymkode: e57d9...0f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. 

Nok en gang har jeg gått på en slags psykisk smell. Men smell uten lyd. Det vises ikke på utsiden i det hele tatt. 

Jeg gråter lett. Jeg har ekstremt lave tanker om meg selv og ganske mørke tanker om livet, slik jeg opplever det. 

Men jeg forteller det ikke til noen. 

Jeg gjør jo "alt" riktig. Jeg sover godt. Jeg har et bra kosthold. Jeg trener, får dagslys, har hobbyer. 

Midten av 30 årene, flott mann, kjekke, selvstendige barn, en god men kjedelig jobb jeg mestrer, godt betalt. 

Jeg fikser altså alt. Alt er på stell. 

Likevell har jeg bare lyst til å klikke fullstendig i vinkel og hylgråte og bare bli helt føkkings loco. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig gjør hele tiden; nemlig holder hodet over vann og presterer over alt. Er dette normalt? Hva gjør jeg? Synes det er vanskelig å håndtere disse tankene og følelsene. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er jo egentlig "helt frisk" men samtidig ikke.. 😔 føler jeg bare later som fordi det passer best for alle andre, det blir rett og slett for ubekvemmelig for menneskene rundt dersom jeg går under. 

Jeg er bare så forferdelig lei og ikke minst lei meg. Er det noen som har råd til hva jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 69720...a05

Du har jo en kjedelig jobb sa du...du burde gjort noe annet da......

Anonymkode: 006f5...39e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt tilsvarende perioder. 

Har hatt to depresjoner, kom i tidlig perimenopause, og fikk tilslutt som 42åring ADHD-diagnose. Alt dette kan på forskjellige måter minne om sånn du har det. 

Har du en bra fastlege så er det et fint sted å starte? 

Anonymkode: f88b8...542

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. 

Nok en gang har jeg gått på en slags psykisk smell. Men smell uten lyd. Det vises ikke på utsiden i det hele tatt. 

Jeg gråter lett. Jeg har ekstremt lave tanker om meg selv og ganske mørke tanker om livet, slik jeg opplever det. 

Men jeg forteller det ikke til noen. 

Jeg gjør jo "alt" riktig. Jeg sover godt. Jeg har et bra kosthold. Jeg trener, får dagslys, har hobbyer. 

Midten av 30 årene, flott mann, kjekke, selvstendige barn, en god men kjedelig jobb jeg mestrer, godt betalt. 

Jeg fikser altså alt. Alt er på stell. 

Likevell har jeg bare lyst til å klikke fullstendig i vinkel og hylgråte og bare bli helt føkkings loco. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig gjør hele tiden; nemlig holder hodet over vann og presterer over alt. Er dette normalt? Hva gjør jeg? Synes det er vanskelig å håndtere disse tankene og følelsene. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er jo egentlig "helt frisk" men samtidig ikke.. 😔 føler jeg bare later som fordi det passer best for alle andre, det blir rett og slett for ubekvemmelig for menneskene rundt dersom jeg går under. 

Jeg er bare så forferdelig lei og ikke minst lei meg. Er det noen som har råd til hva jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 69720...a05

Rart du har det sånn når du har alt i livet som du trenger.

Anonymkode: e8ae8...0c7

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Tror det er nettopp det at du lever med en maske, og føler du må gjøre det for å oppretteholde drømmen og fasaden.

Lag litt faen. Prøv å kom i kontakt med noen litt mørkere sider av deg selv. Sier ikke du skal prøve dop eller være utro, men kanskje en kul ny hobby, nye venner, jobb eller lignende.

Anonymkode: 299dc...667

[AnonymBruker]

Du går til fastlegen og forteller hvordan du har det. Så takket du ja til både antidepressiva og henvisning til psykolog, og følger opp. En resept virker ikke i seg selv. 

Anonymkode: 02d4b...a1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Rart du har det sånn når du har alt i livet som du trenger.

Anonymkode: e8ae8...0c7

Ikke rart overhodet. Alle kan slite psykisk, det har ikke med hva man har eller ikke å gjøre. 

Anonymkode: e57d9...0f6

[AnonymBruker]

Velkommen til verden.

Sannheten er at alle har det som deg. Alle later som. Du er antagelig i en livsfase hvor det meste av hva du gjør en dag er drit-kjedelig og ikke fnugg av moro, spennende, utfordrende osv. Da føles det som du beskriver.

Det er bare å holde ut. Bite i hop tenna og finne de små øyeblikk i hverdagen som gir litt glede og leve fra hånd til munn på dem.

Anonymkode: 314d3...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Rart du har det sånn når du har alt i livet som du trenger.

Anonymkode: e8ae8...0c7

Det er overhodet ikke rart. Det som gjør depresjoner så vanskelige å kurere noen ganger, er nettopp det at depresjonene ofte ikke har noen GRUNN. Hadde de hatt det, kunne man bare fikset grunnene og så ville man vært frisk, ikke sant? Ikke noe å være "lei seg for" lenger, liksom? Det er ikke sånn det fungerer. Psyken og sinnet synker ned i en depresjon helt uten grunn, svært ofte.

Jeg var som ts, sank ned i en depresjon, selv om jeg hadde en jobb jeg var glad i, mann og barn og et godt sted å bo. Likevel hadde jeg depresjon i flere år og gikk på medisiner, som bare virket sånn halvveis og ofte hadde fæle bivirkninger.

Det var ingenting å fikse, for det var ingen grunn til depresjonen. Jeg var ikke misfornøyd over noe, ikke lei meg for noe. Den bare var der.

Til TS; gå til legen og vær dønn ærlig, fortell detaljert hvordan du har det. Du bør gjøre det.

Anonymkode: 11508...c84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Velkommen til verden.

Sannheten er at alle har det som deg. Alle later som. Du er antagelig i en livsfase hvor det meste av hva du gjør en dag er drit-kjedelig og ikke fnugg av moro, spennende, utfordrende osv. Da føles det som du beskriver.

Det er bare å holde ut. Bite i hop tenna og finne de små øyeblikk i hverdagen som gir litt glede og leve fra hånd til munn på dem.

Anonymkode: 314d3...3c6

Snakk for deg selv. De fleste har det ikke sånn.

Anonymkode: 702ab...5e4

[AnonymBruker]

Hadde det sånn i alle år, "fikk" ADHD-diagnose som 33-åring. 
 

(den diagnosen var ikke noe som ble slengt etter meg, det var en krevende, langdryg og hard utredning). 

Anonymkode: be212...276

[AnonymBruker]

Veldig mange har det sånn som deg, men det synes jo ikke på utsiden?

 

Men du bør snakke med noen. Det er ikke bra å gå med de tankene alene. Kanskje du kan lufte deg for mannen din? Eller legen din? 
 

Om Du ikke gjør det, så kan du jo tenke på barna dine? Har de godt av å se at de rundt seg takler alt helt perfekt? Eller er det bra for dem og se at livet ikke er en dans på roser hver dag? De ser nok folk som faker det perfekte liv på SOME, så da de få se at det ikke er normalen.

Anonymkode: afff9...d48

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Opplever det ekstra etter lengre perioder med mye jobbing. Har en sånn periode nå. Vil bare ligge i sengen og ikke forholde meg til folk.
 

Du er kanskje utbrent? Snakk med fastlegen eller ta deg litt fri. 

Anonymkode: b4760...ce5

[AnonymBruker]

Tenker at du må snakke med noen, har du snakket med mannen din? Hva med foreldrene dine? 

Jeg tror ikke du vil komme så fryktelig langt med å dra til legen og be om noe henvisning der. DPS prioriterer kun alvorlige tilfeller. Nevner bare dette for å skåne deg for eventuell skuffelse, som jeg tror mange opplever da de ikke får hjelp. Men, det finnes lavterskel tilbud i alle kommuner, så du kan forhøre deg med fastlegen om der er noe for deg. Legg frem hvordan du har det og ta det der ifra. 

Men skal være ærlig og si at jeg tror mye kan løse seg for deg om du får slappet av litt. Det høres ut som det er mye som skjer, du trenger ro og fred, hjelp til å roe ned et urolig tankemønster. Meditering, gå ned i stilling på jobben (tro meg, dette gjør underverker, jeg gikk fra 100% til 70%  og det har gjort stor forskjell for meg). 

Det er forresten lov å være "loco". Gråt når du vil gråte. Å få ut følelsene er viktig og hjelper. Skrik i en pute eller hva nå enn som skal til, tøm ut vannet i stedet for å la begeret renne over, mye bedre når man gjør det kontrollert. 

Anonymkode: d78e8...882

[AnonymBruker]

Det er forresten viktig at du ikke går under. Det vil du ikke gjøre, så det er positivt at du ikke har gjort det. Det er beder å forebygge et fall enn å reparere skadene av det. Tok meg nesten ett år når jeg traff bunnen å bare komme meg opp i stående.... 

Anonymkode: d78e8...882

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Snakk for deg selv. De fleste har det ikke sånn.

Anonymkode: 702ab...5e4

Jo alle har det sånn innimellom. Det er bare på some at livet smiler og glinser konstant, alltid og hele livet.
Nå sier ikke ts hvor lenge disse periodene varer men jeg tar for gitt at det ikke er så langvarig iom hun er rimelig ung og har hatt flere slike perioder.
Hun er midt i den mest hektiske perioden av livet. Det er mange faktorer som kan normalisere dette, om det ikke blir for langvarig. Utbrenthet rammer de aller fleste, flere ganger i livet. Kroppen og psyken sier ifra at man må endre noe, ellers kan det bli stopp/sykelig.

Disse forvarslene skal man ta på alvor, men ikke tenke at det i seg selv er sykelig.

Anonymkode: 314d3...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Rart du har det sånn når du har alt i livet som du trenger.

Anonymkode: e8ae8...0c7

De tre tingene et menneske behøver her i livet er emosjonell sikkerhet (altså venner, familie, bekjente og øvrig kontaktnettverk), økonomisk sikkerhet (altså en jobb, en formue eller lignende som godt ut dekker valgt livsstil) og selvutfoldelse.

Å få dekket det mest nødvendige - mat på bordet og tak over hodet (som jo ts har) er på ingen måte noe som er ment å innbefattes av «alt vi trenger i livet». Livet er først fullt ut meningsfylt om vi faktisk fyller det med - mening. Og «overleve» er ikke mening. Det er bare å overleve. Var det målet ville jo mennesket være helt tilsvarende en verpehøns, feks. Den har også «alt den behøver» etter din (uriktige) definisjon. «Alt vi trenger» inkluderer, for et normalt fungerende menneske - å realisere seg selv. 

Enkelte liker late som om det at mennesket har egenverdi er negativt. Som om alt vi duger til er å jobbe, sove og formere oss. De tar heldigvis feil.

Ts: har du vurdert midtlivskrisa? Ikke all krise er negativ. Og det er lov å ombestemme seg og vrake både arbeidsgivere, karrierevalg og partner. Det er lov å etterutdanne seg, videreutvikle seg og realisere sine drømmer. Hva ellers skal man bruke livet til?

Anonymkode: 38fca...31e

[frivis]

Jeg vet trolig grunnen til dette, men å forklare det vil potensielt virke mot sin hensikt. Så er svært forsikt med å legge noe fasit frem. Eneste jeg vil gi fra meg her er at "den som leter, finner". Ønsket ditt om å gjøre noe med de underliggende problemene må være større enn brannslukkingen og symptombehandlingen som de aller fleste driver med.

Jeg har selv brukt omtrene hele døgnet, 12-18timer hver dag, i flere år på å dykke ned for å finne ut hva som er hva. Nå har jeg funnet løsningen. Dette må du finne ut selv, fordi uansett hva jeg sier, så vil du ikke være klar til å forstå det før du nettopp er klar for det.

[AnonymBruker]

Opplever du at det er periodevis følelsene og tankene kommer? At du plutselig har en fin uke og så skjer det et eller annet med hodet? 
 

du kan ta å sjekke opp pmdd. Ikke så uvanlig å få etter man har født barn. Hele hormonsystemet blir jo fucka i tre år fra egget fester seg til to år etter fødsel

Anonymkode: 19713...ef9