Gå til innhold

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Nokså fortvilt situasjon når ein ikkje lenger har noen å spørre og hjelp og støtte.    

  Føler ein har måtte kjempe mye alene til tross for at ein har en kone, og barn er  forlengst er komt i voksenalderen, og de er flyttet hjemmefra  og etablert andre steder i landet. Kona ble uføretrygda 2012, og hun har strikkemani, og  har i lang tid følt meg mer som en omsorgsperson  for henne eller ektefelle.  

Har nyleg vert innlagd på sykehus for oprasjon, og vert dårleg, men ingen empati , og spørsmål fra barna, og øvrige familie hvordan det står til,og  evntl ønske om "god bedring".  Vi har avgjordt  fått en moralsvekkelse blandt den yngre genrasjon i måten de opptrer m.a  overfor  sine foreldre som ein ikkje kjenner seg igjenn i. 

Anonymkode: 2e1ea...21a

  • Hjerte 5
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Så trist, god bedring 💐 hadde noen av mine operert nylig hadde jeg nok komt med blomster eller noe godt, spurt hva jeg kunne hjulpet til med osv. 

Anonymkode: 50fe0...999

  • Liker 1
Skrevet

Hva er egentlig ditt spørsmål?😊

  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
Amy71 skrev (1 minutt siden):

Hva er egentlig ditt spørsmål?😊

Trenger da aldeles ikke å ha et spørsmål for å uttrykke seg på et diskusjonsforum.

Anonymkode: e1d81...051

  • Liker 2
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nokså fortvilt situasjon når ein ikkje lenger har noen å spørre og hjelp og støtte.    

  Føler ein har måtte kjempe mye alene til tross for at ein har en kone, og barn er  forlengst er komt i voksenalderen, og de er flyttet hjemmefra  og etablert andre steder i landet. Kona ble uføretrygda 2012, og hun har strikkemani, og  har i lang tid følt meg mer som en omsorgsperson  for henne eller ektefelle.  

Har nyleg vert innlagd på sykehus for oprasjon, og vert dårleg, men ingen empati , og spørsmål fra barna, og øvrige familie hvordan det står til,og  evntl ønske om "god bedring".  Vi har avgjordt  fått en moralsvekkelse blandt den yngre genrasjon i måten de opptrer m.a  overfor  sine foreldre som ein ikkje kjenner seg igjenn i. 

Anonymkode: 2e1ea...21a

Det var trist å høre. Ønsker deg masse god bedring og god tilfriskning. 

Anonymkode: 7b6a8...3a1

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trenger da aldeles ikke å ha et spørsmål for å uttrykke seg på et diskusjonsforum.

Anonymkode: e1d81...051

Jeg mistolka hans første setning. Trodde han mente at han hadde ingen å spørre om denne situasjonen. Og når det ikke kom et spørsmål så ble jeg litt forvirra. Når jeg nå leste på nytt så skjønte jeg hva han mente.

AnonymBruker
Skrevet

Kanskje du må lære deg å sette grenser for deg selv og vise at du har et eget liv. Har du en hobby? Hvis ikke, kanskje begynne med noe du har drømt om lenge. Kona di får enten bli med eller bli hjemme. Bruk litt penger, tid og ressurser og egenkjærlighet på deg selv. Det er tøft å være nærmeste pårørende til noen som er ufør, men siden hun klarer å strikke så fremstår det som at hun har funksjoner. Hvis hun trenger hjelp til stell, så burde hun ta imot fra hjemmesykepleien. Du har lov til å si at du er sliten og ikke klarer mer. 

Anonymkode: 9aa42...7b1

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Trist å høre at du går igjennom dette. Ønsker deg god bedring og håper det blir bedre tider for deg fremover. Flott at du deler her. 

Anonymkode: cc5c8...7f2

Skrevet

Så trist! Skjønner godt at dette er en dårlig situasjon å være i. Ønsker deg god bedring! 💐

AnonymBruker
Skrevet

Vet hvordan du har det.❤️

Anonymkode: 7a83b...7e0

AnonymBruker
Skrevet

Er du selv flink til å holde kontakt med familien da? Spør du hvordan det går når de opplever ting, sender bursdagsgaver, følger opp livshendelser?

Vet jo ingenting om deg selvfølgelig, men ofte har menn vært vant til å være mottakere av andres omsorg og omtanke, uten at de er flinke til å pleie relasjonen tilbake. Så etter hvert brennes bruer, fordi barn og familie opplever at far ikke bryr seg - mens far ikke skjønner hvorfor han plutselig ikke får den omtanken han har tatt for gitt.

Dette skjer med veldig mange menn. 
 

Anonymkode: d1a4f...b91

  • Liker 3
  • Nyttig 4
AnonymBruker
Skrevet

Så trist TS, men - og her kommer medaljens bakside, denne konen og barna har du tillatt at ser på deg på denne måten ved å alltid være den som gir og ikke krever, å forvente nå etter så lang tid at de av seg selv skulle se deg på en annen måte og vise deg omsorg uten at du sier noe er rett og slett ikke reelt. Så enten tar du et oppgjør fordi du ønsker en endring eller så må du finne en måte å akseptere at dette er det livet du har bygget over tid.. 

Anonymkode: 38b4b...4ca

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nokså fortvilt situasjon når ein ikkje lenger har noen å spørre og hjelp og støtte.    

  Føler ein har måtte kjempe mye alene til tross for at ein har en kone, og barn er  forlengst er komt i voksenalderen, og de er flyttet hjemmefra  og etablert andre steder i landet. Kona ble uføretrygda 2012, og hun har strikkemani, og  har i lang tid følt meg mer som en omsorgsperson  for henne eller ektefelle.  

Har nyleg vert innlagd på sykehus for oprasjon, og vert dårleg, men ingen empati , og spørsmål fra barna, og øvrige familie hvordan det står til,og  evntl ønske om "god bedring".  Vi har avgjordt  fått en moralsvekkelse blandt den yngre genrasjon i måten de opptrer m.a  overfor  sine foreldre som ein ikkje kjenner seg igjenn i. 

Anonymkode: 2e1ea...21a

Men har du et nært forhold til de voksne barna som bor langt unna, da? Prates dere f eks ukentlig eller flere ganger i måneden? Viser du omsorg og interesse for dem? Vet du hva slags fritidsinteresser barnebarna har? Følger du opp og spør om det går bedre med Pia som ble skvist ut av venninna si eller Petter som ble benka på siste kamp eller Pål som strever med lesing? Dette er hverdagsproblemer ungene dine har i tillegg til jobben sin, økonomien, husarbeid, kosthold og helse, vennskap og annen familie. 

Klart de kan ønske deg god bedring, men det har noe med forholdet dere mellom å gjøre.

Anonymkode: c609f...b98

  • Liker 2
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er du selv flink til å holde kontakt med familien da? Spør du hvordan det går når de opplever ting, sender bursdagsgaver, følger opp livshendelser?

Vet jo ingenting om deg selvfølgelig, men ofte har menn vært vant til å være mottakere av andres omsorg og omtanke, uten at de er flinke til å pleie relasjonen tilbake. Så etter hvert brennes bruer, fordi barn og familie opplever at far ikke bryr seg - mens far ikke skjønner hvorfor han plutselig ikke får den omtanken han har tatt for gitt.

Dette skjer med veldig mange menn. 
 

Anonymkode: d1a4f...b91

Ja, dette her lurer jeg også på.

Som voksen er ikke sykdom, død og elendighet mangelvare. 

Når var det siste du viste omsorg ovenfor noen?

Anonymkode: 609c0...a5f

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Har det sånn med min far også. Han brydde seg lite om meg som barn, ungdom og nå voksen, så da bryr jeg meg lite om han også. Husker en oppvekst med mye kjeft og kritikk. Det avler ikke akkurat nære bånd. Hvordan var du som far?

Anonymkode: 27f35...8af

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så trist TS, men - og her kommer medaljens bakside, denne konen og barna har du tillatt at ser på deg på denne måten ved å alltid være den som gir og ikke krever, å forvente nå etter så lang tid at de av seg selv skulle se deg på en annen måte og vise deg omsorg uten at du sier noe er rett og slett ikke reelt. Så enten tar du et oppgjør fordi du ønsker en endring eller så må du finne en måte å akseptere at dette er det livet du har bygget over tid.. 

Anonymkode: 38b4b...4ca


Det er selvsagt mulig.

Men fryktelig ofte der menn (og noen kvinner) plutselig opplever seg alene, så har de selv ikke gjort noen innsats for å pleie og ivareta sosiale bånd.

De har overlatt det til mødre og siden kona.

Menn som gir av seg selv og ivaretar folk rundt seg har vanligvis gode nettverk av både venner og familie å støtte seg på.

 

Anonymkode: d1a4f...b91

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Hvordan barn behandler deg når de ikke lenger trenger deg, speiler hvordan du behandlet dem da de trengte deg som mest. 

Anonymkode: 6dc16...1be

  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet

Det er leit å høre at du har det slik og ønsker deg god bedring. Det kan likevel være verdt å reflektere litt over hvorfor er det slik - har du gjort det?

Anonymkode: edb17...c11

  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Er det ikke litt lettvint og ansvarsfraskrivende å gi samfunnet skylda for oppførselen til ungene du selv har oppdratt?

Anonymkode: 9f9ad...78c

  • Liker 2
  • Nyttig 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er du selv flink til å holde kontakt med familien da? Spør du hvordan det går når de opplever ting, sender bursdagsgaver, følger opp livshendelser?

Vet jo ingenting om deg selvfølgelig, men ofte har menn vært vant til å være mottakere av andres omsorg og omtanke, uten at de er flinke til å pleie relasjonen tilbake. Så etter hvert brennes bruer, fordi barn og familie opplever at far ikke bryr seg - mens far ikke skjønner hvorfor han plutselig ikke får den omtanken han har tatt for gitt.

Dette skjer med veldig mange menn. 
 

Anonymkode: d1a4f...b91

Har hatt god kontakt med de voksne barna som etablert på forskjellige steder rundt om, og besøker dem som ofte det lar seg gjør, men  de  bor på forskjellige steder i  landet. At de har valgt å flytte er deres valg, og  har m.a. med jobbmuligheter, og partner som har tilknytting til  bostedet.  Må  erkjenne at eg skulle gjerne likt at familien var mer samlet, og  de budde nermere barndomshjemmet, Føler ofte en viss  missunnelse til  dem  som har familien rundt seg, og det handler  m.a om  tilknyttning til barnebarna.  

Selv besøkte eg mine  foreldre regelmessig ettersom de budde 1.5-2 t geografisk reiseavstand fra vårt. Etterhvertg  som de ble gamle hadde de behov for mye hjelp, og støtte, og tok  regelmessig turen til barndomshjemmet, ryddet ,vasket, gjorde innkjøp, og hjelpte dem med praktiske ting. 

Bomiljøet hvor mine foreldre budde   var  heilt fantastisk hvor  folk hadde omsorg for hverandre, og de  stilte opp for hverandre når ein hadde behov. Ble ein vert syk, eller skadet så var det vanleg å spørre  hvordan det gikk, og det handlet om empati, og ein  ønsket   gjerne  "god bedring".

 

Anonymkode: 2e1ea...21a

  • Hjerte 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...