Jeg trenger virkelig hjelp, er redd jeg er utbrent

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 18.55):

Det lages 1-2 tråder om dagen å KG med samme tema som din tråd, det jeg skrev er oppsummeringen for alle trådene, sykemelding, ikke gjør noen endringer i livet, klag på alt og alle. Trenger ikke vite noe om deg, du er faktisk ikke så enestående og unik som du tror selv, de færreste mennesker er det....

Anonymkode: afebb...bb7

Ekspander  

Det handler ikke om å være "enestående og unik", men at man noen ganger står i situasjoner som koster. Da er det kanskje ikke gitt hva som er veien til bedre balanse.

Jeg f.eks. vurderer coaching, det har jeg hatt nytte av før for en del år siden. 

Anonymkode: 9d7d8...979

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 18.55):

Det lages 1-2 tråder om dagen å KG med samme tema som din tråd, det jeg skrev er oppsummeringen for alle trådene, sykemelding, ikke gjør noen endringer i livet, klag på alt og alle. Trenger ikke vite noe om deg, du er faktisk ikke så enestående og unik som du tror selv, de færreste mennesker er det. Jeg er godt voksen og har vært gjennom mange opp og nedtuer. Og da er det noen lærdom som kommer av det, blant annet at den eneste som kan endre noe i ditt liv er deg selv. Ikke sjefen, ikke kolleger, ikke partner, ikke venner, ikke barn, ikke legen, kun deg selv. Det hjelper niks og nada med sykemelding når ikke du gjør endringer i livet, men folk higer etter lette løsninger og at andre skal fikse ting for dem. Derfor kommer det også sånne «nå er jeg utbrent igjen»- tråder, folk gjør ingen faktisk endringer. Det er tøft å høre sannheten, det erderfor du kaller meg ufin, det er ubehagelig for deg. For du vet at det jeg påpeker er rett, når du ikke bare kan ta en pille og litt vitamin så må du gjøre større endringer, som aktisk krever noe av deg. Nei da er det lettere med sykemelding.

Anonymkode: afebb...bb7

Ekspander  

Kan du ikke heller bare la vær å kommentere eller gå inn på tråder som provoserer deg så voldsomt. Og så kan du tenke litt på at dette er reelle problemer for folk som skriver her inne og at det ikke alltid er slik i livet at problemer løses med en enkle grep. Da hadde man gjerne gjort det for lengst. Det er heller ikke slik at folk nødvendigvis ønsker å bli sykemeldt. Du fremstiller det som om det er noe folk trakter etter. Derimot kan sykemelding  bidra til å skape rom og energi for å gjøre endringer i livet som skal til for å få det bedre. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 17.38):

Hei, takk for viktig bidrag.
 

Jeg faster allerede. Det var en av de tingene jeg begynte med da jeg merket det gikk nedover. Synes konsentrasjonen er noe mer skjerpet på begynnelsen av dagen, men etterhvert som dette har eskalert føler jeg ikke denne effekten noe særlig lenger. 
 Ang søvn så har jeg nok en lang vei å gå når det kommer til søvnhygiene. Dessverre er det ikke så lett å finne roen når jeg har det slik jeg har det. Går jeg tidlig i seng blir jeg liggende i timesvis. Jeg har forsøkt å sove lenger i helgene. For meg har det ikke hatt noen effekt så langt. Vi er ikke der at jeg vurderer sykemelding fordi jeg vil sitte lenger oppe på kvelden. Dette er ingen ønsket situasjon. 
Veldig glad for at det fungerer for deg. 

Anonymkode: 06438...041

Ekspander  

Prøvd regelmessig (1-2 ggr i uka) yoga?

Anonymkode: f806d...55c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg er høyt utdannet og etter 25 år innen mitt fagfelt (hvor jeg har slitt med følelsen av utbrenthet de siste 5 årene), klarer jeg ikke mer.
 

Det plinger inn mailer, meldinger og telefoner i ett kjør. Vi bruker snart flere timer i møter enn vi har timer til å utføre oppgaver, og derfor blir det mye «gratis jobbing» på kvelder, i helger og i ferier. Har overtid innbakt i fastlønn så timeprisen min er helt latterlig. Folk slutter , men i stedet for å ansette nye så fordeles oppgavene på resten av oss. Denne praksisen kjøres hos alle fire arbeidsgiverne jeg har hatt.
 

Det er et råkjør i privat næringsliv og jeg føler at arbeidsgiverne praktiserer «bruk og kast», når du er oppbrukt får det offentlige ta seg av deg. 
 

Jeg takler ikke stresset på samme måte lenger (blir liggende søvnløs), har isolert meg til kun jobb og nærmeste familie disse årene (for å spare krefter, men har da mistet all sosial kontakt), bruker mye mer energi enn før for å løse kognitivt krevende oppgaver, og får melkesyre av å gå opp en vanlig trapp. Føler meg som en slave av PC’skjermen og er trøtt hele tiden.  Alle prøver hos legen viser at jeg er frisk som en fisk så sykemelding er uaktuelt. 
 

Er «bare» 49 år og har mange år igjen i arbeidslivet. Type jobb jeg er utdannet til fungerer ikke lenger, så jeg har sagt opp. Nå leter jeg etter hvilken som helst jobb som ikke innebærer skjerm, kontor og stort ansvar. Dette kommer til å torpedere økonomien min, men jeg klarer ikke mer. 

Anonymkode: a7ada...63d

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 1.4.2025 den 8.16):

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg er høyt utdannet og etter 25 år innen mitt fagfelt (hvor jeg har slitt med følelsen av utbrenthet de siste 5 årene), klarer jeg ikke mer.
 

Det plinger inn mailer, meldinger og telefoner i ett kjør. Vi bruker snart flere timer i møter enn vi har timer til å utføre oppgaver, og derfor blir det mye «gratis jobbing» på kvelder, i helger og i ferier. Har overtid innbakt i fastlønn så timeprisen min er helt latterlig. Folk slutter , men i stedet for å ansette nye så fordeles oppgavene på resten av oss. Denne praksisen kjøres hos alle fire arbeidsgiverne jeg har hatt.
 

Det er et råkjør i privat næringsliv og jeg føler at arbeidsgiverne praktiserer «bruk og kast», når du er oppbrukt får det offentlige ta seg av deg. 
 

Jeg takler ikke stresset på samme måte lenger (blir liggende søvnløs), har isolert meg til kun jobb og nærmeste familie disse årene (for å spare krefter, men har da mistet all sosial kontakt), bruker mye mer energi enn før for å løse kognitivt krevende oppgaver, og får melkesyre av å gå opp en vanlig trapp. Føler meg som en slave av PC’skjermen og er trøtt hele tiden.  Alle prøver hos legen viser at jeg er frisk som en fisk så sykemelding er uaktuelt. 
 

Er «bare» 49 år og har mange år igjen i arbeidslivet. Type jobb jeg er utdannet til fungerer ikke lenger, så jeg har sagt opp. Nå leter jeg etter hvilken som helst jobb som ikke innebærer skjerm, kontor og stort ansvar. Dette kommer til å torpedere økonomien min, men jeg klarer ikke mer. 

Anonymkode: a7ada...63d

Ekspander  

Kan ikke skjønne hvorfor du ikke får sykemelding når du helt åpenbart er utbrent? Blodprøvene dine trenger ikke vise noe negativt, det utelukker bare at det er noe somatisk og at man heller bør rette blikket mot det psykiske.

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 22.15):

Kan ikke skjønne hvorfor du ikke får sykemelding når du helt åpenbart er utbrent? Blodprøvene dine trenger ikke vise noe negativt, det utelukker bare at det er noe somatisk og at man heller bør rette blikket mot det psykiske.

Anonymkode: 06438...041

Ekspander  

Altså hvis man er alvorlig utbrent så går det på hele kroppen selv om prøvene er ok og kan ikke kalles «psykisk».

Anonymkode: 67d73...f72

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 12.43):

Jeg blir helt skremt bare av å skrive det. Jeg har ikke tid til det, har en følelse av at jeg har masse på jobb, men i realiteten har jeg en rolig periode. Jeg går rundt med en følelse av at de ikke klarer seg uten meg. Jeg «skal bare, skal bare» og så kan jeg kanskje ta noen sykedager, hente meg inn. Det er bare det at når de dagene kommer og jeg er hjemme en dag eller to så er jeg like utmattet og har ikke kommet meg det grann ovenpå.

Haler meg ut av sengen om morgenen, føles ikke trøtt bare helt mørbanket. Har sovevegring, klarer ikke legge med før 01-01:30, oppe igjen 07.

Klarer jobben så lenge den er rutinepreget, alle nye oppgaver føles uoverkommelig og jeg mister motet før jeg har begynt. Jeg kan sette frister for meg selv, prøve å ta meg sammen, men etter 5 min mister jeg helt motet og tenker at jeg heller får ta det en annen dag. Er det noen som maser eller ting som er gjort feil, blir jeg forbanna inni meg. Istedenfor å bli stresset og ordne opp, blir jeg apatisk og likegyldig.

På jobb var lunsjen alltid hyggelig og noe jeg så frem til. Nå prøver jeg å utsette den slik at flest mulig er ferdig med å spise. Orker ikke smalltalk. 

Kroppen føles nummen, lavt stemningsleie, men føler meg ikke deprimert. Er ganske flat følelsesmessig og har begynt å ta avstand fra både familie og venner. Glemmer å svare på invitasjoner eller rett og slett orker ikke. Ingenting som appellerer til å være sosial. Har mer enn nok med meg selv og hverdagen med barna. Akkurat det går overraskende greit. Føler jeg klarer å ta meg sammen de timene på ettermiddagen, selv om middagslaging og kreativitet der er et slit klarer jeg på sett og vis å lage god og sunn middag og være der for barna. Innbiller meg at det er det siste som «ryker» når man er i denne situasjonen. 

De siste ukene har jeg kjent at det går ett par uker til så tror jeg faktisk ikke det går så mye lenger. Går aldri til legen men har vært hos legen flere ganger dette året. Vært mye syk med luftveissykdom. Har nylig sjekket alt av blodprøver, inkludert stoffskifte, B12, D-vitamin mm. Alt er normalt. Sliter med plutselig høy puls og følelsen av ikke å få nok luft når det pågår.

Dette er jo ikke normalt. Er livredd for å bli så sliten at jeg blir sykemeldt i lang tid. Har også begynt å søke nye jobber, skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har på ingen måte energi til ny jobb nå. Det er vel en desperat flukt fra ett eller annet.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 06438...041

Ekspander  

Huff, dette er som å lese om meg selv. Har du vært hos legen og tatt blodprøver for å se om du mangler vitaminer? Folat er jo ganske vanlig at folk mangler f.eks. I mitt tilfelle viste det seg at jeg hadde brystkreft ( ikke for å skremme deg altså , det er jo tusener av andre grunner til at vi blir sliten)  Men poenget er at det kan være lurt å få en «eu sjekk» av lege. 

Anonymkode: 7f27b...cae

[AnonymBruker]

Utbrenthet er akkurat som du beskriver her TS, og du som også har hatt brukt flere år på å komme deg.

Fikk samme problem selv for en 10 års tid siden. Den gang 35 år, mann i sin beste alder.

Trodde jeg var alvorlig syk, da det var 2 kvadratmeter svetteflekk i senga nesten hver natt, måtte drikke en liter på morgenen for å stabilisere veskebalansen. Samtidig vegret jeg meg for å på jobb, jeg håpa innimellom på å havne i trafikkulykke så jeg ikke kom meg på jobb.

Så begynte jeg å få problemer med å gå på kjøpesenter, i butikken, besøk av venner og familie, slutta helt det sosiale livet, slo av radioen og slutta å interessere meg for alt. Sosialangst og panikkangst. Krøp på gulvet for å ikke synes hjemme da det ringte på døra - helt sjukt om man tenker tilbake.
Mista konsentrasjon og hukommelse, fikk mageplager, tissa en gang i halvtimen, tannproblemer av å bite tenner hele tiden, alt i alt et rent helvete over et par år i hvertfall (det bygde seg nok opp lenge før det.)

Omsider fikk jeg min leder til å forstå at jeg var alvorlig utbrent, og jeg gikk til lege og fikk sykemelding i ett år, der halve tia var utprøving i ny jobb.

I ny jobb for 6-7 år siden beit jeg sammen, og fungerte noenlunde selv om jeg innimellom var vettaskremt og til tider nesten psykotisk - nye oppgaver og møte masse folk. Og da man begynte å bli trygg fikk man det fine som heter omorganisering og nye oppgaver...
De siste 4 årene har jeg blitt mer og mer lik den jeg var sist det smalt, og pr i dag eksisterer jeg bare. Fått utslett i ansiktet og har mye betennelser i skulderblad, samt mageproblemer igjen. Svetteflekken er der en og annen gang. Min energiløshet og sosialvegring har ført til samlivsbrudd og jeg har ingen sosial omgang med noen på fritida.

I tillegg er min nye arbeidsplass anti-sykemelding slik noen i denne tråden er - glem krig, fattigdom og nød - SYKEMELDING er djevelens verk! Og holdninga er som den humorserien på TV, der treneren ler og klapper en på ryggen og sier: "Psykiske problemer, det er bare innbilning det!"

Men nå er det ganske nært (p)sykemelding, og jeg vet faktisk ikke om jeg er i stand til å jobbe fulltid om jeg ser fremover. Som det påpekes her, du har bare ett liv, og det er bare ditt. Men hvordan man skal takle lege og leder for å komme dit vet jeg ikke. Og jeg trenger jo pengene også.

Letter å si enn å gjennomføre: Jo lengre du går, jo lengre tar det å bli frisk. Og kanskje blir du aldri frisk.
Håper du er sterkere enn meg og får dradd deg unna og hvilt opp deg før det går for langt.

Anonymkode: e2faf...909

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 14.08):

Her er garantert KG løsningen; sykemeld deg, får noen rolige uker på det offentliges regning, ta det langsomt tilbake til jobb, gjør for all del ingen endringer i ditt eget liv for å få det bedre, skyld på alt og alle andre, be om henvisning til psykolog (som du ikke kommer til å få) så har du enda mer å klage over og mindre grunn til å ta fatt i eget liv. Du høres helt ærlig ut som du trenger å lære deg litt stressmestring, start der. 

Anonymkode: afebb...bb7

Ekspander  

Tror TS er forbi det at å «lære seg litt stressmestring» i tillegg til alt annet som står på skal avhjelpe -TS er åpenbart allerede utbrent. Om TS går til legen så er gjerne «oppskriften»/ retningslinjene  korte intervaller på sykemeldingen i første omgang, gjerne 14 dager av gangen for å se og få ting litt på avstand. Deretter når man har etablert en plan som gjerne ombefatter å se på hvilke tiltak som kan hjelpe en mer på plass på sikt så kan det hende man får sykemeldinger på intervaller av en måned frem til behandling og kanskje forsiktig opptrapping på jobb kommer i gang. Man kan ikke skynde seg tilbake som utbrent, da havner man tilbake og gjerne verre en sist og kanskje med kroniske sykdommer man kan utvikle av høyt kronisk stressnivå. 

Anonymkode: 4689e...c94

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 10.53):

Utbrenthet er akkurat som du beskriver her TS, og du som også har hatt brukt flere år på å komme deg.

Fikk samme problem selv for en 10 års tid siden. Den gang 35 år, mann i sin beste alder.

Trodde jeg var alvorlig syk, da det var 2 kvadratmeter svetteflekk i senga nesten hver natt, måtte drikke en liter på morgenen for å stabilisere veskebalansen. Samtidig vegret jeg meg for å på jobb, jeg håpa innimellom på å havne i trafikkulykke så jeg ikke kom meg på jobb.

Så begynte jeg å få problemer med å gå på kjøpesenter, i butikken, besøk av venner og familie, slutta helt det sosiale livet, slo av radioen og slutta å interessere meg for alt. Sosialangst og panikkangst. Krøp på gulvet for å ikke synes hjemme da det ringte på døra - helt sjukt om man tenker tilbake.
Mista konsentrasjon og hukommelse, fikk mageplager, tissa en gang i halvtimen, tannproblemer av å bite tenner hele tiden, alt i alt et rent helvete over et par år i hvertfall (det bygde seg nok opp lenge før det.)

Omsider fikk jeg min leder til å forstå at jeg var alvorlig utbrent, og jeg gikk til lege og fikk sykemelding i ett år, der halve tia var utprøving i ny jobb.

I ny jobb for 6-7 år siden beit jeg sammen, og fungerte noenlunde selv om jeg innimellom var vettaskremt og til tider nesten psykotisk - nye oppgaver og møte masse folk. Og da man begynte å bli trygg fikk man det fine som heter omorganisering og nye oppgaver...
De siste 4 årene har jeg blitt mer og mer lik den jeg var sist det smalt, og pr i dag eksisterer jeg bare. Fått utslett i ansiktet og har mye betennelser i skulderblad, samt mageproblemer igjen. Svetteflekken er der en og annen gang. Min energiløshet og sosialvegring har ført til samlivsbrudd og jeg har ingen sosial omgang med noen på fritida.

I tillegg er min nye arbeidsplass anti-sykemelding slik noen i denne tråden er - glem krig, fattigdom og nød - SYKEMELDING er djevelens verk! Og holdninga er som den humorserien på TV, der treneren ler og klapper en på ryggen og sier: "Psykiske problemer, det er bare innbilning det!"

Men nå er det ganske nært (p)sykemelding, og jeg vet faktisk ikke om jeg er i stand til å jobbe fulltid om jeg ser fremover. Som det påpekes her, du har bare ett liv, og det er bare ditt. Men hvordan man skal takle lege og leder for å komme dit vet jeg ikke. Og jeg trenger jo pengene også.

Letter å si enn å gjennomføre: Jo lengre du går, jo lengre tar det å bli frisk. Og kanskje blir du aldri frisk.
Håper du er sterkere enn meg og får dradd deg unna og hvilt opp deg før det går for langt.

Anonymkode: e2faf...909

Ekspander  

Huff .’spnn du beskriver først der- det er jo ike psykisk, man er ødelagt fysisk! Hvordan ble du bedre?

Anonymkode: 67d73...f72

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 12.43):

Jeg blir helt skremt bare av å skrive det. Jeg har ikke tid til det, har en følelse av at jeg har masse på jobb, men i realiteten har jeg en rolig periode. Jeg går rundt med en følelse av at de ikke klarer seg uten meg. Jeg «skal bare, skal bare» og så kan jeg kanskje ta noen sykedager, hente meg inn. Det er bare det at når de dagene kommer og jeg er hjemme en dag eller to så er jeg like utmattet og har ikke kommet meg det grann ovenpå.

Haler meg ut av sengen om morgenen, føles ikke trøtt bare helt mørbanket. Har sovevegring, klarer ikke legge med før 01-01:30, oppe igjen 07.

Klarer jobben så lenge den er rutinepreget, alle nye oppgaver føles uoverkommelig og jeg mister motet før jeg har begynt. Jeg kan sette frister for meg selv, prøve å ta meg sammen, men etter 5 min mister jeg helt motet og tenker at jeg heller får ta det en annen dag. Er det noen som maser eller ting som er gjort feil, blir jeg forbanna inni meg. Istedenfor å bli stresset og ordne opp, blir jeg apatisk og likegyldig.

På jobb var lunsjen alltid hyggelig og noe jeg så frem til. Nå prøver jeg å utsette den slik at flest mulig er ferdig med å spise. Orker ikke smalltalk. 

Kroppen føles nummen, lavt stemningsleie, men føler meg ikke deprimert. Er ganske flat følelsesmessig og har begynt å ta avstand fra både familie og venner. Glemmer å svare på invitasjoner eller rett og slett orker ikke. Ingenting som appellerer til å være sosial. Har mer enn nok med meg selv og hverdagen med barna. Akkurat det går overraskende greit. Føler jeg klarer å ta meg sammen de timene på ettermiddagen, selv om middagslaging og kreativitet der er et slit klarer jeg på sett og vis å lage god og sunn middag og være der for barna. Innbiller meg at det er det siste som «ryker» når man er i denne situasjonen. 

De siste ukene har jeg kjent at det går ett par uker til så tror jeg faktisk ikke det går så mye lenger. Går aldri til legen men har vært hos legen flere ganger dette året. Vært mye syk med luftveissykdom. Har nylig sjekket alt av blodprøver, inkludert stoffskifte, B12, D-vitamin mm. Alt er normalt. Sliter med plutselig høy puls og følelsen av ikke å få nok luft når det pågår.

Dette er jo ikke normalt. Er livredd for å bli så sliten at jeg blir sykemeldt i lang tid. Har også begynt å søke nye jobber, skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har på ingen måte energi til ny jobb nå. Det er vel en desperat flukt fra ett eller annet.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 06438...041

Ekspander  

Høres kjent ut ja. Fint å høre at du er klar over det og at dette ikke er normalt. Ikke utsett å gjøre tiltak for deg selv nå, om du fortsetter sånn er det kroppen som setter en stopper for deg- om du vil eller ikke. Nå kan du ta kontroll selv! 
Jeg skjønte ikke hvor nær smellen jeg var og utsatte og utsatte, det endte med 3 år utenfor arbeidslivet.  Formen var helt elendig i nesten 2 år, før jeg gradvis kom meg. Unner ingen den smellen, det er helt grusomt. Så, mitt råd er å trekke i bremsen nå som du skjønner at lasset kan velte. 

Anonymkode: 0971f...a9b

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 14.19):

Huff .’spnn du beskriver først der- det er jo ike psykisk, man er ødelagt fysisk! Hvordan ble du bedre?

Anonymkode: 67d73...f72

Ekspander  

Slutt å si at psykisk sykdom ikke er fysisk bare fordi man får fysiske symptomer. Sånn er psykisk sykdom! Du kan lese hvor som helst om symptomer på utbrenthet, angst, depresjon for den saks skyld. At du ikke vet eller greier å forstå det, gjør det ikke riktig.

Anonymkode: bc24a...54e

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 18.06):

Slutt å si at psykisk sykdom ikke er fysisk bare fordi man får fysiske symptomer. Sånn er psykisk sykdom! Du kan lese hvor som helst om symptomer på utbrenthet, angst, depresjon for den saks skyld. At du ikke vet eller greier å forstå det, gjør det ikke riktig.

Anonymkode: bc24a...54e

Ekspander  

Ja det henger jo sammen. Men det jeg mente er at utbrenthet ikke nødvendigvis er en psykisk «sykdom».

Anonymkode: 67d73...f72