Jeg trenger virkelig hjelp, er redd jeg er utbrent

[AnonymBruker]

Jeg blir helt skremt bare av å skrive det. Jeg har ikke tid til det, har en følelse av at jeg har masse på jobb, men i realiteten har jeg en rolig periode. Jeg går rundt med en følelse av at de ikke klarer seg uten meg. Jeg «skal bare, skal bare» og så kan jeg kanskje ta noen sykedager, hente meg inn. Det er bare det at når de dagene kommer og jeg er hjemme en dag eller to så er jeg like utmattet og har ikke kommet meg det grann ovenpå.

Haler meg ut av sengen om morgenen, føles ikke trøtt bare helt mørbanket. Har sovevegring, klarer ikke legge med før 01-01:30, oppe igjen 07.

Klarer jobben så lenge den er rutinepreget, alle nye oppgaver føles uoverkommelig og jeg mister motet før jeg har begynt. Jeg kan sette frister for meg selv, prøve å ta meg sammen, men etter 5 min mister jeg helt motet og tenker at jeg heller får ta det en annen dag. Er det noen som maser eller ting som er gjort feil, blir jeg forbanna inni meg. Istedenfor å bli stresset og ordne opp, blir jeg apatisk og likegyldig.

På jobb var lunsjen alltid hyggelig og noe jeg så frem til. Nå prøver jeg å utsette den slik at flest mulig er ferdig med å spise. Orker ikke smalltalk. 

Kroppen føles nummen, lavt stemningsleie, men føler meg ikke deprimert. Er ganske flat følelsesmessig og har begynt å ta avstand fra både familie og venner. Glemmer å svare på invitasjoner eller rett og slett orker ikke. Ingenting som appellerer til å være sosial. Har mer enn nok med meg selv og hverdagen med barna. Akkurat det går overraskende greit. Føler jeg klarer å ta meg sammen de timene på ettermiddagen, selv om middagslaging og kreativitet der er et slit klarer jeg på sett og vis å lage god og sunn middag og være der for barna. Innbiller meg at det er det siste som «ryker» når man er i denne situasjonen. 

De siste ukene har jeg kjent at det går ett par uker til så tror jeg faktisk ikke det går så mye lenger. Går aldri til legen men har vært hos legen flere ganger dette året. Vært mye syk med luftveissykdom. Har nylig sjekket alt av blodprøver, inkludert stoffskifte, B12, D-vitamin mm. Alt er normalt. Sliter med plutselig høy puls og følelsen av ikke å få nok luft når det pågår.

Dette er jo ikke normalt. Er livredd for å bli så sliten at jeg blir sykemeldt i lang tid. Har også begynt å søke nye jobber, skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har på ingen måte energi til ny jobb nå. Det er vel en desperat flukt fra ett eller annet.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Akkurat slik. Jeg er sykmeldt, men er på vei tilbake igjen nå. Jobber meg gradvis opp til 100% igjen. Jeg har fått god hjelp av legen med samtaler underveis. 

Anonymkode: e97ec...85c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette kunne jeg ha skrevet selv. Akkurat slik. Jeg er sykmeldt, men er på vei tilbake igjen nå. Jobber meg gradvis opp til 100% igjen. Jeg har fått god hjelp av legen med samtaler underveis. 

Anonymkode: e97ec...85c

Takk for svar. Så leit at du også har måttet føle på dette. Det er forferdelig slitsomt. Hvor lenge var du borte før du begynte så smått i jobb igjen? Samme jobb som før?

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg blir helt skremt bare av å skrive det. Jeg har ikke tid til det, har en følelse av at jeg har masse på jobb, men i realiteten har jeg en rolig periode. Jeg går rundt med en følelse av at de ikke klarer seg uten meg. Jeg «skal bare, skal bare» og så kan jeg kanskje ta noen sykedager, hente meg inn. Det er bare det at når de dagene kommer og jeg er hjemme en dag eller to så er jeg like utmattet og har ikke kommet meg det grann ovenpå.

Haler meg ut av sengen om morgenen, føles ikke trøtt bare helt mørbanket. Har sovevegring, klarer ikke legge med før 01-01:30, oppe igjen 07.

Klarer jobben så lenge den er rutinepreget, alle nye oppgaver føles uoverkommelig og jeg mister motet før jeg har begynt. Jeg kan sette frister for meg selv, prøve å ta meg sammen, men etter 5 min mister jeg helt motet og tenker at jeg heller får ta det en annen dag. Er det noen som maser eller ting som er gjort feil, blir jeg forbanna inni meg. Istedenfor å bli stresset og ordne opp, blir jeg apatisk og likegyldig.

På jobb var lunsjen alltid hyggelig og noe jeg så frem til. Nå prøver jeg å utsette den slik at flest mulig er ferdig med å spise. Orker ikke smalltalk. 

Kroppen føles nummen, lavt stemningsleie, men føler meg ikke deprimert. Er ganske flat følelsesmessig og har begynt å ta avstand fra både familie og venner. Glemmer å svare på invitasjoner eller rett og slett orker ikke. Ingenting som appellerer til å være sosial. Har mer enn nok med meg selv og hverdagen med barna. Akkurat det går overraskende greit. Føler jeg klarer å ta meg sammen de timene på ettermiddagen, selv om middagslaging og kreativitet der er et slit klarer jeg på sett og vis å lage god og sunn middag og være der for barna. Innbiller meg at det er det siste som «ryker» når man er i denne situasjonen. 

De siste ukene har jeg kjent at det går ett par uker til så tror jeg faktisk ikke det går så mye lenger. Går aldri til legen men har vært hos legen flere ganger dette året. Vært mye syk med luftveissykdom. Har nylig sjekket alt av blodprøver, inkludert stoffskifte, B12, D-vitamin mm. Alt er normalt. Sliter med plutselig høy puls og følelsen av ikke å få nok luft når det pågår.

Dette er jo ikke normalt. Er livredd for å bli så sliten at jeg blir sykemeldt i lang tid. Har også begynt å søke nye jobber, skjønner ikke helt hvorfor. Jeg har på ingen måte energi til ny jobb nå. Det er vel en desperat flukt fra ett eller annet.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan gikk det? 

Anonymkode: 06438...041

Jeg leser at kroppen og psyken ikke klarer å samarbeide. Dette er fordi du har kjørt deg for langt ned energimessig. Da hjelper det ikke å hente seg inn litt. Det er nok til at du kommer deg såvidt ovenpå, så er det påan igjen. Du burde ta en tur til legen og prøve å finne årsaken til dette. Først da kan det skje en endring. Snakk med legen din. Kan virke som du trenger mer tid.

Hvor er det mest stress for deg?

Er det på jobb eller hjemmebane? 

Eller begge deler?

Anonymkode: 5b7ff...648

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg leser at kroppen og psyken ikke klarer å samarbeide. Dette er fordi du har kjørt deg for langt ned energimessig. Da hjelper det ikke å hente seg inn litt. Det er nok til at du kommer deg såvidt ovenpå, så er det påan igjen. Du burde ta en tur til legen og prøve å finne årsaken til dette. Først da kan det skje en endring. Snakk med legen din. Kan virke som du trenger mer tid.

Hvor er det mest stress for deg?

Er det på jobb eller hjemmebane? 

Eller begge deler?

Anonymkode: 5b7ff...648

Takk for svar. Det begynte så smått med en veldig tøff skilsmisse for 2, 5 år siden. Kom meg igjennom det og hadde frem til sommeren det ganske ok, men da begynte det så smått å rakne.
Har barna mest, men de har begynt å bli store så er ikke stress på samme måte som da de var små. Har likevel følelsen av å være utmattet av livet, hvis det gir mening? En eller annen cocktail av alt?
 

Grunnen til at jobben stresser meg så voldsomt er vel at jeg har begynt å utsette ting. Jeg føler på det selv om jeg ikke klarer å gjøre noe med det.

Drømmer ofte om å bare dra vekk fra alt, dra til syden med me, myself and I, eller feile ett eller annet(ikke så alvorlig) så jeg kan være på sykehus å slappe av og bli litt tatt vare på noen dager. Syke tenker, jeg vet. 

Jeg har alltid hatt enorm arbeidskapasitet og aldri vært den som har vært sliten. Kjenner ikke igjen meg selv. Er flaut, selv om jeg skjønner at det ikke er noe jeg har gjort med vilje. 

Anonymkode: 06438...041

[Ms. Steele]

Kan det være at du har kommet i overgangsalder eller er du for ung til det? Jeg har en venninne som har symptomer som likner dette, men hun har overgangsplager. Ikke noe nattesvette og slikt, men mer det psykiske og søvnvansker. 

[AnonymBruker]

Ms. Steele skrev (6 minutter siden):

Kan det være at du har kommet i overgangsalder eller er du for ung til det? Jeg har en venninne som har symptomer som likner dette, men hun har overgangsplager. Ikke noe nattesvette og slikt, men mer det psykiske og søvnvansker. 

For ung tror jeg. Klokkeklar menssyklus og så vidt bikket 40 år. Har ingen hetetokter heller. Men kan se at det kan ligne litt på På plager man kan få i overgangsalder, dog føles dette litt mer alvorlig. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg balanserer 2 deltidsjobber med videreutdanning og kjenner meg nesten nede på felgen...klarte på et tidspunkt nesten ikke gjøre noe i helgene, ikke noe fokus. Var såvidt jeg klarte nødvendig innlevering på studiet, og ligger etter med ting på jobb. Da jeg sa til sjefen min at jeg er overveldet om dagen, sa hun bare at jeg burde ha bedt om hjelp før, og at jeg har fått "lønn for oppgaver jeg ikke har gjort". Må prøve å ta alt igjen. Er ikke mye forståelse å få, så lenge man ikke er sykmeldt. Sjefen er ikke håpløs men jeg synes det er så vanskelig...Og er ingen å overlate ansvaret til om jeg blir sykemeldt, og da går det heller ikke rundt økonomisk siden den ene jobben er kun ringevikar. Prøver å hvile når jeg kan, og hjernen har begynt å fungere litt igjen. 

Anonymkode: 9d7d8...979

[AnonymBruker]

Her er garantert KG løsningen; sykemeld deg, får noen rolige uker på det offentliges regning, ta det langsomt tilbake til jobb, gjør for all del ingen endringer i ditt eget liv for å få det bedre, skyld på alt og alle andre, be om henvisning til psykolog (som du ikke kommer til å få) så har du enda mer å klage over og mindre grunn til å ta fatt i eget liv. Du høres helt ærlig ut som du trenger å lære deg litt stressmestring, start der. 

Anonymkode: afebb...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

For ung tror jeg. Klokkeklar menssyklus og så vidt bikket 40 år. Har ingen hetetokter heller. Men kan se at det kan ligne litt på På plager man kan få i overgangsalder, dog føles dette litt mer alvorlig. 

Anonymkode: 06438...041

Dette skjedde meg også i det jeg bikket 40. Så jeg tenker perimenopause og mer at det er en del av livet. Skal ikke sykemelde meg av den grunn. Har etter 40 blitt nazi på å passe på søvnen min og minst mulig alkohol. For den ødelegger masse for søvnen min. 

Så her ville jeg først av alt tatt tak i søvnen. Det kan hjelpe veldig mye! Rådene er 9 timer i senga for å få 8 timer søvn. Du må lagr det kveldsrutine som roer deg ned, vekk med skjermer og lys, bad/dusj og en god bok i dempet lys, helst i senga. Akkurat det ansvaret kan du ta selv. For antagelig er søvnmangelen ditt største problem. I 20-årene tålt vi 4t søvn og alt føltes normalt, etter 40 er ikke det samme. Så start med å komme ovenpå søvnmessig, så kan du ta stilling til resten… med et klarere hode.

Jeg har også hatt stor nytte av periodisk faste med jevnlige 18-24t faster etter 40. Er som om det virker klarer hjernetåken som ellers kan bli ganske slitsom. Typisk start på overgangsalder. Glemmer jeg faste i periode kommer tåka, konsentrasjonsvansker osv ganske kjapt.

Så for meg hjalp faste og å bli like streng på min leggetid som barnas   Så får det være kjedelig da… kan ikke sykemelde meg fordi jeg vil sitte lenge oppe på kvelden liksom… 

Anonymkode: f806d...55c

[AnonymBruker]

Det jeg kjenner mest igjen fra tiden like før jeg møtte veggen på skikkelig er denne tanken om at "men det passer virkelig ikke NÅ" og "de er avhengige av meg". Det er rart, fordi nå når jeg er frisk mentalt igjen, så er det helt sprøtt at jeg tenkte sånn. En blir mentalt forstyrret også. En er rett og slett ikke så viktig. Men den tanken var som en kroppslig sensasjon av press som gjorde det så vanskelig å stoppe. Så jeg stoppet ikke.

Jeg traff veggen først i januar, så jeg var sykmeldt i en måned, men så fikk jeg det for meg at nå var ting bra igjen, jeg skulle stressmestre bedre, jeg skulle trene mer, jeg skulle være flinkere til å sove og gjøre det riktige. 

Så jobbet jeg da fra februar til august, og det sprøeste er å tenke på den sommeren der. Hvordan jeg oppriktig gikk mer og mer inn i et veldig merkelig tankesett. Jeg kunne gråte hysterisk brått og plutselig, jeg fikk tiltagende angstproblemer, men ingen sommer har jeg gjort mer. Jeg husker det slik noen beskrev det i en tråd her inne fra 3 år siden, at jeg aktiviserte meg i takt med mitt eget stressnivå. Hvis jeg stoppet opp ville alt falle i stykker, jeg tenkte det ikke, men jeg ser i ettertid at det var det jeg fryktet. Og så i begynnelsen av september gikk jeg til legen, jeg hadde hatt en infeksjon den sommeren og jeg følte ikke jeg kom meg helt igjen, jeg fikk en uke, det var bare det jeg trengte, sa jeg. Vi avtalte at nå skulle jeg bare hvile meg og sette alt sosialt og alt på vent en ukes tid, hente meg inn igjen. Og det som skjedde når jeg tok det første bremsesteget var at jeg ble sengeliggende utmattet i et halvt år, der jeg lå i et mørkt rom, og ikke orket møte noen, og brukte det halve året på å stanse kverna i hodet. 

Her er jeg snart 3 år senere. Fremdeles ikke i arbeid. Har det mye bedre, men det utbrente, utmattelsen det henger ved. Har vært en fullstendig snuoperasjon på hvordan jeg lever livet. Jeg vet at du må gå din egen vei, vi må ofte treffe veggen flere ganger før vi innser hvor dyp endringsprosessen vi må gjennom er. Det jeg likevel vil si er at når en ikke tar de signalene på alvor, så sørger kroppen for at en gjør det senere med å gi mer symptomer. 

Jeg sender deg masse styrke og omsorg på din reise, du kommer deg gjennom det til slutt! Husk at livet DITT, LIVET ditt, det er mer verdt å presse seg rundt i denne mølla fordi du tenker at du MÅ. ❤️ 

Anonymkode: a3b1d...e20

[AnonymBruker]

Kjenner igjen dette. Første gangen var det kraftig jernmangel. Er det sjekket ut? Andre gangen var det faktisk utbrenthet. Begge deler er ille. Bestill deg en legetime i dag. Husker jeg satt og ventet på legen - det føltes som å være på spa. Så deilig å bare sitte der, Ingen jobb å forholde meg til, jeg var utilgjengelig for både jobb, venner og familie, selv om det ikke varte så lenge. Ser i ettertid at det var helt sprøtt å ha det sånn. 

Anonymkode: 3517b...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for svar. Det begynte så smått med en veldig tøff skilsmisse for 2, 5 år siden. Kom meg igjennom det og hadde frem til sommeren det ganske ok, men da begynte det så smått å rakne.
Har barna mest, men de har begynt å bli store så er ikke stress på samme måte som da de var små. Har likevel følelsen av å være utmattet av livet, hvis det gir mening? En eller annen cocktail av alt?
 

Grunnen til at jobben stresser meg så voldsomt er vel at jeg har begynt å utsette ting. Jeg føler på det selv om jeg ikke klarer å gjøre noe med det.

Drømmer ofte om å bare dra vekk fra alt, dra til syden med me, myself and I, eller feile ett eller annet(ikke så alvorlig) så jeg kan være på sykehus å slappe av og bli litt tatt vare på noen dager. Syke tenker, jeg vet. 

Jeg har alltid hatt enorm arbeidskapasitet og aldri vært den som har vært sliten. Kjenner ikke igjen meg selv. Er flaut, selv om jeg skjønner at det ikke er noe jeg har gjort med vilje. 

Anonymkode: 06438...041

Tror jeg forstår hva du mener. Å bare gå på reserve batteriene er ikke bra. Da går det ut over psyken og. Så dette går på helsa di løs.

Du trenger hjelp, ro og hvile. Sikkert en sykmelding vil jeg tippe. Utifra hva du skriver om du tar kontakt med lege så kan jeg ikke forstå annet enn at du bør få en sykmelding av varighet for å komme deg ovenpå. Jeg er som deg. Alltid hatt høy kapasitet. Det er vanskelig når det motsatte skjer. Da må man lære seg å holde igjen, ellers så kan det gå galt. 

 

Anonymkode: 5b7ff...648

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kjenner igjen dette. Første gangen var det kraftig jernmangel. Er det sjekket ut? Andre gangen var det faktisk utbrenthet. Begge deler er ille. Bestill deg en legetime i dag. Husker jeg satt og ventet på legen - det føltes som å være på spa. Så deilig å bare sitte der, Ingen jobb å forholde meg til, jeg var utilgjengelig for både jobb, venner og familie, selv om det ikke varte så lenge. Ser i ettertid at det var helt sprøtt å ha det sånn. 

Anonymkode: 3517b...d80

Hei, tusen takk for svar. Alt er sjekket, jernstatus er helt normal. Alle blodprøver er normale. Ingenting annet enn stress kan forklare den raske pulsen jeg har store deler av dagen. Jeg har følelsen av å ikke henge med i eget liv lenger. Det skal ikke bare være slik at man skal ha som mål å komme seg gjennom dagene uten å knekke. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det jeg kjenner mest igjen fra tiden like før jeg møtte veggen på skikkelig er denne tanken om at "men det passer virkelig ikke NÅ" og "de er avhengige av meg". Det er rart, fordi nå når jeg er frisk mentalt igjen, så er det helt sprøtt at jeg tenkte sånn. En blir mentalt forstyrret også. En er rett og slett ikke så viktig. Men den tanken var som en kroppslig sensasjon av press som gjorde det så vanskelig å stoppe. Så jeg stoppet ikke.

Jeg traff veggen først i januar, så jeg var sykmeldt i en måned, men så fikk jeg det for meg at nå var ting bra igjen, jeg skulle stressmestre bedre, jeg skulle trene mer, jeg skulle være flinkere til å sove og gjøre det riktige. 

Så jobbet jeg da fra februar til august, og det sprøeste er å tenke på den sommeren der. Hvordan jeg oppriktig gikk mer og mer inn i et veldig merkelig tankesett. Jeg kunne gråte hysterisk brått og plutselig, jeg fikk tiltagende angstproblemer, men ingen sommer har jeg gjort mer. Jeg husker det slik noen beskrev det i en tråd her inne fra 3 år siden, at jeg aktiviserte meg i takt med mitt eget stressnivå. Hvis jeg stoppet opp ville alt falle i stykker, jeg tenkte det ikke, men jeg ser i ettertid at det var det jeg fryktet. Og så i begynnelsen av september gikk jeg til legen, jeg hadde hatt en infeksjon den sommeren og jeg følte ikke jeg kom meg helt igjen, jeg fikk en uke, det var bare det jeg trengte, sa jeg. Vi avtalte at nå skulle jeg bare hvile meg og sette alt sosialt og alt på vent en ukes tid, hente meg inn igjen. Og det som skjedde når jeg tok det første bremsesteget var at jeg ble sengeliggende utmattet i et halvt år, der jeg lå i et mørkt rom, og ikke orket møte noen, og brukte det halve året på å stanse kverna i hodet. 

Her er jeg snart 3 år senere. Fremdeles ikke i arbeid. Har det mye bedre, men det utbrente, utmattelsen det henger ved. Har vært en fullstendig snuoperasjon på hvordan jeg lever livet. Jeg vet at du må gå din egen vei, vi må ofte treffe veggen flere ganger før vi innser hvor dyp endringsprosessen vi må gjennom er. Det jeg likevel vil si er at når en ikke tar de signalene på alvor, så sørger kroppen for at en gjør det senere med å gi mer symptomer. 

Jeg sender deg masse styrke og omsorg på din reise, du kommer deg gjennom det til slutt! Husk at livet DITT, LIVET ditt, det er mer verdt å presse seg rundt i denne mølla fordi du tenker at du MÅ. ❤️ 

Anonymkode: a3b1d...e20

Fy søren for en reise du har hatt! Takk for at du deler. Godt å høre at du er bedre, men skremmende å lese at det kan ta så lang tid. 

Jeg er redd for å ikke trykke på bremsene før jeg krasjer ordentlig. Er redd det er det som vil skje om jeg fortsetter å ignorere det som skjer her nå. Har «klare øyeblikk» hvor jeg ser galskapen i det livet jeg lever og hvor utrolig lite lystbetont det er nå. Liker heller ikke den versjonen av meg selv. Kjenner henne ikke igjen. Det er som du sier MITT liv og vi lever en gang. Vi er vel også da på sett og vis ansvarlig for hvordan vi lever livet vårt. Det er kanskje ingen skam og i hvert fall lufte for lengen hvordan jeg har det. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette skjedde meg også i det jeg bikket 40. Så jeg tenker perimenopause og mer at det er en del av livet. Skal ikke sykemelde meg av den grunn. Har etter 40 blitt nazi på å passe på søvnen min og minst mulig alkohol. For den ødelegger masse for søvnen min. 

Så her ville jeg først av alt tatt tak i søvnen. Det kan hjelpe veldig mye! Rådene er 9 timer i senga for å få 8 timer søvn. Du må lagr det kveldsrutine som roer deg ned, vekk med skjermer og lys, bad/dusj og en god bok i dempet lys, helst i senga. Akkurat det ansvaret kan du ta selv. For antagelig er søvnmangelen ditt største problem. I 20-årene tålt vi 4t søvn og alt føltes normalt, etter 40 er ikke det samme. Så start med å komme ovenpå søvnmessig, så kan du ta stilling til resten… med et klarere hode.

Jeg har også hatt stor nytte av periodisk faste med jevnlige 18-24t faster etter 40. Er som om det virker klarer hjernetåken som ellers kan bli ganske slitsom. Typisk start på overgangsalder. Glemmer jeg faste i periode kommer tåka, konsentrasjonsvansker osv ganske kjapt.

Så for meg hjalp faste og å bli like streng på min leggetid som barnas   Så får det være kjedelig da… kan ikke sykemelde meg fordi jeg vil sitte lenge oppe på kvelden liksom… 

Anonymkode: f806d...55c

Hei, takk for viktig bidrag.
 

Jeg faster allerede. Det var en av de tingene jeg begynte med da jeg merket det gikk nedover. Synes konsentrasjonen er noe mer skjerpet på begynnelsen av dagen, men etterhvert som dette har eskalert føler jeg ikke denne effekten noe særlig lenger. 
 Ang søvn så har jeg nok en lang vei å gå når det kommer til søvnhygiene. Dessverre er det ikke så lett å finne roen når jeg har det slik jeg har det. Går jeg tidlig i seng blir jeg liggende i timesvis. Jeg har forsøkt å sove lenger i helgene. For meg har det ikke hatt noen effekt så langt. Vi er ikke der at jeg vurderer sykemelding fordi jeg vil sitte lenger oppe på kvelden. Dette er ingen ønsket situasjon. 
Veldig glad for at det fungerer for deg. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her er garantert KG løsningen; sykemeld deg, får noen rolige uker på det offentliges regning, ta det langsomt tilbake til jobb, gjør for all del ingen endringer i ditt eget liv for å få det bedre, skyld på alt og alle andre, be om henvisning til psykolog (som du ikke kommer til å få) så har du enda mer å klage over og mindre grunn til å ta fatt i eget liv. Du høres helt ærlig ut som du trenger å lære deg litt stressmestring, start der. 

Anonymkode: afebb...bb7

Hei, denne synes jeg helt ærlig talt var litt urettferdig og ufin. Du vet svært lite om hva jeg har opplevd i livet, hvilket stressnivå jeg har hatt privat og på jobb, så synes du kan uttale deg litt mindre bastant til neste person du møter med lignende problemer. Og så får vi håpe at du ikke føler på noe av det samme som meg en vakker dag. Og du, det du skrev der ligner på noe jeg selv kunne skrevet for 10 år siden, da jeg livet peaket. Heldigvis lærer man ett og annet opp gjennom årene. 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg balanserer 2 deltidsjobber med videreutdanning og kjenner meg nesten nede på felgen...klarte på et tidspunkt nesten ikke gjøre noe i helgene, ikke noe fokus. Var såvidt jeg klarte nødvendig innlevering på studiet, og ligger etter med ting på jobb. Da jeg sa til sjefen min at jeg er overveldet om dagen, sa hun bare at jeg burde ha bedt om hjelp før, og at jeg har fått "lønn for oppgaver jeg ikke har gjort". Må prøve å ta alt igjen. Er ikke mye forståelse å få, så lenge man ikke er sykmeldt. Sjefen er ikke håpløs men jeg synes det er så vanskelig...Og er ingen å overlate ansvaret til om jeg blir sykemeldt, og da går det heller ikke rundt økonomisk siden den ene jobben er kun ringevikar. Prøver å hvile når jeg kan, og hjernen har begynt å fungere litt igjen. 

Anonymkode: 9d7d8...979

God klem til deg❤️ 

Anonymkode: 06438...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, denne synes jeg helt ærlig talt var litt urettferdig og ufin. Du vet svært lite om hva jeg har opplevd i livet, hvilket stressnivå jeg har hatt privat og på jobb, så synes du kan uttale deg litt mindre bastant til neste person du møter med lignende problemer. Og så får vi håpe at du ikke føler på noe av det samme som meg en vakker dag. Og du, det du skrev der ligner på noe jeg selv kunne skrevet for 10 år siden, da jeg livet peaket. Heldigvis lærer man ett og annet opp gjennom årene. 

Anonymkode: 06438...041

Det lages 1-2 tråder om dagen å KG med samme tema som din tråd, det jeg skrev er oppsummeringen for alle trådene, sykemelding, ikke gjør noen endringer i livet, klag på alt og alle. Trenger ikke vite noe om deg, du er faktisk ikke så enestående og unik som du tror selv, de færreste mennesker er det. Jeg er godt voksen og har vært gjennom mange opp og nedtuer. Og da er det noen lærdom som kommer av det, blant annet at den eneste som kan endre noe i ditt liv er deg selv. Ikke sjefen, ikke kolleger, ikke partner, ikke venner, ikke barn, ikke legen, kun deg selv. Det hjelper niks og nada med sykemelding når ikke du gjør endringer i livet, men folk higer etter lette løsninger og at andre skal fikse ting for dem. Derfor kommer det også sånne «nå er jeg utbrent igjen»- tråder, folk gjør ingen faktisk endringer. Det er tøft å høre sannheten, det erderfor du kaller meg ufin, det er ubehagelig for deg. For du vet at det jeg påpeker er rett, når du ikke bare kan ta en pille og litt vitamin så må du gjøre større endringer, som aktisk krever noe av deg. Nei da er det lettere med sykemelding.

Anonymkode: afebb...bb7

[AnonymBruker]

Veldig lik situasjon som deg. Har følt at jeg ikke strekker til, at døgnet har for få timer. Klarer ikke legge meg, og er konstant i underskudd på søvn. Presterer likevel på jobb, men er flat følelsesmessig og har ellers kortere lunte. Mindre sosial både på jobb og ellers. Kjeder meg. Tiltaksløs. Hjertebank og pustebesvær. Klassiske symptomer på at veggen nærmer seg. 

Anonymkode: 7162f...971