Skuffet over bonusbarnas mamma

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dere er 10 personer i det selskapet, på to timer vil det si ca. 10 minutt per person, i tillegg skal det spises mat/kake, snakke om vær og vind, det er lette temaer. Kanskje bonusbarnas mamma ikke vet om du ønsker å snakke om det, tenker at nå har du endelig kommet deg på selskap at da vil du sikkert ha et annet tema. Det kan være alskens. I tillegg vet jo hun gjerne at dette har vært tøft for barna, og ønsker gjerne at fokus skal være positivt når det har vært mye tungt for dem et år. Et selskap er ikke nødvendigvis tidspunktet for at det skal handle om deg. 

Det at du "føler det var for å poengtere at det var nok med meg", det er ikke en følelse, det er en tanke du har, en historie du spinner i hodet ditt. Og når du tror på den skjønner jeg godt at du kjenner på sorg og vonde følelser, for alle har jo behov for å være ønsket og å få medfølelse. Men det er altså ikke noe noen faktisk har gjort. 

Hvis du ser på det mer objektivt. Dere møttes 10 mennesker til selskap for å feire noe, og det ble snakket om det det ble snakket om, er det unaturlig? 

Hvis du vil feire at kreften er borte, inviter til det, la dem få bli med og feire deg! ❤️ 

Anonymkode: 99bbb...c31

Som sagt ble de to timene brukt til å snakke om et familiemedlems beinbrudd, et annet familiemedlems influensa og hvor teite naboene og noen andre i deres slekt er.

Jeg forventa ikke at de to timene skulle handle om meg (og er veldig glad for at det ikke gjorde det). Men jeg hadde nok forventa at jeg skulle få én kommentar om det, når vi ikke har møttes de siste månedene.

 

Med det sagt, tenkte jeg at det var en mellomting mellom å invitere til fest for å feire at jeg ikke lengre har kreft, og å være sammen i to timer uten å snakke ett eneste minutt om det.

 

Men igjen; det er fint å høre andres tanker om dette! Og igjen; jeg forstår at jeg er ekstra sensitiv nå etter det jeg har vært gjennom 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

Jeg har tre personer rundt meg, som alle er mer eller mindre kommet seg etter kreftsykdom nå. En er en nær venninne, en en kollega, en en bekjent jeg møter i sosiale lag. Jeg spør dem alle tre bare om helsa og hvordan det går nå hvis jeg har dem på tomannshånd. Jeg syns det må være opp til dem å bringe temaet egen sykdom og form på banen når vi er flere enn to. Det er ikke fordi jeg syns det blir for mye snakk om det, eller ikke bryr meg, eller ikke lurer, langt derifra. Det er fordi alle tre har sagt at det går bedre, det går bra, de er friskmeldte, de jobber igjen, de snakker om andre ting selv. Jeg har tenkt at de selv syns det er deilig å ha fokus på andre ting også, livet går videre, og de velger selv hva de vil dele i plenum. 
Det samme gjelder broren min som har hatt (eller fortsatt har?)noen utfordringer med datteren sin, og andre som har vært gjennom skillsmisse og annet. 

Anonymkode: 5fb88...b8f

[AnonymBruker]

Ikke alle ønsker å snakke om sykdom og alvorlige ting i et selskap. Noen styrer unna kreft for ikke mange år siden var det nesten tabu å snakke om.

Glad du er frisk ts😍

Anonymkode: e7105...d51

[AnonymBruker]

Man kan jo bli litt mettet av sykdom og elendighet også? Jeg har en gammel far som har slitt veldig et års tid. Mange operasjoner og mye smerter. I det året har alt handlet om han, smerter og operasjoner. 

Selvfølgelig er det viktig å kunne snakke om vanskelige ting, og spesielt viktig for den som står i det å oppleve å bli møtt med omsorg. Likevel er det noe med at de rundt trenger å få tenke på annet også, trivielle ting som at naboen har fått ny hekk eller tante pose som har fått seg ny hund. Tror bare vi mennesker er litt sånn. Alvorlig sykdom kan bli veldig altoppslukende av og til.

Selv er jeg gravid og kjenner veldig på det at familien min har hørt nok klager om helseplager og symptomer det siste året så når noen (selv min mor) spør hvordan gravidformen er svarer jeg konsekvent at alt er tipp topp, merker ingenting annet enn voksende mage. Sannheten er kvalme, halsbrann, bekken, kynnere etc. Nevner ikke dette da det ikke får plass i familien pr i dag.

Vet ikke om du har tatt mye plass med ditt og skjønner også hvis du har hatt behov. Prøver bare belyse at andre kanskje kan trenge å ikke snakke om det innimellom også.

Anonymkode: 1077c...574

[AnonymBruker]

Takk for alle tanker dere deler! 🙂 Jeg setter veldig stor pris på det! Og det gjør det enklere for (litt ekstra) sensitive meg å se ting fra et litt videre perspektiv 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

Man bør ikke prate så mye om sykdom i selskap. Har hatt en alvorlig kreftsyk mann, og jeg måtte noen ganger hviske ham i øret at han pratet for mye om seg selv/sykdom i sosiale tilstelninger. Han fikk pratet mye om sykdom ellers mens det sto på, selvfølgelig, men ikke i hyggelige lag. 

La også merke til at han var svært egosentrisk denne perioden. Forstår selvfølgelig det. Men han kunne ha timelange telefonsamtaler uten å vise noen interesse for den han pratet med. Ikke et eneste spørsmål om "hvordan har du det da?".

Anonymkode: c5fbc...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man bør ikke prate så mye om sykdom i selskap. Har hatt en alvorlig kreftsyk mann, og jeg måtte noen ganger hviske ham i øret at han pratet for mye om seg selv/sykdom i sosiale tilstelninger. Han fikk pratet mye om sykdom ellers mens det sto på, selvfølgelig, men ikke i hyggelige lag. 

La også merke til at han var svært egosentrisk denne perioden. Forstår selvfølgelig det. Men han kunne ha timelange telefonsamtaler uten å vise noen interesse for den han pratet med. Ikke et eneste spørsmål om "hvordan har du det da?".

Anonymkode: c5fbc...54f

Jeg har vært veldig bevisst på dette og hadde som sagt ikke forventet (eller ønsket!) at alt handlet om sykdom/meg, men syns likevel det var litt rart at det var et ikke-tema.

Jeg spurte selvfølgelig hvordan det gikk med beinet som var brukket og grodd og nå gipsløst, og om søsteren hennes om hvordan det var i ny jobb (det var spørsmålet som leda til hvor teite naboene er).

Og igjen; jeg forstår at det jeg har vært gjennom er med på å gjøre meg mer sensitiv, så det er fint å høre andres tanker om dette 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

Folk er redd for å spørre om kreft.

Da forloveden min mistet kona til kreft var det nesten ingen som turde å si noe. Iallefall ikke rundt barna deres.

 

Anonymkode: c6d21...da1

[AnonymBruker]

Jeg er fra en familie der vi snakker om det vi ønsker å dele. Ikke bedriver spørsmål og svar.

For man vet ikke om temaet er vondt, om man ikke vil snakke om det i den settingen, eller noe som helst slik. 

Så personer som sitter og venter på spørsmål før de åpner munnen og prater om hva de vil dele, synes jeg det er vanskelig å omgås. Da du ikke vet hvor deres grense for hva som er ok er. 

Anonymkode: f3ecf...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som sagt ble de to timene brukt til å snakke om et familiemedlems beinbrudd, et annet familiemedlems influensa og hvor teite naboene og noen andre i deres slekt er.

Jeg forventa ikke at de to timene skulle handle om meg (og er veldig glad for at det ikke gjorde det). Men jeg hadde nok forventa at jeg skulle få én kommentar om det, når vi ikke har møttes de siste månedene.

 

Med det sagt, tenkte jeg at det var en mellomting mellom å invitere til fest for å feire at jeg ikke lengre har kreft, og å være sammen i to timer uten å snakke ett eneste minutt om det.

 

Men igjen; det er fint å høre andres tanker om dette! Og igjen; jeg forstår at jeg er ekstra sensitiv nå etter det jeg har vært gjennom 🙂

Anonymkode: 44e33...707

Åja, er det feil å invitere til fest for å feire at du er frisk av kreft tenker du? For det ville nok jeg gjort! Det er jo absolutt noe som fortjener feires! 

Du sier flere ganger at du har fått så mye støtte, og omsorg i denne prosessen, så heldig du er. Kan det hende at disse som ville snakke om beinbruddet ikke har så mye støtte som deg, og hadde behov for å snakke om seg og sitt mer enn du har? Jeg ville tenkt sånn. Fordi etter å ha lest flere ganger i denne tråden så får jeg inntrykk av at du ofte sier så mye støtte du har, og da er det jo godt mulig at andre kjenner på sårhet fordi de ikke har så mye støtte i sitt liv, og nettopp da heller tar fokus til å snakke om seg. 

Anonymkode: 99bbb...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har vært veldig bevisst på dette og hadde som sagt ikke forventet (eller ønsket!) at alt handlet om sykdom/meg, men syns likevel det var litt rart at det var et ikke-tema.

Jeg spurte selvfølgelig hvordan det gikk med beinet som var brukket og grodd og nå gipsløst, og om søsteren hennes om hvordan det var i ny jobb (det var spørsmålet som leda til hvor teite naboene er).

Og igjen; jeg forstår at det jeg har vært gjennom er med på å gjøre meg mer sensitiv, så det er fint å høre andres tanker om dette 🙂

Anonymkode: 44e33...707

Hvorfor er det at du ikke aktivt ble spurt om hvordan det går å gjøre kreften du er ferdig med til et "ikke-tema"? Spør ikke kritisk, men nysgjerrig. Ofte forteller folk fritt hva de er opptatt av, og er neimen ikke alltid jeg summer meg til å passe på at alle rundt bordet får sagt noe om seg. Spurte du selv aktivt alle deltakerne rundt bordet hvordan det gikk med dem? 

Anonymkode: 99bbb...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Åja, er det feil å invitere til fest for å feire at du er frisk av kreft tenker du? For det ville nok jeg gjort! Det er jo absolutt noe som fortjener feires! 

Du sier flere ganger at du har fått så mye støtte, og omsorg i denne prosessen, så heldig du er. Kan det hende at disse som ville snakke om beinbruddet ikke har så mye støtte som deg, og hadde behov for å snakke om seg og sitt mer enn du har? Jeg ville tenkt sånn. Fordi etter å ha lest flere ganger i denne tråden så får jeg inntrykk av at du ofte sier så mye støtte du har, og da er det jo godt mulig at andre kjenner på sårhet fordi de ikke har så mye støtte i sitt liv, og nettopp da heller tar fokus til å snakke om seg. 

Anonymkode: 99bbb...c31

Jeg kunne fort funnet på å invitere til fest for å feire, men akkurat nå har jeg mer enn nok med å klare å stå opp og gjøre noen få hverdagslige gjøremål, så enn så lenge har jeg ikke kommet så langt, selv om det helt klart er ønskelig å få til en fest etter hvert 🙂 

Og jeg tror absolutt du kan være inne på noe om støtte osv.

Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke bli overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydelig skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor er det at du ikke aktivt ble spurt om hvordan det går å gjøre kreften du er ferdig med til et "ikke-tema"? Spør ikke kritisk, men nysgjerrig. Ofte forteller folk fritt hva de er opptatt av, og er neimen ikke alltid jeg summer meg til å passe på at alle rundt bordet får sagt noe om seg. Spurte du selv aktivt alle deltakerne rundt bordet hvordan det gikk med dem? 

Anonymkode: 99bbb...c31

Ja jeg spurte flesteparten enten om hvordan det gikk eller hvordan det var i ny jobb osv.

Til spørsmålet ditt angående hvorfor jeg omtaler det som et "ikke-tema", handler nok det om hele pakken. Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke bli overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydeligvis skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kunne fort funnet på å invitere til fest for å feire, men akkurat nå har jeg mer enn nok med å klare å stå opp og gjøre noen få hverdagslige gjøremål, så enn så lenge har jeg ikke kommet så langt, selv om det helt klart er ønskelig å få til en fest etter hvert 🙂 

Og jeg tror absolutt du kan være inne på noe om støtte osv.

Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke bli overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydelig skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

Kan kjenne igjen den der, at liksom folk er folk, og en vet hvordan de er, men så skjer det noe litt utenom det vanlige og så tenker man at da skulle de brått vært annerledes, men så er de jo akkurat samme gamle!

Det er jo ikke så rart å bli skuffet, om en har en historie om at folk ikke er interessert i å se og høre deg. Jeg hadde det slik med svigers. De har ALDRI, og det er ikke en overdrivelse, gjennom 10 år spurt meg et eneste spørsmål om mitt liv, og jeg ble mer og mer og mer såret over det. Fordi jeg laget en historie om hva det betød. Og det er jo ikke rart når man kommer inn i en familie å bli såret når jeg tenkte "de bryr seg ikke om meg, de er ikke interessert i meg, de gir blanke faen i hele meg". For meg hjalp det da jeg oppdaget Nonviolent communication som hjalp meg se forskjellen på det som skjer, behovene mine, og historiene jeg skaper i hodet om det. For da innså jeg at det var historien jeg tilla det som gjorde så vondt. Så klart skulle jeg ønske svigers var annerledes, men det hjalp å tenke at deres handlinger handler jo ikke om meg eller hva de unner meg, det handler om dem og deres av og til litt manglende sosiale kutyme.  Og så ble jeg etter hvert bedre på å ta litt plass i stedet for å sitte der og nikke og si ja og ha. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja jeg spurte flesteparten enten om hvordan det gikk eller hvordan det var i ny jobb osv.

Til spørsmålet ditt angående hvorfor jeg omtaler det som et "ikke-tema", handler nok det om hele pakken. Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke bli overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydeligvis skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

Er det som at du tenkte at det at du hadde kreft på en måte skulle endre dem? Og så innser du at de er jo akkurat som før, og at du sånn sett på et vis blir litt desillusjonert? Jeg tror jeg i den settingen ville tenkt litt "ikke NÅ en gang kan de bry seg om andre enn seg selv". Men det handler kanskje om det du selv også innser at det er fordi DE ER sånn. 

Jeg heier på den "ferdig med kreft"-festen! Når du kommer deg litt etter seinvirkningene! ❤️ 

Anonymkode: 99bbb...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan kjenne igjen den der, at liksom folk er folk, og en vet hvordan de er, men så skjer det noe litt utenom det vanlige og så tenker man at da skulle de brått vært annerledes, men så er de jo akkurat samme gamle!

Det er jo ikke så rart å bli skuffet, om en har en historie om at folk ikke er interessert i å se og høre deg. Jeg hadde det slik med svigers. De har ALDRI, og det er ikke en overdrivelse, gjennom 10 år spurt meg et eneste spørsmål om mitt liv, og jeg ble mer og mer og mer såret over det. Fordi jeg laget en historie om hva det betød. Og det er jo ikke rart når man kommer inn i en familie å bli såret når jeg tenkte "de bryr seg ikke om meg, de er ikke interessert i meg, de gir blanke faen i hele meg". For meg hjalp det da jeg oppdaget Nonviolent communication som hjalp meg se forskjellen på det som skjer, behovene mine, og historiene jeg skaper i hodet om det. For da innså jeg at det var historien jeg tilla det som gjorde så vondt. Så klart skulle jeg ønske svigers var annerledes, men det hjalp å tenke at deres handlinger handler jo ikke om meg eller hva de unner meg, det handler om dem og deres av og til litt manglende sosiale kutyme.  Og så ble jeg etter hvert bedre på å ta litt plass i stedet for å sitte der og nikke og si ja og ha. 

Er det som at du tenkte at det at du hadde kreft på en måte skulle endre dem? Og så innser du at de er jo akkurat som før, og at du sånn sett på et vis blir litt desillusjonert? Jeg tror jeg i den settingen ville tenkt litt "ikke NÅ en gang kan de bry seg om andre enn seg selv". Men det handler kanskje om det du selv også innser at det er fordi DE ER sånn. 

Jeg heier på den "ferdig med kreft"-festen! Når du kommer deg litt etter seinvirkningene! ❤️ 

Anonymkode: 99bbb...c31

Så vondt å høre at du har opplevd svigers sånn 😢 Det er jo greit for meg med disse menneskene som ikke trenger å være en veldig stor del av livet mitt. Men når det er noen så nærme som svigers må det være veldig tungt 🩵😢 Det er skikkelig vondt å høre.....! 

Nonviolent communication er spennende og nyttig! Lenge siden jeg har tenkt på det, jeg skal helt klart lese litt om det igjen, tror det kan være nyttig 🙂

Tror absolutt at jeg skal prøve meg på en "ferdig med kreft"-fest!

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så vondt å høre at du har opplevd svigers sånn 😢 Det er jo greit for meg med disse menneskene som ikke trenger å være en veldig stor del av livet mitt. Men når det er noen så nærme som svigers må det være veldig tungt 🩵😢 Det er skikkelig vondt å høre.....! 

Nonviolent communication er spennende og nyttig! Lenge siden jeg har tenkt på det, jeg skal helt klart lese litt om det igjen, tror det kan være nyttig 🙂

Tror absolutt at jeg skal prøve meg på en "ferdig med kreft"-fest!

Anonymkode: 44e33...707

Ja, det var vondt lenge. Til jeg oppdaget det her med at nå har jeg surra meg inn i mange historier i hodet, og kanskje de ikke mente noen av dem en gang. Og jaggu sa ikke svigermor her for litt siden "i begynnelsen var du så stille, vi trodde du ikke likte oss!" 😅 Men ja, er litt vanskelig i perioder, fullstendig kulturkrasj. 

Så kult at du har hørt om det, var nytt for meg da jeg oppdaget det for noen år siden, og har hjulpet så mye. 

Love it! 

Anonymkode: 99bbb...c31

[AnonymBruker]

I all verden. Jeg har selv nettopp hatt kreft, og jeg ønsker virkelig ingen oppmerksomhet rundt det, spesielt ikke i sosiale settinger.

Å spørre ut andre om helsa er dessuten ikke høflig i selskaper, det er på linje med religion, politikk og penger. 
 

Kan du ikke bare nyte å være frisk da? Eller ønsker du å bli definert som «hun som har hatt kreft»?

Anonymkode: 5556c...4fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

I all verden. Jeg har selv nettopp hatt kreft, og jeg ønsker virkelig ingen oppmerksomhet rundt det, spesielt ikke i sosiale settinger.

Å spørre ut andre om helsa er dessuten ikke høflig i selskaper, det er på linje med religion, politikk og penger. 
 

Kan du ikke bare nyte å være frisk da? Eller ønsker du å bli definert som «hun som har hatt kreft»?

Anonymkode: 5556c...4fb

Jeg nyter å være frisk og har ikke behov for å være "hun som har hatt kreft". 

Dette var en sammenkomst hvor det i to timer ble snakket om den ene personens brukkede bein, den andre personens nye jobb, ellers ble det sladra om hvor teite naboene deres og noen andre slektninger er. 

Som jeg har skrivd over her hadde jeg ikkje behov for eller ønske om at det skulle snakkes bare om meg/sykdom. Men jeg har undret meg over hvorfor det var så vanskelig å spørre meg om hvordan det gikk eller noe lignende.

Men jeg har fått mange konstruktive og fine tilbakemeldinger i denne tråden som har vært fint 🙂

Men jeg forstår at vi er i ulike typer kretser - i mine kretser kan vi gjerne snakke om både religion, politikk, penger og helse, vi snakker gjerne om hele livet i sammenkomster blant mine venner og familie.

Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke ha blitt overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydeligvis skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg nyter å være frisk og har ikke behov for å være "hun som har hatt kreft". 

Dette var en sammenkomst hvor det i to timer ble snakket om den ene personens brukkede bein, den andre personens nye jobb, ellers ble det sladra om hvor teite naboene deres og noen andre slektninger er. 

Som jeg har skrivd over her hadde jeg ikkje behov for eller ønske om at det skulle snakkes bare om meg/sykdom. Men jeg har undret meg over hvorfor det var så vanskelig å spørre meg om hvordan det gikk eller noe lignende.

Men jeg har fått mange konstruktive og fine tilbakemeldinger i denne tråden som har vært fint 🙂

Men jeg forstår at vi er i ulike typer kretser - i mine kretser kan vi gjerne snakke om både religion, politikk, penger og helse, vi snakker gjerne om hele livet i sammenkomster blant mine venner og familie.

Akkurat denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv, sånn sett burde jeg ikke ha blitt overrasket over at det ikke ble snakket om. Men jeg er tydeligvis skuffet over opplevelsen av å bli oversett så veldig likevel. Selv om jeg kanskje ikke burde blitt overrasket av det. Og det er vel alle disse siste setningene som også irriterer meg litt over; at jeg ble skuffet over det. Og da er det fint å sette ord på det og tenke litt høyt om det med andre, og på den måten få noen flere perspektiver på ting 🙂

Anonymkode: 44e33...707

Unnskyld meg, men... Er det ikke litt tankevekkende at du sier at "denne familien har aldri klart å ha fokus på noen andre enn seg selv", og så er det nettopp dette du er skuffet over, at det ikke var noe fokus på deg og din sykdom?

Anonymkode: 401d2...28d

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hva hun sa som var galt?

Anonymkode: cad40...62e