Skuffet over bonusbarnas mamma

[AnonymBruker]

Jeg har vært bonusmamma i over ti år. Jeg har et helt ok samarbeidsforhold med barnas mamma. Det var hun som ikke ønsket å fortsette forholdet med min nåværende samboer og startet et forhold med en annen, så jeg har aldri vært en trussel for henne på den måten.

På grunn av barna (som nå er ungdommer og bor hos oss 50/50 fortsatt) møtes vi med jevne mellomrom, og har et helt ok forhold. Jeg treffer også jevnlig hennes side av slekta, for eksempel hennes foreldre og søsken.

Jeg har det siste året vært alvorlig syk (kreft) og har gjennomgått en ganske tøff behandling. Jeg er nylig ferdig behandlet og er nå per definisjon frisk 🩵

Vi har ikke møtt bonusbarnas mamma med familie veldig ofte det siste året mens jeg har vært syk, både fordi jeg har vært mye på sykehuset og fordi vi har hatt nok med oss selv. Men jeg eller samboeren min har informert om hvordan det går (jeg via sms og samboeren min enten i telefonsamtale eller i sammenhenger der de har møttes) fordi hennes barn tross alt bor halvparten av tiden i et hjem med en alvorlig syk person og det påvirker alle. Mammaen til barna har pratet med meg når vi har møttes i starten av sykdomsperioden, jeg har fått gode klemmer og jeg har opplevd at hun oppriktig bryr seg om hvordan jeg har det. 

Forrige uke møtte vi både mammaen til mine bonusbarn og hennes foreldre og søsken. Vi var sammen i to timer, satt i selskap og var sammen i samme rom. Vi var ti stykker der, så det var ikke veldig mange.

Det er første gang vi møtes siden jeg ble ferdig med behandling, jeg tror ikke vi har møttes siden i høst en gang. Og hele denne tiden, disse to timene, var det ingen av dem som spurte hvordan det går med meg. 

Jeg har mange gode mennesker rundt meg og jeg trenger strengt tatt ikke dem til å bry seg om meg. Men likevel opplevdes det vondt å ikke få ett eneste spørsmål om hvordan det går eller en eneste kommentar om det som har opptatt oss så mye det siste året 🩵 Jeg føler først og fremst at de ville poengtere at nå har jeg fått nok fokus for sykdom det siste året, nå trenger jeg ikke mer, og de ville de virkelig understreke i dette selskapet. (Jeg tror ikke vi har "mast" så mye om det, men vi har som sagt informert mammaen litt underveis for at hun skal kunne ta hånd om sine barn på best mulig måte, kanskje en gang i måneden i starten og kanskje annenhver måned etter hvert)

Også blir jeg samtidig litt irritert på meg selv for at jeg blir skuffet over det 🤭😅 

Er det jeg som er hårsår og sensitiv? Eller er det flere som tenker at det er rart å ikke spørre hvordan det går? Vi snakket mye om dem og deres liv, det var stort sett de som styrte samtalene i hele dette selskapet, og jeg fikk meg ikke til å skulle ta opp meg selv i en slik setting 😉 Det var egentlig helt greit for meg som egentlig hadde mer enn nok med å mobilisere for å komme i selskapet, men det opplevdes likevel rart og ganske ubehagelig.

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

Kanskje de ville ha positivt fokus og fokus på barna? Det viktigste er all omsorgen du har fått underveis, tenker jeg. Vanskelig å forholde seg til sykdom for noen også. 

Anonymkode: ef2d0...fec

[AnonymBruker]

Å, ts. Skjønner at det er leit for deg. 

Men jeg tror virkelig det handler om at de ikke ønsker å risikere å gjøre det trist eller grave for mye. Jeg kunne fint gjort det samme, tenkt at jeg ikke ville "ødelegge" det som skal være en hyggelig stund. 

Det er vanskelig for veldig mange å håndtere alvorlig sykdom hos andre, mange som ikke vet hvordan man burde oppføre seg. Og jeg tror det er veldig ulikt hvordan den som er rammet av sykdom ønsker at andre skal oppføre seg også? 

Så godt at du er frisk nå, ts ❤️

Anonymkode: 775dc...c4f

[AnonymBruker]

Jeg synes det hørtes litt rart ut ja. Jeg ville selv ha spurt. Men, skal man legge litt godvilje til, kan det tenkes at de ville la deg styre hva du ønsket å dele om din opplevelse? Alvorlig sykdom kan være vanskelig for noen å forholde seg til, og i redsel for å si noe feil kan mange velge å ikke si noe om det i det hele tatt. Så godt å høre at du er frisk❤️ Klem

Anonymkode: 2e859...f6e

[Ulven]

Tror neppe det har noe med at de synes sykdommen din har fått for mye fokus dette året, men heller at det skulle være en positiv stund, og at det nødvendigvis legger en demper på selskapet når alvorlig sykdom blir bragt på banen. 

[AnonymBruker]

jeg kan på en måte skjønne deg ts men på den andre siden tenker jeg at du ikke skal legge så mye i det, de er jo tross alt ikke din familie men barnas og dere var sammen for ungene, ikke for deg (og det er ikke ment så hardt som det kan tolkes når man leser det altså!) 
Som kronisk syk selv er det etterhvert blitt vanlig at folk flest IKKE spør enn at de spør for jeg er jo "aldri" helt frisk.. 

Anonymkode: c2d50...26e

[AnonymBruker]

Jeg kan skjønne ts. Jeg kan samtidig forstå at man kan være usikker og redd for å spørre,  og jeg kan forstå ønske og behov for å være sammen på en "lett" og "ukomplisert måte. 

Anonymkode: 401d2...28d

[AnonymBruker]

Ville ikke tenkt så mye på akkurat dette, TS. Kan godt hende hun ikke var sikker på om du ønsket å snakke om det, særlig i den settingen. 

Anonymkode: e197d...f41

[Beloved]

Du er frisk igjen og har fortalt at du er ferdig med behandling? Da trenger du vel strengt tatt ikke flere "hvordan går det"-spørsmål enn det friske folk får?

[AnonymBruker]

Leit at du opplevde det ukomfortabelt, men selv ville jeg heller ikke ha spurt om slikt i et selskap. For meg er dette noe jeg spør lm når vi er på tomannshånd. Ikke foran andre, og i hvertfall ikke i et selskap som skal være en positiv hyggelig samling, med fokus på noe annet (som f.eks et bursdagsbarn. 
Det ville ikke betydd at jeg ikke bryr jeg, eller at det har vært for mye mas om sykdommen, men heller at jeg ikke tenker det er tid og sted for å ta opp såre, triste og personlige ting. 
 

Det er nettopp dette som kan være veldig vanskelig med slike ting. Noen vil bli såret for at du ikke sier noe, mens andre kunne blitt like såret hvis man hadde tatt det opp. Vanskelig å vite hva som er riktig og feil hvor hver enkelt.. 

Anonymkode: e882a...fa1

[AnonymBruker]

Veldig mange som gjennomgår alvorlig sykdom ønsker at folk rundt dem skal oppføre seg "normalt", som vanlig og snakke om vanlige ting. 

Det er ikke rart noen unngår folk med alvorlig sykdom for det blir galt samme hva man sier og ikke sier.

Anonymkode: 4bbc7...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Er det jeg som er hårsår og sensitiv? Eller er det flere som tenker at det er rart å ikke spørre hvordan det går? 

Anonymkode: 44e33...707

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg føler først og fremst at de ville poengtere at nå har jeg fått nok fokus for sykdom det siste året, nå trenger jeg ikke mer, og de ville de virkelig understreke i dette selskapet.

Anonymkode: 44e33...707

Det ene utelukker vel ikke det andre, tenker jeg.

Jeg skjønner at du synes det var litt rart og litt leit at de ikke spurte og ikke fremstod særlig interessert i hvordan du har det for tiden. 

Samtidig tenker jeg at det uthevede er en svært lite sannsynlig forklaring på at de ikke spurte og, med all verdens respekt, over i det ufine. Dere har et helt ok forhold, de er helt ok mennesker, de har oppført seg helt ok med dette hele veien frem til nå. Det er andre langt mer sannsynlige forklaringer på at sykdommen din ikke ble tema denne gang enn at de kollektivt og demonstrativt skulle gjøre et poeng av at du ikke fortjener mer oppmerksomhet om kreftsykdommen din. Alvorlig sykdom er jo et stort og viktig tema, men det betyr også at det fort enten tas opp tidlig eller ikke tas opp i det hele tatt. Kanskje de tolket det faktum at dere heller ikke nevnte sykdommen som at vi for en gangs skyld tenker på litt annet, og da av hensyn til deg og ikke for å gjøre deg vondt. 

Det er greit å synes dette ble litt rart. Å ta det til inntekt for at de vil gjøre et poeng av at du har fått nok fokus og nå må klare deg uten, fremfor at det bare ble litt rart for deg denne gang, tenker jeg er i overkant sensitivt. Så er det for all del mulig å forstå hvorfor du er i overkant følsom på dette her, men jeg tror hverken det er særlig nyttig eller riktig å tenke sånn om det som skjedde.

Anonymkode: 921aa...5ac

[AnonymBruker]

Det er fint å høre flere personers perspektiver på dette, det hjelper meg også 🙂

Noen presiseringer som kanskje kan forklare hvorfor jeg opplevde det rart, uten at jeg tenker at det nødvendigvis endrer alt:

Store deler av selskapet var barna/ungdommene andre steder, så hensynet til barna/ungdommene var det ikke. (Det var heller ikke en bursdag, men det trenger ikke bety noe her. Det var jo uansett et selskap.)

Jeg har vært veldig åpen om sykdommen hele veien til de rundt meg og jeg vet at de ikke er redde for at jeg skal synes det er vanskelig å bli spurt om hvordan det går. Samtidig forstår jeg at det ikke trenger å bety at de selv ikke syns det er vanskelig å spørre meg.

Samtalen i nesten hele de to timene foregikk stort sett mellom de voksne som ikke var meg eller samboeren min, og handlet stort sett om familiemedlemmet som hadde brukket foten før jul og hvor forferdelig det hadde vært (jeg forstår at det er krevende, og vi sendte en ekstra blomsterhilsen til jul til vedkommende for å vise omtanke da), om det andre familiemedlemmet som hadde fått influensa, i tillegg til deres sladder om de teite naboene og andre slektninger som har tatt et dårlig valg. Det kan helt klart være ubehagelighetene ved å sitte og høre på dette i kombinasjon med at jeg og samboeren min nok hadde mobilisert litt ekstra for å komme (siden den ene ungdommen vår ønsket at vi skulle komme) som også farget min opplevelse ekstra.

 

Men det er veldig fint å få noen andre perspektiver på dette! Jeg er helt klart ekstra sensitiv på ting for tiden og forstår at dette farger min opplevelse mye 🙂 

Jeg har vært heldig å ha mange mennesker rundt meg som har vist omsorg, som uredde har spurt hvordan det går når jeg treffer dem på butikken eller andre steder 🩵 Og det har nok vært med på å gjøre at det opplevdes ekstra spesielt at det ikke ble nevnt med et ord, en gratulasjon eller en deling av glede over at jeg nå er ferdig med behandling. 

Anonymkode: 44e33...707

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært bonusmamma i over ti år. Jeg har et helt ok samarbeidsforhold med barnas mamma. Det var hun som ikke ønsket å fortsette forholdet med min nåværende samboer og startet et forhold med en annen, så jeg har aldri vært en trussel for henne på den måten.

På grunn av barna (som nå er ungdommer og bor hos oss 50/50 fortsatt) møtes vi med jevne mellomrom, og har et helt ok forhold. Jeg treffer også jevnlig hennes side av slekta, for eksempel hennes foreldre og søsken.

Jeg har det siste året vært alvorlig syk (kreft) og har gjennomgått en ganske tøff behandling. Jeg er nylig ferdig behandlet og er nå per definisjon frisk 🩵

Vi har ikke møtt bonusbarnas mamma med familie veldig ofte det siste året mens jeg har vært syk, både fordi jeg har vært mye på sykehuset og fordi vi har hatt nok med oss selv. Men jeg eller samboeren min har informert om hvordan det går (jeg via sms og samboeren min enten i telefonsamtale eller i sammenhenger der de har møttes) fordi hennes barn tross alt bor halvparten av tiden i et hjem med en alvorlig syk person og det påvirker alle. Mammaen til barna har pratet med meg når vi har møttes i starten av sykdomsperioden, jeg har fått gode klemmer og jeg har opplevd at hun oppriktig bryr seg om hvordan jeg har det. 

Forrige uke møtte vi både mammaen til mine bonusbarn og hennes foreldre og søsken. Vi var sammen i to timer, satt i selskap og var sammen i samme rom. Vi var ti stykker der, så det var ikke veldig mange.

Det er første gang vi møtes siden jeg ble ferdig med behandling, jeg tror ikke vi har møttes siden i høst en gang. Og hele denne tiden, disse to timene, var det ingen av dem som spurte hvordan det går med meg. 

Jeg har mange gode mennesker rundt meg og jeg trenger strengt tatt ikke dem til å bry seg om meg. Men likevel opplevdes det vondt å ikke få ett eneste spørsmål om hvordan det går eller en eneste kommentar om det som har opptatt oss så mye det siste året 🩵 Jeg føler først og fremst at de ville poengtere at nå har jeg fått nok fokus for sykdom det siste året, nå trenger jeg ikke mer, og de ville de virkelig understreke i dette selskapet. (Jeg tror ikke vi har "mast" så mye om det, men vi har som sagt informert mammaen litt underveis for at hun skal kunne ta hånd om sine barn på best mulig måte, kanskje en gang i måneden i starten og kanskje annenhver måned etter hvert)

Også blir jeg samtidig litt irritert på meg selv for at jeg blir skuffet over det 🤭😅 

Er det jeg som er hårsår og sensitiv? Eller er det flere som tenker at det er rart å ikke spørre hvordan det går? Vi snakket mye om dem og deres liv, det var stort sett de som styrte samtalene i hele dette selskapet, og jeg fikk meg ikke til å skulle ta opp meg selv i en slik setting 😉 Det var egentlig helt greit for meg som egentlig hadde mer enn nok med å mobilisere for å komme i selskapet, men det opplevdes likevel rart og ganske ubehagelig.

Anonymkode: 44e33...707

De tenkte kanskje du ville ha litt positivitet og tenkte gjerne at om de spurte så måtte du snakke om sykdom igjen. De ønsker vel gjerne at du skulle slippe det da. De mente det nok godt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er fint å høre flere personers perspektiver på dette, det hjelper meg også 🙂

Noen presiseringer som kanskje kan forklare hvorfor jeg opplevde det rart, uten at jeg tenker at det nødvendigvis endrer alt:

Store deler av selskapet var barna/ungdommene andre steder, så hensynet til barna/ungdommene var det ikke. (Det var heller ikke en bursdag, men det trenger ikke bety noe her. Det var jo uansett et selskap.)

Jeg har vært veldig åpen om sykdommen hele veien til de rundt meg og jeg vet at de ikke er redde for at jeg skal synes det er vanskelig å bli spurt om hvordan det går. Samtidig forstår jeg at det ikke trenger å bety at de selv ikke syns det er vanskelig å spørre meg.

Samtalen i nesten hele de to timene foregikk stort sett mellom de voksne som ikke var meg eller samboeren min, og handlet stort sett om familiemedlemmet som hadde brukket foten før jul og hvor forferdelig det hadde vært (jeg forstår at det er krevende, og vi sendte en ekstra blomsterhilsen til jul til vedkommende for å vise omtanke da), om det andre familiemedlemmet som hadde fått influensa, i tillegg til deres sladder om de teite naboene og andre slektninger som har tatt et dårlig valg. Det kan helt klart være ubehagelighetene ved å sitte og høre på dette i kombinasjon med at jeg og samboeren min nok hadde mobilisert litt ekstra for å komme (siden den ene ungdommen vår ønsket at vi skulle komme) som også farget min opplevelse ekstra.

 

Men det er veldig fint å få noen andre perspektiver på dette! Jeg er helt klart ekstra sensitiv på ting for tiden og forstår at dette farger min opplevelse mye 🙂 

Jeg har vært heldig å ha mange mennesker rundt meg som har vist omsorg, som uredde har spurt hvordan det går når jeg treffer dem på butikken eller andre steder 🩵 Og det har nok vært med på å gjøre at det opplevdes ekstra spesielt at det ikke ble nevnt med et ord, en gratulasjon eller en deling av glede over at jeg nå er ferdig med behandling. 

Anonymkode: 44e33...707

Du skriver at du "har vært veldig åpen om sykdommen hele veien". Beklager å si det, men kan det være at det har blitt litt vel mye? Nå snakker jeg av egen erfaring her, men jeg vet at jeg kan bli veldig sliten av å høre mye om andres sykdom. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg eller er interessert, men jeg har opplevd at det kan bli i meste laget, spesielt når jeg har hatt "mitt eget" å tenke på.

Jeg synes du heller skal rette oppmerksomheten mot at du nå er frisk, og at du har fått mye støtte og omtanke.

Anonymkode: 401d2...28d

[AnonymBruker]

Sender deg en klem og synes det er så fint du har blitt erklært frisk ❤️Mulig det er pga det at de da ikke ønsker å ta det opp mer eller at det skal bli et tema igjen? Mange mennesker er litt slik at hvis noe som er litt ubehagelig/sårt er ute av verden så vil man ikke nevne det så mye mer, sikkert fordi de er redd for at det skal rippe opp i vonde følelser hos den som har vært igjennom det, eller fordi vi mennesker distanserer oss fra det som er vondt og ubehagelig, kanskje det var noe sånt som lå til grunn. Kan være sårt for deg å se at de går «videre» og hverdagspraten flyter som vanlig og at de ikke ser at for deg er dette en hard prosess og takle ift. det du har vært igjennom. Det du beskriver her er det nok mange som opplever hvis de har stått i syldom/ tap. I førsten når man går igjennom det er det ikke måte på støtte og  gode ord, men hvis det har gått en stund og det blir normal hverdag,  blir det ikke så mye prat på det mer.
 

Jeg har heller ikke inntrykk av at de bevisst ikke ville snakke om det eller å ikke gi deg oppmerksomhet. Tror de bare prøvde å oppføre seg så naturlig som mulig ovenfor deg ❤️

Anonymkode: 7f21a...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver at du "har vært veldig åpen om sykdommen hele veien". Beklager å si det, men kan det være at det har blitt litt vel mye? Nå snakker jeg av egen erfaring her, men jeg vet at jeg kan bli veldig sliten av å høre mye om andres sykdom. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg eller er interessert, men jeg har opplevd at det kan bli i meste laget, spesielt når jeg har hatt "mitt eget" å tenke på.

Jeg synes du heller skal rette oppmerksomheten mot at du nå er frisk, og at du har fått mye støtte og omtanke.

Anonymkode: 401d2...28d

Jeg har ikke snakket med dem om det mer enn meldingene med info til mammaen om for eksempel at jeg har vært på kontroll og hvordan det ligger an, slik at mammaen kan vite det med tanke på barna (jeg har som sagt ikke hatt veldig hyppig kontakt det siste året, max en gang annenhver måned det siste halvåret). Men vi bor på et ganske lite sted hvor "alle" har visst at jeg har vært syk fordi det ikke er usynlig på meg (jeg har sett veldig syk ut). 

Men ja jeg har vært åpen om at jeg har vært syk og jeg har ikke gitt uttrykk for at jeg ikke vil prate om det eller at jeg syns det er vanskelig å prate om.

Og det er jo også derfor jeg har fått tankene om at de syns at jeg har fått nok oppmerksomhet (selv om jeg ikke har mast til de om at jeg har vært syk). 

 

Jeg har mesteparten av tiden fokus rettet mot at jeg ikke er syk lengre og jeg er veldig takknemlig for alle som har støttet meg og vist meg omtanke. Men jeg har tenkt mye den siste uken på det som skjedde forrige helg og jeg syns det hadde gjort godt å høre hva andre tenker om dette. Det er fint for meg også å høre andres tanker om dette og det kan hjelpe meg å rette fokus mot det som er bra for meg. Derfor valgte jeg å skrive dette innlegget for å høre hva andre tenker 🙂

Anonymkode: 44e33...707

[AnonymBruker]

Det kan være at de ikke "tørr" å spørre så mye fordi de føler at de ikke har noen rett til å spørre og heller ikke vet om du ønsker å snakke om det eller ei. Det er vanskelig å sitte i den andres situasjon - spesielt når de ikke har noen annen relasjon til deg enn å være i familie med bonusbarna dine. De er kanskje redde for å være frekke. 

Anonymkode: 05f3f...7d7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg. Jeg er også stemor som har samme type kontakt med barnas mor, som du har. Etter mange år med felles selskaper så blir man nære. For meg er de faktisk nærmere enn svigerfamilien (som bor et annet sted). Det er mors familie vi omgås i det daglige mtp håndballkamper osv.

Jeg hadde forventet mer av dem i en situasjon med alvorlig helseproblemer. Jeg har selv stilt opp og støttet dem i slike situasjoner, og ja jeg forventer det samme tilbake.

 

Jeg skjønner også de som synes det er vanskelig å ta opp slike ting. Men da kan man enten spørre «Vil du snakke om det, eller skal vi heller snakke om noe annet?», eller man kan sende en melding og si at man tenker på deg men at man følte at det ble feil arena å spørre deg hvordan det går. Kommunisere at man er usikker, men at man er der.

Jeg tenker at selv om det er et vanskelig tema å snakke om, så er dette også en ypperlig anledning til å lære opp tenåringene i hvordan vi voksne kommuniserer og støtter når noen står i en vanskelig situasjon. Her kunne mor og besteforeldre gått frem som et godt eksempel for barna. Om man ikke lærer slikt hjemme så blir det hvert fall vanskelig å snakke om slikt senere som voksen. 

Anonymkode: 8f885...11f

[AnonymBruker]

Dere er 10 personer i det selskapet, på to timer vil det si ca. 10 minutt per person, i tillegg skal det spises mat/kake, snakke om vær og vind, det er lette temaer. Kanskje bonusbarnas mamma ikke vet om du ønsker å snakke om det, tenker at nå har du endelig kommet deg på selskap at da vil du sikkert ha et annet tema. Det kan være alskens. I tillegg vet jo hun gjerne at dette har vært tøft for barna, og ønsker gjerne at fokus skal være positivt når det har vært mye tungt for dem et år. Et selskap er ikke nødvendigvis tidspunktet for at det skal handle om deg. 

Det at du "føler det var for å poengtere at det var nok med meg", det er ikke en følelse, det er en tanke du har, en historie du spinner i hodet ditt. Og når du tror på den skjønner jeg godt at du kjenner på sorg og vonde følelser, for alle har jo behov for å være ønsket og å få medfølelse. Men det er altså ikke noe noen faktisk har gjort. 

Hvis du ser på det mer objektivt. Dere møttes 10 mennesker til selskap for å feire noe, og det ble snakket om det det ble snakket om, er det unaturlig? 

Hvis du vil feire at kreften er borte, inviter til det, la dem få bli med og feire deg! ❤️ 

Anonymkode: 99bbb...c31