Dårligere av å gå til psykolog - konsekvenser

[frivis]

Psykologer som går inn i en rolle, er psykologer som kun utfører etter en mal. Dette vil slå dårlig ut når mennesker er såpass forskjellig og med så stort spekter av funksjon. Mange psykologer har heller aldri slitt psykologisk i samme grad, og kan derfor ikke forstå spekteret i den grad det kreves.

Hadde jeg vært 30 år yngre, skulle jeg tatt utdanning som psykolog. Har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Og jeg har mye erfaring på dette fagfeltet.

Men til syvende og sist, en psykolog er kun så god som ønsket og iveren og intensjonen om å hjelpe og se andre mennesker.

 

Endret 6. april av frivis

[Stoltskeiv]

frivis skrev (Akkurat nå):

Psykologer som går inn i en rolle, er psykologer som kun utfører etter en mal. Dette vil slå dårlig ut når mennesker er såpass forskjellig og med så stort spekter av funksjon. Mange psykologer har heller aldri slitt psykologisk i samme grad, og kan derfor ikke forstå spekteret i den grad det kreves.

Hadde jeg vært 30 år yngre, skulle jeg tatt utdanning som psykolog. Har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Og jeg har mye erfaring på dette temaet. 

 

Jeg har vært mye hos psykologer selv. Og sjelesørgere faktisk. Og har bestemt meg at jeg vil gå veien å hjelpe mennesker. Har falt for å bli sjelesørger fordi det har hjulpet meg mye mer enn psykologi. Det er så streng mal i psykologien og jeg tror man i mange tilfeller ser mer diagnosen enn menneske. 

[frivis]

Stoltskeiv skrev (1 minutt siden):

Jeg har vært mye hos psykologer selv. Og sjelesørgere faktisk. Og har bestemt meg at jeg vil gå veien å hjelpe mennesker. Har falt for å bli sjelesørger fordi det har hjulpet meg mye mer enn psykologi. Det er så streng mal i psykologien og jeg tror man i mange tilfeller ser mer diagnosen enn menneske. 

Helt klart. Når du er i stand til å se at det er nettopp deg selv om holder nøkkelen, da er du kommet i rehabiliteringsfasen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 9.22):

Permanent dårligere? Jeg kan absolutt se for meg at det kan skje, hvis det blir for mye og personen "låser seg" i et modus der alt ble altfor overveldende og ikke klarer å komme seg opp igjen. Spesielt hvis personen slutter når den ble dårligere. Ellers er det vel ekstremt vanlig at man blir midlertidig dårligere av terapi? Jeg trodde det var noe alle måtte forvente. 

Og så vil jeg si at det er veldig vanskelig å måle slikt. Jeg var absolutt ikke frisk da jeg sluttet på dps, min vekst kom etter at jeg sluttet der. Så jeg kunne følt på at jeg ikke hadde blitt noe bedre (dog var jeg heller ikke verre). Men på sikt så gjorde det noe positivt likevel. 

Anonymkode: e9c19...8f3

Jeg ble dårligere, mest fordi jeg endelig fant en fantastisk psykolog som jeg matchet godt med og klarte å få noe gjennomført med. Men resultatet var en grusomt dårligere livssituasjon (pga jeg turte endelig stå opp for meg selv og ta et "oppgjør" med familie som hadde utnyttet meg hele livet), og i tillegg skulle psykologen flytte, så da stod jeg helt på bunn, helt alene. Avslag på ny henvisning (dette var kommunal lavterskel). 

Fortsatt alene, fortsatt ikke behandling. Men jeg angrer ikke. Selv om jeg er dårligere og jeg er garantert en dårligere mor nå også, og har jo "fratatt" barna mine hele nettverket dems. 

Anonymkode: 1fa49...fdc

[AnonymBruker]

frivis skrev (1 time siden):

Psykologer som går inn i en rolle, er psykologer som kun utfører etter en mal. Dette vil slå dårlig ut når mennesker er såpass forskjellig og med så stort spekter av funksjon. Mange psykologer har heller aldri slitt psykologisk i samme grad, og kan derfor ikke forstå spekteret i den grad det kreves.

Hadde jeg vært 30 år yngre, skulle jeg tatt utdanning som psykolog. Har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Og jeg har mye erfaring på dette fagfeltet.

Men til syvende og sist, en psykolog er kun så god som ønsket og iveren og intensjonen om å hjelpe og se andre mennesker.

 

Jeg skulle gjerne lest det du skriver, men profilbildet/filmen din trigger migrene hos meg.

Anonymkode: fa3d3...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2025 den 22.29):

Jeg har gått til psykolog i mange år over flere perioder i løpet av livet… Jeg har blitt dårligere av det… funker bedre for meg å legge lokk på det…. Sånn egentlig… Hender det koker over, men har lært meg bedre å håndtere akutte kriser enn for noen år siden…. Orker ikke å rote i alt det vonde mer… Kommer aldri til å bli helt bra, men klarer stort sett å leve greit med det 🤷‍♀️

Anonymkode: c07de...e5a

Samme her. Virker som at det er enkelte som blir "utpekt" til å grave i alt det vonde, jeg har i alle fall følt på det. Hvorfor kan jeg liksom ikke få gå videre, som de fleste andre? Hvorfor må jeg av alle grave og rote i grumset mitt, liksom? Er da mange som går videre, på godt og vondt, og så får de heller ha de feilene de har. Jeg har også lyst til å ha feil, liksom. Det er jo menneskelig. Hvorfor skal jeg liksom være psykologisk perfekt? 

Anonymkode: a14db...359

[AnonymBruker]

frivis skrev (32 minutter siden):

Psykologer som går inn i en rolle, er psykologer som kun utfører etter en mal. Dette vil slå dårlig ut når mennesker er såpass forskjellig og med så stort spekter av funksjon. Mange psykologer har heller aldri slitt psykologisk i samme grad, og kan derfor ikke forstå spekteret i den grad det kreves.

Hadde jeg vært 30 år yngre, skulle jeg tatt utdanning som psykolog. Har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Og jeg har mye erfaring på dette fagfeltet.

Men til syvende og sist, en psykolog er kun så god som ønsket og iveren og intensjonen om å hjelpe og se andre mennesker.

 

Starter med å si at det er veldig fint at du har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Vet ikke hva du mener med at du har mye erfaring fra fagfeltet, om det er som pasient, pårørende eller helsepersonell. 

Jeg er en av de som har skrevet mange innlegg i tråden om at jeg er kritisk til diagnose-systemet og at psykologer er for dårlige til å innrømme overfor seg selv og pasienten hvor lite vitenskapelig dette er. 

Men jeg har også sagt at jeg synes psykologer ofte gjør en svært viktig jobb. Det er ikke slik jeg mener at alle pasienter blir for dårlig behandlet. 

Jeg mener også at psykologer nesten alltid bryr seg om pasienten og ønsker å hjelpe. Når jeg er kritisk til diagnose-systemet så betyr ikke det at jeg mener psykologene ikke genuint ønsker å hjelpe pasientene. Det jeg mener er at det ikke er alltid nok å ønske å hjelpe pasientene. Man må også i mange tilfeller ha en forståelse for hva pasienten trenger og å klare å se når man gir pasienten feil behandling 

I de tilfellene det er nok å ønske å hjelpe pasienten så føler jeg psykologer gjør en god jobb. Jeg var i en periode en "enkel" pasient som kun trengte noen som ville lytte til meg og som ville hjelpe meg med å se ut av tunell-synet mitt. Her følte jeg at psykologene jeg fikk hjelp av gjorde en fantastisk jobb. Det samme gjorde sykepleieren, legen og DPS-systemet.  Jeg følte veldig at de brydde seg om meg.  

Men så har man de mer kompliserte situasjonene. PTSD, ADHD, psykisk utviklingshemmet, osv. Hvor det kan være vanskelig å vite hva som er riktig diagnose, det kan være vanskelig å vite hva som er riktig behandling, osv. Her kreves det både at psykologen har fagkunnskapene til å vurdere riktig behandling, være ydmyk nok til å klare å innrømme feil, forså at diagnose-systemet ikke er spesielt vitenskapelig, klare å se pasienten som menneske og ikke bli låst til å kun se diagnosen pasienten har fått.

Nå kan jeg kun snakke for meg selv akkurat her, for jeg vet ikke andres erfaring eller hva som er vanlig. Men jeg hadde en periode hvor psykologen slet veldig med å forstå meg og kun så diagnosene jeg hadde og ikke meg som person. Hvor diagnosene jeg hadde fått også var delvis feil. Jeg følte psykologen var svært arrogant. MEN jeg følte at hun brydde seg. Jeg tvilte ikke på at hun  ønsket å hjelpe. Men hun ga feil hjelp og de var overbevist om at jeg trengte en annen hjelp enn den jeg ba om.   Det gjorde meg psykisk dårligere og gjorde at tilliten mellom meg og psykologene forsvant. Jeg avsluttet den behandlingen og jeg orket ikke starte med en ny behandler. . Men jeg har aldri tvilt på at hun ønsket å hjelpe. I hennes hode er jeg sikker på at hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe. Hun brukte mye tid med meg, hun kontakte andre psykologer, fant frem ulike behandlinger for meg, da jeg sa jeg ville avslutte behandlingen fordi vi ikke forstod hverandre selv etter mange timer sammen så tilbød hun både ekstra timer for å gi meg tid til å ombestemme meg og sa hun kunne gi meg flere timer for å prøve å forstå meg. Jeg følte hun ønsket å hjelpe, meg jeg følte også at hun var ute av stand til å hjelpe. Hun sa også jeg kunne få ny psykolog og at hun ville skrive en merknad  hos DPS slik at jeg lettere ville kunne komme tilbake til DPS og at jeg var velkommen tilbake hos henne og at jeg også kunne få ny psykolog. 

Igjen synes det er velig flott at du ønsker å hjelpe de som sliter. Men jeg ville bare gjøre det klart at jeg ikke tror at problemet blant psykologer er at de ikke bryr seg nok om pasientene. Det er ikke min erfaring. For noen av psykologene jeg har hatt, har jeg tenkt at de bryr seg så my om pasienten at de kan bli helt utbrent. 

Anonymkode: d48c1...c18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det jeg opplevde på psykologkontoret, uansett hvor mildt, er på en måte også mer skremmende.

Jeg opplevde akkurat det samme du beskriver med en psykolog på dps her på Sørlandet. Utrolig skremmende. 

Anonymkode: bf320...149

[frivis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Starter med å si at det er veldig fint at du har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter. Vet ikke hva du mener med at du har mye erfaring fra fagfeltet, om det er som pasient, pårørende eller helsepersonell. 

Jeg er en av de som har skrevet mange innlegg i tråden om at jeg er kritisk til diagnose-systemet og at psykologer er for dårlige til å innrømme overfor seg selv og pasienten hvor lite vitenskapelig dette er. 

Men jeg har også sagt at jeg synes psykologer ofte gjør en svært viktig jobb. Det er ikke slik jeg mener at alle pasienter blir for dårlig behandlet. 

Jeg mener også at psykologer nesten alltid bryr seg om pasienten og ønsker å hjelpe. Når jeg er kritisk til diagnose-systemet så betyr ikke det at jeg mener psykologene ikke genuint ønsker å hjelpe pasientene. Det jeg mener er at det ikke er alltid nok å ønske å hjelpe pasientene. Man må også i mange tilfeller ha en forståelse for hva pasienten trenger og å klare å se når man gir pasienten feil behandling 

I de tilfellene det er nok å ønske å hjelpe pasienten så føler jeg psykologer gjør en god jobb. Jeg var i en periode en "enkel" pasient som kun trengte noen som ville lytte til meg og som ville hjelpe meg med å se ut av tunell-synet mitt. Her følte jeg at psykologene jeg fikk hjelp av gjorde en fantastisk jobb. Det samme gjorde sykepleieren, legen og DPS-systemet.  Jeg følte veldig at de brydde seg om meg.  

Men så har man de mer kompliserte situasjonene. PTSD, ADHD, psykisk utviklingshemmet, osv. Hvor det kan være vanskelig å vite hva som er riktig diagnose, det kan være vanskelig å vite hva som er riktig behandling, osv. Her kreves det både at psykologen har fagkunnskapene til å vurdere riktig behandling, være ydmyk nok til å klare å innrømme feil, forså at diagnose-systemet ikke er spesielt vitenskapelig, klare å se pasienten som menneske og ikke bli låst til å kun se diagnosen pasienten har fått.

Nå kan jeg kun snakke for meg selv akkurat her, for jeg vet ikke andres erfaring eller hva som er vanlig. Men jeg hadde en periode hvor psykologen slet veldig med å forstå meg og kun så diagnosene jeg hadde og ikke meg som person. Hvor diagnosene jeg hadde fått også var delvis feil. Jeg følte psykologen var svært arrogant. MEN jeg følte at hun brydde seg. Jeg tvilte ikke på at hun  ønsket å hjelpe. Men hun ga feil hjelp og de var overbevist om at jeg trengte en annen hjelp enn den jeg ba om.   Det gjorde meg psykisk dårligere og gjorde at tilliten mellom meg og psykologene forsvant. Jeg avsluttet den behandlingen og jeg orket ikke starte med en ny behandler. . Men jeg har aldri tvilt på at hun ønsket å hjelpe. I hennes hode er jeg sikker på at hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe. Hun brukte mye tid med meg, hun kontakte andre psykologer, fant frem ulike behandlinger for meg, da jeg sa jeg ville avslutte behandlingen fordi vi ikke forstod hverandre selv etter mange timer sammen så tilbød hun både ekstra timer for å gi meg tid til å ombestemme meg og sa hun kunne gi meg flere timer for å prøve å forstå meg. Jeg følte hun ønsket å hjelpe, meg jeg følte også at hun var ute av stand til å hjelpe. Hun sa også jeg kunne få ny psykolog og at hun ville skrive en merknad  hos DPS slik at jeg lettere ville kunne komme tilbake til DPS og at jeg var velkommen tilbake hos henne og at jeg også kunne få ny psykolog. 

Igjen synes det er velig flott at du ønsker å hjelpe de som sliter. Men jeg ville bare gjøre det klart at jeg ikke tror at problemet blant psykologer er at de ikke bryr seg nok om pasientene. Det er ikke min erfaring. For noen av psykologene jeg har hatt, har jeg tenkt at de bryr seg så my om pasienten at de kan bli helt utbrent. 

Anonymkode: d48c1...c18

Ja, å innrømme sine egne svakheter er nok ikke vanlig. De fleste mennesker jeg kjenner tar ofte den enkleste veien. Altså stoler de umiddelbart på den informasjonen de får servert i lærebøkene sine. Interessen de visst nok har for fagfeltet sitt bør være et godt utgangspunkt for ydmykhet og villighet til å lete blant flere kilder, og lære seg å forstå hva som blir skrevet. I tillegg og kanskje noe av det viktigste er å skille god forskning fra dårlig. I dag har vi lagt om systemet mye etter kjøpt og betalt og dårlig "forskning", noe som mer ligner propaganda. En som er virkelig interessert vil ganske raskt se gjennom dette, og finne kilder som er mer stødige.

Om 10-20-30år så vil det gå opp for folk hvor lurt de har blitt av å følge mange av rådene de får servert av disse såkallte "ekspertene" som dukker opp i enhver artikkel. Noe som i seg selv bør være et rødt flagg for den som er oppmerksom.

Endret 6. april av frivis

[AnonymBruker]

Ikke alt fungerer for alle; det er jo ulike "skoler" her. Om det ikke er bedring hos pasienten innen rimelig tid, bør psykologen avbryte behandlingen til fordel for noe annet. 

Det som har fungert for min del er metakognitiv terapi. Lære seg å utsette de negative tankene, ikke la de dominere livet.

Det som har vært har vært, ingen av oss kan endre på det. Å hele tiden pirke på skorpen vil ikke få såret til å gro. 

Har opplevd masse vondt med alvorlig psykisk syke foreldre, omsorgssvikt, dødsfall av forelder i ung alder osv. osv., så vet litt om hvor vanskelig livet kan være. 

Anonymkode: 4d4e2...cb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg opplevde akkurat det samme du beskriver med en psykolog på dps her på Sørlandet. Utrolig skremmende. 

Anonymkode: bf320...149

Tusen takk for at du skriver det til meg. Jeg unner ikke dette noen! Det gjorde godt du sa du også har erfart det, å vite at vi er flere som går gjennom det, som forstår og tror på hvor skremmende det er. Det rare er at selv om jeg nå har jobbet meg gjennom det meste fra barndommen, ryddet opp med dem det gjelder, voldelige foreldre, tilgitt (for egen del) han som voldtok meg, fæle greier liksom, så sitter det fra psykologen fremdeles i. Er som det skaket noe i meg. 

Så vil jeg si til deg, for det er enklere å si det til en annen enn seg selv, men det skulle du faen ikke ha måtte gå gjennom. Det var ei som sa til meg "det skal være trygt å få hjelp". Vel det er ikke lenger min erfaring at det er, men jeg mener jo egentlig at det er det vi begge fortjente. 

Anonymkode: a4918...401

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg opplevde akkurat det samme du beskriver med en psykolog på dps her på Sørlandet. Utrolig skremmende. 

Anonymkode: bf320...149

Dette var trist å høre!

Jeg har og erfart veldig skremmende opplevelser med psykolog på Sørlandet, og det samme har flere jeg kjenner. Statsforvalteren i Agder har behandlet min sak og psykologen ble felt for uforsvarlig behandling. Psykologen jobber nå på DPS i Kristiansand.

Dessverre så får de fortsette som før med nye pasienter, med mindre de fratas autorisasjon av Helsetilsynet.

Jeg kjenner til en psykolog som jobbet på DPS på Sørlandet som nå er fratatt autorisasjon.

Veldig viktig at alle som opplever skadelig terapi klager inn til Statsforvalter. Når de får flere saker på samme helesepersonell sees sakene i sammenheng og da er det mye større sannsynlighet for å få bort de som praktiserer uetisk og uprofesjonelt.

Om du ønsker kan du skrive til meg på pm.

 

Anonymkode: 28414...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen takk for at du skriver det til meg. Jeg unner ikke dette noen! Det gjorde godt du sa du også har erfart det, å vite at vi er flere som går gjennom det, som forstår og tror på hvor skremmende det er. Det rare er at selv om jeg nå har jobbet meg gjennom det meste fra barndommen, ryddet opp med dem det gjelder, voldelige foreldre, tilgitt (for egen del) han som voldtok meg, fæle greier liksom, så sitter det fra psykologen fremdeles i. Er som det skaket noe i meg. 

Så vil jeg si til deg, for det er enklere å si det til en annen enn seg selv, men det skulle du faen ikke ha måtte gå gjennom. Det var ei som sa til meg "det skal være trygt å få hjelp". Vel det er ikke lenger min erfaring at det er, men jeg mener jo egentlig at det er det vi begge fortjente. 

Anonymkode: a4918...401

Det skulle du virkelig ikke måttet oppleve! 

Jeg blir så trist og oppgitt over hvor mye dårlig behandling det eksisterer der ute! Mennesker brytes ned i stedet for å bygges opp- noen fratas tro på egne evner til å håndtere livsutfordringer.

 

Anonymkode: 28414...ec5

[AnonymBruker]

Jeg ble dårligere av behandling for spiseforstyrrelse, behandlingen ble for det meste fokusert på mat og hva jeg hadde spist (overvektig/bulimi) Jeg følte ikke roten av problemet ble tatt på alvor, men at det var spisingen min som først og fremst måtte kontrolleres. Det førte til mye stress og skam, ble bare sykere og mer overvektig. Har gått til mange behandlere/spesialist over mange år. Opplevde at de alle kun ville følge boka og ikke så helheten, følte på skam av å ha behov for å prate om barndom og traumer. Måtte mase meg til å prate om andre ting enn mat og nåtid, det ble ikke godt mottatt. Dessverre er ikke behandling alltid det rette for alle. 

Anonymkode: be600...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette var trist å høre!

Jeg har og erfart veldig skremmende opplevelser med psykolog på Sørlandet, og det samme har flere jeg kjenner. Statsforvalteren i Agder har behandlet min sak og psykologen ble felt for uforsvarlig behandling. Psykologen jobber nå på DPS i Kristiansand.

Dessverre så får de fortsette som før med nye pasienter, med mindre de fratas autorisasjon av Helsetilsynet.

Jeg kjenner til en psykolog som jobbet på DPS på Sørlandet som nå er fratatt autorisasjon.

Veldig viktig at alle som opplever skadelig terapi klager inn til Statsforvalter. Når de får flere saker på samme helesepersonell sees sakene i sammenheng og da er det mye større sannsynlighet for å få bort de som praktiserer uetisk og uprofesjonelt.

Om du ønsker kan du skrive til meg på pm.

 

Anonymkode: 28414...ec5

Ikke meg du siterer, men hvordan kan personen kontakte deg på om når du er anonym?

Anonymkode: 588fe...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ble dårligere av behandling for spiseforstyrrelse, behandlingen ble for det meste fokusert på mat og hva jeg hadde spist (overvektig/bulimi) Jeg følte ikke roten av problemet ble tatt på alvor, men at det var spisingen min som først og fremst måtte kontrolleres. Det førte til mye stress og skam, ble bare sykere og mer overvektig. Har gått til mange behandlere/spesialist over mange år. Opplevde at de alle kun ville følge boka og ikke så helheten, følte på skam av å ha behov for å prate om barndom og traumer. Måtte mase meg til å prate om andre ting enn mat og nåtid, det ble ikke godt mottatt. Dessverre er ikke behandling alltid det rette for alle. 

Anonymkode: be600...55d

Du er ikke alene, mange med brukererfaring som sier det samme. Det diskuteres om man vil se på dagens anoreksibehandling for å ha gjort mer skade enn gagn: https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2025as03ae-Ettertidens-dom-over-dagens-anoreksibehandling?mtm_campaign=0325&mtm_kwd=Debatt&mtm_source=Facebook&mtm_medium=SoMe
Så det er ikke så oppløftende lesing om man dukker ned i de ulike behandlingene, diagnosesystemet osv. Dessverre.
Med tanke på hvor mye penger som legges ned i psykisk helse fra det offentlige, så får man svært lite ut av pengene, og det er tallene som til syvende og sist bestemmer. Som noen sier over her, så vil vi om 10-20-30 år se tilbake på dette med kanskje; "hvorfor gjorde vi ikke noe før"... 

Anonymkode: c1431...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.4.2025 den 7.06):

Se her: https://tidsskriftet.no/2022/09/kronikk/eit-farvel-til-psykiatrisk-diagnostikk

Så har du en spesialist i ryggen, med lang erfaring og lederansvar, som mener at diagnosene er særs lite gyldige, om i det hele tatt gyldige. Han sa også noe så klokt, under et seminar i regi av Mad in Norway, om kvinner utsatt for overgrep; "Hvor emosjonelt ustabil blir du ikke av å bli utsatt for overgrep"? Emosjonelt ustabil er jo en personlighetsforstyrrelse... i tidligere tider i psykiatriens historie, ble slike kvinner ansett som "hysteriske". Spør du meg er dette så diskriminerende og grenser mot brudd på menneskerettigheter som det er mulig å få til. 

Anonymkode: c1431...b72

Ikke meg du siterer. Men jeg er enig i at diagnosesystemet ikke fungerer noe bra. Jeg vet ikke om man bør fjerne dianogse-systemet. For jeg vet ikke hva som er alternativet.  Men det bør helt klart gjøres endringer. Har selv nevnt dette med at psykologer og leger må få mer forståelse for og bli flinkere til å kommunisere hvor usikre disse diagnosene er. 

Ser i kommentarfeltet i lenken en overlege som hevder artikkel-forfatteren slår inn åpne dører når ha skriver hvor usikre disse diagnosene er. Men jeg vil ikke si artikkelforfatteren slår inn åpne dører. For selv om man i den akademiske litteraturen er klar over at diagnosene er svært lite vitenskapelige. Så betraktes de som vitenskapelige av psykologene og legene som behandler pasienter. Det er her problemet ligger. Det hjelper ikke at man lærer en ting på universitetet om man praktiserer noe helt annet når man har pasientansvar. 

Anonymkode: d48c1...c18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det skulle du virkelig ikke måttet oppleve! 

Jeg blir så trist og oppgitt over hvor mye dårlig behandling det eksisterer der ute! Mennesker brytes ned i stedet for å bygges opp- noen fratas tro på egne evner til å håndtere livsutfordringer.

 

Anonymkode: 28414...ec5

Takk, det betyr mye at du sier det! Er rart med det, men dette sitter så i, så det å få høre bekreftelser på andre som tror en, det støtter opp noe som er ristet løs inni meg. 

Anonymkode: a4918...401

[Humas]

Stoltskeiv skrev (På 6.4.2025 den 11.54):

Jeg har vært mye hos psykologer selv. Og sjelesørgere faktisk. Og har bestemt meg at jeg vil gå veien å hjelpe mennesker. Har falt for å bli sjelesørger fordi det har hjulpet meg mye mer enn psykologi. Det er så streng mal i psykologien og jeg tror man i mange tilfeller ser mer diagnosen enn menneske. 

Gratulerer. Det å hjelpe andre når man selv har ‘hatt skoene på’ er så bra. Jeg har studert det, da ingen psykologer forsto meg. I studiet møtte jeg meg litt i døra, ifb at jeg ikke var helt klar over at alle mestringsstrategiene mine (alkohol/spiseforstyrrelse/jobbet masse/problemer med å regulere følelser/ubevisste traumer) Først da forsto jeg at emosjonelt ikke tilstedeværende forelder og den andre veldig streng hadde bidratt veldig mye, samt at jeg var veldig sensitiv og var likevel god på skolen og hadde gode jobber (men de passet meg egentlig ikke, sett i ettertid). Forstå det den som kan. Jeg jobber også nå med å være til hjelp for andre som har det vanskelig. Psykologistudiet har endel mangler..og også endel av de som studerer dessverre ift å forstå traumer bl.a.

[AnonymBruker]

Jeg forstår mye av det som blir skrevet her, særlig av vedkommende med spørsmål om både ADHD og lett psykisk utviklingshemming, jeg forstår problemet. Og at det finnes psykologer der som ikke utøver profesjonen sin riktig, det finnes garantert også. 
Men at en psykolog skal formidle til enhver pasient hvor usikker en diagnose er? I tillegg til alt annet en psykolog må nevne, særlig i spesialisthelsetjenesten? Det synes jeg er mye å legge på en psykolog. Hvis man har sittet i diagnosedrøftinger på DPS så hadde en forstått bedre hvor vanskelig det er å kunne lande en diagnose, og st dette ikke er matematisk vitenskap håper jeg er noe alle vet. Men det er et pakke forløp med standard utredning for diagnoser i dag, for å gå på dps så må du faktisk ha en diagnose, og da følger behandlingen forskning for best mulig effekt for den gitte diagnose. Jeg opplever at de fleste ikke følger denne behandlingsformen helt slavisk, men at det er utgangspunktet, som er så nærme forskning som man får det, i et tross alt vanskelig fag. 

Kanskje kan mange psykologer bli flinkere til å innrømme feil, men her mistenker jeg at det er flere sider av sannheten og, hvordan klienten tar det opp, osv. Som noen før her nevnte, er det ikke alltid så lett å måle effekt av terapi. Jeg var suicidal da jeg fikk hjelp i 2012, jeg fikk et godt tilbud med langvarig innleggelse for dyp depresjon og en eksistensiell krise. Etter 6 måneder på institusjonen var det fortsatt mange ting som plagde meg, og jeg ville ikke bli utskrevet, men sett i ettertid vet jeg at jeg var egentlig klar for det da. Jeg hadde også noen ubehagelige opplevelser med noen som jobbet der, det var blant annet ei jeg ikke likte. Men flere måneder så ble hun en av dem jeg likte best og stolte mest på. Hvis hun hadde gitt slipp på meg etter tre måneder fordi vi ikke hadde kjemi eller at jeg ikke hadde effekt av samtalene våre, så hadde jeg gått glipp av denne erfaringen. På DPS er det ikke alltid så lett å få til å bytte behandler heller, selv om psykologen ønsker det selv. Jeg vet dette fordi jeg er sosionom og har jobbet på DPS og sittet i møter der en psykolog etterspør dette, men får nei fra ledelsen. Så før man uttaler seg altfor bastant om hva psykologer vet og ikke vet og skjønner og ikke skjønner, så tror jeg ikke dere bør svartmale psykologer sånn som dere gjør. Min erfaring er at alle virkelig genuint forsøker, i et vanskelig system, med altfor mange pasienter, og altfor mange blir utbrente. De har valgt jobben selv, men de har ikke valgt landets politikk og pakkeformopene i spesialisthelsetjenesten, og det presset med å få ut en pasient i uka fordi det alltid kommer nye inn.

PTSD er jo en av de behandlingene med mest behov for spesialisert kompetanse, men jeg mener også at mange med traumer i dag dyrker det litt. Der traumer før var mer vanlig fra reelle krigsområder, eller reell fare for eget liv, så føler jeg traumer er blitt noe veldig mange påstår de har, etter en vond oppvekst eller et overgrep. Jeg forstår at visse vonde hendelser setter spor i kroppen, men jeg synes mange dyrker det litt vel mye i dag. Jeg har selv blitt utsatt for neglisjering, en alkoholisert mor, for vold i min oppvekst. Hvis jeg hadde bare inntatt en «synd på meg holdning» så hadde jeg blitt i det og aldri kommet meg ut tror jeg, og skyldt på alle andre for hvordan jeg selv har det. Jeg synes bare for mange tar for lite ansvar for seg selv. Å gå til psykolog er jo helt frivillig, ingenting er bedre enn at man klarer å ordne opp i sitt eget liv, men hvis man først oppsøker hjelp så føler jeg at veldig mange har veldig høye krav til psykologer og er generelt veldig utakknemlige. Selv om det er en jobb så bruker de veldig mye av seg selv for å forsøke å hjelpe

 

Anonymkode: 210f9...b2f