Dårligere av å gå til psykolog - konsekvenser

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 18.10):

Om man har lest avisene de siste årene så har man sikkert også fått med seg diskusjonen om ADHD. Det er stor debatt om det er en overdiagnostisering av ADHD. Det har blitt intervjuet drøssevis av psykologer/leger og de har også skrevet mange leserinnlegg. I samtlige kommentarer fra leger/psykologer jeg har sett så har kommentaren vært "Jeg er bekymret fordi de andre psykologene/legene overdiagnostiserer/underdiagnostiserer". Jeg har ikke sett en eneste psykolog eller lege som har vært åpen for at det er mulig det er han/hun som gjør feil.  De hevder alltid at det er de andre som gjør feil. 

Man ser heller ikke at psykologene som uttaler seg i mediene kommentere hvor dårlig definert diagnosene er og hvor lite vitenskapelige verktøyene som brukes til utredning er. Man finner informasjon om det i faglitteraturen. Men det virker ikke som om psykologene reflekterer over disse tingene når de utreder.  

Igjen. Jeg anerkjenner at psykologene gjør en svært viktig jobb. Men jeg skulle ønske psykologene var flinkere til å anerkjenne hvor lite vitenskapelig disiplinen deres er. I tillegg til å anerkjenne at de kan gjøre feil og at det ikke alltid er pasienten eller alle andre psykologer som er problemet. 

 

 

Anonymkode: d48c1...c18

enig, legger merke til det overalt. det blir ikke positivt tatt imot å være selvkritisk på den måten du skisserer. det blir gjerne sett på som å ha dårlig selvtillit. samt at det virker som at en del folk egentlig bærer en del grums med seg, som de gjerne dytter fra seg, hvis de finner det perfekte offeret som ikke gir dem dårlig samvittighet. 

Anonymkode: a14db...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 18.10):

Om man har lest avisene de siste årene så har man sikkert også fått med seg diskusjonen om ADHD. Det er stor debatt om det er en overdiagnostisering av ADHD. Det har blitt intervjuet drøssevis av psykologer/leger og de har også skrevet mange leserinnlegg. I samtlige kommentarer fra leger/psykologer jeg har sett så har kommentaren vært "Jeg er bekymret fordi de andre psykologene/legene overdiagnostiserer/underdiagnostiserer". Jeg har ikke sett en eneste psykolog eller lege som har vært åpen for at det er mulig det er han/hun som gjør feil.  De hevder alltid at det er de andre som gjør feil. 

Man ser heller ikke at psykologene som uttaler seg i mediene kommentere hvor dårlig definert diagnosene er og hvor lite vitenskapelige verktøyene som brukes til utredning er. Man finner informasjon om det i faglitteraturen. Men det virker ikke som om psykologene reflekterer over disse tingene når de utreder.  

Igjen. Jeg anerkjenner at psykologene gjør en svært viktig jobb. Men jeg skulle ønske psykologene var flinkere til å anerkjenne hvor lite vitenskapelig disiplinen deres er. I tillegg til å anerkjenne at de kan gjøre feil og at det ikke alltid er pasienten eller alle andre psykologer som er problemet. 

 

Det du skriver er  viktig, og du setter ord på noe mange føler, men få tør å si høyt — særlig i møte med helsevesenet. Du peker på et strukturelt problem som handler om mangel på selvrefleksjon, faglig ydmykhet, og åpenhet om fagets begrensninger, spesielt i psykologi (og psykiatri). Når psykologer i media sier: “Jeg er bekymret for at andre overdiagnostiserer,” uten å vende blikket innover, så oppstår det en slags kollektiv ansvarsfraskrivelse. Det blir et system hvor ingen tar ansvar for feil, men alle peker utover. Det styrker følelsen av at systemet ikke tåler selvkritikk — og at pasientene ikke blir tatt på alvor når noe går galt.

Faglig usikkerhet skjules bak autoritet. Som du sier: Det finnes mye kritikk i faglitteraturen av selve diagnosesystemene, som DSM og ICD, og av testverktøyene. Men dette er sjelden noe psykologer snakker høyt om i møte med pasienter eller i media. Det er som om de må “opprettholde troen på systemet” for enhver pris — kanskje fordi usikkerhet eller nyanser truer legitimiteten deres.
Psykologi er ikke naturvitenskap – men behandles ofte som det. Det er forskjell på å måle blodtrykk og å “måle” «psykisk lidelse». Likevel behandles ofte psykologisk testing som om det var eksakt vitenskap, noe det ikke er. Diagnoser som ADHD, depresjon og PTSD er beskrivende kategorier, ikke entydige biologiske tilstander. Mange psykologer og leger kunne med fordel vært tydeligere på dette.

En fagperson som sier: “Jeg har vært en del av et system som ikke alltid fungerer, og jeg vet at jeg også kan ha bidratt til feil – men jeg vil lære,” …det er en fagperson man kan stole på. Det er noe helt annet enn autoritetsposisjoner som ikke tåler spørsmål. Du har helt rett: Det er sjelden vi ser denne typen åpenhet i offentligheten. Psykologene har en viktig jobb, og jeg er ikke ute etter å rakke ned på fagfeltet, men etter ærlighet, selvinnsikt, og forbedring. Og det er det mange som ønsker seg — både pasienter, pårørende og fagfolk.

 

Anonymkode: 2687a...ea6

[AnonymBruker]

Synes generelt det er veldig mange meninger om psykologer her, hva de tenker, hva de ikke tenker etc. Men hva vet dere egentlig om hva psykologen tenker over? Tror de aller fleste psykologer kjenner til både usikkerhet, at vitenskapen ikke er en matematisk form for vitenskap. Men en psykolog forsøker å møte og se alle pasientene en har, og gjør sitt beste i det møtet. En «riktig» eller «feil» behandling er en ganske så forenkling av hvordan behandling og terapi fungerer. Her er det viktig at pasient sier ifra om hvordan en opplever terapi, hva en ønsker å ha fokus på og ikke evt. Hvis man bare sitter helt stille og tenker sitt i stillhet så bidrar man ikke nok i egen terapiprosess. Alle pasientene en psykolog møter, har forskjellige behov. Det er faktisk ikke lett å forstå hva alle har behov for, så tilbakemeldinger er viktig. Men minst like viktig er bidrag i egen prosess og ikke bare passivt forvente at psykologen skal fikse alt. 
 

 

Anonymkode: 210f9...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes generelt det er veldig mange meninger om psykologer her, hva de tenker, hva de ikke tenker etc. Men hva vet dere egentlig om hva psykologen tenker over? Tror de aller fleste psykologer kjenner til både usikkerhet, at vitenskapen ikke er en matematisk form for vitenskap. Men en psykolog forsøker å møte og se alle pasientene en har, og gjør sitt beste i det møtet. En «riktig» eller «feil» behandling er en ganske så forenkling av hvordan behandling og terapi fungerer. Her er det viktig at pasient sier ifra om hvordan en opplever terapi, hva en ønsker å ha fokus på og ikke evt. Hvis man bare sitter helt stille og tenker sitt i stillhet så bidrar man ikke nok i egen terapiprosess. Alle pasientene en psykolog møter, har forskjellige behov. Det er faktisk ikke lett å forstå hva alle har behov for, så tilbakemeldinger er viktig. Men minst like viktig er bidrag i egen prosess og ikke bare passivt forvente at psykologen skal fikse alt. 
 

 

Anonymkode: 210f9...b2f

Temaet her, hovedtemaet, var når det går galt i terapi. Så har det utvidet seg litt. Jeg tror nok det når noen har opplevd skadelig terapi, så blir man noe skeptisk til alle psykologer... det er en naturlig reaksjon. Men man vet jo at man kanskje bare har vært uheldig med psykologen, selv om det kanskje har medført retraumatsiering, hvor psykologen sin oppgave er å forhindre det. 

Men rammene i det offentlige er kanskje ikke helt ideelle å jobbe under... jeg vet ikke.

Anonymkode: 2687a...ea6

[Wilma89]

Jeg ble retraumatisert etter overføring fra Bup til DPS. Det ble spesifikk bedt om en kvinnelig psykolog, men fikk en mann. Jeg tror nødvendigvis ikke han gjorde så mye galt, men å sitte alene i et rom med en mann som jeg opplevde som ganske så pågående når det kom til å dele detaljer om seksulle overgrep, ble for voldsomt. Symtomtrykket ble betydelig verre. Droppet å møte til timer etter 4-5 samtaler. Tok veldig mange år før jeg klarte å be om hjelp igjen.

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 11.01):

Å gå til psykolog er ikke en quick fix. Psykolog/psykiater veileder deg gjennom en bearbeidingsprosess som du har ansvar for.

Hvis man må opereres blir også man "dårligere" i en tid etter mens kroppen leges. 

Anonymkode: 54a19...f29

Jeg har selv opplevd det som ts snakker om. Det er vanlig å bli dårligere før man blir bedre. Man skal få 10 timer hos psykolog normalt. Men hva om det går ett helt år uten å bli bedre, men at man heller får flere tunge og alvorlige symptomer? + at livet til ansatte skjer, slik at det blir permitteringer her og der. Slik har jeg også vært gjennom flere ganger hos dps. 

[AnonymBruker]

Er jo utrolig viktig med trygg utforsking i tråd med både fremgang men også å vente til man er trygg nok til å utforske. Traumeterapi er jo blant annet å kjenne på ubehag, men samtidig klare å kjenne på det og lære seg blant annet regulerings teknikker. Det offentlige har jo mye press, det merker både behandlere, ledere og pasienter. 
Men helt seriøst, psykologer kjenner til egne feil og mangler, de som uttaler seg at de ikke klarer å ta imot kritikk, uttaler seg utrolig svart/hvitt og generaliserende. Selvfølgelig noen er en psykolog med diagnose setting og riktigheten av dette, det er jo jobben deres. En psykolog kan ikke fikse alle, men jeg tror hovedproblemet ofte er at pasientene tror det. Her er jeg, fiks meg. De vil ha verktøy men så vil de ikke gjøre tiltakene som kreves over tid som f.eks. avsoenningsteknikker, grunning, pusteøvelser, skriveøvelser. De vil bare motta og bli fikset, men en psykolog kan faktisk ikke fikse noen, de kan veilede. Føler altfor mange legger for mye av eget liv over på andre. Ta ansvar selv da for f. Og ikke dyrk symptomene dine, man må faktisk leve livet videre og tåle å stå i ubehag. Føler den PTSD diagnosen i seg selv ofte er feilaktig, men det er det jo ingen som vil vedkjenne seg. Folk skal bare klage uansett. 

Anonymkode: 210f9...b2f

[AnonymBruker]

Jeg har gått til psykolog i mange år over flere perioder i løpet av livet… Jeg har blitt dårligere av det… funker bedre for meg å legge lokk på det…. Sånn egentlig… Hender det koker over, men har lært meg bedre å håndtere akutte kriser enn for noen år siden…. Orker ikke å rote i alt det vonde mer… Kommer aldri til å bli helt bra, men klarer stort sett å leve greit med det 🤷‍♀️

Anonymkode: c07de...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er jo utrolig viktig med trygg utforsking i tråd med både fremgang men også å vente til man er trygg nok til å utforske. Traumeterapi er jo blant annet å kjenne på ubehag, men samtidig klare å kjenne på det og lære seg blant annet regulerings teknikker. Det offentlige har jo mye press, det merker både behandlere, ledere og pasienter. 
Men helt seriøst, psykologer kjenner til egne feil og mangler, de som uttaler seg at de ikke klarer å ta imot kritikk, uttaler seg utrolig svart/hvitt og generaliserende. Selvfølgelig noen er en psykolog med diagnose setting og riktigheten av dette, det er jo jobben deres. En psykolog kan ikke fikse alle, men jeg tror hovedproblemet ofte er at pasientene tror det. Her er jeg, fiks meg. De vil ha verktøy men så vil de ikke gjøre tiltakene som kreves over tid som f.eks. avsoenningsteknikker, grunning, pusteøvelser, skriveøvelser. De vil bare motta og bli fikset, men en psykolog kan faktisk ikke fikse noen, de kan veilede. Føler altfor mange legger for mye av eget liv over på andre. Ta ansvar selv da for f. Og ikke dyrk symptomene dine, man må faktisk leve livet videre og tåle å stå i ubehag. Føler den PTSD diagnosen i seg selv ofte er feilaktig, men det er det jo ingen som vil vedkjenne seg. Folk skal bare klage uansett. 

Anonymkode: 210f9...b2f

Hvorfor mener du at PTSD ofte er feilaktig? Og at ingen vil vedkjenne seg det? 
Det er en grunn til at folk klager, og det tror jeg er fordi folk begynner å kjenne rettighetene sine. Er ikke det bra? Se på historien... se på diagnosesystemet, hvor tilfeldig det er, les artikler om at det ikke er tvil om at forskning og arbeidsplasser går ut over pasientene og borgerne. Det er jo ikke noe skikkelig tilbakemeldingssystem. Mye baseres på klinisk skjønn, antagelser og ... la oss kalle det "på bakgrunn av historikken, så er det grunn til å anta det og det og det og det". Jeg har møtt en fantastisk psykologspesialist, som etter en traumatisk hendelse, forklarte meg, i ro og stillhet, at det du opplever nå er PTSD, og symptomene forsvant etter hvert.
Noen år senere, for dette kan jo komme tilbake, kunne en annen psykolog komme med en annen hypotese, stikk i strid med egenopplevelse, og det er jo på kanten til faglig uforsvarlig.  Så det er nok ikke like lett å være pasient i dette systemet, akkurat som for psykologer og ledere, som jo igjen er politisk styrt. 
Noen psykologer er supre, tar til seg kritikk, andre igjen går i selvforsvar framfor å tenke på pasientens beste. Det finnes maktmisbruk. Men det finnes det også i alle andre bransjer. Psykologyrket er ikke unikt der. En viktig jobb er det uansett for samfunnet.

Anonymkode: c1431...b72