Dårligere av å gå til psykolog - konsekvenser

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 10.27):

Selv føler jeg mye av problemet er at det er vanskelig for en psykolog å vite om hun gjør en god jobb. Psykologen kan se om pasienten blir bedre eller dårligere. Men psykologen kan som regel ikke se om det er behandlingen til psykologen som gjør pasienten bedre eller dårligere. Det er veldig mye som påvirket pasientens psykiske helse, psykologen er en veldig liten del av det som påvirker. 

Når psykologen gir behandling og behandlingen ikke fungerer så blir det veldig lett for psykologen å si "det er pasienten som er problemet, ikke jeg". I mange tilfeller så vil det være slik at pasienten ikke ville fått det bedre med en annen behandling og eller annen psykolog. Men det er også en del tilfeller hvor det er psykologen som feilbehandler. Men en psykolog som feilbehandler vil sjeldent oppdage det. 

Om man sjekker statistikken så blir ikke psykologer flinkere med arbeidserfaring, de blir faktisk dårligere.  Det er svært få yrker dette skjer, i de fleste yrker blir man naturlig nok flinkere med arbeidserfaring. Man lærer mens man jobber.  Men for å lære å må man selvsagt få tilbakemelding på når man gjør en god og når man gjøre en dårlig jobb. Psykologene får ikke en slik tilbakemelding, men de tror de får en slik tilbakemelding. Psykologene velger å tro at hver gang pasienten blir bedre så er det psykologens fortjeneste og hver gang pasienten ikke blir bedre eller verre så er det pasienten som er problemet.  Det fører til at de aldri lærer av feil og i stedet lærer inn feilbehandling. 

Nå gjør psykologer ofte en svært viktig jobb. Det er ikke slik at jeg ikke anerkjenner det. Har selv hatt en psykolog som hjalp meg enormt.  Men psykologer har en tendens til å lure seg selv til  tro a det de driver med er mer vitenskapelig enn det faktisk er. 

Anonymkode: d48c1...c18

Ekspander  

Om man har lest avisene de siste årene så har man sikkert også fått med seg diskusjonen om ADHD. Det er stor debatt om det er en overdiagnostisering av ADHD. Det har blitt intervjuet drøssevis av psykologer/leger og de har også skrevet mange leserinnlegg. I samtlige kommentarer fra leger/psykologer jeg har sett så har kommentaren vært "Jeg er bekymret fordi de andre psykologene/legene overdiagnostiserer/underdiagnostiserer". Jeg har ikke sett en eneste psykolog eller lege som har vært åpen for at det er mulig det er han/hun som gjør feil.  De hevder alltid at det er de andre som gjør feil. 

Man ser heller ikke at psykologene som uttaler seg i mediene kommentere hvor dårlig definert diagnosene er og hvor lite vitenskapelige verktøyene som brukes til utredning er. Man finner informasjon om det i faglitteraturen. Men det virker ikke som om psykologene reflekterer over disse tingene når de utreder.  

Igjen. Jeg anerkjenner at psykologene gjør en svært viktig jobb. Men jeg skulle ønske psykologene var flinkere til å anerkjenne hvor lite vitenskapelig disiplinen deres er. I tillegg til å anerkjenne at de kan gjøre feil og at det ikke alltid er pasienten eller alle andre psykologer som er problemet. 

 

 

Anonymkode: d48c1...c18

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.07):

Jeg er ikke enig i at en kan kalle ting hva en vil. Retraumatisering er når en blir skadet på ny og legger en ny belastning oppå den forrige. At du har gjort noe som fungerer for deg, betyr ikke at retraumatisering er et riktig ord for det du har gjort. 

Anonymkode: a4918...401

Ekspander  

Det var det som var grunnen til at jeg valgte å ordlegge meg annerledes. Jeg føler du henger deg mer opp i hva som er korrekt skriving, framfor å prøve og se sammenhengene jeg presenterer. 

Det er ikke så enkelt å forklare dette. Istedenfor og prøve å forstå så bare angriper du meg.

Hvorfor gjør du det?

Man blir på en måte midlertidig "skadet" når man trigger traumer. Forskjellen er at man kan håndtere det i trygge omgivelser framfor utrygge. 

Jeg vet feks at jeg har traumer i forhold til sex. Så den dagen jeg har sex så vet jeg at jeg kommer til å grine og være ute av meg. Forskjellen er at jeg kommer ikke til å ha sex med mindre jeg har en partner som forstår meg fullt ut, og som kan trygge meg. 

Tidligere så hadde jeg en partner som bare gikk fra meg. Satt seg foran tven og lo. Resultatet var at jeg følte meg veldig alene med det som var vondt.

Nå velger jeg å dele eksempler bare for å illustrere forskjellen mellom trygt/utrygt. 

Når man går til psykolog så åpner man emosjonelle sår. De må bearbeides for at man skal kunne bli bedre. Da trenger man å finne strategier, der man kan klare å mestre seg selv så godt man kan i det som gjør vondt.

 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.18):

Det var det som var grunnen til at jeg valgte å ordlegge meg annerledes. Jeg føler du henger deg mer opp i hva som er korrekt skriving, framfor å prøve og se sammenhengene jeg presenterer. 

Det er ikke så enkelt å forklare dette. Istedenfor og prøve å forstå så bare angriper du meg.

Hvorfor gjør du det?

Man blir på en måte midlertidig "skadet" når man trigger traumer. Forskjellen er at man kan håndtere det i trygge omgivelser framfor utrygge. 

Jeg vet feks at jeg har traumer i forhold til sex. Så den dagen jeg har sex så vet jeg at jeg kommer til å grine og være ute av meg. Forskjellen er at jeg kommer ikke til å ha sex med mindre jeg har en partner som forstår meg fullt ut, og som kan trygge meg. 

Tidligere så hadde jeg en partner som bare gikk fra meg. Satt seg foran tven og lo. Resultatet var at jeg følte meg veldig alene med det som var vondt.

Nå velger jeg å dele eksempler bare for å illustrere forskjellen mellom trygt/utrygt. 

Når man går til psykolog så åpner man emosjonelle sår. De må bearbeides for at man skal kunne bli bedre. Da trenger man å finne strategier, der man kan klare å mestre seg selv så godt man kan i det som gjør vondt.

 

Anonymkode: 1ed70...ddb

Ekspander  

Jeg angriper deg ikke, jeg sier at jeg tror du bruker ordet retraumatisering feil, intet mer og intet mindre. 

Anonymkode: a4918...401

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.05):

Da ordlegger jeg meg litt annerledes og velger å kalle det trigging av traumer. Jeg har traumer selv, og vet veldig godt hva som fungerer for meg. Så kan du kalle det hva du vil. Prinsippet er akkurat det samme. 

Har man angst i moderate mengder så er det mange som blir bedre av eksponeringsterapi.

Det er ikke helt det samme, og det kommer an på hvor høy eller lav grad man har av det. 

Om du mener jeg ikke forstår dette her, så forventer jeg at du argumenterer og kommer med argumenter som er nyttige istedenfor påstander. Det er mer nyttig enn bare å hevde at dette forstår ikke jeg.

Om jeg ikke har forstått dette... Hvordan kan det da ha seg at jeg er blitt bedre i forhold til mine traumer?

Ifølge deg så kan jeg ikke dette, og da er logikken at det jeg gjør ikke hjelper, men det hjelper for meg. 

Hva slags erfaringer har du med dette? 

Det vil jeg gjerne høre om. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

Ekspander  

Jeg er ikke den du svarer her, men jeg har erfaring med ganske alvorlig og langvarig retraumatisiering. Jeg møtte heldigvis en spesialist som hadde kunnskap og erfaring om dette, og fikk snakket oss ut av det. Det var som et overgrep. Årsaken til at dette skjedde er at forrige behandling gikk for fort fram, og jeg hadde ikke verktøyene for det som kom. Hadde forrige behandler vært mer traumesensitiv, ville hen forstått dette, men det gjorde hen ikke. Det kan utløse symptomer lik PTSD det å bli retraumatisert, så det er ganske alvorlig. Men har du kommet ditthen at du er kjent med deg selv, så er jo ingenting bedre enn det.

Anonymkode: 2687a...ea6

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.31):

Jeg angriper deg ikke, jeg sier at jeg tror du bruker ordet retraumatisering feil, intet mer og intet mindre. 

Anonymkode: a4918...401

Ekspander  

Det føles slik når du bare påpeker feil og ingenting annet, men det er nå så. Håper du forstod hva jeg mente. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.18):

Det var det som var grunnen til at jeg valgte å ordlegge meg annerledes. Jeg føler du henger deg mer opp i hva som er korrekt skriving, framfor å prøve og se sammenhengene jeg presenterer. 

Det er ikke så enkelt å forklare dette. Istedenfor og prøve å forstå så bare angriper du meg.

Hvorfor gjør du det?

Man blir på en måte midlertidig "skadet" når man trigger traumer. Forskjellen er at man kan håndtere det i trygge omgivelser framfor utrygge. 

Jeg vet feks at jeg har traumer i forhold til sex. Så den dagen jeg har sex så vet jeg at jeg kommer til å grine og være ute av meg. Forskjellen er at jeg kommer ikke til å ha sex med mindre jeg har en partner som forstår meg fullt ut, og som kan trygge meg. 

Tidligere så hadde jeg en partner som bare gikk fra meg. Satt seg foran tven og lo. Resultatet var at jeg følte meg veldig alene med det som var vondt.

Nå velger jeg å dele eksempler bare for å illustrere forskjellen mellom trygt/utrygt. 

Når man går til psykolog så åpner man emosjonelle sår. De må bearbeides for at man skal kunne bli bedre. Da trenger man å finne strategier, der man kan klare å mestre seg selv så godt man kan i det som gjør vondt.

 

Anonymkode: 1ed70...ddb

Ekspander  

Ikke meg du siterer. 
Jeg er enig i det du skriver, men er ikke enig i at det du snakker om er retraumatisering. Jeg ble så retraumatisert av behandling hos psykolog at jeg sluttet å fungere. Det var ikke del av det psykologen forsøkte på. Han kunne ikke nok om traumer og måten han la opp behandlingen på ble jeg veldig, veldig syk av. Det er ikke behandling. Det er å skade pasienten. Psykologen innså hvor feil det hadde blitt, la seg flat og så unnskyld. Så begynte vi å jobbe på en måte jeg ikke ble retraumatisert av. Retraumatisering er svært sjeldent ønskelig i terapi og det kan gjøre enorm skade. Retraumatisering er annerledes enn å bli trigget av traumer.

Anonymkode: 588fe...660

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.34):

Jeg er ikke den du svarer her, men jeg har erfaring med ganske alvorlig og langvarig retraumatisiering. Jeg møtte heldigvis en spesialist som hadde kunnskap og erfaring om dette, og fikk snakket oss ut av det. Det var som et overgrep. Årsaken til at dette skjedde er at forrige behandling gikk for fort fram, og jeg hadde ikke verktøyene for det som kom. Hadde forrige behandler vært mer traumesensitiv, ville hen forstått dette, men det gjorde hen ikke. Det kan utløse symptomer lik PTSD det å bli retraumatisert, så det er ganske alvorlig. Men har du kommet ditthen at du er kjent med deg selv, så er jo ingenting bedre enn det.

Anonymkode: 2687a...ea6

Ekspander  

Takk for utdypelsen og tilleggssvar. Å arbeide med traumer er enormt krevende. Det kan ofte føles som man tar et skritt fram og to tilbake. Eksperter gjør feil dem og. Jeg føler meg tryggere og at jeg håndterer det best selv. Har gått flere år i terapi i forkant. Jeg er nok hardere med meg selv enn det en psykolog hadde vært, nettopp fordi jeg vet at det er midlertidig og går over. Når det er intenst og er på det verst så er det veldig vondt. Så blir det bedre etterpå. Det går i bølger. Det går framover og det er det viktigste for meg. 

Uten ved hjelp av akupunktur og støtte så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.34):

Jeg er ikke den du svarer her, men jeg har erfaring med ganske alvorlig og langvarig retraumatisiering. Jeg møtte heldigvis en spesialist som hadde kunnskap og erfaring om dette, og fikk snakket oss ut av det. Det var som et overgrep. Årsaken til at dette skjedde er at forrige behandling gikk for fort fram, og jeg hadde ikke verktøyene for det som kom. Hadde forrige behandler vært mer traumesensitiv, ville hen forstått dette, men det gjorde hen ikke. Det kan utløse symptomer lik PTSD det å bli retraumatisert, så det er ganske alvorlig. Men har du kommet ditthen at du er kjent med deg selv, så er jo ingenting bedre enn det.

Anonymkode: 2687a...ea6

Ekspander  

Takk. Veldig viktig å få frem. Håper hun du siterte forstår det du skriver.

Anonymkode: 588fe...660

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.40):

Ikke meg du siterer. 
Jeg er enig i det du skriver, men er ikke enig i at det du snakker om er retraumatisering. Jeg ble så retraumatisert av behandling hos psykolog at jeg sluttet å fungere. Det var ikke del av det psykologen forsøkte på. Han kunne ikke nok om traumer og måten han la opp behandlingen på ble jeg veldig, veldig syk av. Det er ikke behandling. Det er å skade pasienten. Psykologen innså hvor feil det hadde blitt, la seg flat og så unnskyld. Så begynte vi å jobbe på en måte jeg ikke ble retraumatisert av. Retraumatisering er svært sjeldent ønskelig i terapi og det kan gjøre enorm skade. Retraumatisering er annerledes enn å bli trigget av traumer.

Anonymkode: 588fe...660

Ekspander  

Vet ikke om du så det, men jeg valgte å omformulere meg etter å ha blitt gjort oppmerksom på ordleggingen. En psykolog skal ha kunnskap om sitt fagområde. Da tenker jeg at du har blitt kartlagt dårlig i forkant, siden det ble så tøft for deg. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.41):

Takk for utdypelsen og tilleggssvar. Å arbeide med traumer er enormt krevende. Det kan ofte føles som man tar et skritt fram og to tilbake. Eksperter gjør feil dem og. Jeg føler meg tryggere og at jeg håndterer det best selv. Har gått flere år i terapi i forkant. Jeg er nok hardere med meg selv enn det en psykolog hadde vært, nettopp fordi jeg vet at det er midlertidig og går over. Når det er intenst og er på det verst så er det veldig vondt. Så blir det bedre etterpå. Det går i bølger. Det går framover og det er det viktigste for meg. 

Uten ved hjelp av akupunktur og støtte så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

Ekspander  

Det jeg har uthevet her gjelder ikke ved retraumatisering. Det er del av et behandlingsløp. Retraumatisering er ikke konstruktivt og bidrar ikke til å bli bedre. Det gjør større skade.

Anonymkode: 588fe...660

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.41):

Takk. Veldig viktig å få frem. Håper hun du siterte forstår det du skriver.

Anonymkode: 588fe...660

Ekspander  

Det er ulike alvorlighetsgrader av traumer. Dette skal en psykolog ha kunnskap om. Jeg er ikke en ekspert. Skriver utifra mine erfaringer og det jeg har funnet ut om meg selv i forhold til traumer. Alle har sin egen oppfatning og opplevelse av traumer. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.43):

Vet ikke om du så det, men jeg valgte å omformulere meg etter å ha blitt gjort oppmerksom på ordleggingen. En psykolog skal ha kunnskap om sitt fagområde. Da tenker jeg at du har blitt kartlagt dårlig i forkant, siden det ble så tøft for deg. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

Ekspander  

Det er svært lite kompetanse blant psykologer om kompliserte traumer. Det handler ikke om kartlegging, det handler om at de mangler kunnskap.

Anonymkode: 588fe...660

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.46):

Det er svært lite kompetanse blant psykologer om kompliserte traumer. Det handler ikke om kartlegging, det handler om at de mangler kunnskap.

Anonymkode: 588fe...660

Ekspander  

Det er ikke så bra eller lovende. Spørs om ikke det kommer en endring her. Håper det. Modum Bad er fullt og det er lange ventelister. Det sier noe om behovet. 

Anonymkode: 1ed70...ddb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.10):

Psykologer kan fratas autorisasjonen til å praktisere. Dette er lovregulert. Du får sende en klage og se hva Statens Helsetilsyn sier.

Anonymkode: 10874...cf9

Ekspander  

Ja, det er lovregulert, men vær også klar over at da gjennomgår de hele journalen - hele privatlivet ditt, og du har ikke kontroll på hvem som leser disse opplysningene. Det er ikke akkurat en dans på roser å gjennomgå en slik klageprosess. Som pasient sitter man kanskje igjen og føler seg maktesløs og lurt inn i en mislykket terapiprosess, man er syk når man ber om hjelp, blir syk av terapien, og i tillegg må man ofre privatlivet sitt og stå sterkt i en klageprosess som kan ta veldig lang tid. Hvordan kan man forhindre at det må gå så langt? Kompetanseheving av psykologen? Objektivt tilbakemeldingssystem? Da snakker vi et system som faktisk fungerer og som blir tatt på alvor i en hektisk hverdag for alt helsepersonell. Man kan ende med "det er vanskelig å vurdere, fordi det kun var pasienten og terapauten som var tilstede" - opplegg. Det er en svakhet i systemet her, som de selv innrømmer (10-15% blir sykere), og ingen tar tak i det. Jeg trodde psykologene skulle være gode på dette... 

Anonymkode: 2687a...ea6

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.04):

Hvem skal liksom ta ansvar og konsekvensene av dette?

Dersom man opereres for en fysisk skade og det ikke fungerer så betyr ikke det at kirurgen gjorde noe feil. All behandling innebærer vel risiko, både der det er fysisk eller psykisk sykdom.

Det eneste du kan gjøre er å leve med det eller be om mer behandling. 

Mitt inntrykk er at pasienter gjerne opplever at behandling er tøft. Man kan for eksempel risikere å bli sykemeldt pga merbelastningen selv om man var i jobb før. Det betyr ikke at man ikke kan bli bedre i andre enden av løpet.

Anonymkode: 10874...cf9

Ekspander  

Jeg er ikke trådstarter. Så jeg kan ikke snakke for han/henne. 

Men når jeg sier at psykologer bør bli flinkere til å ta ansvar. Så mener jeg at de bør bli flinkere til å anerkjenne at det er de som er årsaken til at pasienten ikke blir bedre og i en del tilfeller dårligere. Det er etter min mening her problemet ligger. 

Jeg har forståelse for at i en del tilfeller så finnes det ingenting psykologen kan gjøre for å hjelpe pasienten. Jeg har forståelse for at det aller meste innen psykisk helse skjer utenfor psykologens kontor. 

Men når en psykolog har en pasient som ikke blir bedre eller en pasient som blir verre. Så bør psykologen være åpen for at det er mulig at pasienten blir feilbehandlet. Psykologen bør også fortelle dette til pasienten slik at pasienten blir klar over at han/hun bør vurdere å bytte til en annen psykolog.  Psykologen bør også fortelle pasienten at det er både mulig at diagnosene som ble stilt er feil og at det er mulig at det er andre diagnoser psykologen ikke oppdaget. 

Du skriver "det eneste du kan gjøre er å leve med det eller be om mer behandling. Men da må pasienten få beskjed om at det er mulig en annen behandling vil fungere. Det er ikke noe vits for pasienten å be om mer behandling om all behandlingen pasienten vet om er den psykologen ga og som ikke fungerte. I tillegg vil det også i mange tilfeller ikke være mulig å be om mer behandling i det offentlige etter man er "ferdigbehandlet" hos DPS.  Når man søker til ny behandling vil man ofte få beskjed om "du er ferdig utredet og det er ikke mer vi kan gjøre for deg". Diagnosene man fikk hos sin forrige behandler blir fremstilt som fasiten og behandlingen man fikk blir fremstilt som den eneste mulige behandlingen man kan få. 

Jeg har svært stor forståelse for at psykologi er et svært komplisert felt.  Det jeg ønsker er at psykologer skal bli flinkere til å anerkjenne at diagnosen og behandlingen de ga kan være feil og være flinkere til å kommunisere dette til pasientene. 

Anonymkode: d48c1...c18

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 1.4.2025 den 8.36):

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.04):

Hvem skal liksom ta ansvar og konsekvensene av dette?

Dersom man opereres for en fysisk skade og det ikke fungerer så betyr ikke det at kirurgen gjorde noe feil. All behandling innebærer vel risiko, både der det er fysisk eller psykisk sykdom.

Det eneste du kan gjøre er å leve med det eller be om mer behandling. 

Mitt inntrykk er at pasienter gjerne opplever at behandling er tøft. Man kan for eksempel risikere å bli sykemeldt pga merbelastningen selv om man var i jobb før. Det betyr ikke at man ikke kan bli bedre i andre enden av løpet.

Anonymkode: 10874...cf9

Ekspander  

Jeg er ikke trådstarter. Så jeg kan ikke snakke for han/henne. 

Men når jeg sier at psykologer bør bli flinkere til å ta ansvar. Så mener jeg at de bør bli flinkere til å anerkjenne at det er de som er årsaken til at pasienten ikke blir bedre og i en del tilfeller dårligere. Det er etter min mening her problemet ligger. 

Jeg har forståelse for at i en del tilfeller så finnes det ingenting psykologen kan gjøre for å hjelpe pasienten. Jeg har forståelse for at det aller meste innen psykisk helse skjer utenfor psykologens kontor. 

Men når en psykolog har en pasient som ikke blir bedre eller en pasient som blir verre. Så bør psykologen være åpen for at det er mulig at pasienten blir feilbehandlet. Psykologen bør også fortelle dette til pasienten slik at pasienten blir klar over at han/hun bør vurdere å bytte til en annen psykolog.  Psykologen bør også fortelle pasienten at det er både mulig at diagnosene som ble stilt er feil og at det er mulig at det er andre diagnoser psykologen ikke oppdaget. 

Du skriver "det eneste du kan gjøre er å leve med det eller be om mer behandling. Men da må pasienten få beskjed om at det er mulig en annen behandling vil fungere. Det er ikke noe vits for pasienten å be om mer behandling om all behandlingen pasienten vet om er den psykologen ga og som ikke fungerte. I tillegg vil det også i mange tilfeller ikke være mulig å be om mer behandling i det offentlige etter man er "ferdigbehandlet" hos DPS.  Når man søker til ny behandling vil man ofte få beskjed om "du er ferdig utredet og det er ikke mer vi kan gjøre for deg". Diagnosene man fikk hos sin forrige behandler blir fremstilt som fasiten og behandlingen man fikk blir fremstilt som den eneste mulige behandlingen man kan få. 

Jeg har svært stor forståelse for at psykologi er et svært komplisert felt.  Det jeg ønsker er at psykologer skal bli flinkere til å anerkjenne at diagnosen og behandlingen de ga kan være feil og være flinkere til å kommunisere dette til pasientene. 

Ekspander  

Veldig bra skrevet, enig. Takk.
TS

Anonymkode: 2687a...ea6

[AnonymBruker]

Har blitt retraumatisert i traumebehandling. Behandler skrev i journal at jeg ble dårligere og dårligere uten å gjøre noe, si noe om det eller stoppe behandlingen. Lot det skure og gå til jeg ble så syk at jeg ikke klarte mer behandling. Når jeg sa i fra sa vedkommende at hn hadde sett den komme. Tok meg flere år å oppsøke hjelp igjen og tok mange måneder å bli bedre. Til mitt forsvar hadde jeg aldri gått i traumebehandling før og visste ikke hva som er normalt og ikke. Jeg tenkte som flere i tråden, at det er naturlig å bli dårlig av å pirke i traumene. Nå vet jeg heldigvis bedre.

Man skal IKKE bli retraumatisert i motsetning til hva noen skriver her. Mulig personen har misforstått hva en retraumatisering er. En symptomøkning må man derimot forvente, men syk skal man ikke bli. Man skal fortsatt kunne gå på jobb og ha et normalt liv ved siden, med noen få naturlige begrensinger som at man er mer sliten og ikke orker å være sosial i dagene etter, eller ikke klarer å jobbe noen dager fordi man feks gråter ustanselig. Noe særlig mer dårlig enn det skal man ikke bli. I hvert fall ikke poliklinisk hvor man er overlatt til seg selv utenom timene. Under en innleggelse kan man tillate seg å tøye strikken litt lenger. 

Anonymkode: 11f8e...878

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 1.4.2025 den 8.47):

Veldig bra skrevet, enig. Takk.
TS

Anonymkode: 2687a...ea6

Ekspander  

Meg du siterer. Tusen tak!

I forskningslitteraturen er de helt klar på at det er svært mye usikkerhet knyttet til diagnosene som stilles. Ulike psykologer vil i svært mange tilfeller stille ulike diagnoser til samme pasient. I tillegg vil psykologene ofte stille diagnosene de hadde bestemt seg for at pasienten har før utredningen startet.  Dette lærer også psykologer om på studiene sine. 

Men når psykologene får ansvar for pasienter virker det som de helt har glemt hvor lite vitenskapelig diagnostisering ofte er og de kommuniserer det heller ikke til pasientene.  Jeg vet ikke hvorfor det er så stor forskjell mellom hva psykologene lærer og hva du gjør i praksis. 

Nå er det ikke noe problem at ulike psykologer stiller ulike diagnoser så lenge de får pasienten frisk. Det er om pasienten blir frisk som teller, ikke hvilke merkelapp som settes på problemet. Men i tilfellene pasienten ikke blir frisk så er det relevant at psykologen kan ha stilt helt feil diagnose. 

Anonymkode: d48c1...c18

[veronica<3]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold og brukerangrep.

veronica<3, mod. 

Endret 2. april av veronica<3

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 6.58):

Er det noen som har gått til psykolog og blitt retraumatisert og dårligere av det?

10-15% blir dårligere, av ulike grunner, og psykologene selv (noen av dem) skriver en del om dette, og at det ikke finnes systemer for å ta ansvar og konsekvenser av dette. 

Hvordan har dere håndtert det, og har dere gått videre med det? 

Anonymkode: 2687a...ea6

Ekspander  

Det kan tenkes at det er noe i terapien som ikke funker. 
 

En god psykolog tar dette opp med jevne mellomrom - dette for å sikre at pasient og psykolog er enig om retning , osv.

det er vel for såvidt det samme i somatikken. Rett som det er må pasienter forsøke ulike medikamenter , eller operere på nytt dersom operasjon eller medikamenter har nådd frem

Det er imidlertid svært viktig at psykologen tar ansvar i å evaluere og evt sette inn andre tiltak dersom ikke bedring. Det verste er vel å la en pasient gå i oppfølging over flere år uten å egentlig bli bedre. 

Anonymkode: 5fa04...8b2