Ett barn på 3 år, få ett til?

[AnonymBruker]

Har hatt en helt jævlig periode etter fødsel, mye pga mannens umodenhet og konflikter med svigers. Jeg fikk fødselsdepresjon og hadde masse kroppslige plager og smerter etter fødsel. Har nå falt ut av jobb, går på AAP. Samtidig har ting på en måte landet litt mer nå (endelig), og forholdet har stabilisert seg litt i det nye livet. Jeg er 35 år og har ikke så mange år igjen å "vurdere" om jeg skal ha nr to. 

Det er mye for og imot. Mest av alt er jeg jo bekymra for økonomi og karriere, som har falt helt i grus. Men jeg har en god utdannelse i bunn, og vil komme meg tilbake i jobb senere (håper jeg jo!). 

Noen som har vært i lignende situasjon? Hvis man ikke er helt sikker på om helsa og forholdet tåler det, er det verdt det??

Anonymkode: 33185...579

[AnonymBruker]

Har mannen tatt seg sammen? 

Anonymkode: 755dc...504

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har mannen tatt seg sammen? 

Anonymkode: 755dc...504

TS her.

På noen ting ja, men ikke på alt..

Anonymkode: 33185...579

[AnonymBruker]

Det burde jo være totalt uaktuelt. Fokuser på å komme deg i jobb og ta vare på barnet du allerede har.

Anonymkode: f5a86...14d

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har kapasitet til det og en mann som ikke er helt tilstede, burde du ikke få flere.

Hva hvis du får fødselsdepresjon med nr to også hvordan skal du takle det? Hvis du blir skilt fra mannen og blir alene mor for to, er du forberedt på det? Hva hvis du ikke kommer deg tilbake i jobb?

Anonymkode: a75c9...7b6

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, jeg er klar over det. Jeg vil jo tilbake i jobb, men jeg ser også at vinduet for et barn til er i ferd med å lukke seg (for alltid). Har alltid ønsket meg to barn. Fødselsdepresjon leger seg til slutt, og man kan gå på AAP ganske lenge (3 år + flere om det er nødvendig). Helt ærlig så vil jeg tro at jeg er mye bedre rustet til et barn nr to, fordi nr én var en massiv omveltning. Ønsker selvsagt ikke bli uføre bare fordi jeg vil ha to barn, men nå er livet tilrettelagt for det og vi har rutinene inne. Jeg har ikke noe annet jeg MÅ oppnå nå de neste 10 årene (føler jeg har vært heldig og oppnådd masse i løpet av livet), så derfor tenker jeg at om det er ett eller to - så går toget nå... Tror jeg kommer til å angre hvis det blir enebarn.

Men ja, om forholdet ryker så er det leie en leilighet og leve på minstesats fra NAV. Med to barn. Det er realiteten slik ståa er nå. Men hvis vi klarer å jobbe videre med ting, så vil det økonomiske være greit så lenge vi bor sammen.

Alt er veldig usikkert.. jeg ombestemmer meg annenhver dag. Realistisk sett så er det selvfølgelig best å komme seg på beina selv, men så er det den biologiske klokka da..

 

Anonymkode: 33185...579

[AnonymBruker]

Hei ts! Min situasjon er nesten identisk med din. Jeg har et barn på 2,5 og er på AAP pga fødselsdepresjon og høyt konfliktnivå med samboer. Er 36 år.

Ting har landet litt, jeg ble litt bedre, kom tilbake i 50% jobb og mannen har tatt seg sammen på mye (men ikke alt).

Jeg ble uplanlagt gravid da sønnen min nylig hadde fylt 2, så her slapp vi å ta vurderingen. Jeg vurderte likevel lenge abort av alle de årsakene du ramser opp. Skal innrømme at det føles veldig usikkert å skulle sette enda et barn til verden mens jeg i praksis er litt «rettsløs» i folketrygden (de 60% fra NAV er jo ikke akkurat noe å bli feit på).

Vi valgte å beholde fordi det blir fin aldersforskjell på barna, jeg nærmer meg 40 med stormskritt og mannen har alltid ønsket seg 2 barn.

Nå som jeg snart nærmer meg 3. trimester har jeg landet litt i graviditeten og at vi skal få et barn til. Jeg ser lyst på at jeg i det minste skal klare å holde meg i 50% arbeid fremover, til tross for at jeg allerede har svangerskapsdepresjon og sannsynligvis får tilbake fødselsdepresjonen også. Det er en fase og nå vet jeg jo at det blir bedre, ikke bare at barnet vokser, nattevåket tar slutt og ammingen en dag er ferdig, men jeg vet også at jeg og min samboer er mye bedre team når vi har større barn enn når vi har baby.

Ja, jeg gjør meg 100% avhengig av mannen, men han er god på bunn, jeg valgte han av en grunn også får vi begge jobbe litt ekstra for å ta vare på forholdet og familien.

Samtidig føler jeg at ved å ta imot barn bør 2 aksepterte jeg noen av irritasjonsmomentene ved samboer fordi jeg har ikke lenger en exit. Jeg kunne greid meg på NAV i en liten leilighet med 1 barn. Synes ikke dette lenger er et alternativ med 2. Nå må jeg være all in på denne familien! Tenker derfor den viktigste vurderingen du tar er om du og din samboer kan ordne opp i ting og gå all in? 

Anonymkode: 84c60...92f

[AnonymBruker]

Er det fødselsskader som har gjort at du ikke kan jobbe nå? I så fall er jo det noe å tenke på at de kan bli enda værre etter en ny fødsel?

Anonymkode: d2f88...7bc