Ptsd, hva er dine symptomer? Milde og mer seriøse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Gjør meg veldig glad å høre at du opplever en god og imøtekommende terapeut! Kanskje jeg forsøker igjen med helsevesenet en gang i fremtiden om det jeg gjør nå ikke fører frem. Det er godt å høre at det finnes god hjelp der, blant all "røkla".  Bare det å bli tatt på alvor er en så viktig opplevelse, var kanskje litt det jeg følte da fastlegen støttet meg i å droppe terapi for en stund også.

Takk i lige så du! ❤️ Det gjorde godt.  

Anonymkode: babdb...360

Altså, terapeuten kommer som sagt med utsagn som får meg til å 🤯
Men, sånn i større perspektiv så opplever jeg at de ønsker å hjelpe, så jeg jobber med å overse småtingene

Skal gå bra for oss, må bare få løsnet opp i rotet som har låst seg fast og tuller ting til ❤️ 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det var nok ikke ment at du ikke hadde vesentlige utfordringer selv om du ikke hadde diagnosen. 

Når det er sagt, har du lest det vi skrev om emosjonelle flashbacks?

Anonymkode: 50e1d...d58

Ja det har jeg, og det er veldig mulig at jeg kan ha dette, er dog veldig usikker da det er nytt for meg og dermed usortert. Akkurat nå ønsker jeg at jeg kunne snakke med min behandler og høre om Akkurat det, men er på egne bein nå så får google litt og la det synke inn. Det er veldig godt mulig.

Anonymkode: 4d0dd...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Ja det har jeg, og det er veldig mulig at jeg kan ha dette, er dog veldig usikker da det er nytt for meg og dermed usortert. Akkurat nå ønsker jeg at jeg kunne snakke med min behandler og høre om Akkurat det, men er på egne bein nå så får google litt og la det synke inn. Det er veldig godt mulig.

Anonymkode: 4d0dd...a63

Poenget var at du kan ha flashbacks uten at du forstår at det er dette du har. Jeg forstod ikke at mine emosjonelle reaksjoner på adferd og visse lyder var flashbacks, så derfor trodde jeg ikke at jeg hadde det. 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 15.23):

Først var det vel fornektelse. Jeg ville ikke være et offer, ville ikke bli sett på som et offer, det var svakt og jeg ville ikke føle meg liten. Liten betyr du ikke har noe valg, er ubetydelig og svak. Dette er en del av min trauma grunnet mine opplevelser. Jeg lærte tidlig å ikke gråte (for da vant de) eller vise følelser (for da var det plutselig noe som kunne taes fra meg eller brukes i mot meg) alt annet enn sinne (det var forsvar). Sinne ble den eneste følelsen jeg beholdt og er nok grunnen til at valium ikke fungerer på meg (opplevelse av å miste kontrollen utløser sinnerespons= forsvar). Det hele er veldig kompleks, men det er system i galskapen. Veldig lett for meg selv å se, spesielt nå som jeg står på den andre siden av alt, men veldig vanskelig for andre. Jeg speiler folk jeg er sammen med og skjuler det jeg ikke vil de skal se (mine svakheter feks).

Jeg kan gjerne lyve så det renner av meg om det hjelper meg ut av en vanskelig situasjon, har ikke dårlig samvittighet heller om jeg føler løgnen er berettiget. Eks så lyver jeg mer eller mindre hele tiden når jeg snakker med min mor. Lyver og unnlater å si ting, for å beskytte meg selv fra henne.

Nå har jeg jobbet med meg selv nokså intens de siste årene og jeg jobber med å lære hvem jeg er, ikke hvem jeg tror andre vil jeg skal være. Noe så enkelt som å kunne si: "nei takk, jeg er ikke så glad i appelsin" har vært helt umulig tidligere. Jeg var flinkpike, manipulert av min mor, mobbet, misbrukt, mishandlet psykisk og fysisk, dårlig selvfølelse, og jeg har alltid sett skjevt på dem som "var" sine diagnoser. Jeg har venninner som ikke bare har angst, men ER angsten sin. Jeg har ei venninne som er hyperkonder, og ei annen som alltid konkurrerer med meg om alt: enten er hun best eller har det verst. Det er ikke forståelse eller aksept, og jeg har nok sett ned på dem for de ikke kjempet mer for seg selv. Men i terapien har jeg lært at jeg, i mitt evige strev for å kjempe for meg selv også kjempet i mot meg selv. Jeg har endelig tatt det inn over meg at det finnes ikke en person der ute som kan skade meg mer enn meg, jeg er en rå og hensynsløs motstander som sparker beina under meg selv ved hver anledning. Derfor har jeg valgt å slutte fred med meg selv og mine indre demoner. Jeg har akseptert det som skjedde med meg, og at det ikke var ok, men at det er også greit å legge det bak meg. Ikke fortrenge det, men anerkjenne det og så la det være. Jeg er ikke et offer, men om jeg skal fortsette å krige og sloss for alt resten av livet også vil jeg (sannsynligvis) ende opp med å ta livet av meg selv. Jeg sliter meg selv ut, tankekjøret er endesløs, kontrollbehovet altoppslukende... men jeg jobber med å slippe taket. Jeg prøver å leve livet mitt for meg, for første gang for meg selv, og forlate krigssonen som har vært mitt liv frem til nylig. 

For noen av oss er diagnoser noe som blir sett ned på og derfor kjempet jeg i mot det. Når du møter en lege for første gang og han tror han vet hvem du er pga noen tallkoder i en journal, det er rett og slett krenkende. Samtidig jobber jeg med å ta innover meg at selv om diagnosekodene ikke forandrer noe for meg så hjelper de kanskje deg med å forholde deg til meg. Det hjelper deg å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, kanskje til og med når jeg ikke skjønner det selv..

Anonymkode: 4d0dd...a63

Tusen takk for at deler med meg, da forstår jeg litt mer. Sinne er en god beskytter mot å få noen innpå seg og vise noe sårbart om seg selv som potensielt kan bli brukt mot deg, ja. Synes du høres reflektert ut og ser du har lagt i mye arbeid og blitt kjent med deg selv. Det er en nyttig og fin egenskap å ha. 
Diagnoser kan være veldig stigmatiserende og kan bli brukt mot deg, det har jeg opplevd nok av, men veldig viktig det du skriver med at det kan hjelpe andre med å forstå deg også. 

Anonymkode: 7c439...9ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 16.54):

 

Hva mener du med paraplyen flashbacks? Definisjonen på flashback er ganske tydelig

Ja emosjonelle flashbacks er veldig vanlig ved kompleks PTSD, men for å få den diagnosen må man jo også oppfylle kriteriene for «kun» PTFD og da slipper man ikke unna kriteriet som innebærer flashbacks i form av gjenopplivning av traume.

Anonymkode: f9b09...405

Jeg visste ikke selv hvordan jeg skulle forklare det, for jeg har ikke fått det forklart for meg selv. Jeg vet bare at jeg ikke hadde de voldsomme visuelle flashbackene, men at noe i det jeg fortalte må ha blitt sett på som flashback det også. Og denne forklaringen med emosjonelle flashback gir full mening! Dvs at flashback ikke må være visuelle og da kan man lett ende med å si at man ikke har flashback, for det er visuelle man ofte ser for seg. 

Anonymkode: 9be87...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2025 den 15.40):

Ikke sikkert du kjenner til emosjonelle flashbacks, så tenkte jeg ville nevne det. Mange tror at flashback utelukkende er visuelle. Men det kan også være lukt, taktil, smak i munnen, hørselshallusinasjoner o.l. Men mest av alt for K-PTSD er det vel helst emosjonelle flashback. At en i en relativt harmløs situasjon brått kjenner på en enorm frykt, eller en enorm skuffelse, sorg, desperasjon. F.eks fikk jeg ofte det som lignet "separasjonsangst" med min voksne kjæreste, det jeg innså var at det var et emosjonelt flashback og handlet lite om det faktum at han skulle på jobb. 

Anonymkode: babdb...360

Tusen millioner takk for at du tok opp dette! Jeg har opplevd så utrolig mye av det i min nye kjæresterelasjon. Han har vært enormt tålmodig og vi har jobbet oss gjennom det hver eneste gang. Ting har roet seg veldig nå, men jeg er glad for å ha fått et navn på det og at jeg nå kan henge det på en enda tydeligere knagg som jeg kan lære mer om. 

Jeg har forstått at flashback ikke har kunnet være bare sterke visuelle minner, men jeg har ikke forstått at de emosjonelle lynene som slår ned er flashback også! Det gir så mye mening. 

Anonymkode: 9be87...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tusen millioner takk for at du tok opp dette! Jeg har opplevd så utrolig mye av det i min nye kjæresterelasjon. Han har vært enormt tålmodig og vi har jobbet oss gjennom det hver eneste gang. Ting har roet seg veldig nå, men jeg er glad for å ha fått et navn på det og at jeg nå kan henge det på en enda tydeligere knagg som jeg kan lære mer om. 

Jeg har forstått at flashback ikke har kunnet være bare sterke visuelle minner, men jeg har ikke forstått at de emosjonelle lynene som slår ned er flashback også! Det gir så mye mening. 

Anonymkode: 9be87...ea5

Aw, nå ble jeg veldig glad for å lese dette, av å kjenne at jeg hadde vært litt nyttig for noen. Og jeg kjenner meg også inspirert av at du har en så tålmodig kjæreste. Jeg håper at jeg en dag kommer dit. Og så unner jeg det så veldig. Å leve med PTSD er en så stor belastning og jeg synes vi alle fortjener tålmodighet og støtte rundt oss. ❤️ 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dersom en terapeut hadde oppdaget at en pasient har emosjonelle flashbacks, eller andre flashbacks, så hadde de fortalt det til pasienten. Og forklart hva det er, hvorfor det skjer m.m. Det er en del av terapeutens jobb, å informere om hva, hvorfor, hvordan etc.

Nå har denne personen aldri blitt fortalt at hun har flashbacks og derfor skriver at hun ikke har det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Kanskje hun dissosierer såpass mye at ikke all informasjon som formidles når frem? Det er mye jeg ikke husker fra mine timer hos DPS. 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje hun dissosierer såpass mye at ikke all informasjon som formidles når frem? Det er mye jeg ikke husker fra mine timer hos DPS. 

Anonymkode: 50e1d...d58

Da får hun ta ansvar selv og å lese journalen da. 

Emosjonelle flashbacks er ikke noe man glemmer heller. Det er ganske traumatisk å gjenoppleve traumer på den måten. Jeg får det som oftest med dissosiasjon, som blir trigget av diverse triggere og når jeg sitter i terapirommet og skal prate om traumer ned på detaljnivå. 

Husker lite fra de første 4 årene i terapi selv på grunn av dissosiasjon. Psykologen skrev lange og detaljerte beskrivelser fra timen på grunn av det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2025 den 19.07):

Du som er diagnostisert PTSD, hva er dine symptomer?Jeg vil gjerne høre om de som har mildere symptomer og de som har alvorlige som gjør livet umulig. 

Opplevde et traume for fem år siden og mer og mer kjenner jeg at mye jeg kjenner på kanskje kan linkes dit.. 

Anonymkode: a5238...2bd

Traumet mitt er at jeg har vokst opp med en mor som ikke følte noe for meg og viste det daglig. I tillegg utført psykisk og fysisk vold, samt tvunget til overgrep av en venn av henne. Jeg hadde en far oppi dette som var så ekstremt konfliktsky at han lukket øyne og ører for alt. Hvis jeg ba om noe så ble jeg oversett, i blant ba jeg tre ganger før jeg ga opp.

Etter å ha jobbet heftig med det tøffeste over flere år så syns dette best med flink-pike syndromet. Det andre er å finne meg noen som virker så bra i starten også viser det seg at det er samme ulla jeg vokste opp med. 

Tidligere symptomer, før psykologtimene var: 

Var sengeliggende et helt år, akkurat som om jeg trengte å hente meg inn for flere år med søvn. Depresjon, angst, flashbacks både med minner, drømmer og lukt. Følelser i sving for hver minste lille ting. 

Jobbet meg igjennom det med å godta at det er søvn jeg trenger. Møtte til psykolog så lenge det trengtes. Etter en stund klarte jeg endelig å se litt fremover. Begynte så smått å jobbe igjen, først deltid et år så fulltid. Da jeg akkurat begynte å jobbe fulltid så rakk jeg bare å spise etter jobb før jeg sov til neste dag.

Nå er det 13 år siden jeg begynte å jobbe igjen. Nå er jeg mor til noen små barn som jeg følger godt opp. Trives med livet, kjenner ikke spor av angst eller depresjon. Fyller livet med barn, venner, jobb, øker utdanningen min, hobbyer og takler det aller meste. 

Har du angst daglig? Har du panikkanfall så ofte at det går utover livskvaliteten? Har du mareritt som gjør deg gjennomsvett og redd for å sovne? Må du stoppe opp for å huske å trekke pusten? Har du alltid en vond klump i magen? Unngår du å snakke om lignende, skrur av tv ved lignende eller reagerer med panikk ved lignende lukter? Da ville jeg gått til legen. 

Anonymkode: 3b09e...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da får hun ta ansvar selv og å lese journalen da. 

Emosjonelle flashbacks er ikke noe man glemmer heller. Det er ganske traumatisk å gjenoppleve traumer på den måten. Jeg får det som oftest med dissosiasjon, som blir trigget av diverse triggere og når jeg sitter i terapirommet og skal prate om traumer ned på detaljnivå. 

Husker lite fra de første 4 årene i terapi selv på grunn av dissosiasjon. Psykologen skrev lange og detaljerte beskrivelser fra timen på grunn av det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Jo, det kan man absolutt glemme. Det er ganske vanlig å fortrenge ting med ptsd, spesielt vonde og ubehagelige ting. Og hvis man ikke vet at man har det, hvordan skal psykologen fange det opp? De fleste psykologer merker ikke at man dissosierer en gang. 

 

Anonymkode: 1430c...95b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dersom en terapeut hadde oppdaget at en pasient har emosjonelle flashbacks, eller andre flashbacks, så hadde de fortalt det til pasienten. Og forklart hva det er, hvorfor det skjer m.m. Det er en del av terapeutens jobb, å informere om hva, hvorfor, hvordan etc.

Nå har denne personen aldri blitt fortalt at hun har flashbacks og derfor skriver at hun ikke har det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Jeg tror ikke at min terapeut noen gang nevnte emosjonelle flashback. Jeg tror vi bare kalte dem for reaksjoner på triggere. Jeg skal ikke si sikkert da, for jeg var virkelig fjern mentalt på den tiden. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Da får hun ta ansvar selv og å lese journalen da. 

Emosjonelle flashbacks er ikke noe man glemmer heller. Det er ganske traumatisk å gjenoppleve traumer på den måten. Jeg får det som oftest med dissosiasjon, som blir trigget av diverse triggere og når jeg sitter i terapirommet og skal prate om traumer ned på detaljnivå. 

Husker lite fra de første 4 årene i terapi selv på grunn av dissosiasjon. Psykologen skrev lange og detaljerte beskrivelser fra timen på grunn av det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

For min del kunne det kanskje vært en hjelp å vite om dette. Men jeg vet ikke om det nødvendigvis er det for alle. Egentlig gjør det kanskje ikke så mye forskjell om folk tenker på det som reaksjoner på triggere eller som emosjonelle flashback? Sånn bortsett fra når man diskuterer med fremmede på nettet. 

Det ville aldri falt meg inn å lese journalen fra den tiden. Da sier jeg heller feil enn å jobbe meg gjennom det der. Så "da har hun et ansvar for å...". Nei, hun har ærlig talt ikke det. Ikke jeg heller. Vi har diagnosen og det er det. Vi skal ikke måtte lese gjennom hele journalen for å kanskje kunne få mer kjøtt på beinet for å overbevise fremmede om at vi har diagnosen. 

Anonymkode: 9be87...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Da får hun ta ansvar selv og å lese journalen da. 

Emosjonelle flashbacks er ikke noe man glemmer heller. Det er ganske traumatisk å gjenoppleve traumer på den måten. Jeg får det som oftest med dissosiasjon, som blir trigget av diverse triggere og når jeg sitter i terapirommet og skal prate om traumer ned på detaljnivå. 

Husker lite fra de første 4 årene i terapi selv på grunn av dissosiasjon. Psykologen skrev lange og detaljerte beskrivelser fra timen på grunn av det. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Hun skriver jo at hun har ADHD i tillegg, det kan påvirke. Nei selvsagt glemmer man ikke emosjonelle flashbacks. Men du har jo også antydet at emosjonelle flashbacks ikke gjelder, og det er ikke sånn at dine erfaringer må gjelde for alle.

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror ikke at min terapeut noen gang nevnte emosjonelle flashback. Jeg tror vi bare kalte dem for reaksjoner på triggere. Jeg skal ikke si sikkert da, for jeg var virkelig fjern mentalt på den tiden. 

For min del kunne det kanskje vært en hjelp å vite om dette. Men jeg vet ikke om det nødvendigvis er det for alle. Egentlig gjør det kanskje ikke så mye forskjell om folk tenker på det som reaksjoner på triggere eller som emosjonelle flashback? Sånn bortsett fra når man diskuterer med fremmede på nettet. 

Det ville aldri falt meg inn å lese journalen fra den tiden. Da sier jeg heller feil enn å jobbe meg gjennom det der. Så "da har hun et ansvar for å...". Nei, hun har ærlig talt ikke det. Ikke jeg heller. Vi har diagnosen og det er det. Vi skal ikke måtte lese gjennom hele journalen for å kanskje kunne få mer kjøtt på beinet for å overbevise fremmede om at vi har diagnosen. 

Anonymkode: 9be87...ea5

Så enig med deg i dette. Å lese gjennom journalen kan være en utrolig sterk trigger for det første. Og hvorfor i all verden skal man lese journalen, man har da tross alt fått diagnosen. 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jo, det kan man absolutt glemme. Det er ganske vanlig å fortrenge ting med ptsd, spesielt vonde og ubehagelige ting. Og hvis man ikke vet at man har det, hvordan skal psykologen fange det opp? De fleste psykologer merker ikke at man dissosierer en gang. 

 

Anonymkode: 1430c...95b

Det er en myte at man fortrenger og glemmer. Faktisk så er det det traumatiske man husker best på en eller annen måte. Om ikke hode så husker kroppen det. Det man glemmer er de positive og nøytrale tingene i livet når man står i noe traumatisk. 

En psykolog fanger opp dissosiasjon og emosjonell flashbacks. Om de ikke gjør det så er de en veldig dårlig terapeut. Når noe utenom det unormale skjer i terapirommet så skal man prate om det, og selv om at du selv ikke vet hva det er du beskriver så vil psykologen forstå. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tror ikke at min terapeut noen gang nevnte emosjonelle flashback. Jeg tror vi bare kalte dem for reaksjoner på triggere. Jeg skal ikke si sikkert da, for jeg var virkelig fjern mentalt på den tiden. 

For min del kunne det kanskje vært en hjelp å vite om dette. Men jeg vet ikke om det nødvendigvis er det for alle. Egentlig gjør det kanskje ikke så mye forskjell om folk tenker på det som reaksjoner på triggere eller som emosjonelle flashback? Sånn bortsett fra når man diskuterer med fremmede på nettet. 

Det ville aldri falt meg inn å lese journalen fra den tiden. Da sier jeg heller feil enn å jobbe meg gjennom det der. Så "da har hun et ansvar for å...". Nei, hun har ærlig talt ikke det. Ikke jeg heller. Vi har diagnosen og det er det. Vi skal ikke måtte lese gjennom hele journalen for å kanskje kunne få mer kjøtt på beinet for å overbevise fremmede om at vi har diagnosen. 

Anonymkode: 9be87...ea5

Journalen er for din egen del, og har ingenting med denne tråden å gjøre. Journalen er et nyttig verktøy som kan hjelpe deg i terapien og hjelpe deg med å forstå deg selv og det du sliter med, se fremgang i terapien og livet. 
 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så enig med deg i dette. Å lese gjennom journalen kan være en utrolig sterk trigger for det første. Og hvorfor i all verden skal man lese journalen, man har da tross alt fått diagnosen. 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

Dersom journalen er triggende så betyr det at terapi er triggende og da går du i skadelig terapi. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Journalen er for din egen del, og har ingenting med denne tråden å gjøre. Journalen er et nyttig verktøy som kan hjelpe deg i terapien og hjelpe deg med å forstå deg selv og det du sliter med, se fremgang i terapien og livet. 
 

Dersom journalen er triggende så betyr det at terapi er triggende og da går du i skadelig terapi. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Jeg kjenner ingen som sitter og leser igjennom journalen sin fra DPS, men fokuserer på diagnosen de har fått og evnt behandling. 

Hvorfor er det å trigges av å lese journalen hjemme hos seg selv, ensbetydende med at terapien man får er skadelig? 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kjenner ingen som sitter og leser igjennom journalen sin fra DPS, men fokuserer på diagnosen de har fått og evnt behandling. 

Hvorfor er det å trigges av å lese journalen hjemme hos seg selv, ensbetydende med at terapien man får er skadelig? 

Anonymkode: 50e1d...d58

Da kjenner du ingen som har gått til en god behandler. 

Journalen reflekterer bare alt som blir sagt og delt i terapitimene. Verken mer eller mindre. Takler du ikke å lese om det du selv har sittet å pratet om i terapien uten å bli trigget, så er terapi skadelig for deg. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da kjenner du ingen som har gått til en god behandler. 

Journalen reflekterer bare alt som blir sagt og delt i terapitimene. Verken mer eller mindre. Takler du ikke å lese om det du selv har sittet å pratet om i terapien uten å bli trigget, så er terapi skadelig for deg. 

Anonymkode: 3dadd...aa2

Merkelig bombastisk. 

Anonymkode: 9be87...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2025 den 22.11):

Jeg benytter denne tråden til en liten utblåsning. Helvete heller blir lei meg av å lese denne listen og hvordan faenskapet 2 mennesker fant ut at de skulle drive med har tatt fra meg hele livet.

Mareritt hver natt samt hyppige emosjonelle flashbacks

Er underaktivert som gjør at jeg ikke fysisk er i stand til å gjøre noe som helst

Skvettenhet 

Grunnleggende følelse av at jeg er utrygg 

Kronisk skam 

Mye skyldfølelse 

Isolerer meg mye i hjemmet

Isolerer meg fra samboeren min fysisk og emosjonelt 

Fysiske plager pga stress som hårtap, vonde muskler, susing i ører, eksem osv 

Dissosiasjon med hukommelsestap 

Veksler mellom å sove for lite og for mye 

Div angst 

Manglende evne til å regulere følelser som har ført til alvorlig rusbruk 

..og sikkert mye mer  

Anonymkode: 7c439...9ca

Kan du forklare hva/hvordan emosjonelle flashbacks oppleves?

Anonymkode: 25b62...12f