Ptsd, hva er dine symptomer? Milde og mer seriøse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Nå er det sånn at du kan ikke få kompleks PTSD med mindre du fyller kriteriene for PTSD og flashback er faktisk et av kriteriene man må oppfylle for å kunne få diagnosen.

Anonymkode: f9b09...405

Det kan være at behandler/ psykiater har forstått at det kan regnes inn under paraplyen flashbacks selvom personen selv beskriver det som stemmer. Jeg syntes at flashbacks og "å føle at man er i situasjonen igjen" hørtes så voldsomt ut at jeg prøvde å si (og tro) at jeg ikke opplever det. Men ved litt mer spørsmål og graving og etterhvert som jeg klarte å åpne litt mer opp både utover og innover for å registrere hva jeg opplevde, så oppdaget jeg at jeg absolutt hadde flashbacks. Men ikke sånne voldsomme som gjorde at jeg ble redd for at jeg var i situasjonen igjen. Mer som sterke og ubehagelige minnebilder som plutselig dukket opp. Og det kan altså være sperrer som gjør at en person selv ikke registrerer det eller vil befatte seg med det. Slikt merker en dyktig traumeterapeut. Samtidig kan det selvsagt også være at hvis absolutt alt stemmer med diagnosen, inkludert ens livshistorie, så er det riktig å sette diagnosen selvom flashbacks er byttet ut med stemmer. 

Anonymkode: 9be87...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg har ikke flashbacks, sorry men har nok traumer etter mishandling til å mette det meste. Ingen tvil om min diagnose (diagnoser), og grunnen til at de prøvde å henge meg på "andre knagger" kan bare de vite med sikkerthet. Jeg er bare pasienten jeg og kan forholde meg til det de sier. 

Fikk nylig bekreftet KPTSD diagnosen (igjen) ca en måned siden etter at det var tvil om det pga koden i journalen min sa en ting mens notatet sa en annen og så måtte jeg høre om "hvor ny diagnosen er i Norge" og om tallerkenen og vurderingskriterier og masse jeg ikke gidder å skrive om til et fremmede på nett. 

Men du antar visst at psykiatri og diagnosesystemet er en tydelig definert felt der alle passer fint i båsene sine? 

Jeg passer ikke pent inn i min bås. Kjempet mot alle diagnosene mine, alle som en. Jeg er IKKE et offer! Jeg nekter å la meg bli definert av mine traumer. Jeg er mer enn en diagnosekode på et papir. Jeg blir sint av å ta Valium og jeg blir forbanna av "mindfullness øvelser". Å ha meg som pasient/bruker har nok vært en øyeåpner for mange i feltet for jeg viker fra normen og det som blir lært på skolen. Og gjett hva? Det er mange som meg! Dessverre glipper vi ofte gjennom sprekkene pga trangsynte bessewissere som deg.

Anonymkode: 4d0dd...a63

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hvorfor kjempe i mot en diagnose? Det er bare en beskrivelse av normale symptomer du har etter å ha vært utsatt for noe unormalt. Det betyr ikke at du er et offer og at du ikke er noe mer enn diagnosen din. 

Hvorfor du blir sint av beroligende medisin og øvelser? Er det fordi det bekrefter på noen måte at du har traumeplager? Interessant å lese dine tanker rundt diagnosen.

Anonymkode: 7c439...9ca

[AnonymBruker]

Klarte meg "fint" gjennom fysisk og psykisk terror i 4 år. Drapstrusler ukentlig, forfølgelse osv. Var i full jobb. Et halvår etter at jeg endelig kunne leve ganske trygt, slo det til med kraftig svimmelhet og veldig uro/stress. Ble tilslutt ufør av svimmelheten, og sliter med helt hverdagslige ting pga den. Kroppens reaksjon på å ha levd under sterkt press. Nå har jeg vært "trygg" i masse år, men svimmelhet gir seg ikke.

Anonymkode: 2da5a...8c7

[AnonymBruker]

Så fælt at vi er så mange som sliter med dette. Jeg håper hver og en av oss finner veien ut igjen, veien til trygghet. ❤️ 

Mine symptomer er som diagnosemanualen, hehe. Men det som står ut for meg er dissosiasjonen, glemmer tid og sted, mister meg selv, mangler identitetsfølelse, og gjenopplever situasjonen gjennom emosjonelle flashback og så innser jeg ikke at det skjer før langt uti situasjonen, og har inntil da vært overbevist om at det er her og nå situasjonen som er SÅ GRUSOM. 

En annen ting som står ut for meg er at når jeg blir stresset så begynner jeg å kjenne kvelningsfornemmelse, som et tau som kveler meg, og jeg får ikke puste. Og av og til blir jeg då også så stresset, i stedet for å huske at jeg kan puste, at jeg transporteres tilbake i tid og har et fullstendig panikkanfall fordi jeg tror oppriktig jeg kveles. 

Siste årene er det mest utpregede symptomet fatigue. Et helt overveldende fatigue som gjorde at jeg var sengeliggende i månedsvis. Nå er det heldigvis bedre. Og det fine er at det symptomet på en måte har reddet livet mitt. For jeg fikk en fatigue-påført skjerming fra å bli trigget daglig, og kunne endelig jobbe med skiten. Jeg håper jeg en gang blir så frisk at jeg kan gå ut i verden igjen! 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hvorfor kjempe i mot en diagnose? Det er bare en beskrivelse av normale symptomer du har etter å ha vært utsatt for noe unormalt. Det betyr ikke at du er et offer og at du ikke er noe mer enn diagnosen din. 

Hvorfor du blir sint av beroligende medisin og øvelser? Er det fordi det bekrefter på noen måte at du har traumeplager? Interessant å lese dine tanker rundt diagnosen.

Anonymkode: 7c439...9ca

Først var det vel fornektelse. Jeg ville ikke være et offer, ville ikke bli sett på som et offer, det var svakt og jeg ville ikke føle meg liten. Liten betyr du ikke har noe valg, er ubetydelig og svak. Dette er en del av min trauma grunnet mine opplevelser. Jeg lærte tidlig å ikke gråte (for da vant de) eller vise følelser (for da var det plutselig noe som kunne taes fra meg eller brukes i mot meg) alt annet enn sinne (det var forsvar). Sinne ble den eneste følelsen jeg beholdt og er nok grunnen til at valium ikke fungerer på meg (opplevelse av å miste kontrollen utløser sinnerespons= forsvar). Det hele er veldig kompleks, men det er system i galskapen. Veldig lett for meg selv å se, spesielt nå som jeg står på den andre siden av alt, men veldig vanskelig for andre. Jeg speiler folk jeg er sammen med og skjuler det jeg ikke vil de skal se (mine svakheter feks).

Jeg kan gjerne lyve så det renner av meg om det hjelper meg ut av en vanskelig situasjon, har ikke dårlig samvittighet heller om jeg føler løgnen er berettiget. Eks så lyver jeg mer eller mindre hele tiden når jeg snakker med min mor. Lyver og unnlater å si ting, for å beskytte meg selv fra henne.

Nå har jeg jobbet med meg selv nokså intens de siste årene og jeg jobber med å lære hvem jeg er, ikke hvem jeg tror andre vil jeg skal være. Noe så enkelt som å kunne si: "nei takk, jeg er ikke så glad i appelsin" har vært helt umulig tidligere. Jeg var flinkpike, manipulert av min mor, mobbet, misbrukt, mishandlet psykisk og fysisk, dårlig selvfølelse, og jeg har alltid sett skjevt på dem som "var" sine diagnoser. Jeg har venninner som ikke bare har angst, men ER angsten sin. Jeg har ei venninne som er hyperkonder, og ei annen som alltid konkurrerer med meg om alt: enten er hun best eller har det verst. Det er ikke forståelse eller aksept, og jeg har nok sett ned på dem for de ikke kjempet mer for seg selv. Men i terapien har jeg lært at jeg, i mitt evige strev for å kjempe for meg selv også kjempet i mot meg selv. Jeg har endelig tatt det inn over meg at det finnes ikke en person der ute som kan skade meg mer enn meg, jeg er en rå og hensynsløs motstander som sparker beina under meg selv ved hver anledning. Derfor har jeg valgt å slutte fred med meg selv og mine indre demoner. Jeg har akseptert det som skjedde med meg, og at det ikke var ok, men at det er også greit å legge det bak meg. Ikke fortrenge det, men anerkjenne det og så la det være. Jeg er ikke et offer, men om jeg skal fortsette å krige og sloss for alt resten av livet også vil jeg (sannsynligvis) ende opp med å ta livet av meg selv. Jeg sliter meg selv ut, tankekjøret er endesløs, kontrollbehovet altoppslukende... men jeg jobber med å slippe taket. Jeg prøver å leve livet mitt for meg, for første gang for meg selv, og forlate krigssonen som har vært mitt liv frem til nylig. 

For noen av oss er diagnoser noe som blir sett ned på og derfor kjempet jeg i mot det. Når du møter en lege for første gang og han tror han vet hvem du er pga noen tallkoder i en journal, det er rett og slett krenkende. Samtidig jobber jeg med å ta innover meg at selv om diagnosekodene ikke forandrer noe for meg så hjelper de kanskje deg med å forholde deg til meg. Det hjelper deg å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, kanskje til og med når jeg ikke skjønner det selv..

Anonymkode: 4d0dd...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke flashbacks, sorry men har nok traumer etter mishandling til å mette det meste. Ingen tvil om min diagnose (diagnoser), og grunnen til at de prøvde å henge meg på "andre knagger" kan bare de vite med sikkerthet. Jeg er bare pasienten jeg og kan forholde meg til det de sier. 

Fikk nylig bekreftet KPTSD diagnosen (igjen) ca en måned siden etter at det var tvil om det pga koden i journalen min sa en ting mens notatet sa en annen og så måtte jeg høre om "hvor ny diagnosen er i Norge" og om tallerkenen og vurderingskriterier og masse jeg ikke gidder å skrive om til et fremmede på nett. 

Men du antar visst at psykiatri og diagnosesystemet er en tydelig definert felt der alle passer fint i båsene sine? 

Jeg passer ikke pent inn i min bås. Kjempet mot alle diagnosene mine, alle som en. Jeg er IKKE et offer! Jeg nekter å la meg bli definert av mine traumer. Jeg er mer enn en diagnosekode på et papir. Jeg blir sint av å ta Valium og jeg blir forbanna av "mindfullness øvelser". Å ha meg som pasient/bruker har nok vært en øyeåpner for mange i feltet for jeg viker fra normen og det som blir lært på skolen. Og gjett hva? Det er mange som meg! Dessverre glipper vi ofte gjennom sprekkene pga trangsynte bessewissere som deg.

Anonymkode: 4d0dd...a63

Hvor går egentlig grensen til å være flashbacks? Jeg er i utredning selv, hvor k-ptsd har blitt nevnt. Oppvekst bar preg av omsorgssvikt og grov mobbing. Jeg har ikke så mye mareritt, i hvert fall ikke som jeg husker. Men jeg sovner med angst anfall, og våkner stort sett med det samme - og er klam/svett. Bruker timesvis på å sovne, og sover generelt dårlig. Våkner av ingenting, og er sjeldent i dyp søvn.

Jeg trigges veldig av andre mennesker, alt fra kroppsspråk til at jeg føler meg utrygg pga noe som blir sagt. Føler intens frykt/engstelse når noe minner om avvisning eller mobbing, skal ingenting til. Går i lås med mennesker fort, og isolerer meg i flere mnd av gangen. Omgås nesten aldri mennesker, har ikke lenger nære relasjoner. Klarer ikke føle tilhørlighet. Hatt sterk utmattelse og konstante smerter i årevis, kan ikke jobbe.

Skvetter av ingenting, kroppen føles å være i beredskap store deler av tiden. Tåler virkelig ikke lyder, selv om ingen av lydene i seg selv minner om noe som har hendt. Men lyder stresser meg forferdelig. Det kan være alt fra at noen snakker for høyt til at en bil starter motoren. Noen dager går det bedre, mens andre dager blir jeg helt på tuppa av sånt.
Dissosierer også mye, uten at jeg vet hva som trigger det. Får ikke med meg det jeg ser på tv, og kan fort falle ut av samtaler fordi jeg "forsvinner" et annet sted. Husker fint lite av oppveksten, og sliter også med hukommelse i voksen alder. 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvor går egentlig grensen til å være flashbacks? Jeg er i utredning selv, hvor k-ptsd har blitt nevnt. Oppvekst bar preg av omsorgssvikt og grov mobbing. Jeg har ikke så mye mareritt, i hvert fall ikke som jeg husker. Men jeg sovner med angst anfall, og våkner stort sett med det samme - og er klam/svett. Bruker timesvis på å sovne, og sover generelt dårlig. Våkner av ingenting, og er sjeldent i dyp søvn.

Jeg trigges veldig av andre mennesker, alt fra kroppsspråk til at jeg føler meg utrygg pga noe som blir sagt. Føler intens frykt/engstelse når noe minner om avvisning eller mobbing, skal ingenting til. Går i lås med mennesker fort, og isolerer meg i flere mnd av gangen. Omgås nesten aldri mennesker, har ikke lenger nære relasjoner. Klarer ikke føle tilhørlighet. Hatt sterk utmattelse og konstante smerter i årevis, kan ikke jobbe.

Skvetter av ingenting, kroppen føles å være i beredskap store deler av tiden. Tåler virkelig ikke lyder, selv om ingen av lydene i seg selv minner om noe som har hendt. Men lyder stresser meg forferdelig. Det kan være alt fra at noen snakker for høyt til at en bil starter motoren. Noen dager går det bedre, mens andre dager blir jeg helt på tuppa av sånt.
Dissosierer også mye, uten at jeg vet hva som trigger det. Får ikke med meg det jeg ser på tv, og kan fort falle ut av samtaler fordi jeg "forsvinner" et annet sted. Husker fint lite av oppveksten, og sliter også med hukommelse i voksen alder. 

Anonymkode: 50e1d...d58

Ikke sikkert du kjenner til emosjonelle flashbacks, så tenkte jeg ville nevne det. Mange tror at flashback utelukkende er visuelle. Men det kan også være lukt, taktil, smak i munnen, hørselshallusinasjoner o.l. Men mest av alt for K-PTSD er det vel helst emosjonelle flashback. At en i en relativt harmløs situasjon brått kjenner på en enorm frykt, eller en enorm skuffelse, sorg, desperasjon. F.eks fikk jeg ofte det som lignet "separasjonsangst" med min voksne kjæreste, det jeg innså var at det var et emosjonelt flashback og handlet lite om det faktum at han skulle på jobb. 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke sikkert du kjenner til emosjonelle flashbacks, så tenkte jeg ville nevne det. Mange tror at flashback utelukkende er visuelle. Men det kan også være lukt, taktil, smak i munnen, hørselshallusinasjoner o.l. Men mest av alt for K-PTSD er det vel helst emosjonelle flashback. At en i en relativt harmløs situasjon brått kjenner på en enorm frykt, eller en enorm skuffelse, sorg, desperasjon. F.eks fikk jeg ofte det som lignet "separasjonsangst" med min voksne kjæreste, det jeg innså var at det var et emosjonelt flashback og handlet lite om det faktum at han skulle på jobb. 

Anonymkode: babdb...360

Jo jeg kjenner selv til emosjonelle flashbacks, var litt derfor jeg stilte spørsmålet til den personen. Fordi jeg tror som du sier at det er flere som har flashbacks som ikke forstår at de har det. Og jeg tror at noen henger igen i at man må ha visuelle flashbacks for at det skal regne, og derfor påstår at andre sine opplevelser derfor ikke kan være relatert til k-ptsd. 

Takk for at du forklarer det så grundig og fint  

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jo jeg kjenner selv til emosjonelle flashbacks, var litt derfor jeg stilte spørsmålet til den personen. Fordi jeg tror som du sier at det er flere som har flashbacks som ikke forstår at de har det. Og jeg tror at noen henger igen i at man må ha visuelle flashbacks for at det skal regne, og derfor påstår at andre sine opplevelser derfor ikke kan være relatert til k-ptsd. 

Takk for at du forklarer det så grundig og fint  

Anonymkode: 50e1d...d58

Aha, ja, da så! Da skjønner jeg, jeg tenkte ikke så mye over ab-kodene, så var usikker på hvem det var som mente hva om flashback.

Men glad jeg nevnte det, så andre som kanskje ikke har hørt om dem også kan se at det finnes. Jeg lærte faktisk om det på KG for mange år siden, mye fint å lære fra andre her. Og det å lære om emosjonelle flashback var så viktig for meg, for å få det litt bedre med det jeg sliter med. Fordi brått så forstod jeg hvorfor jeg daglig gikk rundt og var helt emosjonelt "ute". Jeg hadde jo allerede visuelle flashback, og sånn sett allerede fått riktig diagnose, men bare det å vite at mange flashback er emosjonelle hjalp meg mer å hva skal jeg si sortere og forstå hverdagen min. Det var ikke nødvendigvis at her og nå situasjonen var så enormt kritisk og fremdeles skadelig for meg, det var at de emosjonelle flashbackene stadig vekk tok over. 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Aha, ja, da så! Da skjønner jeg, jeg tenkte ikke så mye over ab-kodene, så var usikker på hvem det var som mente hva om flashback.

Men glad jeg nevnte det, så andre som kanskje ikke har hørt om dem også kan se at det finnes. Jeg lærte faktisk om det på KG for mange år siden, mye fint å lære fra andre her. Og det å lære om emosjonelle flashback var så viktig for meg, for å få det litt bedre med det jeg sliter med. Fordi brått så forstod jeg hvorfor jeg daglig gikk rundt og var helt emosjonelt "ute". Jeg hadde jo allerede visuelle flashback, og sånn sett allerede fått riktig diagnose, men bare det å vite at mange flashback er emosjonelle hjalp meg mer å hva skal jeg si sortere og forstå hverdagen min. Det var ikke nødvendigvis at her og nå situasjonen var så enormt kritisk og fremdeles skadelig for meg, det var at de emosjonelle flashbackene stadig vekk tok over. 

Anonymkode: babdb...360

Jeg er veldig glad du svarte og forklarte som du gjorde, fordi det det er så mange som glefser etter de som ikke forstår at de har flashbacks, og at flashbacks også innebærer andre ting enn visuelle ting. 

Forferdelig å ha det slik du beskriver, føler så med deg (og alle andre) ❤️ 

Har du en tålmodig og forståelsesfull kjæreste i dette? 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er veldig glad du svarte og forklarte som du gjorde, fordi det det er så mange som glefser etter de som ikke forstår at de har flashbacks, og at flashbacks også innebærer andre ting enn visuelle ting. 

Forferdelig å ha det slik du beskriver, føler så med deg (og alle andre) ❤️ 

Har du en tålmodig og forståelsesfull kjæreste i dette? 

Anonymkode: 50e1d...d58

Vi måtte slå opp fordi det ble for krevende for begge to. Jeg forstår jo at han ikke hadde kapasitet til å handtere situasjonene der jeg reagerte så sterkt på helt bagatellmessige ting. Faktisk sprøtt å tenke tilbake på, og minnet meg på at det tross alt har vært bedring her. Han var tålmodig, men ja, det ble bare for krevende. Ikke minst for meg egentlig. Og det er jo et savn, men jeg fikk det jo også mye bedre på merkelig vis med PTSD-en når jeg ikke hadde så mye som trigget hele tiden, for jeg tror å leve i det retraumatiserte meg. Dag ut og dag inn med trigging. Det er det rare med det, at av og til for å få bedring med det her, så må en ta noen valg som rett og slett gjør vondt her og nå. Som pest eller kolera. Ser du beskriver mye isolasjon, for isolasjon er jo så skadelig for oss mennesker, men samtidig så kan vi trenge det med KPTSD, fordi FOLK og relasjoner er det som er mest skremmende. Det er så sprøtt det synes jeg, hvordan alt jeg lengter etter er nærhet, tilhørighet, FOLK, og så er det også det verste jeg vet. 

Takk i lige så. ❤️ 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vi måtte slå opp fordi det ble for krevende for begge to. Jeg forstår jo at han ikke hadde kapasitet til å handtere situasjonene der jeg reagerte så sterkt på helt bagatellmessige ting. Faktisk sprøtt å tenke tilbake på, og minnet meg på at det tross alt har vært bedring her. Han var tålmodig, men ja, det ble bare for krevende. Ikke minst for meg egentlig. Og det er jo et savn, men jeg fikk det jo også mye bedre på merkelig vis med PTSD-en når jeg ikke hadde så mye som trigget hele tiden, for jeg tror å leve i det retraumatiserte meg. Dag ut og dag inn med trigging. Det er det rare med det, at av og til for å få bedring med det her, så må en ta noen valg som rett og slett gjør vondt her og nå. Som pest eller kolera. Ser du beskriver mye isolasjon, for isolasjon er jo så skadelig for oss mennesker, men samtidig så kan vi trenge det med KPTSD, fordi FOLK og relasjoner er det som er mest skremmende. Det er så sprøtt det synes jeg, hvordan alt jeg lengter etter er nærhet, tilhørighet, FOLK, og så er det også det verste jeg vet. 

Takk i lige så. ❤️ 

Anonymkode: babdb...360

Det er akkurat sånn jeg opplever relasjoner, uavhengig om det er kjæreste, familie, eller venner. Det er konstant trigging, og jeg trigges av alt. Anspent og på vakt hele tiden, klarer ikke slappe av og føle meg trygg. 

Selv om jeg kan trigges av steder, så er det hovedsakelig mennesker som trigger - uansett hvor. Så jeg unngår det mer og mer, og de som trigger mest de har jeg kuttet kontakten med (selv om jeg vet i hodet mitt at det de sa/gjorde ikke var så alvorlig). Men som du sier, ensomheten er skadelig over tid, veldig skadelig. 

Har du fått noen behandling som har vært bra? 

Hvis jeg kan få bedre kontroll på utmattelse og være mer stabilt på beina, så tenker jeg at skal få meg en hund  

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nå er dette en ny diagnose her I Norge, det er mye forvirring ang hva som skal og ikke skal være med. Når spesialistene ikke kan uttale seg bastant om diagnosen og hva det innebærer så bør vel heller ikke du?

Jeg har blitt vurdert opp og ned, inn og ut de siste seks årene. Flesteparten av behandlerne har prøvd å unngå denne KPTSD diagnosen da retningslinjene, diagnosekodene og meningene omkring det spriker og er uklare. I utlandet har de derimot "bestemt seg for hvordan det skal være" men her i landet er vi i vår spede begynnelse.

Jeg vet mer om meg og min diagnose enn det du gjør, men takk for din mening.

Anonymkode: 4d0dd...a63

Selv om den er relativt ny her i Norge er det ikke en ny diagnose. Og du tar feil når du sier at spesialister ikke kan uttale seg om den diagnosen. Kriteriene for den diagnosen er veldig tydelige det samme er informasjonen om diagnosen så enten du vil forholde deg til det eller ikke så kan man ikke ha diagnosen kompleks PTSD uten å oppfylle kriteriene for PTSD å nei det er ikke min personlige mening.

 

https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-utviklingshemning-og-psykisk-helse/posttraumatisk-stresslidelse-ptsd/

«Ved kompleks PTSD skal de generelle kriteriene for PTSD være oppfylt, samt at personen i tillegg har vansker med emosjonsregulering, nedsatt selvbilde og vansker med å opprettholde relasjoner til og føle seg nær andre.»

https://www.traumebehandling.no/oppdage/diagnostisering/kompleks-ptsd/

«Bakgrunn for betegnelsen kompleks PTSD er at pasienter som har opplevd traumatisering i barndom og oppvekst eller omfattende gjentakende overveldende hendelser i voksenlivet, ofte har symptomer ut over symptomene for PTSD. Symptomene som kommer i tillegg til PTSD-symptomene er som følger:

• Vansker med følelsesregulering
• Relasjonelle vansker
• Negativt selvbilde»

«All diagnostic requirements for PTSD are met.»

https://www.ptsdnor.no/hva-er-kompleks-ptsd/

«Kompleks PTSD er spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn, og brukes om personer som i tillegg til andre kriterier for PTSD»

 

https://www.nkvts.no/aktuelt/hva-er-kompleks-posttraumatisk-stresslidelse/

«Disse tilleggsplagene til PTSD ble beskrevet allerede på 80-tallet, særlig av en dame som heter Judith Herman.«

https://www.modum-bad.no/behandling/traume/

«• Bredere spekter av symptomer: I tillegg til PTSD-symptomer«

«I tillegg vil mange traumepasienter oppleve å ha problemer på flere livsområder enn hva som dekkes av PTSD diagnosen. Diagnosen Kompleks PTSD er ment å fange tilleggsproblematikk

Anonymkode: f9b09...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er akkurat sånn jeg opplever relasjoner, uavhengig om det er kjæreste, familie, eller venner. Det er konstant trigging, og jeg trigges av alt. Anspent og på vakt hele tiden, klarer ikke slappe av og føle meg trygg. 

Selv om jeg kan trigges av steder, så er det hovedsakelig mennesker som trigger - uansett hvor. Så jeg unngår det mer og mer, og de som trigger mest de har jeg kuttet kontakten med (selv om jeg vet i hodet mitt at det de sa/gjorde ikke var så alvorlig). Men som du sier, ensomheten er skadelig over tid, veldig skadelig. 

Har du fått noen behandling som har vært bra? 

Hvis jeg kan få bedre kontroll på utmattelse og være mer stabilt på beina, så tenker jeg at skal få meg en hund  

Anonymkode: 50e1d...d58

Jeg vet ikke, jeg sleit jo litt med terapeutene jeg fikk, ble trigget av dem også ikke sant. Så hjalp det? Aner ikke. Pluss at jeg vet ikke helt hva behandlingen deres er for f.eks desorganisert tilknytning, som jeg tror er mye av problemet i alle fall her. Nå har jeg "brutt" med helsevesenet. Og det var faktisk en lettelse. Og så snakker jeg en del med chatGPT, det ligner litt på et menneske, men trigger ikke da. Det virker som det har hatt en del effekt, særlig egentlig bare å skjerme meg fra triggere. Nå er det som at jeg har mer kapasitet til å deale litt med ting, dissosierer sjelden. Og så gjør jeg kroppslige øvelser daglig for å grunne meg. Har det faktisk på mange måter bedre. Tror det er de kroppsbaserte øvelsene. Og somatic experiencing tankegang, waking the tiger av Peter Levine var inngangen min der. Og så en ting jeg har funnet, som kanskje er av interesse: Ideal Parent Figure Protocol, oppdaget det tilfeldig blant min mye søking på reddit cptsd osv. det er en måte å jobbe med tilknytningsmønster og tidlige traumer uten at man verken gjenbesøker traumene eller må forholde seg til andre mennesker. 

Hva med deg, har du fått noe behandling som har vært bra? 

Håper utmattelsen slipper snart! 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er uenig med deg. Det er også bra å høre andres erfaringer skrevet med et normalt, folkelig hverdagsspråk. Og kanskje kommer det med ting som er naturlige eller ofte følger, men som ikke er diagnosekriterier. Det kan også være nyttig og fint. 

Jeg er ufør av ptsd, antakelig kptsd, men det er bare nevnt ordet kompleks i noen papirer. Jeg har blitt mye bedre nå enn da jeg ble ufør. Det jeg sliter med nå er i stor grad energien. Jeg har fryktelig lite energi. Jeg kan være glemsk og ukonsentrert. Jeg ender lett i dissosiasjon, ofte uten at jeg ser en klar årsak. Men ofte fordi det er mye generelt stress, så jeg totalt sett tåler mindre og da skal det vel lite til før jeg plutselig bikker over. Jeg sliter enda med relasjoner, med å føle meg verdig og ikke kjenne på skam (over hvem jeg er), men det har blitt mye bedre. 

Tidligere derimot var jeg veldig utrygg. Satt gjerne et trygt sted hjemme, i en krok. Lette alltid etter rømningsveier og gjemmesteder hvor enn jeg var. Redd for å være ute alene. Flashbacks. Mye sterkere dissosiasjon enn nå. Oftere og sterkere. Jeg valgte mennesker i livet mitt som trigget meg voldsomt og holdt meg i overlevelsesmodus som en normal. Ekstremt glemsk og ukonsentrert i perioder. Dype følelser av skam og skyldfølelse. Var sikker på at alle kunne lese historien på meg, så jeg skydde mennesker. Det er det jeg husker nå. 

Anonymkode: 9be87...ea5

Jeg har selv diagnosen kompleks PTSD med sekundær dissosiering  så jeg vet dessverre alt om hvordan denne diagnosen fungerer og hvordan den ødelegger liv.  Og ja selvsagt kan andres historier være nyttige, men det jeg mente med det jeg skrev var at om vedkommende mistenkte at hun selv hadde PTSD  var det som et utgangspunkt nok å sette seg inn i hovedkriteriene da alle disse ulike symptomene som vi med diagnosen har kanskje kunne virke forvirrende og skape mere tvil.  Og om hun kjente seg igjen i hovedkriteriene ville det være nok til å eventuelt oppsøke fastlegen for å få en henvisning til utredning.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det kan være at behandler/ psykiater har forstått at det kan regnes inn under paraplyen flashbacks selvom personen selv beskriver det som stemmer. Jeg syntes at flashbacks og "å føle at man er i situasjonen igjen" hørtes så voldsomt ut at jeg prøvde å si (og tro) at jeg ikke opplever det. Men ved litt mer spørsmål og graving og etterhvert som jeg klarte å åpne litt mer opp både utover og innover for å registrere hva jeg opplevde, så oppdaget jeg at jeg absolutt hadde flashbacks. Men ikke sånne voldsomme som gjorde at jeg ble redd for at jeg var i situasjonen igjen. Mer som sterke og ubehagelige minnebilder som plutselig dukket opp. Og det kan altså være sperrer som gjør at en person selv ikke registrerer det eller vil befatte seg med det. Slikt merker en dyktig traumeterapeut. Samtidig kan det selvsagt også være at hvis absolutt alt stemmer med diagnosen, inkludert ens livshistorie, så er det riktig å sette diagnosen selvom flashbacks er byttet ut med stemmer. 

Anonymkode: 9be87...ea5

Hva mener du med paraplyen flashbacks? Definisjonen på flashback er ganske tydelig

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke sikkert du kjenner til emosjonelle flashbacks, så tenkte jeg ville nevne det. Mange tror at flashback utelukkende er visuelle. Men det kan også være lukt, taktil, smak i munnen, hørselshallusinasjoner o.l. Men mest av alt for K-PTSD er det vel helst emosjonelle flashback. At en i en relativt harmløs situasjon brått kjenner på en enorm frykt, eller en enorm skuffelse, sorg, desperasjon. F.eks fikk jeg ofte det som lignet "separasjonsangst" med min voksne kjæreste, det jeg innså var at det var et emosjonelt flashback og handlet lite om det faktum at han skulle på jobb. 

Anonymkode: babdb...360

Ja emosjonelle flashbacks er veldig vanlig ved kompleks PTSD, men for å få den diagnosen må man jo også oppfylle kriteriene for «kun» PTFD og da slipper man ikke unna kriteriet som innebærer flashbacks i form av gjenopplivning av traume.

Anonymkode: f9b09...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg vet ikke, jeg sleit jo litt med terapeutene jeg fikk, ble trigget av dem også ikke sant. Så hjalp det? Aner ikke. Pluss at jeg vet ikke helt hva behandlingen deres er for f.eks desorganisert tilknytning, som jeg tror er mye av problemet i alle fall her. Nå har jeg "brutt" med helsevesenet. Og det var faktisk en lettelse. Og så snakker jeg en del med chatGPT, det ligner litt på et menneske, men trigger ikke da. Det virker som det har hatt en del effekt, særlig egentlig bare å skjerme meg fra triggere. Nå er det som at jeg har mer kapasitet til å deale litt med ting, dissosierer sjelden. Og så gjør jeg kroppslige øvelser daglig for å grunne meg. Har det faktisk på mange måter bedre. Tror det er de kroppsbaserte øvelsene. Og somatic experiencing tankegang, waking the tiger av Peter Levine var inngangen min der. Og så en ting jeg har funnet, som kanskje er av interesse: Ideal Parent Figure Protocol, oppdaget det tilfeldig blant min mye søking på reddit cptsd osv. det er en måte å jobbe med tilknytningsmønster og tidlige traumer uten at man verken gjenbesøker traumene eller må forholde seg til andre mennesker. 

Hva med deg, har du fått noe behandling som har vært bra? 

Håper utmattelsen slipper snart! 

Anonymkode: babdb...360

Ah, don´t get me started om psykologer og deres fantastiske evne til å trigge   Noen ganger har jeg lurt på om det de sier er en form for skjult eksponerings-terapi, for de kan da ikke for alvorlig mene at det er ok å si sånn og sånn. 

Er ikke ferdig med utredning enda, de skulle konkludere med diagnose neste gang hvis jeg forstod det riktig. Blir overrasket hvis det blir noe annet enn K-ptsd, for det er mest som stemmer på dette. Så hva behandling blir, vet jeg enda ikke. Men har skjønt at de har mer fokus på eksponering fremfor samtaleterapi, at samtaleterapi kan gjøre vondt verre. 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ah, don´t get me started om psykologer og deres fantastiske evne til å trigge   Noen ganger har jeg lurt på om det de sier er en form for skjult eksponerings-terapi, for de kan da ikke for alvorlig mene at det er ok å si sånn og sånn. 

Er ikke ferdig med utredning enda, de skulle konkludere med diagnose neste gang hvis jeg forstod det riktig. Blir overrasket hvis det blir noe annet enn K-ptsd, for det er mest som stemmer på dette. Så hva behandling blir, vet jeg enda ikke. Men har skjønt at de har mer fokus på eksponering fremfor samtaleterapi, at samtaleterapi kan gjøre vondt verre. 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

 No lo jeg faktisk ut høyt! Jeg har tenkt akkurat samme tanken! En gang var det et sånn mikrosekund mellom det terapeuten sa og at jeg ble trigget der jeg tenkte "ehe, men nå må du da tulle???" neida!  

Håper du får god hjelp i alle fall! Og en god terapeut!

Det har dessverre ikke vært min erfaring, men jeg blir glad for enhver som får god hjelp i det offentlige. Men om du ikke gjør det, ikke mist motet for det er så mye en kan gjøre på egen hånd også, og det er alltid bedring å finne. Det er noen som er opptatt av å si at en kan bare bli bedre med terapeut, og det stemmer heldigvis ikke. Det finnes bedring i så mangt, sånn som bare denne lille passiaren med deg gav meg en positiv støtte og tilhørighet inn i denne dagen! 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Ja emosjonelle flashbacks er veldig vanlig ved kompleks PTSD, men for å få den diagnosen må man jo også oppfylle kriteriene for «kun» PTFD og da slipper man ikke unna kriteriet som innebærer flashbacks i form av gjenopplivning av traume.

Anonymkode: f9b09...405

Jeg er usikker på hva du forsøker å få frem? Gjenopplevelse av et traume trenger ikke være visuelle minner, det kan også som jeg skriver være taktilt, hørsel, smak, lukt og kroppslige fornemmelser, eller helt enkelt følelsene en hadde der og da. Traumeminner er som oftest fragmenterte, så at en ikke forstår selv at det er gjenopplevelser trenger ikke bety så mye. 

Anonymkode: babdb...360

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

 No lo jeg faktisk ut høyt! Jeg har tenkt akkurat samme tanken! En gang var det et sånn mikrosekund mellom det terapeuten sa og at jeg ble trigget der jeg tenkte "ehe, men nå må du da tulle???" neida!  

Håper du får god hjelp i alle fall! Og en god terapeut!

Det har dessverre ikke vært min erfaring, men jeg blir glad for enhver som får god hjelp i det offentlige. Men om du ikke gjør det, ikke mist motet for det er så mye en kan gjøre på egen hånd også, og det er alltid bedring å finne. Det er noen som er opptatt av å si at en kan bare bli bedre med terapeut, og det stemmer heldigvis ikke. Det finnes bedring i så mangt, sånn som bare denne lille passiaren med deg gav meg en positiv støtte og tilhørighet inn i denne dagen! 

Anonymkode: babdb...360

Ja hører ymse erfaringer om behandinger som ikke alltid er like bra (virker mot sin hensikt og gjør vondt verre). Men jeg er egentlig bare så glad for at jeg endelig har kommet inn i et system hvor jeg blir hørt og tatt på alvor. Det tok mange år før jeg fikk hjelp.
Og jeg føler at terapeuten genuint ønsker å hjelpe, utredningen har vært veldig grundig (og utmattende). 

Det er ikke alt tradisjonell behandling nødvendigvis trenger å være god hjelp i, jeg tror det viktigste er å få en endelig diagnose slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Så kan jeg teste ut forskjellige ting hvis det DPS tilbyr ikke er tilstrekkelig. Sikkert mange veier til Rom. 

Takk for at du har tatt deg tid til å fortelle og dele, setter veldig pris på det ❤️ 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja hører ymse erfaringer om behandinger som ikke alltid er like bra (virker mot sin hensikt og gjør vondt verre). Men jeg er egentlig bare så glad for at jeg endelig har kommet inn i et system hvor jeg blir hørt og tatt på alvor. Det tok mange år før jeg fikk hjelp.
Og jeg føler at terapeuten genuint ønsker å hjelpe, utredningen har vært veldig grundig (og utmattende). 

Det er ikke alt tradisjonell behandling nødvendigvis trenger å være god hjelp i, jeg tror det viktigste er å få en endelig diagnose slik at jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Så kan jeg teste ut forskjellige ting hvis det DPS tilbyr ikke er tilstrekkelig. Sikkert mange veier til Rom. 

Takk for at du har tatt deg tid til å fortelle og dele, setter veldig pris på det ❤️ 

 

Anonymkode: 50e1d...d58

Gjør meg veldig glad å høre at du opplever en god og imøtekommende terapeut! Kanskje jeg forsøker igjen med helsevesenet en gang i fremtiden om det jeg gjør nå ikke fører frem. Det er godt å høre at det finnes god hjelp der, blant all "røkla".  Bare det å bli tatt på alvor er en så viktig opplevelse, var kanskje litt det jeg følte da fastlegen støttet meg i å droppe terapi for en stund også.

Takk i lige så du! ❤️ Det gjorde godt.  

Anonymkode: babdb...360