Ventetidsløftet-blir helt utslitt!

[AnonymBruker]

I helsevesenet har vi nå "ventetidsløftet". At pasienter skal få kortere ventetid.hvem betaler prisen for det? Jo vi ansatte som pålegges overtid og mer kveldsarbeid for å ta unna køen. Samtidig som det er ansettelsesstopp og nedskjæringer. Er så gøy!!!

Nå er jeg allerede så sliten av kveldspoliklinikker og overtidsarbeid(pålagt).  Hva er deres erfaringer med dette løftet, helsearbeidere?

Anonymkode: 83bba...d77

[AnonymBruker]

I tillegg til ventetidsløft bør man gå gjennom kriteriene for hvem som skal få hjelp, og når denne hjelpen egentlig skal ha en tidsfrist. Det hadde vært den beste mpten p utnytte ressursene til de som virkelig trenger der, samtidig som man kutter køen. 

Anonymkode: d05d2...c4f

[AnonymBruker]

Mye av problemet er at folk utenfor helsevesenet har blitt ufattelig kravstore. Hundretusenvis gidder ikke å møte opp til de polikliniske timene sine, noe som skaper en enorm propp. Jeg har også mange ganger opplevd at pasienter blir sure fordi de må vente noen timer før de blir operert. De evner rett og slett ikke å forstå at det finnes andre pasienter enn dem selv. 

Anonymkode: 75033...84c

[AnonymBruker]

Jobber selv i helsevesenet og denne løsningen er jo bare brannslukking, det er jo ikke en løsning som vil hjelpe på sikt. Om x-antall måneder så vil problemet være like stort, for da vil vi måtte prioritere inn alle de opererte pasientene, og igjen ha dårligere kapasitet til de som er henvist til oss for utredning. 

Anonymkode: ac511...354

[AnonymBruker]

Dette ventetidsløftet er en hån mot helsearbeidere, spør du meg (jeg er ikke helsearbeider). Særlig i Midt-Norge. Først tar regjeringen ikke noe ansvar for situasjonen rundt Helseplattformen, og så krever de at ventelistene skal ned, når HP er en sterkt medvirkende faktor? Det var jo rene trusler helseministeren kom med. 

Anonymkode: c8702...673

[AnonymBruker]

På det sykehuset jeg jobber får sykepleiere 1200kr og spes sykepleiere 1300kr pr time for å ta unna for ventetidsløftet. Dessverre er det ingen planer i min avdeling for å gjøre noe ekstra med ventelistene. Skulle gjerne hatt et par vakter til 1300kr timen jeg….

Anonymkode: d52c1...9e6

[AnonymBruker]

Alle disse ventetidsgarantiene og ventetidsløft er i realiteten bare en måte å effektivt skjule de faktiske ventetidene i helsevesenet.

Saken er denne, eksempel:

Pasient A har en diagnose som gir ham "rett" til å få time innen 3 måneder etter han er henvist til sykehuset/spesialist. Merk ordlyden, rett til å få time, for akkurat det er vesentlig.

Det er med andre ord ikke - som mange feilaktig tror - en rett til behandling innen 3 måneder. (Det finnes noen få diagnoser som gir behandlingsgaranti, f.eks. kreft, men det er de færreste.)

Sykehuset (Sykhus 1) som Pasient A er henvist til er ansvarlig for å tilby time innen tre måneder. Hvis ikke har Pasient A i utgangspunktet rett til å få time et annet sted som har ledig time. Skjer det må Sykehus 1 betale Sykehus 2 for den jobben Sykehus 1 skulle ha gjort. Med andre ord, om Sykehus 1 ikke greier å tilby Pasient A time innen fristen, så vil Sykehus 1 tape penger på Pasient A, selv før pasienten er kommet innenfor dørene der.

Hva har landets sykehus så gjort for å slippe å komme i enda verre økonomisk uføre enn de allerede er (pga. politikere som har bestemt at sykehus og helse skal være bedrifter som skal gå med overskudd eller dårligst i null, helt blinde for at verdien av jobben helsevesenet gjør ikke viser seg i helsebudsjettene, men på alle andre områder i samfunnet...), det er at de gjør som Ts beskriver. De krever at ansatte må jobbe mye mer poliklinisk.

For det viktige for Sykehus 1, det er ikke å få satt i gang behandling av Pasient A, det er å sikre at sykehuset ikke taper penger på Pasient A. Og hvordan kan de gjøre det, når de ikke har kapasitet til det?

Jo, de setter inn alle ressurser på "poliklinikk". Så de innkaller Pasient A til en poliklinisk time, og de gjør dette innen fristen på her 3 måneder, eller de sender ut et brev rett før fristen som gir Pasient A en poliklinisk time  innen så kort tid etter dette at det ikke har noen hensikt for Pasient A å dra andre steder i landet (som jo blir mer kostbart for Pasient A, da ikke alle reiseutgifter dekkes, og ikke alle har råd til det).

Så kommer dagen for den polikliniske timen, Pasient A møter opp, i god tro om at nå får han endelig hjelp og behandling.

Men er det det som skjer?

Nei, altfor ofte er det ikke en gang i nærheten av hva som faktisk skjer.

For i det øyeblikket Sykehus 1 har fått Pasient A innenfor sykehusets vegger og gitt ham en poliklinisk time, så faller ventelistegarantien bort. Pasient A har da i offentlige registre "fått" tilbud, og vil så forsvinne på Sykehus 1s egne, interne ventelister. Og det... det er en helt annen sak, for der er det nemlig ingen garantier, der gjøres pasientene usynlige. Og politikerne vet det, de kan skryte av at ventelistene har gått ned, og Sykehus1 har unngått å tape penger.

Så hva skjer så med Pasient A etter den første polikliniske timen?

Er han maks "heldig", så har han en tilstand som sykehuset må behandle med det samme, fordi det ellers vil koste Pasient A livet. Ev. at spesialist ser at dette er et enkelt tilfelle hvor f.eks. medikamentell behandling kan settes igang der og da.

Men for de aller fleste er det ikke det som skjer.

For de aller fleste, og vi kan tenke oss at dette også gjelder Pasient A, så er det nå den faktiske ventetiden begynner.

Om Pasient A er heldig, så henvises han til prøver eller undersøkelser som sykehuset har kapasitet til, og "bare" må vente uker eller måneder, eller mange måneder på.

Det som ofte skjer er at lege i poliklinikk finner ut at her må det tas blodprøver eller det må f.eks. tas MR-bilder. Blodprøver som egentlig kunne ha blitt tatt før poliklinisk time, om et minste minimum av forberedelser var gjort (men husk at Sykehus 1 har tatt inn Pasient A for å slippe å tape penger, så Sykehus 1 har egentlig ikke kapasitet til å bruke tid på Pasient A akkurat nå, derfor har de heller ikke kunnet bruke ressurser på å forberede timen). Så legen henviser i den polikliniske timen div. aktuelle blodprøver, for den finner ut at den vil ha oppdaterte prøver før den ev. henviser til MR, for selv om de egentlig vet at MR trengs, så må legen på poliklinikken kunne forsvare det med ferske prøver/informasjon, siden sykehusets MR-kapasitet allerede er sprengt. Legen avslutter med at når vi får resultatene fra prøvene så får vi mer informasjon og tar det derfra.

Mest trolig går Pasient A ut fra timen og er lettet, for nå tror han at han omsider er i gang, og skal få hjelp og behandling.

Om Pasient A var henvist til en kveldstime, slik Ts, forteller at h*n blir beordret til, så må Pasient A mest trolig komme tilbake en annen dag, på dagtid, for å få tatt de prøvene.

Men så går det en uke eller to, Pasient A vet at analysene av blodprøvene, de er jo ferdige. Og da innser Pasient A at han ikke har fått en ny time. Pasient A ringer sykehuset og sier at det ikke ble satt opp ny time hos legen, og etterlyser denne. Og får beskjed om at det kan ta tid, og sykehuset kan ikke si når det blir, men sier de kontakter Pasient A når det blir ledig.

Pasient A venter, og venter... og venter. Og purrer, men ingen time blir gitt. Pasient As sykemeldingsår går mot slutten, han er blitt dårligere i ventetiden, og får nå store bekymringer for hva som vil skje når sykemeldingsåret er oppbrukt. Det vil gjøre at han får drastisk redusert inntekt, og jobben har signalisert at om han ikke vet noe mer konkret om når han kan komme tilbake så må de si ham opp.

Pasient A er en av de som ikke gir seg, så han morsker seg opp, og får beskjed om at han kan få en ny poliklinisk time om tre uker. Tre uker, full av håp, møter Pasient A opp til sin andre polikliniske time... bare for å møte en helt annen lege. Nei, han bør visst bare være glad for å i det hele tatt få en time. Ny lege har ikke hatt tid til å sette seg inn i saken, så hun ber Pasient fortelle hele sin sykehistorie på nytt. Og når dette er gjort er timen mer eller mindre over, ny lege sier at blodprøvene Pasient A tok for mange måneder siden (etter første poliklinikktime) er for gamle, så nå må nye prøver tas, spesielt siden Pasient A har blitt dårligere enn han var mange måneder tilbake. Ny lege sier hun må ha oppdaterte prøver for å ta riktig vei videre, Pasient A må ta en MR, men den skal henvises til så snart hun har fått svar på blodprøvene, og Pasient A skal få time "så fort som vi har mulighet til det". På'an igjen....

Her er Pasient A heldig, får en ny time forholdsvis raskt, fordi en annen pasient har avbestilt sin time. Legen sier da at MR-bilder må tas, så hun skal henvise til det, så er det ny time når resultatet av disse er kommet.

Det går noen uker, Pasient A innser at han ikke har fått noe innkallingsbrev til MR. Han purrer på sykehuset, og det viser seg at det har skjedd en glipp, det er ikke journalført og det er ikke henvist. Det er selvfølgelig beklagelig, men slikt kan jo skje. Men nei, dette kan bare aktuell lege ordne opp i, og det gjøres på neste time. Javel, Pasient A, som nå er veldig sliten, han spør når han har ny time... men der er det jo ingen svar å få.

Så går tiden, Pasient A mister jobben, har fått redusert sin inntekt, går nå på aap, og Pasient A, som stadig blir dårligere, men ikke akutt eller livstruende dårlig, begynner å bli deprimert.

Men Pasient A gir seg ikke, purrer igjen på sykehuset, og etter mye mas så settes det opp en time tre måneder frem i tid. Tre måneder frem i tid, ny time, ny lege. Ny lege sier at nå har det beklageligvis gått så lang tid at nye blodprøver må tas, og dette ønsker de å gjøre før de henviser til MR. Da hisser Pasient A seg opp, sier at dette er å holde pasienter for narr og gjøre pasienter sykere, og at han har da pasientrettigheter.

Vel, nei, han har egentlig ikke særlig mye til rettigheter, for det er jo lenge siden Pasient A stod på den offisielle ventelisten som ga ham "garanti" for time. Siden den gang, som nå kanskje er over et år siden, har han kun stått på sykehusets egen, interne venteliste, og der er det ingen garantier, og heller ingen enkeltlege som har et overordnet ansvar for Pasient A, i hvert fall ikke i praksis, siden legene bytter på å ha poliklinikk, omplasseres, beordres. Og når Pasient A fortvil sier til legen at nå har han mistet jobben fordi det har gått så lang tid, inntekten er redusert med 40 % og at han nå må få riktig behandling, da er det i grunn lite forståelse å få, for han er jo "trygg" nå som han får støtte fra Nav, at det økonomiske, det kan ikke sykehuset eller legen forholde seg til, da de kun forholder seg til det behandlingsmessige. Hvilken behandling, spør Pasient A, men får ikke svar...

 

Lege nr. tre velger likevel å henvise Pasient A både til MR og for å ta blodprøver.

Pasient A føler seg litt løftet, for nå skjer det noe.

Tror han...

...inntil han forstå at det kan ta både 6 og 9 måneder for å få riktig MR-undersøkelse.

Den MR-undersøkelsen blir til slutt tatt, men så kommer kampen om å få en ny time til lege på sykehuset.

Og slik fortsetter det...

Er Pasient A heldig viser MR-bildene noe som forholdsvis enkelt kan behandles, og han får riktig behandling innen noenlunde kort tid etter dette ("kort" er som sagt relativt...).

Er Pasient A mindre heldig, så kan det være at årsaken har forverret seg så mye at det kanskje ikke lenger kan behandles, eller at han har fått varige helseproblemer som kunne vært unngått om han hadde fått riktig helsehjelp til riktig tid.

Kommer Pasient A seg ut i jobb igjen? Har familiens økonomi i mellomtiden blitt ødelagt? Har forholdet holdt? Er hans tidligere gode venner fremdeles en del av livet hans?

 

Før Pasient A er ferdigbehandlet har det - helt unødvendig - gått veldig lang tid, år.

Det har gått så lang tid at både Sykehus 1 og politikerne slår seg på brystet og skryter av hvor mye ventelistene er redusert, den gode jobben politikerne og Sykehus 1 (og alle andre sykehus) har gjort for å redusere ventelistene, og siden neste valg bare er et år unna så bruker politikerne store ord om hvor ansvarlige de er, hvor mye de faktisk har gjort for helsetrengende innbyggere. Ingen snakker om at slike ventelisteløfter er null verdt for annet enn å redusere de offentlige ventelisten, eller at det å forflytte pasienter fra de offentlige ventelistene til sykehusenes interne ventelister faktisk gjør enormt mange pasienter mer og mindre rettsløse, usynlige for offentligheten.

Ingen snakker om lidelsene dette fører med seg, i form av mye lengre sykemeldinger enn nødvendig, at mange flere må over på aap (og faktisk uføretrygd) fordi de ikke får riktige undersøkelser og behandling til riktig tid. Ingen snakker om alle som pga. dette mister sine jobber og så får problemer med å få seg ny jobb når de er blitt friske nok til å jobbe, fordi de har fått "hull" i CV'en. Ingen snakker om de som har mistet sine trygge leiligheter eller hus. Ingen snakker om de som har mistet partnere/familie fordi totalbelastningen på forholdet har blitt for stor. Ingen snakker om de tilleggslidelsene som ofte følger med dette, depresjon, rusproblemer pga. desperat selvmedisinering. Ingen snakker om at dette påføres altfor mange innbyggere helt unødvendig, ingen snakker om hva dette koster samfunnet.

Og det er heller ingen som snakker om hva dette gjør med helsearbeiderne, som blir pålagt mer og mer oppgaver (nå brukes jo leger kun 40 % på pasientkontakt, resten går til papirarbeid/administrering, sykepleiere brukes som rengjøringspersonell istedenfor sykepleierspesifikke oppgaver - kort sagt, leger er svært dyre ift. kontorpersonell, sykepleiere dyre ift. rengjøringspersonell som er kjent på avdelingene/sykehuset). Ingen snakker om at helsepersonells frustrasjoner, følelsen av maktesløshet og meningsløshet øker. Ingen lytter til helsepersonell når de roper høyt som de har gjort i 40 år om at politikere og byråkrater ikke forstår hvordan de skader helsevesenet og dermed også landets utvikling OG økonomi. Ingen lytter nok til å se at mange helsepersonell blir syke pga. arbeidet sitt, pga. denne meningsløse utviklingen. Ingen lytter nok til at mange mister sine partnere  og familie fordi det er urimelige forventninger til arbeidskapasitet og arbeidstider, lite forutsigbarhet, mye beordring, og rett og slett mye tid som går bort på meningsløse oppgaver, som f.eks. å lete etter et ledig rom de kan bruke i møte med pasient og at når de finner et ledig rom har det kanskje en undersøkelsesbenk, men ikke en fungerende pc - eller motsatt, eller at de altså blir beordret til massiv poliklinisk arbeidmengde for å skjule ventelistene fra offentligheten, istedenfor å bruke tid og ressurser på å faktisk hjelpe pasienter.

 

Så lenge vi har politikere som er mer opptatt av makt og prestisje enn å få til faktiske og fungerende endringer, så vet jeg ikke hva som vil bedre dette.

Slik det er nå går vi fremdeles bare mer og mer i feil retning. Alle nye sykehus som er bygget siste flere tiår har alle blitt bygget for små. Og det fortsetter.

Jeg tror folk må begynne å innse hvor ille det faktisk er fatt, at det vi i realiteten ser er et skuespill som skjuler at helsevesenet stadig bygges ned (mens politikerne stadig påstår det motsatte, og de følger råd til byråkrater som ikke har noen utdannelse innen eller erfaring fra helsevesenet eller det de skal rådgi politikerne om... 80 % av byråkratene våre bruker google for å samle informasjon...).

Før folk flest innser hva som har fått skje siste tiårene og begynner å stille krav til politikerne, så vil vi ikke få noen endring. Partipolitikk er her ganske uvesentlig, for politikerne på Stortinget er tverrpolitisk ansvarlig for dette.

 

 

Anonymkode: 3ae02...ae6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mye av problemet er at folk utenfor helsevesenet har blitt ufattelig kravstore. Hundretusenvis gidder ikke å møte opp til de polikliniske timene sine, noe som skaper en enorm propp. Jeg har også mange ganger opplevd at pasienter blir sure fordi de må vente noen timer før de blir operert. De evner rett og slett ikke å forstå at det finnes andre pasienter enn dem selv. 

Anonymkode: 75033...84c

Enig.. Sønnen min skulle legge inn dren, og stod på venteliste i over 1.år. Den dagen vi endelig fikk time, var vi helt alene på venterommet til operasjonene, fordi ingen andre hadde dukket opp.. Eller det var et annet barn som også hadde dukket opp, men han hadde selvfølgelig fått mat to timer før operasjonen - fordi foreldrene ikke hadde fått med seg regelen om ikke mat , og "ikke trodde det gjorde noe når det bare var yoghurt". Utrolig provoserende når vi ventet så lenge med en gutt som hadde så utrolig mange vondter,sykedager og omtrent null hørsel. 

Anonymkode: 1e877...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Alle disse ventetidsgarantiene og ventetidsløft er i realiteten bare en måte å effektivt skjule de faktiske ventetidene i helsevesenet.

Saken er denne, eksempel:

Pasient A har en diagnose som gir ham "rett" til å få time innen 3 måneder etter han er henvist til sykehuset/spesialist. Merk ordlyden, rett til å få time, for akkurat det er vesentlig.

Det er med andre ord ikke - som mange feilaktig tror - en rett til behandling innen 3 måneder. (Det finnes noen få diagnoser som gir behandlingsgaranti, f.eks. kreft, men det er de færreste.)

Sykehuset (Sykhus 1) som Pasient A er henvist til er ansvarlig for å tilby time innen tre måneder. Hvis ikke har Pasient A i utgangspunktet rett til å få time et annet sted som har ledig time. Skjer det må Sykehus 1 betale Sykehus 2 for den jobben Sykehus 1 skulle ha gjort. Med andre ord, om Sykehus 1 ikke greier å tilby Pasient A time innen fristen, så vil Sykehus 1 tape penger på Pasient A, selv før pasienten er kommet innenfor dørene der.

Hva har landets sykehus så gjort for å slippe å komme i enda verre økonomisk uføre enn de allerede er (pga. politikere som har bestemt at sykehus og helse skal være bedrifter som skal gå med overskudd eller dårligst i null, helt blinde for at verdien av jobben helsevesenet gjør ikke viser seg i helsebudsjettene, men på alle andre områder i samfunnet...), det er at de gjør som Ts beskriver. De krever at ansatte må jobbe mye mer poliklinisk.

For det viktige for Sykehus 1, det er ikke å få satt i gang behandling av Pasient A, det er å sikre at sykehuset ikke taper penger på Pasient A. Og hvordan kan de gjøre det, når de ikke har kapasitet til det?

Jo, de setter inn alle ressurser på "poliklinikk". Så de innkaller Pasient A til en poliklinisk time, og de gjør dette innen fristen på her 3 måneder, eller de sender ut et brev rett før fristen som gir Pasient A en poliklinisk time  innen så kort tid etter dette at det ikke har noen hensikt for Pasient A å dra andre steder i landet (som jo blir mer kostbart for Pasient A, da ikke alle reiseutgifter dekkes, og ikke alle har råd til det).

Så kommer dagen for den polikliniske timen, Pasient A møter opp, i god tro om at nå får han endelig hjelp og behandling.

Men er det det som skjer?

Nei, altfor ofte er det ikke en gang i nærheten av hva som faktisk skjer.

For i det øyeblikket Sykehus 1 har fått Pasient A innenfor sykehusets vegger og gitt ham en poliklinisk time, så faller ventelistegarantien bort. Pasient A har da i offentlige registre "fått" tilbud, og vil så forsvinne på Sykehus 1s egne, interne ventelister. Og det... det er en helt annen sak, for der er det nemlig ingen garantier, der gjøres pasientene usynlige. Og politikerne vet det, de kan skryte av at ventelistene har gått ned, og Sykehus1 har unngått å tape penger.

Så hva skjer så med Pasient A etter den første polikliniske timen?

Er han maks "heldig", så har han en tilstand som sykehuset må behandle med det samme, fordi det ellers vil koste Pasient A livet. Ev. at spesialist ser at dette er et enkelt tilfelle hvor f.eks. medikamentell behandling kan settes igang der og da.

Men for de aller fleste er det ikke det som skjer.

For de aller fleste, og vi kan tenke oss at dette også gjelder Pasient A, så er det nå den faktiske ventetiden begynner.

Om Pasient A er heldig, så henvises han til prøver eller undersøkelser som sykehuset har kapasitet til, og "bare" må vente uker eller måneder, eller mange måneder på.

Det som ofte skjer er at lege i poliklinikk finner ut at her må det tas blodprøver eller det må f.eks. tas MR-bilder. Blodprøver som egentlig kunne ha blitt tatt før poliklinisk time, om et minste minimum av forberedelser var gjort (men husk at Sykehus 1 har tatt inn Pasient A for å slippe å tape penger, så Sykehus 1 har egentlig ikke kapasitet til å bruke tid på Pasient A akkurat nå, derfor har de heller ikke kunnet bruke ressurser på å forberede timen). Så legen henviser i den polikliniske timen div. aktuelle blodprøver, for den finner ut at den vil ha oppdaterte prøver før den ev. henviser til MR, for selv om de egentlig vet at MR trengs, så må legen på poliklinikken kunne forsvare det med ferske prøver/informasjon, siden sykehusets MR-kapasitet allerede er sprengt. Legen avslutter med at når vi får resultatene fra prøvene så får vi mer informasjon og tar det derfra.

Mest trolig går Pasient A ut fra timen og er lettet, for nå tror han at han omsider er i gang, og skal få hjelp og behandling.

Om Pasient A var henvist til en kveldstime, slik Ts, forteller at h*n blir beordret til, så må Pasient A mest trolig komme tilbake en annen dag, på dagtid, for å få tatt de prøvene.

Men så går det en uke eller to, Pasient A vet at analysene av blodprøvene, de er jo ferdige. Og da innser Pasient A at han ikke har fått en ny time. Pasient A ringer sykehuset og sier at det ikke ble satt opp ny time hos legen, og etterlyser denne. Og får beskjed om at det kan ta tid, og sykehuset kan ikke si når det blir, men sier de kontakter Pasient A når det blir ledig.

Pasient A venter, og venter... og venter. Og purrer, men ingen time blir gitt. Pasient As sykemeldingsår går mot slutten, han er blitt dårligere i ventetiden, og får nå store bekymringer for hva som vil skje når sykemeldingsåret er oppbrukt. Det vil gjøre at han får drastisk redusert inntekt, og jobben har signalisert at om han ikke vet noe mer konkret om når han kan komme tilbake så må de si ham opp.

Pasient A er en av de som ikke gir seg, så han morsker seg opp, og får beskjed om at han kan få en ny poliklinisk time om tre uker. Tre uker, full av håp, møter Pasient A opp til sin andre polikliniske time... bare for å møte en helt annen lege. Nei, han bør visst bare være glad for å i det hele tatt få en time. Ny lege har ikke hatt tid til å sette seg inn i saken, så hun ber Pasient fortelle hele sin sykehistorie på nytt. Og når dette er gjort er timen mer eller mindre over, ny lege sier at blodprøvene Pasient A tok for mange måneder siden (etter første poliklinikktime) er for gamle, så nå må nye prøver tas, spesielt siden Pasient A har blitt dårligere enn han var mange måneder tilbake. Ny lege sier hun må ha oppdaterte prøver for å ta riktig vei videre, Pasient A må ta en MR, men den skal henvises til så snart hun har fått svar på blodprøvene, og Pasient A skal få time "så fort som vi har mulighet til det". På'an igjen....

Her er Pasient A heldig, får en ny time forholdsvis raskt, fordi en annen pasient har avbestilt sin time. Legen sier da at MR-bilder må tas, så hun skal henvise til det, så er det ny time når resultatet av disse er kommet.

Det går noen uker, Pasient A innser at han ikke har fått noe innkallingsbrev til MR. Han purrer på sykehuset, og det viser seg at det har skjedd en glipp, det er ikke journalført og det er ikke henvist. Det er selvfølgelig beklagelig, men slikt kan jo skje. Men nei, dette kan bare aktuell lege ordne opp i, og det gjøres på neste time. Javel, Pasient A, som nå er veldig sliten, han spør når han har ny time... men der er det jo ingen svar å få.

Så går tiden, Pasient A mister jobben, har fått redusert sin inntekt, går nå på aap, og Pasient A, som stadig blir dårligere, men ikke akutt eller livstruende dårlig, begynner å bli deprimert.

Men Pasient A gir seg ikke, purrer igjen på sykehuset, og etter mye mas så settes det opp en time tre måneder frem i tid. Tre måneder frem i tid, ny time, ny lege. Ny lege sier at nå har det beklageligvis gått så lang tid at nye blodprøver må tas, og dette ønsker de å gjøre før de henviser til MR. Da hisser Pasient A seg opp, sier at dette er å holde pasienter for narr og gjøre pasienter sykere, og at han har da pasientrettigheter.

Vel, nei, han har egentlig ikke særlig mye til rettigheter, for det er jo lenge siden Pasient A stod på den offisielle ventelisten som ga ham "garanti" for time. Siden den gang, som nå kanskje er over et år siden, har han kun stått på sykehusets egen, interne venteliste, og der er det ingen garantier, og heller ingen enkeltlege som har et overordnet ansvar for Pasient A, i hvert fall ikke i praksis, siden legene bytter på å ha poliklinikk, omplasseres, beordres. Og når Pasient A fortvil sier til legen at nå har han mistet jobben fordi det har gått så lang tid, inntekten er redusert med 40 % og at han nå må få riktig behandling, da er det i grunn lite forståelse å få, for han er jo "trygg" nå som han får støtte fra Nav, at det økonomiske, det kan ikke sykehuset eller legen forholde seg til, da de kun forholder seg til det behandlingsmessige. Hvilken behandling, spør Pasient A, men får ikke svar...

 

Lege nr. tre velger likevel å henvise Pasient A både til MR og for å ta blodprøver.

Pasient A føler seg litt løftet, for nå skjer det noe.

Tror han...

...inntil han forstå at det kan ta både 6 og 9 måneder for å få riktig MR-undersøkelse.

Den MR-undersøkelsen blir til slutt tatt, men så kommer kampen om å få en ny time til lege på sykehuset.

Og slik fortsetter det...

Er Pasient A heldig viser MR-bildene noe som forholdsvis enkelt kan behandles, og han får riktig behandling innen noenlunde kort tid etter dette ("kort" er som sagt relativt...).

Er Pasient A mindre heldig, så kan det være at årsaken har forverret seg så mye at det kanskje ikke lenger kan behandles, eller at han har fått varige helseproblemer som kunne vært unngått om han hadde fått riktig helsehjelp til riktig tid.

Kommer Pasient A seg ut i jobb igjen? Har familiens økonomi i mellomtiden blitt ødelagt? Har forholdet holdt? Er hans tidligere gode venner fremdeles en del av livet hans?

 

Før Pasient A er ferdigbehandlet har det - helt unødvendig - gått veldig lang tid, år.

Det har gått så lang tid at både Sykehus 1 og politikerne slår seg på brystet og skryter av hvor mye ventelistene er redusert, den gode jobben politikerne og Sykehus 1 (og alle andre sykehus) har gjort for å redusere ventelistene, og siden neste valg bare er et år unna så bruker politikerne store ord om hvor ansvarlige de er, hvor mye de faktisk har gjort for helsetrengende innbyggere. Ingen snakker om at slike ventelisteløfter er null verdt for annet enn å redusere de offentlige ventelisten, eller at det å forflytte pasienter fra de offentlige ventelistene til sykehusenes interne ventelister faktisk gjør enormt mange pasienter mer og mindre rettsløse, usynlige for offentligheten.

Ingen snakker om lidelsene dette fører med seg, i form av mye lengre sykemeldinger enn nødvendig, at mange flere må over på aap (og faktisk uføretrygd) fordi de ikke får riktige undersøkelser og behandling til riktig tid. Ingen snakker om alle som pga. dette mister sine jobber og så får problemer med å få seg ny jobb når de er blitt friske nok til å jobbe, fordi de har fått "hull" i CV'en. Ingen snakker om de som har mistet sine trygge leiligheter eller hus. Ingen snakker om de som har mistet partnere/familie fordi totalbelastningen på forholdet har blitt for stor. Ingen snakker om de tilleggslidelsene som ofte følger med dette, depresjon, rusproblemer pga. desperat selvmedisinering. Ingen snakker om at dette påføres altfor mange innbyggere helt unødvendig, ingen snakker om hva dette koster samfunnet.

Og det er heller ingen som snakker om hva dette gjør med helsearbeiderne, som blir pålagt mer og mer oppgaver (nå brukes jo leger kun 40 % på pasientkontakt, resten går til papirarbeid/administrering, sykepleiere brukes som rengjøringspersonell istedenfor sykepleierspesifikke oppgaver - kort sagt, leger er svært dyre ift. kontorpersonell, sykepleiere dyre ift. rengjøringspersonell som er kjent på avdelingene/sykehuset). Ingen snakker om at helsepersonells frustrasjoner, følelsen av maktesløshet og meningsløshet øker. Ingen lytter til helsepersonell når de roper høyt som de har gjort i 40 år om at politikere og byråkrater ikke forstår hvordan de skader helsevesenet og dermed også landets utvikling OG økonomi. Ingen lytter nok til å se at mange helsepersonell blir syke pga. arbeidet sitt, pga. denne meningsløse utviklingen. Ingen lytter nok til at mange mister sine partnere  og familie fordi det er urimelige forventninger til arbeidskapasitet og arbeidstider, lite forutsigbarhet, mye beordring, og rett og slett mye tid som går bort på meningsløse oppgaver, som f.eks. å lete etter et ledig rom de kan bruke i møte med pasient og at når de finner et ledig rom har det kanskje en undersøkelsesbenk, men ikke en fungerende pc - eller motsatt, eller at de altså blir beordret til massiv poliklinisk arbeidmengde for å skjule ventelistene fra offentligheten, istedenfor å bruke tid og ressurser på å faktisk hjelpe pasienter.

 

Så lenge vi har politikere som er mer opptatt av makt og prestisje enn å få til faktiske og fungerende endringer, så vet jeg ikke hva som vil bedre dette.

Slik det er nå går vi fremdeles bare mer og mer i feil retning. Alle nye sykehus som er bygget siste flere tiår har alle blitt bygget for små. Og det fortsetter.

Jeg tror folk må begynne å innse hvor ille det faktisk er fatt, at det vi i realiteten ser er et skuespill som skjuler at helsevesenet stadig bygges ned (mens politikerne stadig påstår det motsatte, og de følger råd til byråkrater som ikke har noen utdannelse innen eller erfaring fra helsevesenet eller det de skal rådgi politikerne om... 80 % av byråkratene våre bruker google for å samle informasjon...).

Før folk flest innser hva som har fått skje siste tiårene og begynner å stille krav til politikerne, så vil vi ikke få noen endring. Partipolitikk er her ganske uvesentlig, for politikerne på Stortinget er tverrpolitisk ansvarlig for dette.

 

 

Anonymkode: 3ae02...ae6

100% spot on! 👏

Anonymkode: 72628...744

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2025 den 22.37):

100% spot on! 👏

Anonymkode: 72628...744

Takk, det er dessverre den dystre sannheten om hvordan helsevesenet har blitt, og det blir verre.

At så mange ikke forstår dette, at vi har politikere som enten ikke har kunnskap, ikke gode rådgivere som er villige til å lytte til fagfolk... eller de faktisk ønsker å bygge ned helsevesenet, det vites ikke.

Tiltakene som gjøres gjør lite eller ingenting for å snu dette, og alt tilsier at det kommer til å bli verre også i tiår fremover, om ikke det skjer en stor snuoperasjon.

Hva vi gjør nå vil dessuten definere fremtiden vår.

Har vi virkelig så god råd at vi har råd til å la en masse folk bli syke, bli sykere, bli varig uføretrygdede når det for mange av disse kunne vært unngått med riktig forebygging og riktige undersøkelser, diagnostikk og behandling??

Jeg mener vi ikke har råd til det, men politikerne synes å mene at dette er den ønskede utviklingen, og så har de noen skrytekampanjer innimellom for å vise hva de gjør. Mens både politikerne og media og folket synes å holde kjeft om at utviklingen har vært bevisst styrt feil vei i flere tiår. Våre politikere har valgt denne utviklingen! Og vi har valgt våre politikere, og stiller ikke krav til dem!

For det er jo så mye enklere for både politikerne og hvermansen å skylde på at det er de syke som er giddalause, late, utskudd som ikke gidder å ta ansvar for egen helse, ikke gidder ta ansvar for egen helse, ikke gidder å bidra i samfunnet... og derfor bør miste noe av sitt menneskeverd og bli gjort til nyttige syndebukker for alle som velger å ikke se sannheten rundt utviklingen.

For ca 25 år siden fantes norsk forskning som allerede da hadde vist at for hver krone vi brukte i forebyggende helsearbeid så ville vi spare ti kroner i behandlende helsearbeid. Den gang ble ca 10 % av helsebudsjettet brukt på forebyggende helsearbeid.

I 2024 fikk vi vite at disse tallene er endret:

"Det er beregnet an man vil få igjen hele 14 kroner for hver krone man investerer i forebygging! " https://www.dagensmedisin.no/forebygging-legemidler-vaksine/hvor-blir-det-av-pengene-som-kan-gjore-befolkningen-friskere/636783

Og av helsebudsjettet går nå 97 % til behandlende helsearbeid - og bare 3 % til forebygging!

 

Det skrikes om mangel på leger, både fastleger og spesialister på sykehusene. Og likevel innførte politikerne i 2002-2003 Helseforetakene som ikke bare bestemte at helsevesenet heretter skulle fungere som bedrifter og skulle gå med overskudd - men samtidig fortsatte å bygge ned sykehuskapasitet, bygge for små sykehus OG sørge for at leger gikk fra å bruke 60-70 % av tiden sin på direkte pasientrelatert arbeid... til 40 %. Politikernes våte Helseforetak-drøm sørget altså for at vi nå bruker legene langt mindre som leger, og har gjort dem om til kontormedarbeidere istedenfor. Samme har skjedd med andre viktige helseansatte. Sykepleiere har, som jeg også nevnte i forrige innlegg, måttet bruke mye mer av tiden sin som renholdsarbeidere, noe som gjør at de har mindre tid til sykepleierspesifikke oppgaver. Og så skrikes det etter flere sykepleiere i landet. Også fysioterapeuter på sykehus har blitt tvunget inn i større grad av poliklinisk arbeid, som jeg beskrev i forrige innlegg, og dermed får mindre tid på viktig pasientbehandling og -opplæring på sykehuset. Noe av dette har ført til at pasienter i flere diagnosegrupper oftere må reinnlegges på sykehuset, samt at de er sykere enn de var før når de ble utskrevet til kommunehelsetjenesten som ofte er enda verre stilt enn sykehusene er. Samtidig skal altså langt sykere personer bo mye lenger hjemme, ofte med helt utilstrekkende helsehjelp, opptrening m.m. - som igjen gjør folk sykere igjen. Dette igjen gir ansatte i hjemmesykepleien og kommuners institusjoner overarbeidede, de går ofte på konstant akkord med hva de mener er forsvarlig, de melder avvik som helter, og lite eller ingenting skjer, annet enn at det for de fleste ikke akkurat blir bedre. Dette går igjen utover pårørende, som gjerne blir utbrente og syke selv, fordi de får et fjerde skift hvor de også må være sykepleier, behandler, administrator, advokat, motivator, nødarbeider for syke slektninger.

 

Vi har så utrolig mange virkelig dyktige helseutdannede personer i dette landet. De aller, aller fleste av disse har valgt sine utdanninger og yrker ut fra et oppriktig ønske om å hjelpe andre, bidra positivt i samfunnet og for landets fremtid, jobbe for best mulig helse og minst mulig lidelse og best mulig funksjon i befolkningen generelt og på individuelt personnivå spesielt. Da er det horribelt av politikerne at de ikke gir disse muligheten til å utføre yrkene sine på best mulig måte. På lengre sikt er det f.eks. langt mer å spare på at legen, sykepleieren, fysioterapeuten, ergoterapeuten med mange flere, alle får mulighet til å gjøre det de er best til, det de faktisk er utdannet til - istedenfor at vi fortsetter som i dag bruker flere av dem under halve tiden på fagspesifikt arbeid, og over halve tiden som kontorpersonell, renholdere, vedlikeholdsarbeidere m.m. 

Hva med å gjøre noe så enkelt som å bruke dem til det de faktisk har brukt år for å utdanne seg til, kompetanse som det er skrikende behov for over hele landet? Hva med å bare gi dem nok plass til å kunne utføre jobbene sine på en effektiv og hensiktsmessig måte?

I dag, hvor verden er så urolig som den er er dette viktigere enn noen gang!

Internasjonalt så er det anerkjent at hvis et land skal ha nok kapasitet i helsevesenet til å ta seg av perioder og større kriser, så må sykehusene har maksimum (merk, maksimum) 85 % dekningsgrad til enhver tid i normaltilstander. Dette tallet sier noe om hvor mye av sykehusets senge- og behandlingskapasitet som til enhver tid brukes. I Norge har vi i ikke-krise i dag langt over 85 % dekningsgrad, og sykehusene har siden 1980 blitt bygget for små, vi har vel omtrent halvparten så mange sengeplasser i dag som i 1980. Siden den gang har befolkningen i Norge økt med nesten 1,5 millioner innbyggere...! Flere av de siste nybygde sykehusene har hatt over 100 % dekningsgrad fra dag én - det vil si at sykehusene ikke en gang er bygget store nok til å kunne ta seg av befolkningen i området på det tidspunktet de var ferdigbyde, og ikke i nærheten av å ha nok kapasitet til raskt økende befolkning, flere syke og trusselen om nye pandemier rett rundt hjørnet.

 

Alt dette er dystert, men det må sies! Folk MÅ våkne og se hva som skjer, for vi kan ikke fortsette å i praksis gjøre halvsyke personer sykere, gjøre syke mennesker enda sykere og uføre, gjøre friske mennesker syke fordi det drives rovdrift på de som faktisk skal ha helse til å hjelpe andre.

Å investere i egen infrastruktur og de strukturene som et velfungerende og fredelig samfunn er avhengig av å ha for å fortsette å være fredelig og demokratisk, det er en investering for fremtiden som vil senke sykdomstrykket i befolkningen.

Hvorfor velger politikerne å gjøre det motsatte?

(Bare det at f.eks. Erna Solberg nektet å gi statlig støtte for å sikre landets befolkning rent vann, når vi vet at norsk vann- og kloakknett ikke er dimmensjonert for de klimaendringene som vi allerede har fått begynt å merke, det er ganske groteskt, når Solberg lovet at hun skulle styrke landets beredskap. Men rent vann er visst heller ikke så viktig for et tverrpolitisk Storting. Og så roper de om beredskap.)

Anonymkode: 3ae02...ae6